Hvordan klarer alkoholikere å leve med seg selv?

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sorry, jeg er uenig. Overgrep og vanskelig barndom betyr slett ikke at man må bli alkoholiker/røyker/narkoman, det er ALLTID et valg. Disse mennesker har sikkert en tendens å velge en lett utvei for problemene, sosialt arv har også noe å si (røyker begge foreldre er risikoen for at barna begynner mangfoldig mye større enn for barn av ikke-røykere), men likevel har de valgt det. Det har et ansvar for livet sitt.

Lungekreft er spesielt, 90% som får det har faktisk røykt. Det er ingen andre kreftform som er i nærheten og dermed vanskelig å gjøre livsstilen ansvarlig for. Hudkreft er jo godt på vei, alle som ville være nøttebrune 30 år i strekk selv om de var lyshuded i utgangspunkt er forhåpentligvis smart nok å sjekke seg.

Anonymkode: f0787...6f1

Har du selv opplevd overgrep siden du ser på det som et valg man tar? 

Nyere forskning viser at det faktisk er gener som spiller inn også. 

Anonymkode: c3f57...35b

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Min far kreperte forresten av lungekreft. Jeg sier kreperte fordi det var forferdelig måte å dø.

Jeg er fremdeles sint på ham. Det er faen meg ikke så vanskelig å slutte med røyk, det er millioner som klarer det, de fleste gravide kvinner klarer det jo. Man kan få hjelp - hvis man vil. Er man syk har man ansvar for å søke hjelp. Dette er noe avhengige ikke kan fraskrive seg.

Anonymkode: f0787...6f1

Er du sint på han? Hvorfor!? Min pappa pintes ihjel på grusomste måte av kreft i spiserør, lever, mage, lunge, bukhinnen. Han gikk fra 90-46 kg på 5 mnd. Han pintes av smerter til sitt siste åndedrag.. 

Han røkte rullings, drakk hjemmebrendt i ny og ne.. var lett overvektig og hadde diabetes 2. Han ville uansett ikke blitt hundre år.. men skulle jeg bli sint på han fordi han bare ble 59? Fordi jeg fikk det vondt når han døde!? Har aldri sett et menneske pines værre, og sinne er kanskje den siste følelsen jeg har følt i forbindelse med hans bortgang.. En ufattelig sorg, uendelig langt fra sinne.. 

Anonymkode: a3460...8eb

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sorry, jeg er uenig. Overgrep og vanskelig barndom betyr slett ikke at man må bli alkoholiker/røyker/narkoman, det er ALLTID et valg. Disse mennesker har sikkert en tendens å velge en lett utvei for problemene, sosialt arv har også noe å si (røyker begge foreldre er risikoen for at barna begynner mangfoldig mye større enn for barn av ikke-røykere), men likevel har de valgt det. Det har et ansvar for livet sitt.

Lungekreft er spesielt, 90% som får det har faktisk røykt. Det er ingen andre kreftform som er i nærheten og dermed vanskelig å gjøre livsstilen ansvarlig for. Hudkreft er jo godt på vei, alle som ville være nøttebrune 30 år i strekk selv om de var lyshuded i utgangspunkt er forhåpentligvis smart nok å sjekke seg.

Anonymkode: f0787...6f1

Igjen, du viser lite forståelse for hva som kan lede frem til en avhengighetsproblematikk...

Og ang. kreft... du tar feil...Det er kommet mye forskning som viser sammenheng mellom livsstil og risikoen for å få kreft.  Lungekreft er åpenlyst når det kommer til røykere, men de er jo også utsatt for betydelig økt risiko for tarmkreft, strupekreft m.fl. Dårlig livsstil og/eller overvekt gir tydelig økt risiko for flere krefttyper, bl.a. tarmkreft, brystkreft, eggstokkreft, livmor, nyre- og leverkreft, kreft i bukspyttkjertelen, magesekken, galleblæren, skjoldbruskkjertelen, hjernehinne, benkreft, leukemi, føflekkreft m.fl. Ser vi på livmorkreft vil det f.eks. for hver normalvektige som får det være 16 overvektige som får det. For ikke å snakke om alle de andre livsstilssykdommene som muskel- skjelettsmerter, diabetes, hjerte/kar... listen er lang.

Men det bryr du deg ikke om bare du kan fortsette å messe at all avhengighet er et valg uansett hvorfor de ruser seg... Kanskje fordi du eller noen nær deg da kommer i kategorien som har et valg for å unngå sykdom, men ikke velger å ta ansvar for egen helse? Kanskje disse også har en tendens til å velge en lett utvei fra sine problemer, velger å ignorere eller bagatellisere problemene og velger å ikke ta ansvar for eget liv?

Anonymkode: 4f9d9...4e8

[Anonym bruker]

Mamma orket ikke det, og tok livet sitt  

Anonymkode: 470e2...1a3

[Anonym bruker]

Vokst opp med alkolisert mor og hun var og er verdens beste og snilleste mamma.  Når det gikk for langt tok vi det opp med henne og hun la seg inn til avvenning selv. Det er en sykdom på lik lengde med andre sykdommer. Har aldri klandret hennes for noen ting under oppveksten. Hun stilte opp mere enn andre mødre til vennene mine,var flink til og skjule det i begynnelsen. Men super stolt at hun søkte hjelp og holdt ut opplegget som varte i seks uker..

Anonymkode: c0c18...a51

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Når de ødelegger de rundt seg så til de grader? De er som overgripere som er totalt blindet for det helvete de påfører andre.

Anonymkode: b533d...2ea

De klarer jo ikke det. For å klare det, drikker de mer. Og inni seg driver de med bortforklaringer og etterrasjonaliseringer. "Det er samfunnets skyld" el lign. 

Anonymkode: 62f6d...85f

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vet det var generelt, men fy faen for en gruppe blodigler. De fleste er jo en enorm belastning for sine nærmeste. Så bare fortsetter de. Når/hvis de blir nyktere må de jo dø av skam???? Hvordan klarer mange å forsone seg med hva de har gjort?

Anonymkode: b533d...2ea

Ja, mange plages enormt av skam. Og akkurat det et jo medvirkende til at de ikke kommer  ut av det. 

Skam er vel generelt en ufruktbart følelse. Den gjør kun én ting: hindre deg i å gjøre alt mulig. Den åpner aldri for noe nytt. Ikke engang nykterhet! 

Anonymkode: 62f6d...85f

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Igjen, du viser lite forståelse for hva som kan lede frem til en avhengighetsproblematikk...

Og ang. kreft... du tar feil...Det er kommet mye forskning som viser sammenheng mellom livsstil og risikoen for å få kreft.  Lungekreft er åpenlyst når det kommer til røykere, men de er jo også utsatt for betydelig økt risiko for tarmkreft, strupekreft m.fl. Dårlig livsstil og/eller overvekt gir tydelig økt risiko for flere krefttyper, bl.a. tarmkreft, brystkreft, eggstokkreft, livmor, nyre- og leverkreft, kreft i bukspyttkjertelen, magesekken, galleblæren, skjoldbruskkjertelen, hjernehinne, benkreft, leukemi, føflekkreft m.fl. Ser vi på livmorkreft vil det f.eks. for hver normalvektige som får det være 16 overvektige som får det. For ikke å snakke om alle de andre livsstilssykdommene som muskel- skjelettsmerter, diabetes, hjerte/kar... listen er lang.

Men det bryr du deg ikke om bare du kan fortsette å messe at all avhengighet er et valg uansett hvorfor de ruser seg... Kanskje fordi du eller noen nær deg da kommer i kategorien som har et valg for å unngå sykdom, men ikke velger å ta ansvar for egen helse? Kanskje disse også har en tendens til å velge en lett utvei fra sine problemer, velger å ignorere eller bagatellisere problemene og velger å ikke ta ansvar for eget liv?

Anonymkode: 4f9d9...4e8

Helt riktig, jeg bryr meg ikke. Jeg hadde foreldre som røykte, var overvektige, dårlig kosthold og mye passivitet. Fra ditt ståsted altså perfekt utgangspunkt for å bli akkurat som dem. Men vet du hva? Jeg tar ansvaret at jeg ikke blir slik. Jeg sto imot fristelsen å røyke da jeg hadde vektproblemer, flere av mine venniner gjorde ikke det, de røykte for å dempe sulten. Jeg lærte at jeg ikke kan stappe i meg sjokolade og brus og så sitte på sofaen.

Ingen er utlevert sitt skjebne når det gjelder avhengighet, man begynner helt alene!!!!

Og misforstå meg rett, hjelp dem med sykdommen sin, men jeg irriterer meg over "stakkars, du kan ikke noe for det"-holdningen.

Anonymkode: f0787...6f1

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Helt riktig, jeg bryr meg ikke. Jeg hadde foreldre som røykte, var overvektige, dårlig kosthold og mye passivitet. Fra ditt ståsted altså perfekt utgangspunkt for å bli akkurat som dem. Men vet du hva? Jeg tar ansvaret at jeg ikke blir slik. Jeg sto imot fristelsen å røyke da jeg hadde vektproblemer, flere av mine venniner gjorde ikke det, de røykte for å dempe sulten. Jeg lærte at jeg ikke kan stappe i meg sjokolade og brus og så sitte på sofaen.

Ingen er utlevert sitt skjebne når det gjelder avhengighet, man begynner helt alene!!!!

Og misforstå meg rett, hjelp dem med sykdommen sin, men jeg irriterer meg over "stakkars, du kan ikke noe for det"-holdningen.

Anonymkode: f0787...6f1

Det er da ingen i tråden som sier "stakkars, du kan ikke noe for det"! Det å forstå bakenforliggende årsaker er avgjørende for at de skal få riktig hjelp - da hjelper det ikke å sitte og si til en som ikke har fått riktig behandling at han eller hun selv har valgt det, da risikerer man bare å kaste dem enda lengre utpå.

Det er ikke en gang alle som ruser seg som selv er klar over årsaken bak, selv om det kan være alvorlige ting som ligger bak. Da er det ikke alle som forstår hvorfor de aldri greier å slutte å ruse seg.

Flott at du har tatt gode valg for deg selv, men ikke døm de som har tatt andre valg så hardt. De aller fleste rusmisbrukere har en historie som forklarer hvorfor de ikke har vært i stand til å søke hjelp, eller ikke har fått den hjelpen de trenger om de har søkt hjelp.

Anonymkode: 4f9d9...4e8

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Helt riktig, jeg bryr meg ikke. Jeg hadde foreldre som røykte, var overvektige, dårlig kosthold og mye passivitet. Fra ditt ståsted altså perfekt utgangspunkt for å bli akkurat som dem. Men vet du hva? Jeg tar ansvaret at jeg ikke blir slik. Jeg sto imot fristelsen å røyke da jeg hadde vektproblemer, flere av mine venniner gjorde ikke det, de røykte for å dempe sulten. Jeg lærte at jeg ikke kan stappe i meg sjokolade og brus og så sitte på sofaen.

Ingen er utlevert sitt skjebne når det gjelder avhengighet, man begynner helt alene!!!!

Og misforstå meg rett, hjelp dem med sykdommen sin, men jeg irriterer meg over "stakkars, du kan ikke noe for det"-holdningen.

Anonymkode: f0787...6f1

Du har ikke like gener som hverken din mor eller far. Du har heller ikke vokst opp i likt miljø som dem. Alle har sitt helt eget genetiske utgangspunkt for både viljestyrke og avhengighet, og alle har sin helt egen erfaring av alt som påvirker dem utenfra som familie, venner, skole, tv-program o.s.v. Du har nok vært heldig. Men si meg, har du ingen mekanismer du bruker for å lindre ubehag? Mat, kaffe, alkohol, røyk, trening, neglebiting, internett, TV, sex, arbeid, shopping el.l.? Da er du nemlig en av svært få som ikke har en eneste avhengighet eller uvane. 

Hvis du skylder på en alkoholiker for at han smakte alkohol første gang; har du aldri smakt alkohol? Hvis du har, så hadde du vært like skyldig om det var du selv som ble alkoholiker. Det kunne ikke du vite om du ble da du smakte alkohol første gang. 

Anonymkode: 37c5f...d47

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er da ingen i tråden som sier "stakkars, du kan ikke noe for det"! Det å forstå bakenforliggende årsaker er avgjørende for at de skal få riktig hjelp - da hjelper det ikke å sitte og si til en som ikke har fått riktig behandling at han eller hun selv har valgt det, da risikerer man bare å kaste dem enda lengre utpå.

Det er ikke en gang alle som ruser seg som selv er klar over årsaken bak, selv om det kan være alvorlige ting som ligger bak. Da er det ikke alle som forstår hvorfor de aldri greier å slutte å ruse seg.

Flott at du har tatt gode valg for deg selv, men ikke døm de som har tatt andre valg så hardt. De aller fleste rusmisbrukere har en historie som forklarer hvorfor de ikke har vært i stand til å søke hjelp, eller ikke har fått den hjelpen de trenger om de har søkt hjelp.

Anonymkode: 4f9d9...4e8

Vet du, nå blir det for mye «forstå ihjel» rusavhengige her. 

Jeg har jobbet i ti år i rusomsorgen, og jeg kan si følgende: 

Dere har begge rett. Noen ganger er det snakk om hendelser i livet, i kombinasjon med andre ting, som gjør folk avhengige (alkohol, piller, dop, spill, shopping, uansett hva det er). Andre ganger er det faktisk bare 100 % dårlige valg. Alle rusavhengige er forskjellige, akkurat som alle oss andre. 

Og «å få rett behandling» handler svært lite om hva slags behandling man får, og nesten alt om tilfeldigheter og det å være på rett sted til rett tid. Uansett hvilken behandling som tilbys er den null verdt dersom den rusavhengige selv ikke er motivert og klar for endring i livet sitt. Og det er et valg den rusavhengige selv må ta. Alene. Så enkelt og så vanskelig er det. 

Anonymkode: 3c3d9...b0d

[jooooooda]

En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti!!! Ok, dette var provoserende, men da skal jeg puste med magen, og prøve å svare saklig.

Jeg har stor forståelse for at det er en belastning å være pårørende til en alkoholiker. Jeg kan til og med til en viss grad forstå argumentet om at det er snakk om dårlige valg. Det ligger mer bak en dårlige valg, likevel kan jeg være med på at dårlige valg er en del av grunnen til at problemet oppstår. Men hva tror du egentlig foregår oppi hodet til mennesker når de tar disse dårlige valgene? Ser du for deg at noen sitter å bestemmer seg for at nå skal de bli alkoholikere? Ser du for deg at et friskt menneske en dag bare bestemmer seg for å drite i omverden, fordi han eller hun heller har lyst til å drikke seg fra sans og samling til stadighet, og å få alle de helseproblemene som følger med overdrevet alkoholforbruk? Eller kan det hende at disse dårlige valgene kommer snikende, at vedkommende tar en ekstra øl en dag, som trøst fordi dagen har vært litt tung. Han eller hun vet nok at det ikke er en god ide, men det er jo bare snakk om den ene øllen, den ene dagen, og vedkommende mener seg i kontroll. Så sniker det seg på med flere og flere dårlige valg, og når personen innser at det har blitt for mange dårlige valg, så sitter han eller hun allerede fast i en avhengighet. Jeg vet ikke hva du tror, men jeg er ganske sikker på at dersom det skulle finnes alkoholikere som var friske helt til de våknet opp en dag og bestemte seg for at "hey, nå begynner jeg å drikke tett for å plage mine nærmeste", så er nok det snakk om et veldig, veldig, veldig lite mindretall blant alkoholikerne.  

La oss for diskusjonens skyld tenke oss at det å bli alkoholiker i første omgang var et valg, når man først ER alkoholiker er ikke det å slutte noe man bare bestemmer seg for, for så å gjennomføre uten problemer. Alkoholikeren må riktignok selv bestemme seg for å ønske å slutte, men for å klare det trenger han eller hun hjelp og behandling, og i mange tilfeller flere forsøk.

Når en person er alkoholiker, så er personen syk. Dette er en type sykdom som ofte går hardt utover de pårørende, men alkoholikeren skader i første omgang seg selv. Det ligger ikke i alkoholismens natur å være direkte stygg med andre. Alkoholikeren kan være en stor belastning, fordi han eller hun er en dårlig omsorgsperson, både når det gjelder omsorg for eventuelle barn, og når det gjelder omsorg for seg selv. Pårørende kan fort bli gående i en omsorgsrolle ovenfor et voksent menneske, og kan både bli veldig slitne, og være redd for å kiste vedkommende. Likevel har vedkommende gjennom sin alkoholisme ikke gjort noe MOT de pårørende, han har gjort noe mot seg selv. Det som påføres de pårørende er ringvirkninger av vedkommens sykdom. Når du i Hi velger å sammenligne alkoholikeren med en overgriper, opplever jeg det som veldig provoserende. En overgriper begår en aktiv handling rettet mot et annet menneske. Overgriperen er ikke slem med seg selv, han er slem med offeret. Et offer som i de aller fleste tilfeller ikke har noen mulighet til å gjøre noe med situasjonen.

Som voksen pårørende til en alkoholiker har også du et valg. Du kan velge hvor mye du vil engasjere deg. Du kan velge om du i det hele tatt ønsker kontakt. Det er ingen som tvinger deg til verken å ha kontakt med vedkommende. Alkoholismen tvinges ikke på deg. Jeg forstår at det er slitsomt, jeg forstår at det er en stor belastning, og jeg skjønner at man kan bli både lei seg, frustrert og sint. Men dette er ikke noe som blir gjort mot deg. Det er ikke noen som invaderer kroppen din og tvinger deg til å gjøre ting du ikke har lyst til. Jeg opplever egentlig sammenligningen med overgrep som respektløs, men ser kanskje for meg at du rett og slett er så sliten av situasjonen du lever i at du rett og slett ikke tenkte så langt da du skrev?