Hva tenker folk om de som har gått til BV for hjelp?

[Anonym bruker]

På toårskontrollen spurte jeg helsesøster hvordan jeg kunne gå frem for å søke om avlastning til barnet mitt. Jeg fikk beskjed at det måtte gå gjennom barnevernet, og spørsmål om hun kunne skrive en bekymringsmelding med mitt samtykke? Jeg svarte ja, og sak ble så opprettet.

Selve saksbehandlingen gikk fint. Det var litt vondt å lese rapporten etter hjemmebesøket, men også godt, fordi det bare understreket at jeg hadde tatt et godt valg når jeg tok dette opp med helsesøster. Saksbehandlerne mine har vært veldig ålreite å jobbe med, og jeg følte aldri at det var noen overhengende fare for at jeg skulle miste omsorgen. Jeg klarte på den tiden ikke å være den forelderen jeg ønsket å være, men jeg mishandlet jo ikke barnet mitt.

Spol litt frem, og saken ble avsluttet med innvilget vedtak om besøkshjem og tilbud om veiledning med noen fra BV med jevne mellomrom, hvis jeg selv ønsket det. Det var full klaff med besøksfamilien, og jeg kjenner på at dette kanskje er det beste valget jeg har tatt for barnet mitt noensinne. Jeg har jevnlig kontakt med saksbehandleren min, og synes jeg er utrolig heldig som har en barnevernspedagog jeg kan spørre til råds når som helst. En trygghet for meg og barnet når det oppstår situasjoner jeg kanskje ikke er helt sikker på hvordan håndtere selv.

Familien min vet om dette nå, men jeg kjente det ikke var så enkelt å skulle fortelle om. Tror liksom ikke de forsto hvor behovet kom fra. Venner har rost meg for å ha tatt et godt valg. Likevel kjenner jeg på alle disse antatte fordommene ute blant "alle andre". Men er det egentlig sånn at folk automatisk tenker man er en "dårlig forelder" om man er i et samarbeid med barnevernet? Jeg vil egentlig gjerne stå frem med historien min (på sosiale medier), for jeg har så lyst til å ta til orde for at man aldri skal skamme seg for å be om hjelp. Men så er det den lille stemmen som hvisker meg i øret, at joda, folk vil garantert se ned på deg, også tør jeg liksom ikke likevel. Hva tenker dere som har lest dere helt ned hit?

Anonymkode: 4eeff...19d

[Anonym bruker]

Jeg tenker at foreldre som innser at de trenger hjelp for at barna deres skal ha det bra nok, at de er foreldre som tar ansvar - og det her jeg respekt for!

Ang. det å stå frem i sosiale medier så ville jeg ikke gjort det, i hvert fall ikke med det første. Av flere grunner. Reaksjoner VIL komme. Du vil garantert få mye støtte, men du vil også få det motsatte. Det kan bli tøffere for deg å takle enn du pr. i dag forestiller deg. Videre kan også barnet ditt oppleve uheldige ting pga. samme kunnskapsløse folk.

Kanskje du heller kan stå frem med historien din når dere ikke lenger trenger hjelp, eller når dere er i ferd med å avvikle ordningen? Ev. kan du snakke med bv om f.eks. du, bv-tjenesten og kanskje også besøksfamilien kan stå frem sammen i f.eks. media senere? For som du sier er det viktig at også slike historier kommer frem, for tross alt er det flest av dem. Om det er du som bør stå frem, det ville jeg diskutert med de fagpersonene som støtter deg.

Men jeg ville holdt meg unna sosiale medier - du ser hvor tøft språket er her inne noen ganger, og legger du det ut offentlig på sosiale medier kan du regne med enda mer.

Flott at du søkte hjelp da du trengte det for deg og barnet ditt. Lykke til videre

Anonymkode: 08f62...0b4

[Joggesko]

Du har min dypeste respekt. Jeg tenker at det du har gjort er et tegn på styrke, klokhet og kjærlighet. Og jeg mener bestemt at historien ikke overhodet hører hjemme i sosiale medier, av hensyn til barnet. Historien er en fin gest til et system som har virket, og et velmenende forsøk på å bryte tabuer. Mange vil likevel lese den som om du er en uskikket mor, og antakeligvis blir barnet ditt konfrontert med dette. De menneskene som vil gripe dette feil er folk dere ikke kjenner, og det er så utrolig galt om de skal få være med å forme barndommen til barnet ditt. Det er ikke verdt det. Du har satt barnet først hele tiden - fortsett med det. 

[Anonym bruker]

Jeg sendte et brev til bv for 10 år siden, "en søknad" om avlastning. Jeg var alene, lite nettverk, barn med ekstra behov (viste seg at han hadde Asperger syndrom mange år senere), mamma hadde akkurat tatt livet sitt ++. Hadde ikke noe problem med å ta vare på sønnen min, men trengte å komme meg "ovenpå" etter alt som hadde skjedd de to årene før mamma døde. Hadde ikke noe hjemmebesøk (var ikke omsorgsevnen min det var noe galt med). Jeg hadde selv funnet en som ville ha ham på avlastning (en venninne som studerte barneverspedagogikk) og det fungerte veldig fint  Hadde avlastning 1 helg pr mnd i 1 år, da følte jeg ikke behovet var der lenger. Jeg er bare stolt av meg selv som ba om hjelp i en vanskelig livssituasjon. 

Ingen som vet om dette har reagert negativt e.l. på det. Men alle kjente jo til situasjonen min som var alt annet enn enkel den gangen. 

All ære til deg  

Anonymkode: 11de3...952

[jooooooda]

Det er ingen som klarer å være en god forelder helt alene. Det å både ha selvinnsikt nok til å se at man trenger hjelp, og å klare å gå ut å skaffe seg den hjelpen man trenger, er i mine øyne en viktig egenskap som skal til for å være en god forelder. Behovene er ulike, noen klarer seg med den hjelpen de får i eget nettverk, mens andre trenger mer hjelp. Det å da ta kontakt med barnevernet ser jeg på som veldig positivt. Det viser meg at her er det en forelder som tar tak i ting, som vil det beste for barnet/barna, og som sørger for å hente inn den hjelpen som er nødvendig. Stor tommel opp fra meg altså!

Likevel tror jeg det kan være lurt å tenke seg om både to og tre ganger før man går ut offentlig med dette, av to grunner. For det første så er det ikke bare din historie du forteller, du forteller også barnets historie. Selv om du forteller at det var du som så at du ikke strakk til, og at du dermed søkte hjelp, så kan historien kanskje komme til å oppleves stigmatiserende for barnet. Det er dessverre fortsatt mange som tror at barnevernet kun er inne i familier der det er store problemer, og det kan derfor i enkelte miljøer være et stigma å bli stemplet som barnevernsbarn. Derfor synes jeg du bør skåne datteren din for dette.

For din egen del bør du også være klar over at det antagelig vil kunne komme både positive og negative reaksjoner. Har du krefter til å ri ut den stormen? Det kan være tøft, og det kan hende at du trenger de kreftene til andre ting?

Jeg skjønner hvorfor du tenker at det kunne vært fint å stå frem med dette, og vi trenger absolutt å høre de gode historiene fra barnevernet, men jeg tror ikke at nå er det beste tidspunktet for det. Hadde det ikke vært bedre å legge den delen på is frem til jenta di er så stor at hun kan forstå konsekvensene av å gå ut med historien, og så la henne få være med å bestemme om dette er greit?

[Fru Banderas]

Jeg har stor respekt for mennesker som deg!

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Min historie likhetstrekk med den litt lenger opp her. Jeg var langt nede, nettopp flyttet og startet med studier, sto plutselig i en uønsket graviditet med hormoner helt på bærtur, null involvering fra far, og av ulike årsaker ikke så mye hjelp å få fra min familie. Det var beintungt. Fikk heldigvis hjelp der og da, og har kommet meg mer eller mindre i vater igjen. Vedtaket ble satt til ett års varighet, men jeg tror og håper at dette vil være noe som fortsetter, da denne familien nærmest har blitt som et ekstra sett besteforeldre å regne.

Grunnen til at jeg har vurdert å stå frem i sosiale medier er fordi jeg allerede er i en posisjon der jeg når ut til ganske mange, og det ville sådan vært ekstra virkningsfullt å kunne ta et standpunkt og vise at ja, det går an å snakke om dette, og man trenger ikke skamme seg. Ser dog hva dere mener med tanke på eksponering av barnet (som er i barnehagealder), selv om det ikke ville vært med annet enn i så enkel omtale som "barnet mitt". Hadde ikke egentlig tenkt på at det ville kunne være fare for stigma, men kanskje lever vi litt skjermet i vårt nærmiljø.

Det er i alle tilfeller synd om man ikke skal kunne snakke om det, fordi enkelte foreldre kan være fordomsfulle og dømmende, når det kanskje er akkurat slike historier som kunne vært med på å endre noen av disse tankemønstrene. 

Anonymkode: 4eeff...19d

[Anonym bruker]

Hvis det mot formodning er noen som skulle kjenne meg igjen utifra posten ovenfor vil jeg sette pris på om dere ikke outer meg i denne tråden. Just saying 

Anonymkode: 4eeff...19d

[Anonym bruker]

Det er styrke i å kunne be om hjelp når man ser at det er nødvendig

Men det er slik mange sier at det alltids er noen som kan finne på å vri slikt negativt.

Jeg har selv hatt kontakt med bv på eget initiativ og de har vært en kjemperessurs for mitt barn som sliter med en diagnose.

Anonymkode: 236a7...555

[Anonym bruker]

Ærligt?

Jeg synes ikke at du er en dårlig foreldre....

Men jeg ville ikke at mine barn har noen kontakt med dine. Forstå det som du vil.

 

Anonymkode: 4ac4b...22f

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ærligt?

Jeg synes ikke at du er en dårlig foreldre....

Men jeg ville ikke at mine barn har noen kontakt med dine. Forstå det som du vil.

Anonymkode: 4ac4b...22f

Det trenger ikke Hi en gang forsøke å forstå. Den som tjener mest på å ikke ha kontakt med deg er jo de som ikke har kontakt med deg - for det er utrolig hvor ignorant og kunnskapsløs det går an å fremstille seg på fire små setninger.

Anonymkode: 08f62...0b4

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ærligt?

Jeg synes ikke at du er en dårlig foreldre....

Men jeg ville ikke at mine barn har noen kontakt med dine. Forstå det som du vil.

 

Anonymkode: 4ac4b...22f

Akkurat DET hadde jeg ikke sett på som noe tap..!

Anonymkode: ddaa4...308

[Anonym bruker]

På 7.1.2018 den 20.15, Anonym bruker skrev:

På toårskontrollen spurte jeg helsesøster hvordan jeg kunne gå frem for å søke om avlastning til barnet mitt. Jeg fikk beskjed at det måtte gå gjennom barnevernet, og spørsmål om hun kunne skrive en bekymringsmelding med mitt samtykke? Jeg svarte ja, og sak ble så opprettet.

Selve saksbehandlingen gikk fint. Det var litt vondt å lese rapporten etter hjemmebesøket, men også godt, fordi det bare understreket at jeg hadde tatt et godt valg når jeg tok dette opp med helsesøster. Saksbehandlerne mine har vært veldig ålreite å jobbe med, og jeg følte aldri at det var noen overhengende fare for at jeg skulle miste omsorgen. Jeg klarte på den tiden ikke å være den forelderen jeg ønsket å være, men jeg mishandlet jo ikke barnet mitt.

Spol litt frem, og saken ble avsluttet med innvilget vedtak om besøkshjem og tilbud om veiledning med noen fra BV med jevne mellomrom, hvis jeg selv ønsket det. Det var full klaff med besøksfamilien, og jeg kjenner på at dette kanskje er det beste valget jeg har tatt for barnet mitt noensinne. Jeg har jevnlig kontakt med saksbehandleren min, og synes jeg er utrolig heldig som har en barnevernspedagog jeg kan spørre til råds når som helst. En trygghet for meg og barnet når det oppstår situasjoner jeg kanskje ikke er helt sikker på hvordan håndtere selv.

Familien min vet om dette nå, men jeg kjente det ikke var så enkelt å skulle fortelle om. Tror liksom ikke de forsto hvor behovet kom fra. Venner har rost meg for å ha tatt et godt valg. Likevel kjenner jeg på alle disse antatte fordommene ute blant "alle andre". Men er det egentlig sånn at folk automatisk tenker man er en "dårlig forelder" om man er i et samarbeid med barnevernet? Jeg vil egentlig gjerne stå frem med historien min (på sosiale medier), for jeg har så lyst til å ta til orde for at man aldri skal skamme seg for å be om hjelp. Men så er det den lille stemmen som hvisker meg i øret, at joda, folk vil garantert se ned på deg, også tør jeg liksom ikke likevel. Hva tenker dere som har lest dere helt ned hit?

Anonymkode: 4eeff...19d

Jeg tror du har delvis rett. Noen vil berømme deg for god selvinnsikt, mens andre vil tenke at du er ressurssvak på flere områder. Det jeg selv tenker kommer nok i den siste kategorien, med mindre du mangler nettverk og familie.

Anonymkode: d14c6...7b4

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ærligt?

Jeg synes ikke at du er en dårlig foreldre....

Men jeg ville ikke at mine barn har noen kontakt med dine. Forstå det som du vil.

 

Anonymkode: 4ac4b...22f

Stakkars barna dine.

Anonymkode: d14c6...7b4

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det trenger ikke Hi en gang forsøke å forstå. Den som tjener mest på å ikke ha kontakt med deg er jo de som ikke har kontakt med deg - for det er utrolig hvor ignorant og kunnskapsløs det går an å fremstille seg på fire små setninger.

Anonymkode: 08f62...0b4

Jeg er ikke ignorant og selv har ingenting mot folk involvert i barnevernet.

Men barna mine fortjener bare det beste. De er ikke modne og sterke nok til å motstå (potensielt) skadelige innflytelser.

Anonymkode: 4ac4b...22f

[Anonym bruker]

Jeg er ikke ignorant men bare ærlig.

De fleste foreldrene tenker akkurat det samme men ville aldri si ifra. Og TS ønsker sannheten (synes jeg), ikke trøst.

Anonymkode: 4ac4b...22f

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke ignorant og selv har ingenting mot folk involvert i barnevernet.

Men barna mine fortjener bare det beste. De er ikke modne og sterke nok til å motstå (potensielt) skadelige innflytelser.

Anonymkode: 4ac4b...22f

De blir aldri moden og sterk heller i bomullslottet du bygger for dem.

Anonymkode: 236a7...555

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke ignorant og selv har ingenting mot folk involvert i barnevernet.

Men barna mine fortjener bare det beste. De er ikke modne og sterke nok til å motstå (potensielt) skadelige innflytelser.

Anonymkode: 4ac4b...22f

For det første er det -kun- dine egne fordommer som tilsier at barnet vil kunne ha noen form for skadelig innflytelse.

Og for det andre er overbeskyttende og overkontrollerende foreldre noe av det potensielt skadeligste for barns utvikling.

Gi dine barn røtter, og samtidig vinger til å leve sitt eget liv og velge sine egne venner. 

Anonymkode: d14c6...7b4

[Anonym bruker]

Å herre, nå klarte jeg å bli provosert av det ærlige neket litt opp her. HI har fått en del gode svar allerede. Men fikk behov for å svare selv også.

HI: du høres ut som en glimrende mor som klarer å se hva barnet ditt trenger og er ydmyk nok til å be om hjelp. Barna mine skulle fått lekt med dine barn når som helst, og jeg hadde vært sikker på at de hadde det bra hos deg. I tillegg hadde jeg tenkt at du var en klok kvinne jeg godt kunne funnet på å søke råd hos selv, dersom jeg kom i en vanskelig situasjon. 

Når det gjelder å stå frem tenker jeg det er lurt å tenke seg godt om. Du ser jo ovenfor hvordan enkelte tenker. I tillegg representerer du ikke bare deg selv, at du går ut med dette kan også ha betydning for barnet ditt.  Men på den annen side, med åpenhet kan du også bidra til at andre mennesker søker den hjelpen de trenger, men kanskje ellers ikke hadde våget å be om...

Anonymkode: 2074b...3e6

[sug lut]

Jeg vil tro og håpe at alle ser at du på denne måten har vist at du er en god mor som ser hva barnet og du trenger. Veldig bra!

[sug lut]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ærligt?

Jeg synes ikke at du er en dårlig foreldre....

Men jeg ville ikke at mine barn har noen kontakt med dine. Forstå det som du vil.

 

Anonymkode: 4ac4b...22f

Jøss. Du og dine barn burde nok settes under administrasjon. 

[Anonym bruker]

Jeg er så GLAD for at jeg ærlig og oppriktig kan si at jeg respekterer deg fullt ut og overhodet ikke ser ned på deg HI. Jeg tenker at du har gjort det beste for ditt barn og deg selv.

Barnet ditt er hjertlig velkommen til å være sammen med mine barn, og jeg kunne gjerne blitt venninnen din. Jeg ønsker at mine barn skal lære at ikke alle er like og respektere andre mennesker.

 

Anonymkode: ec6d9...694

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

... med åpenhet kan du også bidra til at andre mennesker søker den hjelpen de trenger, men kanskje ellers ikke hadde våget å be om...

Anonymkode: 2074b...3e6

Ja ja, ofre sitt eget barn for at andre ikke blir redd for barnevernet.

Man husker jo at det er alltid flere sider i saken og med alt mulig åpenhet, det er ikke alt som blir uttalt. Og at det ikke er røyk uten ild....

Da kan andre tenke at barnet ditt kanskje har mye verre problemer enn det faktisk er. So, think twice!

Anonymkode: 4ac4b...22f

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er så GLAD for at jeg ærlig og oppriktig kan si at jeg respekterer deg fullt ut og overhodet ikke ser ned på deg HI. Jeg tenker at du har gjort det beste for ditt barn og deg selv.

Barnet ditt er hjertlig velkommen til å være sammen med mine barn, og jeg kunne gjerne blitt venninnen din. Jeg ønsker at mine barn skal lære at ikke alle er like og respektere andre mennesker.

 

Anonymkode: ec6d9...694

Veldig lett å si sånn når man er en anonym bruker på en anonum forum!

Kan jeg spørre deg, hvor mange venniner har du i virkeligheten som har barna under barnevern? Hvor mange venner med psykiske lidelser har barna dine? Alt annet er bare tull.

Anonymkode: 4ac4b...22f

[Anonym bruker]

Har en venninne som har tatt samme valget som deg. Ser på henne som en omsorgsfull og god mor som faktisk tok et valg som var det beste for barnet og seg selv. Hun har veldig gode erfaringer med denne ordningen. Synes det er modig gjort, ikke pga hvordan andre rundt ser på henne, men at bv skal vurdere. Jeg ser på ser som veldig positivt. Må bare få sagt at jeg i utgangspunktet ikke kunne tenke at hun trengte noe slik, for hun er en veldig flink mor, men hun har ingen andre til å avlaste noe, å da blir det godt å ha noen å støtte seg på.

Anonymkode: be854...065