Hvilke grunner er gode nok for å skille seg?

[Anonym bruker]

Spesielt når man har små barn? 

Jeg føler det må skje noe drastisk hvis folk skal skjønne at jeg går.. At det å ha det bra med seg selv ikke er "god nok" grunn. At man da er egoistisk pga av barna! 

Anonymkode: 6989d...abd

[Anonym bruker]

Jeg kastet ut min x da familien hans trakasserte meg og min x trakk seg ikke unna de. Jeg orket ikke mer. 

Anonymkode: 1101e...030

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kastet ut min x da familien hans trakasserte meg og min x trakk seg ikke unna de. Jeg orket ikke mer. 

Anonymkode: 1101e...030

Den er jo rimelig klar.

Hi 

Anonymkode: 6989d...abd

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Spesielt når man har små barn? 

Jeg føler det må skje noe drastisk hvis folk skal skjønne at jeg går.. At det å ha det bra med seg selv ikke er "god nok" grunn. At man da er egoistisk pga av barna! 

Anonymkode: 6989d...abd

Jeg synes heller ikke "vi har vokst fra hverandre og jeg vil realisere meg selv" er god nok grunn til å rive familien i filler når man har barn.

Anonymkode: 0c4f5...80b

[Anonym bruker]

God nok grunn er for meg at det føles rett for den/de som vil bryte ut. Det er grunn god nok. 

Anonymkode: c9bed...02e

[Anonym bruker]

Utroskap er en god grunn!!!!

Anonymkode: dd2f6...8af

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Utroskap er en god grunn!!!!

Anonymkode: dd2f6...8af

Og det vil vel legge seg under kategorien drastisk.  

Anonymkode: 6989d...abd

[ma(G)ma med to små :)]

Jeg er litt gammeldags på dette området, og tenker at den eneste «gyldige» grunnen til å gå er hvis forholdet er så dårlig at barna ville ha fått det bedre etter et samlivsbrudd.

F.eks. ved vold, psykisk sykdom, trakassering, høyt konfliktnivå, rusmisbruk, gjentatt økonomisk utroskap, eller dersom man har det så dårlig sammen at man ikke fungerer godt som foreldre for eksempel fordi man blir deprimert av å leve sammen.

Utroskap er i grenseområdet for gyldig grunn.

 

Vi har vært sammen i 13 år, og har to barn sammen, og i perioder (av og til lange) liker vi ikke hverandre spesielt godt engang 😅🙈

Jeg har mange ganger hatt lyst til å gå, men jeg setter ikke min lykke over barnas.

Og «vips», så kommer en god periode, og jeg er glad for at jeg ikke gikk.

 

Men det er min mening. Hva andre velger å gjøre legger jeg meg ikke opp i.

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes heller ikke "vi har vokst fra hverandre og jeg vil realisere meg selv" er god nok grunn til å rive familien i filler når man har barn.

Anonymkode: 0c4f5...80b

Nei, den er kanskje litt tynn. For min del handler det ikke om å realisere meg selv, men det hadde vørt hyggelig å kunne være glad og lykkelig. 

Anonymkode: 6989d...abd

[Lektor Doppler med tillegg]

Når du er i et forhold som bryter med din personlige integritet. Grunnene er like mange som antallet brudd. 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at når man har barn skal det meste være prøvd før man bryter ut av et forhold som fungerer. Med "det meste" mener jeg først at man må snakke sammen, fungerer ikke det, så er det kanskje greit å snakke med en upartisk 3. person, eks familieterapeut. 

Hvorfor har du det ikke bra? Hva kan endres? Er det noe du selv kan gjøre for å endre på det?

Anonymkode: 671dc...813

[Nyttårs barn]

Alltid lett for andre å mene ting om andres skilsmisse. Om du ikke tror du får det bra med mannen din så er det ikke noe som noen andre kan vite og mene noe om.

Når det er sagt så tror jeg mange gir opp alt for lett og har urealistiske forventninger til et langvarig forhold.

[ma(G)ma med to små :)]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, den er kanskje litt tynn. For min del handler det ikke om å realisere meg selv, men det hadde vørt hyggelig å kunne være glad og lykkelig. 

Anonymkode: 6989d...abd

Ja, jeg er enig i den, men man kan ikke forvente å være glad og lykkelig hele livet. I noen perioder er det rett og slett viktigere at andre (les: barna) er glade og lykkelige.

Dersom man er ulykkelig over flere år er saken en annen, men i perioder må man bare tåle det, mener jeg.

Gå i terapi, snakk snakk snakk, let etter gode egenskaper hos hverandre, overse det som kan overses, vær mer sosial på hver deres kant så dere får «pause» fra hverandre. Unn hverandre frihet og rom for selvrealisering, og ha fokus på å være gode foreldre sammen. Ofte vil lykken komme tilbake 😊

[Anonym bruker]

25 minutter siden, ma(G)ma med to små skrev:

Jeg er litt gammeldags på dette området, og tenker at den eneste «gyldige» grunnen til å gå er hvis forholdet er så dårlig at barna ville ha fått det bedre etter et samlivsbrudd.

F.eks. ved vold, psykisk sykdom, trakassering, høyt konfliktnivå, rusmisbruk, gjentatt økonomisk utroskap, eller dersom man har det så dårlig sammen at man ikke fungerer godt som foreldre for eksempel fordi man blir deprimert av å leve sammen.

Utroskap er i grenseområdet for gyldig grunn.

 

Vi har vært sammen i 13 år, og har to barn sammen, og i perioder (av og til lange) liker vi ikke hverandre spesielt godt engang 😅🙈

Jeg har mange ganger hatt lyst til å gå, men jeg setter ikke min lykke over barnas.

Og «vips», så kommer en god periode, og jeg er glad for at jeg ikke gikk.

 

Men det er min mening. Hva andre velger å gjøre legger jeg meg ikke opp i.

Oi, det var drøy lesing for min del. Utroskap er for meg en helt klar dealbreaker. Det ville ikke vært mulig med et bra hjemmeklima med den mistilliten utroskap medfører. Det ville ført til dårlige forhold for ungene. 

Anonymkode: cd985...284

[Anonym bruker]

Nå for jeg nok en del pepper her. Jeg dro fordi jeg fant en jeg ble 100% forelsket i. En som fikk meg til å føle noe jeg aldri har følt før. En slags brennende lidenskap som jeg ikke visste eksisterte en gang. 

Vi hadde slitt økonomisk i mange mange år. Jeg tjente bra men alle pengene mine gikk til min daværende manns firma. De skulle alltid bli bedre og bedre vel det ble det aldri! Så møtte jeg denne mannen helt tilfeldig på en fest. Han reddet meg fra en ekstremt full og slitsom man som bare satt seg på meg (bokstavelig talt). Han sa etter det til meg at han hadde gitt hva som helst for å gifte seg med en så fantastisk vakker dame som jeg var😍. Vel da var det gjort. Jeg tenkte på han dag og natt og møtte han ved en tilfelle igjen og igjen. Hele sommeren faktisk alltid ved tilfeldighet. Så ble vi sammen 6 måneder etter det! Still going strong 6 år senere! 

Jeg møtte min x når jeg var 14 og visste ikke hva ekte kjørlighet egentlig var. Han var min bestevenn men Thats IT. I tillegg var han en del eldre en meg og det gjorde at jeg var alltid undertrykket hans meninger på en måte. I dette forholdet er vi linsestilte og har god økonomi noe som faktisk betyr veldig mye for meg

Anonymkode: f1dad...de7

[ma(G)ma med to små :)]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Oi, det var drøy lesing for min del. Utroskap er for meg en helt klar dealbreaker. Det ville ikke vært mulig med et bra hjemmeklima med den mistilliten utroskap medfører. Det ville ført til dårlige forhold for ungene. 

Anonymkode: cd985...284

I noen hjem ville det nok ha vært mulig. Jeg har aldri vært utsatt for det, så jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert. Men er det jeg mener med grenseområde.

Dersom utroskapen fører til dårlig hjemmeklima (over tid), er jeg enig i at det beste er å gå.

Dersom man får til å jobbe seg gjennom det, mener jeg at set beste er å bli.

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Når det gode ikke lenger veier opp for det dårlige. Barn merker muggen stemning og jeg har ingen tro på at barn har godt av å vokse opp i ett hjem med dårlig stemning mellom foreldrene.

 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det handler om mer enn en god grunn. Det handler om å ha prøvd å fikse problemene og det handler om å gi det tid. Det handler om å se ting i perspektiv og å sørge for at man har fornuftige forventninger. Det handler om å ha gitt det et skikkelig forsøk rett og slett. 

Men dersom det er fysisk/psykisk vold involvert er det selvsagt en annen sak, ingen grunn til å utsette seg eller barna for skader...

Anonymkode: 1ad00...d39

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei, den er kanskje litt tynn. For min del handler det ikke om å realisere meg selv, men det hadde vørt hyggelig å kunne være glad og lykkelig. 

Anonymkode: 6989d...abd

Det handler jo også om å ha realistiske krav, man kan ikke forvente å være lykkelig hele tiden, og man kan ihvertfall ikke legge ansvaret for egen lykke på partneren. 

 

Anonymkode: 0c4f5...80b

[Anonym bruker]

Jeg fortjente å ha det bra. Så enkelt, og så vanskelig.

Jeg har alltid ment at man må ha ekstremt gode grunner for å gå. Derfor gikk jeg altfor sent. 

Jeg har ikke hatt det bra på mange år. Har endret væremåte og delvis personlighet for å tekkes en manndom ikke var bra for meg. Jeg hadde flere alvorlige grunner til å gå, men gjorde det aldri. Med stor vekt på alvorlige. 

Utenfra, så har «vi slitt lenge», «vokst fra hverandre», osv. Alle de typiske frasene. Jeg legger ikke ut om de egentlige årsakene.

Folk må slutte å legge seg bort i andres livsvalg. Dere vet ikke en gang halvparten. Selv ikke folk som står meg ganske nært vet hva jeg har opplevd.

Anonymkode: c43ee...55a

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Spesielt når man har små barn? 

Jeg føler det må skje noe drastisk hvis folk skal skjønne at jeg går.. At det å ha det bra med seg selv ikke er "god nok" grunn. At man da er egoistisk pga av barna! 

Anonymkode: 6989d...abd

Å være ulykkelig er nok. 

Å "ha mistet kjærestefølelsene" er ikke nok.

Anonymkode: 74793...d28

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Oi, det var drøy lesing for min del. Utroskap er for meg en helt klar dealbreaker. Det ville ikke vært mulig med et bra hjemmeklima med den mistilliten utroskap medfører. Det ville ført til dårlige forhold for ungene. 

Anonymkode: cd985...284

Bare hvis foreldrene valgte å la det føre til dårlige forhold for ungene. Barn generelt bryr seg lite om foreldres seksuelle eskapader.

Anonymkode: 74793...d28

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som ikke makter å ta ansvar for AS Familien, det er jeg som må være sjef og pådriver og jeg holder på å miste all energi og livsglede. Er det nok?

Mannen min er en god mann, men han har ikke den substans og myndighet som skal til for å være leder.

Vi har snakket mye om dette, og jeg har gitt masse konkrete tips til hvordan ta tak og bli litt på hugget, både i forhold til barna og hverdagen generelt. Men han går deg ikke til, han er bare for veik og også litt lat 

Er i ferd med å bli ordentlig syk, utslitt og deprimert...

Anonymkode: 8e243...426

[Anonym bruker]

For min del har det vært vanskelig i 2 år. Pga div hadde han en periode med svært lettantennelig, ubegrunnet sinne, Både mot meg og barna. Jeg gjorde mitt beste for å holde det hele i ro, og hadde diverse tiltak for å bedre situasjonen. Det tok mye energi, og jeg ble sliten. 

Han syntes også at det var ille, og at han ikke kjente seg igjen selv- Men det ene tiltaket som kunne avslutte det hele, ville han ikke. Når han til slutt fikk vite grunnen til hvorfor han hadde blitt sånn/vært sånn, var det liksom greit?! All den kjipe oppførselen ble forklart, og da var det jo ikke no problem lenger. 

Jeg sliter med å bygge opp igjen det vi hadde, og jeg tenker noen ganger at jeg må da fortjene bedre enn dette? 

Så kommer samvittigheten og griper om hjertet mitt. Rive opp en familie pga av min egen trivsel og velvære? Jeg overdriver sikkert?! Det er vel ikke så ille?! Jeg Får jo bare holde ut.. 

Prøvd parterapi også, uten at jeg klarer å se no særlig bedring i noen av oss. 

Hi 

Anonymkode: 6989d...abd

[Browncoat]

Jeg synes at folk er alt for dømmende når det kommer til dette. Folk må liksom legge ut hele forholdets historie for at det skal være «god nok grunn». Alle har en god grunn til å bryte. Slutt å dømme og slutt å kreve å vite om all den skitne oppvasken før dere mener grunnen er «gyldig nok». I min erfaring holder folk ut alt for lenge...