Du som har flere barn, har du favorittbarn?

[Mrs. Kaizer]

Har 4 barn og elsker alle like mye. Har ingen favoritter, men enkelte dager liker jeg kanskje noen bedre enn andre..😌

[Anonym bruker]

Har ingen favorittblantmkne 3, men har 3 forskjellige mennesker i hus. Har en nesten voksen som jeg kan se filmer og spise godteri med og bare skravle og så har jeg en på 9 som jeg kan sitte og lese bøker med og strikke med og så har jeg en på 7 som jeg kan utforske med da han er ekstremt nysgjerrig og vi må se minst en dokumentar hver dag.

Skal jeg være dønn ærlig, så vil jeg si at jeg trivest best i selskap med 9-åringen. Vi har mer felles enn jeg har med de andre, men jeg er ikke mindre glad i de andre. På samme måte er min mor mer sammen med min søster enn med meg fordi de har mer til felles enn det hun har med meg, men hun et like glad i meg som i min søster og jeg har aldri følt noe annet enn det heller. 

Anonymkode: 6920f...c72

[Anonym bruker]

Elsker barna mine like mye, men har helt klart vært mer oppmerksom på nummer to. Vi har lite familie som vil involvere seg og spesielt da nummer to kom flere år etter førstemann. Eldste har alltid vært rolig og sjarmerende og lett for andre å like. Så kom lillebror og det var kaos fra dag en. Kolikk i 6 mnd, krevende barn med mange behov. Mye sykdom og innleggelser på sykehus. Opplevde at han ble møtt på en annen måte og at han irriterte folk. Han var mye sint, vilter og det var armer og bein og hyling. De årene følte jeg at jeg måtte elske han mer for å kompensere. Gi han mer av min tid og oppmerksomhet. De strevsomme årne er bak oss, men jeg merker jeg er mer var på å beskytte han, selv om jeg elsker begge like høyt.

Anonymkode: d854b...e4f

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Elsker barna mine like mye, men har helt klart vært mer oppmerksom på nummer to. Vi har lite familie som vil involvere seg og spesielt da nummer to kom flere år etter førstemann. Eldste har alltid vært rolig og sjarmerende og lett for andre å like. Så kom lillebror og det var kaos fra dag en. Kolikk i 6 mnd, krevende barn med mange behov. Mye sykdom og innleggelser på sykehus. Opplevde at han ble møtt på en annen måte og at han irriterte folk. Han var mye sint, vilter og det var armer og bein og hyling. De årene følte jeg at jeg måtte elske han mer for å kompensere. Gi han mer av min tid og oppmerksomhet. De strevsomme årne er bak oss, men jeg merker jeg er mer var på å beskytte han, selv om jeg elsker begge like høyt.

Anonymkode: d854b...e4f

Det er godt å lese at vi er flere som har et ekstra beskyttelsesinstinkt til det "trasige" barnet. 

Anonymkode: e76c5...2fc

[sug lut]

22 timer siden, Twintipp skrev:

Får helt angst av slike tråder:(! Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kan elske et barn til like høyt som jeg gjør med sønnen min (og niesen min). Han har bare vært enkel å ha med å gjøre, aldri trass eller konflikter, flink i idrett, flink på skolen, snill og omtenksom, mange venner... 

Nå kommer vel en sånn unge som folk forteller om, trass, hyl, sta, slitsom etc. Er oppriktig redd for hvordan det skal gå an å få en slik kjærlighet for noen igjen... Men, man får vel det? 

Jada, det kommer en helt ny kjærlighet til nestemann, og den tar ikke noe vekk fra den første. Jeg hadde akkurat samme tankene som deg, tenk så fint vi har det nå og så tenk om det kommer en som ødelegger for den fine familien vi er - nå kan jeg le av det, for det er utvidelsesrom i hjertet så det holder, og helt individuelle kjærligheter til hvert barn.

[Anonym bruker]

Har tre favorittbarn!

Eldste på 13 fordi han er ansvarsfull og god å snakke med. Han er et flott eksempel av en tenåring 💙

Midterste fordi han er kreativ og morsom 💙

Yngste fordi han er liten.. han er enkel og grei, og trenger meg mest 💙

De er totalt forskjellige, og de utfyller hverandre! Kan ikke velge en av dem.

Anonymkode: 2364b...227

[Anonym bruker]

Har fem barn, og jeg er vanvittig glad i dem alle. De eldste er nesten voksne, men ser at de forsatt har behov for meg på sin måte. Bruker mye tid på å forberede dem på å klare seg selv, og bekymre meg for hvordan det skal gå. Innser at når du har blitt mor, så er du det for alltid. Hun ene er mer lik meg, og kan føle større samhørighet med henne noen ganger, og se at hun minner om meg. Det er litt fint, men samtidig setter jeg like mye pris på hun andre med sine egenskaper. Bekymrer meg kanskje mer for henne, fordi hun ikke har den samme fornuften og modenhet som søsteren. Håper det kommer.

Han i midten er "mammas gutt", og det tror jeg han kommer til å være for bestandig. Han trenger meg mye, og oppsøker meg mye. De to minste føler jeg meg nærmest fordi de er små og trenger meg mye hele tiden.

Min største frykt er at jeg ikke klarer å gi hver og en hva de trenger av oppmerksomhet og oppfølging, fordi de er så mange og døgnet har bare 24 timer... Samtidig ser jeg, som flere har vært inne på, søskenkjærligheten og det de gir hverandre. Det er så godt å se, og jeg gjør alt for å oppmuntre denne. De har jo et langt liv foran seg, og jeg håper de alltid kommer til å ha et sterkt bånd til hverandre.

Anonymkode: 97630...c08