Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #26 Skrevet 3. november 2017 46 minutter siden, Anonym bruker skrev: Men det betyr jo ikke at de spør om hva han feiler. Det er jo bare å si at han er syk, ferdig med det. Det er mange sykdommer som ikke vises, ikke bare psykiske lidelser Anonymkode: 465d7...ff9 Ja, sant det. Eks ulcerøs kolitt. HI Anonymkode: f96e2...5f4
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #27 Skrevet 3. november 2017 3 minutter siden, Anonym bruker skrev: Ja, sant det. Eks ulcerøs kolitt. HI Anonymkode: f96e2...5f4 Ja, så det er ingen grunn til å skamme seg over å gå på AAP, selv om man ikke feiler noe synlig. Selv går jeg på AAP på andre året pga kronisk migrene, jeg ser heller ikke syk ut når jeg møter folk ute. Anonymkode: 465d7...ff9
Evablaum Skrevet 3. november 2017 #28 Skrevet 3. november 2017 2 timer siden, Anonym bruker skrev: Det er jo en mulighet, sikkert mange som blir å reagere når de da ser han på gymmet 3-6 ganger i uka 😅 HI Anonymkode: f96e2...5f4 Sosial angst gjør at han ikke kan være på jobb, men på gymmen 3-6 ganger i uken er null stress?
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #29 Skrevet 3. november 2017 5 timer siden, Anonym bruker skrev: Jeg har ennå ikke opplevd at perifere bekjente ber meg forklare hva som feiler meg. De som kjenner meg det det naturligvis og kun en har reagert negativt og bedt meg "ta meg sammen", men vedkommende ble raskt degradert til perifer bekjent etter den episoden. Har kun opplevd støtte ellers. Jeg har stoffskifteproblematikk, noe som også påvirker psyken. Anonymkode: 285ad...be2 Ja huff for et jævlig menneske som ba deg ta deg sammen. I mange tilfeller er arbeid og aktivitet den beste medisin. Anonymkode: 8774c...45b
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #30 Skrevet 3. november 2017 Jeg mener at i mange tilfeller med psykiske lidelser/depresjon bør vedkommende ikke få lov å gå hjemme. Det er ikke bedre for psyken å gå hjemme. Aktivitet hjelper. Er du så frisk at du kan fare i fjellene eller på gymmen er du så frisk at du kan arbeide. Anonymkode: 8774c...45b
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #31 Skrevet 3. november 2017 Sosial angst blir ikke bedre av å ikke møte folk. Møter han ikke andre når han er å gymmer forresten? Anonymkode: 8774c...45b
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #32 Skrevet 3. november 2017 For det første møter stort sett alle mennesker veggen en eller annen gang i livet. Ingen har noe med helsa deres å gjøre. Mannen din fortjener ros ! Han tar jo tak ❤ Jeg er ufør. Vært det siden jeg var 23 år og havnet i en stygg bilulykke. Det er først nå, 10 år etter at jeg klarer å slappe av når jeg møter folk. Det verste noen kan spørre meg om er hva jeg jobber med. Men jeg er jo syk. Jeg kan ikke jobbe. Jeg er ingen unnasluntrer. Men jeg er livredd for at andre skal synes det. Å ikke bidra i samfunnet er en stor sorg. Jeg vil tro at mannen din bare har en pause fra arbeidslivet. Han er syk akkurat nå. Det er fakta og ikke flaut. Anonymkode: 4d2ba...828
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #33 Skrevet 3. november 2017 Jeg hadde bare sagt at han har jobbet der og der, men nå ser han etter noe nytt. Når folk spør er det vel for å starte et samtaleemne og fordi de lurer på hva slags yrke han har. Anonymkode: 8d98f...87d
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #34 Skrevet 3. november 2017 Kan han ikke ta nettstudier? Så kan dere si han studerer. Anonymkode: 32f1e...52c
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #35 Skrevet 3. november 2017 5 timer siden, Evablaum skrev: Sosial angst gjør at han ikke kan være på jobb, men på gymmen 3-6 ganger i uken er null stress? Du prøver bare å provosere . Trening er terapi for han 😊 Er glad han ikke sitter inne og synes synd på seg selv og bære blir dvaskere. HI Anonymkode: f96e2...5f4
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #36 Skrevet 3. november 2017 4 timer siden, Anonym bruker skrev: Kan han ikke ta nettstudier? Så kan dere si han studerer. Anonymkode: 32f1e...52c Han vurderer nettstudier 😊 HI Anonymkode: f96e2...5f4
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #37 Skrevet 3. november 2017 4 timer siden, Anonym bruker skrev: For det første møter stort sett alle mennesker veggen en eller annen gang i livet. Ingen har noe med helsa deres å gjøre. Mannen din fortjener ros ! Han tar jo tak ❤ Jeg er ufør. Vært det siden jeg var 23 år og havnet i en stygg bilulykke. Det er først nå, 10 år etter at jeg klarer å slappe av når jeg møter folk. Det verste noen kan spørre meg om er hva jeg jobber med. Men jeg er jo syk. Jeg kan ikke jobbe. Jeg er ingen unnasluntrer. Men jeg er livredd for at andre skal synes det. Å ikke bidra i samfunnet er en stor sorg. Jeg vil tro at mannen din bare har en pause fra arbeidslivet. Han er syk akkurat nå. Det er fakta og ikke flaut. Anonymkode: 4d2ba...828 Takk for fine ord ❤ Synd å høre at du var i en stygg bilulykke. Jeg kan ikke forestille meg alt du har gjennomgått. Ønsker deg alt godt 😊 HI Anonymkode: f96e2...5f4
Anonym bruker Skrevet 3. november 2017 #38 Skrevet 3. november 2017 Når man møtte noen nye bekjente før i tiden ble det ofte sagt "Hei. Navnene og hvor man kom fra og så gikk samtalen ofte over på andre ting, felles kjente eller hva som helst, jobb var ikke første som kom opp". Nå flytter så mange såpass mange ganger at spørsmålene ofte blir slik "Hei, navn, hva jobber du med?". Det er blitt mer press på å jobbe enn det var tidligere, sosialt sett. Det gjør det også vanskeligere for de som ikke passer inn i malen, som da skal være å jobbe. Man føler gjerne da at man blir satt i en bås før man knapt har hilst ferdig, og noen ganger blir man også det. Jeg har merket at hvordan andre forholder seg til dette kommer helt an på hvordan jeg tar det. Hvis jeg blir unnvikende og viser at dette er ubehagelig for meg, da møter jeg langt mer skepsis enn om jeg viser at dette ikke er et problem for meg, at jeg ikke skammer meg over situasjonen. Jeg er riktignok på aap pga. fysisk sykdom, men prinsippene blir det samme. Jeg har akseptert at situasjonen er som den er, og da forventer jeg at andre også aksepterer det. Jeg ønsker ikke å være syk, jeg vet at jeg selv gjør alt jeg kan for å bli frisk igjen, jeg ønsker å komme meg ut i jobb igjen. Som andre har vært inne på, hva jeg svarer når noen spør, det kommer an på relasjonen til vedkommende og noen ganger situasjonen. Hvis det er personer jeg vet at jeg med stor sikkerhet ikke kommer til å møte igjen så forteller jeg gjerne bare tittelen min eller at jeg er utdannet sånn og sånn. Noen ganger sier jeg at jeg er langvarig syk og går på aap. Noen ganger kan jeg si mer om hvorfor hvis det passer slik, avhengig av hvem og i hvilken situasjon temaet kommer opp. Noen ganger "avspiser" jeg skepsis når jeg oppfatter slik skepsis, men å fortelle et par detaljer som viser at jeg er i utredning, men at det er kompleks og tar tid å finne ut av, og så kan jeg vri temaet om at det f.eks. er frustrerende at man må gå og vente så lenge mellom hver gang man kommer til ny spesialist, og da kan jeg avslutte meg "ja, du vet sikkert hvordan det kan være i helsevesenet, og da går det dessverre også bort mye tid bare på å vente før man kommer i behandling". Da vil de fleste komme med en eller annen selvopplevd historie om det samme eller noen de kjenner, og så kommer fokuset bort fra meg og samtalen fortsetter om andre ting. Hvis noen hinter hvis de f.eks. ser meg i treningsklær (noe som er veldig sjelden fordi jeg er for dårlig, men jeg prøver innimellom) og lurer på om jeg ikke skal begynne å jobbe igjen, eller hvorfor jeg ikke kan jobbe når jeg greier slik og slik... da sier jeg at min jobb nå som jeg er syk er å gjøre mitt med kosthold og livsstil for å kunne komme tilbake i jobb. Og skal jeg komme tilbake i jobb så må jeg trenes opp igjen, men at jeg dessverre ikke får gjort nok før jeg kommer videre med utredningen slik at jeg forhåpentligvis kan få behandling for det som feiler meg. At jeg dessverre ikke styrer når jeg får sykehustimer, men at det bare er sunn fornuft å prøve å holde seg noenlunde i aktivitet i mellomtiden, noe legene også sier er nødvendig. Og så spør jeg gjerne om de ikke er enige i at det er mer fornuftig å holde seg i så mye aktivitet som man kan inntil man blir friskere, enn å bare ligge på sofaen og være usynlig og bli dårligere form? De fleste av skeptikerne blir forunderlig enige når de plutselig må ha egne meninger om dette og enten må si seg enige eller må stå for at de er veldig uenige Jeg sier disse tingene på ulike måter, noen ganger har jeg bare spurt "hvordan tror du jeg skal komme meg tilbake i jobb hvis jeg ikke skal få trene meg opp igjen etter å ha vært for syk til å jobbe?" Andre ganger kan jeg bare si at jeg er syk og ikke ønsker å prate mer om det akkurat nå, og så bytter jeg tema. Man kan langt på vei styre hvordan man blir møtt på dette hvis man står for den man er og det man står oppi. Jeg tror det vil være viktig for din mann også, HI. Når han ikke vil at noen skal vite så er nok det fordi det er skambelagt for ham. Men han kan velge både hva han sier og hvordan han fremstiller det. Han trenger ikke fortelle noen hva som feiler ham, andre må ikke vite detaljer. Han kan bare si at han er langvarig syk, at han venter på behandling som dessverre tar lang tid før han får, og at han i mellomtiden har fått et opplegg på trening som han må fortsette med, og at det er jobben hans akkurat nå, å sørge for at han holder seg best mulig i form tross de begrensningene han har. Det er viktig at du også kommer over dette problemet, Hi, for når du føler det slik er det lett for at det smitter over på mannen din. Stå med rak rygg i dette begge to, styr samtalene. Om du eller han får direkte spørsmål så betyr ikke det at man er forpliktet til å svare like direkte, eller svare noe som helst. Hverken du eller mannen har noe å skamme dere over. Jeg tror det er viktig for mannen din at også han tar kontroll over slike situasjoner, for da vil han i hvert fall ikke skape angst rundt slike naturlige spørsmål fra andre. Hvis dere snakker om dette, kanskje til og med øver dere litt med å spille overnysgjerrige bekjente for hverandre og hva dere så vil svare, da tror jeg dere begge vil takle dette på en mye bedre måte. Og for han med angst er det ekstra viktig at han ikke skaper seg mer angst for akkurat dette. Han bør være stolt av at han tar såpass tak i utfordringene sine og kommer seg ut og trener så mye som han gjør! Anonymkode: 3c7cc...c34
Anonym bruker Skrevet 4. november 2017 #39 Skrevet 4. november 2017 2 timer siden, Anonym bruker skrev: Takk for fine ord ❤ Synd å høre at du var i en stygg bilulykke. Jeg kan ikke forestille meg alt du har gjennomgått. Ønsker deg alt godt 😊 HI Anonymkode: f96e2...5f4 Takk for svar 😊❤ Det høres kanskje dumt ut, men ulykken har jo gitt meg mye også, ikke bare tatt. 😊 Som noen nevnte over her.. Folk spør om hva man driver med for å ha noe å snakke om. Ikke nødvendigvis være så interessert i akkurat hva man driver med. De fleste driver jo med noe 7,5 t på dagen hver dag, så det opptar jo mye av livet vårt. Hvis noen spør, trenger du bare svare kort feks hva han drev med før, og at han ser seg om etter noe annet. Så snakker man raskt om et annet tema. 😊 Jeg håper og tror at mannen din kommer seg snart på beina igjen 😊💚 Livet går opp og ned. Nå er det litt nede, så da kan det bare gå opp igjen da 😊 Må bare si det igjen, kjempebra jobba å ta tak. Tøft gjort. 😊 Jeg er sikker på at mange går i lange tider uten å prøve/få hjelp. Så dere har jo begynt 😊👏 Anonymkode: 4d2ba...828
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå