Ingen å snakke med hjelp...

[Anonym bruker]

Jeg har nå fått kontakt med en kompis fra barndommen (ja, det var jeg som skrev innlegg her tidligere)
Saken er den at jeg ikke forstår de følelsene som herjer i kroppen min nå.

Litt bakgrunnsinfo:

Vi har vært venner siden ungdomsskolen, han er litt yngre enn meg, så vi gikk ikke på samme klassetrinn. Ble kjent gjennom felles venner, og hang sammen daglig hele ungdomsskolen. Ikke bare vi 2, men også med hele vennegjengen.
Saken er også den at jeg var forelsket i han da, forelskelsen ble ikke gjengjeldt, uten at jeg noen ganger prøvde meg på han, eller spurte om sjangs. Vi hadde en periode hvor vi begge var single et seksuelt forhold. Kun sex. Dette var fortsatt mens vi var veldig unge, 15-16-17 års alder. Han bodde så og si fast hos meg i en periode fra jeg var 18 og bodde for meg selv. Hele tiden er det perioder hvor en av oss eller begge har bodd borte, og ikke hatt kontakt, men vi har alltid funnet tilbake til vennskapet når vi har treftes igjen. 
Han er lett å prate med, og vi har alltid kunne prate om alt. Dette føler jeg vi kan nå også. Snakket med han her forleden, og det var som om vi snakket sammen sist i går liksom, det var akkurat som å fortsette akkurat der vi slapp for 16 år siden. Ingenting er forandret.

Men så er det disse følelsene da, jeg er gift, har 2 barn, og lever i et godt forhold med mannen min. Det er selvfølgelig noen skjær i sjøen som i de fleste forhold, men vi har det stortsett bra, og jeg elsker mannen min. Jeg har likevel tenkt (før jeg fikk noe kontakt med kompisen min) at kanskje jeg ikke egentlig har det bra nok i dette forholdet, at jeg fortjener noe bedre.

Men så er det kompisen min da, han har slitt med sykdom en periode, både fysisk og psykisk. Jeg forstår utfra oppdateringer på fb at han har slitt med angst og selvmordstanker. Hans søster kontaktet meg og spurte om jeg kunne ringe han, da han er mye alene med tankene sine. Han sier også selv at han egentlig burde ha folk å snakke med hele tiden, for å glemme smertene, og angsten. Jeg får inntrykk av at han har lite/ingen nettverk rundt seg. Det er en god reisevei mellom oss, men jeg føler likevel at jeg burde dra en tur til han. Jeg har snakket med mannen min, som sier at dersom jeg må dra dit, så må jeg det.

Men så er det følelsene da, jeg kjenner hjertet hamre litt ekstra når jeg tenker på han, og er utrolig glad for at vi har fått kontakt igjen. Om dette er vennskapelige følelser, eller en forelskelse, det er det jeg ikke vet, og som er så skummelt. Jeg vil jo heller ikke finne det ut før jeg treffer kompisen min igjen.

Akkurat nå tenker jeg at jeg skulle ønske jeg var singel, ting hadde vært så mye enklere da.

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

Han trenger psykolog - ikke en skilt tobarnsmor. 

Anonymkode: 2a2e0...c46

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han trenger psykolog - ikke en skilt tobarnsmor. 

Anonymkode: 2a2e0...c46

Han går til psykolog.
Tror aldri jeg og han kan ha noen fremtid sammen, ikke sånn som jeg kjenner han fra tidligere, men merker at han er blitt mye eldre, klokere og mer fornuftig, men det blir vel alle fra man er ungdom, og til man er godt oppi 30- årene.

Tror jeg velger å teste ut disse følelsene. Kan jo ikke skade å være litt lykkeligere en periode, for det er det jeg føler at jeg blir av å tenke på han.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

Tror du beveger deg ut på veldig tynn is her. Skjønner at du vil stille opp for vennen din, men høres ut som det er en dårlig avgjørelse å teste ut disse følelsene før du har avgjort hva som skjer på hjemmefronten. Tror nok det bare er minner av dine gamle følelsene for denne kompisen og nyskjerrigheten over hvordan livet ditt kunne blitt med han. Høres uansett ut som det er en dårlig avgjørelse å gå den veien. Fokuser på mannen din først og fremst og job med forholdet der. Tror at dere alle ender opp med å bli veldig ulykkelige hvis du fortsetter å dra til han.

Anonymkode: 2a8b7...44f

[Twintipp]

Du er godt gift og med to barn, så velger du å reise til en ungdomsvenn med angst og suicidalitetsproblematikk for å sjekke ut følelsene dine?

Selvfølgelig vil du minnes dette som en god tid, da hormonene herjet og følelseslivet mangedoblet, det var sex og rock’n roll! Men, er det verdt å risikere de som står deg nærmest i dag og potensielt ødelegge noe der, for en fremtid som består av å være psykolog? Og leve tett på noen med psykiske lidelser er ikke noe du frivillig drar dine barn inn i! 

Du er voksen, du kan ikke alltid få det som du vil lenger. Se på barna dine, tenk over hva du risikerer. 

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror du beveger deg ut på veldig tynn is her. Skjønner at du vil stille opp for vennen din, men høres ut som det er en dårlig avgjørelse å teste ut disse følelsene før du har avgjort hva som skjer på hjemmefronten. Tror nok det bare er minner av dine gamle følelsene for denne kompisen og nyskjerrigheten over hvordan livet ditt kunne blitt med han. Høres uansett ut som det er en dårlig avgjørelse å gå den veien. Fokuser på mannen din først og fremst og job med forholdet der. Tror at dere alle ender opp med å bli veldig ulykkelige hvis du fortsetter å dra til han.

Anonymkode: 2a8b7...44f

Tror du har rett. Forholder på hjemmefronten har egentlig vært så og si uforandret i mange år. Samme problemene hele tiden, men han som har problemet tar ikke tak i det. Jeg har gitt mye støtte der, gitt mye av meg selv, og jobbet, tro meg jeg har jobbet med det.

Ja, tror kanskje det er gamle minner og nysgjerrighet, men følelsene kan man jo ikke styre.

Jeg skal ikke fortsette å dra til han, for jeg har aldri vært hos han. Har kun snakket med han på telefon 1 gang her forleden. Før det har jeg skrevet litt med han på messenger. Har ikke hatt kontakt med han før dette på veldig mange år.

Men det er mulig jeg drar til han. Ikke for å prøvd hvordan livet med han vil bli, men for å støtte han, være med han, snakke med han. Finne ut av mine følelser. 

Dersom jeg finner ut at vi har følelser for hverandre, så vil jeg uansett ikke gå inn i noe før jeg har tenkt meg grundig om noen ganger, så evt avsluttet det forholdet jeg er i, for så å satse, men dit tror jeg aldri vi kommer, selv om det er det fantasien min styrer med akkurat nå.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

Du bestemmer selv utfallet i dette. Vi andre trenger bare å finne popcornet og se på at du argumenterer deg frem til at du har fortjent bedre, og at det er smart å finne ut av greia mellom dere. 

Dersom du fortsetter å ha kontakt med denne mannen drar du fokus fra din egen mann og ekteskap. Du mater denne muligheten for at det er "noe der" mellom dere. 

Det er ditt eget valg, men ikke kom etterpå og si at du "ble dratt inn i det", var et "offer for egne følelser" eller at "mannen din ga deg ikke nok". Om du fortsetter kontakten, så vanner du denne giftplanta som du driver å plasserer midt i ekteskapet ditt. 

Vet mannen din HELE historien med han fyren her? 

Anonymkode: 82979...ac5

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Twintipp skrev:

Du er godt gift og med to barn, så velger du å reise til en ungdomsvenn med angst og suicidalitetsproblematikk for å sjekke ut følelsene dine?

Selvfølgelig vil du minnes dette som en god tid, da hormonene herjet og følelseslivet mangedoblet, det var sex og rock’n roll! Men, er det verdt å risikere de som står deg nærmest i dag og potensielt ødelegge noe der, for en fremtid som består av å være psykolog? Og leve tett på noen med psykiske lidelser er ikke noe du frivillig drar dine barn inn i! 

Du er voksen, du kan ikke alltid få det som du vil lenger. Se på barna dine, tenk over hva du risikerer. 

Du har helt rett.

Men jeg har ikke avsluttet forholdet mitt til mannen, eller barna for den del. Ikke er det min første tanke heller, å dra barna inn i noe jeg ikke vet hva er. Dette er noe jeg tenker å utforske på egenhånd. Med støtte fra mannen (selv om han ikke vet om disse følelsene). 
Det kan hende kompisen ikke vil at jeg skal komme, vi har ikke snakket om det, var bare en tanke som slo meg, at kanskje jeg burde. 

Hva mener du med at jeg ikke kan få det som jeg vil lengre fordi jeg er voksen? Vil jo ikke si at jeg risikerer noe ved å dra på besøk til han.

Jeg har ikke tenkt å være utro. Tror ikke sex er noe kompisen min tenker mest på heller i sin tilstand med sykdom. Han er for øvrig ikke suicidal eller farlig.
Jeg og kompisen min har også levd som tidligere nevnt i et samboerforhold/vennskapsforhold over flere år, og i disse årene var vi kun venner, ingen sex da.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du bestemmer selv utfallet i dette. Vi andre trenger bare å finne popcornet og se på at du argumenterer deg frem til at du har fortjent bedre, og at det er smart å finne ut av greia mellom dere. 

Dersom du fortsetter å ha kontakt med denne mannen drar du fokus fra din egen mann og ekteskap. Du mater denne muligheten for at det er "noe der" mellom dere. 

Det er ditt eget valg, men ikke kom etterpå og si at du "ble dratt inn i det", var et "offer for egne følelser" eller at "mannen din ga deg ikke nok". Om du fortsetter kontakten, så vanner du denne giftplanta som du driver å plasserer midt i ekteskapet ditt. 

Vet mannen din HELE historien med han fyren her? 

Anonymkode: 82979...ac5

Ja, jeg ser at jeg mater muligheten for at det er noe mellom oss. Litt spennende faktisk.

Det er ikke noe jeg ble dratt inni uansett. Dette er noe jeg evt selv har satt meg i.

Er ikke sikker på om jeg tidligere har fortalt mannen hele historien om kompisen min, det er mulig jeg har det. Det han i allefall ikke vet noe om, er de følelsene jeg ikke klarer å definere nå, som jeg selv må finne ut av hva de er.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette er noe jeg tenker å utforske på egenhånd. Med støtte fra mannen (selv om han ikke vet om disse følelsene). 

Anonymkode: 17783...ea1

Øøøøh!! Hadde han visst om følelsene hadde han sikkert ikke "støttet" deg. Du har vel smått villedet ham her, har du ikke? 

Han sier at du kan besøke han fyren dersom det virkelig er krise mener jeg å huske? De fleste ville jo sagt det. Men kanskje ikji fullt så mange om de visste om disse følelsene og at det er et skalkeskjul for å "finne ut av følelsene". 

 

Anonymkode: 82979...ac5

[Anonym bruker]

Unnskyd meg.. men er du helt dum!?

Jeg håper vikelig ikle du setter forholdt til mannen din i fare ved å eventuelt besøke denne mannen.

kjenner jeg blir provosert. 

Anonymkode: c3a6f...617

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Øøøøh!! Hadde han visst om følelsene hadde han sikkert ikke "støttet" deg. Du har vel smått villedet ham her, har du ikke? 

Han sier at du kan besøke han fyren dersom det virkelig er krise mener jeg å huske? De fleste ville jo sagt det. Men kanskje ikji fullt så mange om de visste om disse følelsene og at det er et skalkeskjul for å "finne ut av følelsene". 

 

Anonymkode: 82979...ac5

Det er jo ikke primært for å finne ut av følelsene at jeg evt besøker han. Det er jo for å være der for han i en vanskelig tid. For at han skal ha noen å snakke med. Jeg ville jo ikke gjort det dersom han hadde et nettverk rundt seg som tok vare på han.

Det er jo krise. Kompisen min snakket om at døgnåpen krisetelefon ikke tar han på alvor.

villedet er kanskje ikke ordet, latt vær å si hele sannheten er vel bedre å si, men det kan forsvares med at disse følelsene ikke dukket opp før jeg kom dit, dersom det blir et tema.

Nå er det jo heller ikke snakk om å være hos han i ukesvis for å teste "forholdet", men å være der i et par dager evt.

Dette er jo uansett bare et tankespinn oppi hodet mitt, er jo ikke sikkert jeg reiser, det koster en del å komme seg dit, og det er muligens ikke den prioriteringen jeg kan gjøre akkurat nå. 

Mannen min stoler 100% på meg, og det har han aldri hatt noen grunn til å ikke gjøre. Om jeg holder tilbake å fortelle om følelser jeg ikke selv klarer å definere, så er kanskje det bedre enn å fortelle han at jeg er stupforelsket i en fyr, når det kanskje ikke er det jeg er. Da vil det være bedre å evt fortelle han om disse følelsene dersom det er en gjengjeldt forelskelse vi opplever når jeg besøker han, og om vi finner ut at det er verdt å satse på. Somsagt, så tror jeg ikke det. Det kan godt være som et annet svar jeg fikk her over at dette er gamle minner. Gamle følelser som blomstrer opp over noe som har vært, som ikke finnes mer kanskje. Det er jo det jeg må finne ut.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Unnskyd meg.. men er du helt dum!?

Jeg håper vikelig ikle du setter forholdt til mannen din i fare ved å eventuelt besøke denne mannen.

kjenner jeg blir provosert. 

Anonymkode: c3a6f...617

Har også tenkt muligheten å ha mannen med. Ikke nødvendigvis med til kompisen, men med dit siden det er langt å reise, også for å ha et sted å dra dersom jeg ikke vil være med kompisen min hele tiden. Det er bare det at da blir det dobbelt så dyrt- 2 flybilletter. Mannen har en slektning han kan bo hos i nærheten av kompisen min, men der kan ikke jeg bo uansett.

Jeg ser ikke på det som at jeg setter forholdet i fare. Om vårt forhold ikke tåler dette, så er det ikke et godt nok forhold. Vi har vært igjennom mye som forholdet vårt har tålt.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Har også tenkt muligheten å ha mannen med. Ikke nødvendigvis med til kompisen, men med dit siden det er langt å reise, også for å ha et sted å dra dersom jeg ikke vil være med kompisen min hele tiden. Det er bare det at da blir det dobbelt så dyrt- 2 flybilletter. Mannen har en slektning han kan bo hos i nærheten av kompisen min, men der kan ikke jeg bo uansett.

Jeg ser ikke på det som at jeg setter forholdet i fare. Om vårt forhold ikke tåler dette, så er det ikke et godt nok forhold. Vi har vært igjennom mye som forholdet vårt har tålt.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

Men du sier selv at du lurer på hvilke følelser du har ovenfor denne kompisen din. Hvorfor utforske det?! Hvorfor utfordre skjebnen?! 

 

Anonymkode: c3a6f...617

[Anonym bruker]

Du motsier deg selv mye i denne tråden. Du har følelser for kompisen, du tror du kanskje er forelsket, du spinner tanker om at dere kanskje faller for hverandre om dere møtes og at dere da kan ha en fremtid sammen - samtidig sier du at du ikke vet om du har følelser for ham, at du og mannen din tåler det meste osv.

Jeg synes du skal diskutere denne situasjonen med en psykolog for egen del, for det virker på meg som om du er i ferd med å floke deg selv inn i en situasjon som du kan miste kontrollen over.

Du har begynt å lyve til mannen din. Du påstår at du har full støtte fra din mann hvis du reiser til din ungdomskompis. Du har bare unnlatt å fortelle mannen din at dette er en du også har hatt et seksuelt forhold til i lengre tid, han er en tidligere kjærlighet som det aldri helt stemte med og at du nå også har begynt å fantasere om at du og denne kompisen fra fortiden kanskje kan ha en fremtid sammen. Det et er på tide å åpne dine egne øyne og i det minste være ærlig med deg selv, for det er du ikke, heller ikke med mannen din. Innrøm det, du har aldri blitt helt ferdig med den kompisen, og det at dere nå har fått kontakt gjør at du begynner å fantasere om ham, fordi forholdet du er i ikke fungerer optimalt. Da er det idioti for egen del å oppsøke denne kompisen.

Og så kanskje det viktigste - å dra til din kompis når du er så ustabil i følelsene selv, det er IKKE til din kompis sitt beste. Han er dypt deprimert og suicidal. Det absolutt siste han trenger da er å få besøk av ei som er så ustabil at hun risikerer å leke med hans følelser. Det er STOR sjanse for at du og han ender med å ha sex med hverandre, for kriser (som han er i) har noe med å sende folk nærmere hverandre raskere. Dere har dessuten en seksuell historie sammen og dere bryr dere om hverandre pga. fortiden. Da må du regne med at dere havner til køys. Hvem skal plukke ham opp når du reiser hjem og kanskje finner ut at du likevel vil bli hos mannen (som du da sikkert heller ikke vil fortelle om utroskapen til). Hvem skal støtte ham når du reiser derfra?

Og om det skulle vise seg at du forelsker deg i ham igjen, hva skjer da videre? Du har barn som må gå gjennom en skillsmisse. Kjæresten din bor da på en helt annen kant av landet. Kjæresten som er alvorlig psykisk syk og på grensen til suicidal (du motsier deg selv også om dette). Da skal du plutselig begynne å sjonglere mellom barn som trenger deg mer i en stor livsomstilling, og så skal du ta vare på en suicidal mann som kanskje trenger deg stadig vekk når det egentlig ikke passer for deg og barna.

Da du skrev din første tråd var fokuset ditt mer på din kompis sitt beste. Men denne nye tråden viser at hans beste ikke lenger er ditt hovedfokus. Ditt hovedfokus nå er deg selv og dine egne følelser, spenningen, kanskje skjebnen kan føre med seg noe som er bedre enn det forholdet du lever i. Du bekrefter at dette er noe du ønsker å gjøre fordi du er nysgjerrig på følelsene dine for denne syke mannen og du er tydelig på det når du skriver "Tror jeg velger å teste ut disse følelsene. Kan jo ikke skade å være litt lykkeligere en periode, for det er det jeg føler at jeg blir av å tenke på han."

Å "hjelpe" en så syk mann for å teste ut egne følelser, for nysgjerrighetens og spenningens skyld, fordi tanken på han gjør deg lykkelig.... det er både veldig umodent av deg og kanskje mer egoistisk!

Jada, du sier innimellom at du gjør det for hans skyld, men det er ikke det som er hovedfokuset ditt. Jeg tror heller ikke du er moden nok til å hjelpe en så psykisk syk person, spesielt siden du har så stort fokus på at dette er noe du ønsker å gjøre for deg selv, at du får rosa drømmer om fremtiden. Du risikerer å gjøre denne syke mannen enda sykere med den holdningen du nå har til å møte ham! Om han ikke er suicidal i dag så kan du gjøre ham det med din egen usikkerhet. Når en person er så syk som han er er det IKKE tiden å bruke ham som et eksperiment!

Diskuter dette med en psykolog for din egen del. Ta tak i eget forhold med parterapi. Og vær ærlig med mannen din!

Om du bryr deg om den andre mannen, tips søsteren hans eller han selv at han kan ta kontakt med legevakten eller akuttpsykiatrisk team i kommunen hvis han føler han begynner å bli suicidal. Eller du kan ta kontakt med legevakt der han bor hvis du merker at han er suicidal.

Anonymkode: 09550...13f

[Anonym bruker]

Du er en som vil ha i pose og sekk. Fokus er på dine følelser, ikke på noen andre. Du er egosentrisk og korttenkt. Men det er ikke noe poeng å forsøke å snakke deg til fornuft for du har allerede bestemt deg. Så lykke til. Dra og knull kompisen din. Dyrk deg selv. Lev livet. 

Anonymkode: 0aba2...de5

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du er en som vil ha i pose og sekk. Fokus er på dine følelser, ikke på noen andre. Du er egosentrisk og korttenkt. Men det er ikke noe poeng å forsøke å snakke deg til fornuft for du har allerede bestemt deg. Så lykke til. Dra og knull kompisen din. Dyrk deg selv. Lev livet. 

Anonymkode: 0aba2...de5

Jeg skrev det lange svaret over her, du oppsummerer det... og jeg vil tilføye til ditt innlegg:

Uten tanke for at du skader andre mennesker i prosessen!

 

Anonymkode: 09550...13f

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du motsier deg selv mye i denne tråden. Du har følelser for kompisen, du tror du kanskje er forelsket, du spinner tanker om at dere kanskje faller for hverandre om dere møtes og at dere da kan ha en fremtid sammen - samtidig sier du at du ikke vet om du har følelser for ham, at du og mannen din tåler det meste osv.

Jeg synes du skal diskutere denne situasjonen med en psykolog for egen del, for det virker på meg som om du er i ferd med å floke deg selv inn i en situasjon som du kan miste kontrollen over.

Du har begynt å lyve til mannen din. Du påstår at du har full støtte fra din mann hvis du reiser til din ungdomskompis. Du har bare unnlatt å fortelle mannen din at dette er en du også har hatt et seksuelt forhold til i lengre tid, han er en tidligere kjærlighet som det aldri helt stemte med og at du nå også har begynt å fantasere om at du og denne kompisen fra fortiden kanskje kan ha en fremtid sammen. Det et er på tide å åpne dine egne øyne og i det minste være ærlig med deg selv, for det er du ikke, heller ikke med mannen din. Innrøm det, du har aldri blitt helt ferdig med den kompisen, og det at dere nå har fått kontakt gjør at du begynner å fantasere om ham, fordi forholdet du er i ikke fungerer optimalt. Da er det idioti for egen del å oppsøke denne kompisen.

Og så kanskje det viktigste - å dra til din kompis når du er så ustabil i følelsene selv, det er IKKE til din kompis sitt beste. Han er dypt deprimert og suicidal. Det absolutt siste han trenger da er å få besøk av ei som er så ustabil at hun risikerer å leke med hans følelser. Det er STOR sjanse for at du og han ender med å ha sex med hverandre, for kriser (som han er i) har noe med å sende folk nærmere hverandre raskere. Dere har dessuten en seksuell historie sammen og dere bryr dere om hverandre pga. fortiden. Da må du regne med at dere havner til køys. Hvem skal plukke ham opp når du reiser hjem og kanskje finner ut at du likevel vil bli hos mannen (som du da sikkert heller ikke vil fortelle om utroskapen til). Hvem skal støtte ham når du reiser derfra?

Og om det skulle vise seg at du forelsker deg i ham igjen, hva skjer da videre? Du har barn som må gå gjennom en skillsmisse. Kjæresten din bor da på en helt annen kant av landet. Kjæresten som er alvorlig psykisk syk og på grensen til suicidal (du motsier deg selv også om dette). Da skal du plutselig begynne å sjonglere mellom barn som trenger deg mer i en stor livsomstilling, og så skal du ta vare på en suicidal mann som kanskje trenger deg stadig vekk når det egentlig ikke passer for deg og barna.

Da du skrev din første tråd var fokuset ditt mer på din kompis sitt beste. Men denne nye tråden viser at hans beste ikke lenger er ditt hovedfokus. Ditt hovedfokus nå er deg selv og dine egne følelser, spenningen, kanskje skjebnen kan føre med seg noe som er bedre enn det forholdet du lever i. Du bekrefter at dette er noe du ønsker å gjøre fordi du er nysgjerrig på følelsene dine for denne syke mannen og du er tydelig på det når du skriver "Tror jeg velger å han."teste ut disse følelsene. Kan jo ikke skade å være litt lykkeligere en periode, for det er det jeg føler at jeg blir av å tenke på Da

Å "hjelpe" en så syk mann for å teste ut egne følelser, for nysgjerrighetens og spenningens skyld, fordi tanken på han gjør deg lykkelig.... det er både veldig umodent av deg og kanskje mer egoistisk!

Jada, du sier innimellom at du gjør det for hans skyld, men det er ikke det som er hovedfokuset ditt. Jeg tror heller ikke du er moden nok til å hjelpe en så psykisk syk person, spesielt siden du har så stort fokus på at dette er noe du ønsker å gjøre for deg selv, at du får rosa drømmer om fremtiden. Du risikerer å gjøre denne syke mannen enda sykere med den holdningen du nå har til å møte ham! Om han ikke er suicidal i dag så kan du gjøre ham det med din egen usikkerhet. Når en person er så syk som han er er det IKKE tiden å bruke ham som et eksperiment!

Diskuter dette med en psykolog for din egen del. Ta tak i eget forhold med parterapi. Og vær ærlig med mannen din!

Om du bryr deg om den andre mannen, tips søsteren hans eller han selv at han kan ta kontakt med legevakten eller akuttpsykiatrisk team i kommunen hvis han føler han begynner å bli suicidal. Eller du kan ta kontakt med legevakt der han bor hvis du merker at han er suicidal.

Anonymkode: 09550...13f

Jeg vil kanskje ikke si at jeg motsier meg selv, eller for all del, kanskje jeg gjør det. Uansett, så er dette et tankespinn, ja, det er det, og jeg trengte virkelig noen som kunne tenke litt sammen med meg. Takk til alle? som har hjulpet meg med det.

For det første. Ja, det er noen følelser jeg har når det gjelder kompisen min. Om det er forelskelse eller noe annet er jo noe jeg må finne ut. Og, ja jeg føler at jeg MÅ finne det ut. Om det er forelskelse, så spiller det jo uansett ingen rolle om han ikke gjengjelder det. Jeg tror ikke han gjengjelder en forelskelse uansett, om det er det det er. Jeg tror ikke jeg kan falle for han, og tror ikke vi kan ha noen fremtid sammen, selv om jeg kanskje kan fantasere om det, fantasier må man vel kunne ha?

Psykolog? Dette er jo foreløpig kun et tankespinn som jeg har luftet her inne. Det er kun mannen jeg har spurt om det er greit at jeg reiser en tur. Har ikke nevnt noe om det til verken kompisen min, eller noen som helst andre.

Hvordan mener du at jeg har begynt å lyve til mannen min? Jeg har ikke sagt noe til han som kan oppfattes som løgn. Jeg mener at jeg floker meg mye mer inn i noe om jeg forteller han om noen følelser som muligens kun eksisterer oppi mitt hode. Det kan jo faktisk hende når jeg møter kompisen min, at det overhodet ikke er noen følelser der.

Jeg nevnte vel lenger opp at jeg mener jeg har fortalt til mannen min alt om denne kompisen tidligere, også at vi har hatt et seksuelt forhold i tenårene.
Jeg kan jo ikke være ærlig med meg selv når jeg ikke forstår følelsene mine, føler jeg blir trukket i ulike retninger følelsesmessig, er sikkert derfor dette innlegget mitt motsier seg selv så mye.(jeg ser det).

"Innrøm det, du har aldri blitt helt ferdig med den kompisen, og det at dere nå har fått kontakt gjør at du begynner å fantasere om ham, fordi forholdet du er i ikke fungerer optimalt. Da er det idioti for egen del å oppsøke denne kompisen"
Dette er helt riktig, og det jeg må finne ut av. Ja, muligens idioti, og kanskje jeg ikke oppsøker han, men er muligens lurere av meg å dra til han, hvor det ikke er noen som vet hvem jeg er, enn å finne ut av disse følelsene når han kommer hit, sannsynligvis i nær fremtid siden han har familie her, men han kan ikke reise nå når han trenger helsehjelp. Om vi treffes her, så er det jo mye større sannsynlighet at barna blir blandet i det, eller at ryktene går fordi det er så mange rundt oss som kjenner oss begge.

Og så kanskje det viktigste - å dra til din kompis når du er så ustabil i følelsene selv, det er IKKE til din kompis sitt beste. Han er dypt deprimert og suicidal. Det absolutt siste han trenger da er å få besøk av ei som er så ustabil at hun risikerer å leke med hans følelser. Det er STOR sjanse for at du og han ender med å ha sex med hverandre, for kriser (som han er i) har noe med å sende folk nærmere hverandre raskere. Dere har dessuten en seksuell historie sammen og dere bryr dere om hverandre pga. fortiden. Da må du regne med at dere havner til køys. Hvem skal plukke ham opp når du reiser hjem og kanskje finner ut at du likevel vil bli hos mannen (som du da sikkert heller ikke vil fortelle om utroskapen til). Hvem skal støtte ham når du reiser derfra?
Jeg vet ikke hvor du har det fra at jeg er ustabil i følelsene, det har jeg IKKE skrevet noen plass. Det eneste jeg har skrevet er at jeg ikke forstår følelsene mine for han. Tror heller ikke jeg har skrevet noen plass at han er dypt deprimert og suicidal. Han har fysiske problemer og smerter, noe som har ført til psykiske problemer som bl.a. angst.
Jeg har ikke tenkt å leke med hans følelser. Jeg har aldri tidligere nevnt for han hva jeg har følt for han, selv om vi har vært veldig nær og fortrolig med hverandre. Vi har så og si bodd sammen i et par år uten å ha sex. Den seksuelle historien vår er før dette. Jeg vil heller ikke ha sex med han fordi det kan ødelegge vennskapet vårt, og når det gjelder han, så er vårt vennskap mye viktigere for meg enn noe annet. Som nevnt tidligere, så ser jeg på han som min bestevenninne.
Som jeg også nevnte tidligere, dersom denne reisen fører til at vi finner ut at det er en forelskelse som vi kan bygge på, så kommer jeg uansett ikke til å ha sex med han før jeg har funnet ut at dette er noe vi absolut vil, og jeg har vært hjemme og snakket med mannen min. Utroskap er ikke noe som jeg er fortrolig med. Men jeg tror aldri vi kommer dit.
Ja, vi bryr oss om hverandre, det er kanskje der disse følelsene dukker opp. Det er kanskje verken forelskelse eller noe annet, kanskje bare det at jeg bryr meg om han.
Jeg har ingen intensjoner om å såre han, og at noen må plukke han opp når jeg reiser derfra. Jeg har tenkt at når jeg reiser, så har han en annen trygghet fordi han merker at vårt vennskap er sterkere enn alt. Jeg skal også fortsette å støtte han.
Og dersom jeg og min mann finner ut at vi faktisk ikke klarer å sy sammen vårt forhold igjen, og jeg og kompisen finner ut at vi har en fremtid sammen, så er dette uansett utrolig langt fram i tid, og jeg har ingen mulighet å flytte på meg slik som situasjonen er nå, og kommer ikke til å flytte på meg heller. Da må i tilfelle han flytte til meg. Men dette er jo uansett bare tankespinn, for det kommer jo ikke til å skje.

Da du skrev din første tråd var fokuset ditt mer på din kompis sitt beste. Men denne nye tråden viser at hans beste ikke lenger er ditt hovedfokus. Ditt hovedfokus nå er deg selv og dine egne følelser, spenningen, kanskje skjebnen kan føre med seg noe som er bedre enn det forholdet du lever i. Du bekrefter at dette er noe du ønsker å gjøre fordi du er nysgjerrig på følelsene dine for denne syke mannen og du er tydelig på det når du skriver "Tror jeg velger å teste ut disse følelsene. Kan jo ikke skade å være litt lykkeligere en periode, for det er det jeg føler at jeg blir av å tenke på han."
Ser at jeg har fokusert litt uklart. Ja, denne tråden var nok hovedfokuset på mine følelser. Det er dem jeg ikke forstår. Men jeg har stor omsorg for kompisen min, og det er hans beste jeg tenker på. Hadde han ikke vært syk, så hadde det jo ikke vært noen grunn for meg å dra å hjelpe han.
Jeg blir lykkelig bare ved å tenke på han, og snakke med han i telefon. Det kjennes godt å høre stemmen hans, men jeg hører også en sårhet og hjelpeløshet som selvfølgelig kommer av hans sykdomsbilde. Det synes jeg er litt skummelt for hans del. Han har alltid vært så sprudlende. Er det egoistisk å føle meg lykkelig fordi jeg tenker på han? Ja, muligens det er det?

Jada, du sier innimellom at du gjør det for hans skyld, men det er ikke det som er hovedfokuset ditt. Jeg tror heller ikke du er moden nok til å hjelpe en så psykisk syk person, spesielt siden du har så stort fokus på at dette er noe du ønsker å gjøre for deg selv, at du får rosa drømmer om fremtiden. Du risikerer å gjøre denne syke mannen enda sykere med den holdningen du nå har til å møte ham! Om han ikke er suicidal i dag så kan du gjøre ham det med din egen usikkerhet. Når en person er så syk som han er er det IKKE tiden å bruke ham som et eksperiment!
Har ikke tenkt å bruke han som et eksperiment. Disse følelsene er noe jeg må kjenne på, ikke noe som jeg kommer til å inkludere han i.

Diskuter dette med en psykolog for din egen del. Ta tak i eget forhold med parterapi. Og vær ærlig med mannen din!
Har foreslått parterapi for min mann, men det er ikke han interessert i. Jeg føler at jeg er ærlig. Som nevnt tidligere, så er det eneste jeg ikke har nevnt til han disse følelsene som jeg ikke forstår selv.

Om du bryr deg om den andre mannen, tips søsteren hans eller han selv at han kan ta kontakt med legevakten eller akuttpsykiatrisk team i kommunen hvis han føler han begynner å bli suicidal. Eller du kan ta kontakt med legevakt der han bor hvis du merker at han er suicidal.
Han har kontakt med både legevakt og akuttpsykiatrisk team. Jeg skrev også i et svar her tidligere at døgnåpent akuttpsykiatrisk ikke tok han på alvor når han ringte dit. Han har så vidt jeg forstår vært maksimalt uheldig med den kontakten han har hatt både med leger, psykologer og helsetjenesten ellers.

Takk for svar alle sammen Jeg setter pris på å få tankene litt sortert, og det føler jeg at dere hjalp meg med her (selv om jeg vet at jeg oppfører meg som en trassig unge som allerede har bestemt meg for svarene)

hi

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vil kanskje ikke si at jeg motsier meg selv, eller for all del, kanskje jeg gjør det. Uansett, så er dette et tankespinn, ja, det er det, og jeg trengte virkelig noen som kunne tenke litt sammen med meg. Takk til alle? som har hjulpet meg med det.

For det første. Ja, det er noen følelser jeg har når det gjelder kompisen min. Om det er forelskelse eller noe annet er jo noe jeg må finne ut. Og, ja jeg føler at jeg MÅ finne det ut. Om det er forelskelse, så spiller det jo uansett ingen rolle om han ikke gjengjelder det. Jeg tror ikke han gjengjelder en forelskelse uansett, om det er det det er. Jeg tror ikke jeg kan falle for han, og tror ikke vi kan ha noen fremtid sammen, selv om jeg kanskje kan fantasere om det, fantasier må man vel kunne ha?

Psykolog? Dette er jo foreløpig kun et tankespinn som jeg har luftet her inne. Det er kun mannen jeg har spurt om det er greit at jeg reiser en tur. Har ikke nevnt noe om det til verken kompisen min, eller noen som helst andre.

Hvordan mener du at jeg har begynt å lyve til mannen min? Jeg har ikke sagt noe til han som kan oppfattes som løgn. Jeg mener at jeg floker meg mye mer inn i noe om jeg forteller han om noen følelser som muligens kun eksisterer oppi mitt hode. Det kan jo faktisk hende når jeg møter kompisen min, at det overhodet ikke er noen følelser der.

Jeg vet ikke hvor du har det fra at jeg er ustabil i følelsene, det har jeg IKKE skrevet noen plass.

Har ikke tenkt å bruke han som et eksperiment. Disse følelsene er noe jeg må kjenne på, ikke noe som jeg kommer til å inkludere han i.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

Igjen - du utnytter hans livskrise til å finne ut av dine egne følelser. Du "MÅ" finne ut av disse følelsene - det er det første du skriver. Ikke at du ønsker å gjøre dette først og fremst for å hjelpe ham. Innse det, du har egoistiske grunner til å reise dit, og det er ikke riktig å utnytte ham til slikt.

Nei, du har ikke skrevet at du er ustabil, men det er min tolkning ut fra det du har skrevet i disse to trådene. Du lever i et forhold som ikke fungerer, så dukker en fra fortiden opp og han "trenger" noen, du finner ut at det er deg, så spinner du fantasier om at du har følelser for han. Du forteller din mann at du må være en barmhjertig samaritan og reise dit for å hjelpe ham - mens hovedfokuset ditt er at du selv "MÅ" finne ut av dine egne følelser for denne mannen. Du holder tilbake svært viktig informasjon til mannen som gjør at det blir som om du lyver til ham. Du sier at hvis du reiser så gjør du det med din manns velsignelse - men du gjør jo ikke det, for du forteller ikke mannen den egentlige årsaken til at du ønsker å reise til den andre mannen, nemlig at du ønsker å finne ut om du og den andre mannen har følelser for hverandre. Det er en grunn til at du ikke har fortalt mannen din den egentlige årsaken, og det vet du hvis du er ærlig med deg selv. Om du forteller mannen din at du tror du kanskje har følelser for den andre mannen og at det er derfor du vil reise til ham, tror du at mannen din vil være like positiv og støttende? Du gir et ustabilt inntrykk når du veksler mellom å fabulere om den andre mannen, en fremtid med ham samtidig som du sier det ikke blir. Du virker utspekulert når du forteller mannen din bare deler av sannheten og nesten skryter av at du har fått hans velsignelse til en slik reise - når sannheten er at han ikke har noen anelse hva som er din egentlige grunn til å reise.

Du har helt sikkert omsorg for din kompis, men jeg mener du bruker ham som et eksperiment når du sier du vil reise til ham fordi du "MÅ" finne ut av dine følelser for ham. Dere kjenner hverandre godt, det blir vanskelig for deg å skjule ev. sterkere følelser. En del av deg håper at du og han skal falle for hverandre, for da kan du avslutte ekteskapet ditt. Det sier meg at du er lite selvstendig, at du ikke greier å leve alene, men du må ha en annen å gå til for å bryte ut.

Mulig du mener jeg er altfor tøff med deg, men jeg mener du har altfor egoistiske årsaker til å ville reise til ham til at du bør gjøre det. Om du virkelig bryr deg om han, ikke sett han i en situasjon som kan forverre hans livssituasjon!

Rydd opp i ditt eget liv før du begynner å komplisere til andres, andre som sliter nok som det er. Skal du være en god venn, vær nettopp det for hans skyld - ikke av alle de egoistiske grunnene som ligger fremst hos deg.

Anonymkode: 09550...13f

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du bestemmer selv utfallet i dette. Vi andre trenger bare å finne popcornet og se på at du argumenterer deg frem til at du har fortjent bedre, og at det er smart å finne ut av greia mellom dere. 

Dersom du fortsetter å ha kontakt med denne mannen drar du fokus fra din egen mann og ekteskap. Du mater denne muligheten for at det er "noe der" mellom dere. 

Det er ditt eget valg, men ikke kom etterpå og si at du "ble dratt inn i det", var et "offer for egne følelser" eller at "mannen din ga deg ikke nok". Om du fortsetter kontakten, så vanner du denne giftplanta som du driver å plasserer midt i ekteskapet ditt. 

Vet mannen din HELE historien med han fyren her? 

Anonymkode: 82979...Kac5

Kunne ikke sagt det bedre selv......Helt enig!

Anonymkode: 4cd7f...d44

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har også tenkt muligheten å ha mannen med. Ikke nødvendigvis med til kompisen, men med dit siden det er langt å reise, også for å ha et sted å dra dersom jeg ikke vil være med kompisen min hele tiden. Det er bare det at da blir det dobbelt så dyrt- 2 flybilletter. Mannen har en slektning han kan bo hos i nærheten av kompisen min, men der kan ikke jeg bo uansett.

Jeg ser ikke på det som at jeg setter forholdet i fare. Om vårt forhold ikke tåler dette, så er det ikke et godt nok forhold. Vi har vært igjennom mye som forholdet vårt har tålt.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

Jeg tror du må la dette gå jeg. Du må ikke redde vennen din. Han kan få hjelp fra familie og psykolog. 

Du kommer til å brenne deg, og du kommer til å angre. 

Anonymkode: c8b61...5cf

[Anonym bruker]

Hi 

En annen ting jeg tenker på.. 

Jeg har på en måte vært i en liknende situasjon. Jeg har drømt om en klassekamerat som jeg gikk sammen med på skolen i 12 år. Vi så hverandre nesten daglig i 12 år..  Jeg har drømt om han så og si hver natt de siste 10 år. Han er min store kjærlighet. Jeg ble nesten besatt av han! Jeg dro på en reunion , og der var han. ALLE ropte på meg om at han var der. ALLE vet at jeg elsker han. Alle har alltid snakket om at det kommer til å bli oss to. Jeg er gift. Har to barn. Men på reunion bestemte jeg meg for å si hva jeg følte. Fortalte om drømmene. Fortalte at han var min store kjærlighet. Fortalte hvor mye han har betydd for meg. Han bare gliste og klemte meg hele kvelden. Ig takket meg for gode ord, og at han bryr seg om meg.

Noen ganger tenker jeg at hvis noe skjer med mannen min, så kommer jeg til å løpe til han. Om jeg er 40 år. Eller 80. Det hjalp ikke å fortelle hva jeg følte. Jeg drømmer stadig om han. Fra å drømme om at han ikke vil ha meg, til at han vil leve sammen med meg for alltid. 

Så er det dette HVORFOR da.. 

Jeg hadde en fæl barndom . Riktig fæl. Han var der for meg. Jeg har aldri følt meg trygg før eller siden. Husker han tok hånden min og leide meg hvis jeg var redd. Hjalp meg opp en høyde. Satt ved siden av meg i klasserommet. Snakket rolig med meg. Smilte alltid. Oppmuntret meg alltid. Han er den enste personen i mitt liv som har fått meg til å føle  meg trygg. 

Og det var nesten så jeg gikk fra mann og barn og alt for å føle dette igjen. Men det går ikke. Jeg må innføre det jeg savner inn i mitt liv. Er det noe av dette du opplever selv? 

Anonymkode: c8b61...5cf

[Anonym bruker]

Du lurer på hvordan du lyver, siden du ikke har sagt noe. 

Teknisk sett har du ikke løyet, men du har latt mannen "ta en avgjørelae" uten å gi ham ekstremt vesentlig informasjon. Du fører ham bak lyset. 

Hvordan vil det være for deg om mannen din har en aånn "greie" med ei venninne? Forteøler deg at det er krise i livet hennes, hun trenger ham. Det han IKKE sier er at de har en lang seksuell historie med masse følelser. At det er mer for å finne ut av om han heller vil ha henne, enn det er å hjelpe henne? 

Ganske kjip følelse sikkert. Når du hadde funnet det ut (sånt kommer alltid frem) ville du kimmet inn hit og trengt støtte på at han var et kynisk rashøl som MÅTTE sjekke om gresset var grønnere på andre siden. 

Og som det blir nevnt: å "teste ut" følelsene dine for denne mannen når han er så syk er BARE egoistisk av deg. Han trenger ikke at det kommer inn ei dramadame (du skaper ditt eget drama nå) og kødder med følelsene hans fordi DU ikke er helt lykkelig i eget ekteskap. 

 

Anonymkode: 82979...ac5

[Anonym bruker]

Du som har vært i en lignende situasjon: 

Ja, tror kanskje vi har vært litt sånn som du og din venn. Jeg har ikke hatt en fæl barndom, men han har nok ikke hatt det helt greit i oppveksten. Jeg har alltid vært der for han, en han kunne stole på, og han har vært en som jeg har kunne stole på. Vi har alltid hatt mye å prate om, og vi har alltid pratet om alt, både store og små problemer. 
Vi har alltid visst hvor vi har hverandre. Den perioden vi hadde sex var det noe bare vi hadde sammen, men senere når vi ikke hadde sex, så var han den eneste mannen jeg visste at jeg kunne ha i dobbeltsenga mi uten at noen av oss hadde forventning om sex, for det visst vi jo at det kom ikke til å skje. Og, ja, vi lå ofte i dobbeltsenga sammen, skravlet til vi sovnet. Både når han hadde kjæreste, og når han var singel. Det var veldig trygt.
En gang jeg fikk besøk av en potensiell kjæreste samtidig som kompisen min var på besøk, så ba jeg kompisen sove inne sammen med meg, og den potensielle kjæresten fikk gjesterommet. Jeg stolte rett og slett mer på kompisen min enn jeg gjorde med han andre. Vi ble kjærester da, men det fungerte ikke så lenge, og dette var ingenting kompisen min hadde noe med. Han flyttet faktisk bort en periode da (flyttet fra byen).

Ja, jeg har tenkt litt på at det er vel det savnet etter den tryggheten jeg er på jakt etter. Føler på mange måter at jeg ikke har den tryggheten hjemme, da min mann ikke er flink å snakke, vi kommuniserer ganske dårlig. Han er også noe ustabil, og jeg kan ikke stole på han i alle situasjoner, men har er ikke utro. På en måte så føler jeg at det egentlig er greit å holde tilbake litt av sannheten, siden han ofte gjør det.

Nei, jeg hadde ikke syntes det var greit om det var mannen som ville reise til en venninne i nød.

Jeg har vel egentlig alltid vært forelsket i kompisen min, men det har aldri blitt gjengjeldt.

Jeg tror dere har rett alle sammen. Men jeg er en person som gjerne stiller opp for alle mine venner, så at det først og fremst er for min egen del er jeg litt uenig i. Men jeg skulle jo gjerne funnet ut av disse følelsene.
Jeg får prate med han, og støtte han herfra da, kanskje det var en dum ide' å reise, selv om jeg har skrekkelig lyst. Jeg blir så usikker også når han sender hjerter til meg, om det bare er vennskapelig, noe det sikkert er fra hans side. Jeg har så lyst å si til han at jeg elsker han, for det er det jeg føler, men det blir jo helt feil. Men så tenker jeg også, hva er disse følelsene, hvordan kan jeg tenke at jeg elsker han, er det som en bror, for jeg kan også føle at jeg elsker mine søsken, særlig når jeg er redd for dem, og de har det vanskelig.

Jeg vil for all del ikke forverre hans situasjon, det er det siste jeg vil.

Av dette har jeg nå funnet ut at jeg må snakke med mannen, fortelle han hva jeg savner i forholdet vårt, og få han med meg til psykolog, men hvor finner vi en psykolog? og må vi ha henvisning?
Nå er mannen ukependler, og dette er ikke noe jeg vil ta på telefon med han.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du som har vært i en lignende situasjon: 

Ja, tror kanskje vi har vært litt sånn som du og din venn. Jeg har ikke hatt en fæl barndom, men han har nok ikke hatt det helt greit i oppveksten. Jeg har alltid vært der for han, en han kunne stole på, og han har vært en som jeg har kunne stole på. Vi har alltid hatt mye å prate om, og vi har alltid pratet om alt, både store og små problemer. 
Vi har alltid visst hvor vi har hverandre. Den perioden vi hadde sex var det noe bare vi hadde sammen, men senere når vi ikke hadde sex, så var han den eneste mannen jeg visste at jeg kunne ha i dobbeltsenga mi uten at noen av oss hadde forventning om sex, for det visst vi jo at det kom ikke til å skje. Og, ja, vi lå ofte i dobbeltsenga sammen, skravlet til vi sovnet. Både når han hadde kjæreste, og når han var singel. Det var veldig trygt.
En gang jeg fikk besøk av en potensiell kjæreste samtidig som kompisen min var på besøk, så ba jeg kompisen sove inne sammen med meg, og den potensielle kjæresten fikk gjesterommet. Jeg stolte rett og slett mer på kompisen min enn jeg gjorde med han andre. Vi ble kjærester da, men det fungerte ikke så lenge, og dette var ingenting kompisen min hadde noe med. Han flyttet faktisk bort en periode da (flyttet fra byen).

Ja, jeg har tenkt litt på at det er vel det savnet etter den tryggheten jeg er på jakt etter. Føler på mange måter at jeg ikke har den tryggheten hjemme, da min mann ikke er flink å snakke, vi kommuniserer ganske dårlig. Han er også noe ustabil, og jeg kan ikke stole på han i alle situasjoner, men har er ikke utro. På en måte så føler jeg at det egentlig er greit å holde tilbake litt av sannheten, siden han ofte gjør det.

Nei, jeg hadde ikke syntes det var greit om det var mannen som ville reise til en venninne i nød.

Jeg har vel egentlig alltid vært forelsket i kompisen min, men det har aldri blitt gjengjeldt.

Jeg tror dere har rett alle sammen. Men jeg er en person som gjerne stiller opp for alle mine venner, så at det først og fremst er for min egen del er jeg litt uenig i. Men jeg skulle jo gjerne funnet ut av disse følelsene.
Jeg får prate med han, og støtte han herfra da, kanskje det var en dum ide' å reise, selv om jeg har skrekkelig lyst. Jeg blir så usikker også når han sender hjerter til meg, om det bare er vennskapelig, noe det sikkert er fra hans side. Jeg har så lyst å si til han at jeg elsker han, for det er det jeg føler, men det blir jo helt feil. Men så tenker jeg også, hva er disse følelsene, hvordan kan jeg tenke at jeg elsker han, er det som en bror, for jeg kan også føle at jeg elsker mine søsken, særlig når jeg er redd for dem, og de har det vanskelig.

Jeg vil for all del ikke forverre hans situasjon, det er det siste jeg vil.

Av dette har jeg nå funnet ut at jeg må snakke med mannen, fortelle han hva jeg savner i forholdet vårt, og få han med meg til psykolog, men hvor finner vi en psykolog? og må vi ha henvisning?
Nå er mannen ukependler, og dette er ikke noe jeg vil ta på telefon med han.

hi

Anonymkode: 17783...ea1

Jeg har svart deg flere ganger tidligere, tror du gjør et lurt valg nå, HI, at du tar tak i forholdet til mannen din.

Du kan overføre det de anbefaler for flyreiser til deg nå - ta alltid på deg oksygenmaske selv før du hjelper andre. Du er sikkert en god venn også, men i dette tilfellet risikerer du å ødelegge mange ved å ikke rydde opp i det som egentlig er problemet ditt - forholdet til mannen. Du risikerer å ødelegge for deg selv, for mannen din, for kompisen og for barna dine hvis du drar til ham for å teste ut følelsene du har for kompisen. Fordi du ikke vet hva du føler eller vil med forholdet med mannen din. 

Private psykologer finner du via gule sider, dit trenger du heller ikke henvisning. Skal du til en med henvisning så er det nok lang ventetid, så sikkert lurt å ta noen timer privat. Det kan kanskje også gjøre mannen din mer positiv til å fortsette på familievernkontoret.

Fortsett å være en god venn for din kompis, men ikke oppsøk ham, ikke kom for nær ham før du ev. har ryddet opp i ditt eget forhold.

 

Anonymkode: 09550...13f