Gruer meg til barn nr 2 :(

[Anonym bruker]

Hei! 

Sjeldent jeg tyr til å poste innlegg på nettforum, men nå vet jeg ikke helt hva annet jeg skal gjøre..

 

Jeg er pappa på 30år til en gutt på 16 mnd. Jeg føler meg sliten etter lange netter og tidlige morgener, og nå er nr 2 på vei(med samme mor).. Dette var ikke planlagt, men sånn ble det. Helt siden hun fortalte meg det, så har jeg hatt en klump i halsen. Jeg gruer meg virkelig til enda mindre søvn enn hva det er nå, og at jeg mister det lille jeg har igjen av fritid med venner. 

 

Jeg fortalte dette til min kone i dag, men eneste jeg fikk til svar var at hun ble skuffet og at "man er to når man lager barn, det skulle du tenkt på før". Joda, det er jo forsåvidt sant, men det var ingen forståelse for hva jeg følte, og hun avfeide tankene mine uten noe mer snakk. 

 

Jeg er ikke typen til å ta opp følelser så ofte, så det er skuffende å få den reaksjonen. Jeg hadde selvfølgelig håpet på at vi kunne snakke mer om det, og at hun hadde prøvd å se saken fra min side.  Hun er 5 mnd på vei nå.  

 

Når guttungen var 3-4 mnd så var jeg virkelig nedfor. Jeg hadde lyst til å forlate både kone og barn, og "rømme min vei". Det var selvfølgelig ikke et alternativ, kun et ønske, men jeg er redd for at de samme tankene skal komme tilbake når nr 2 har kommet, og det (kanskje) er to unger som hyler om en annen.. 

Anonymkode: 97c22...2b9

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle du miste det lille du har igjen av fritid? Regner med din kone er oppegående og klarer å være alene en gang i blant med barna slik du kan være med venner, og omvendt så klart. Den første tiden etter baby nr.2 er født blir det nok lite tid til egentid, men det er jo bare for en liten periode av livet ditt. 

Sover ikke førstemann hele natten? Hvorfor ikke? Har dere spurt om hjelp på helsestasjonen? Sover han hele natten hvis dere samsover? Bytter dere på å stå opp om morgenen slik den andre får sove ut? Her gjorde vi det slik at den som tok ungen om natten fikk sove lengre om morgenen i helgen. Neste dag var det omvendt.

Angående det at du var nedfor når første barnet var 3-4 mnd, kan det tenkes at du hadde en fødselsdepresjon? Fedre kan også få det. Vær obs på det denne gang og oppsøk lege for hjelp hvis de samme tankene kommer igjen. 

Anonymkode: 420ae...745

[Anonym bruker]

Du burde oppsøke en psykolog for å snakke om disse negative følelsene som du hadde etter at første barnet var født og de følelsene du har nå. Det kan skje at fedre også kan få en form for fødselsdepresjon, men det er nok ikke så mye fokus på det. Mor skal liksom være i fokus. Det ganger ingen av dere at du går å bærer på dette.

På en annen side forstår jeg kona di. Hun er full av hormoner hun ikke er vandt med og hun gleder seg nok til å få dette barnet. Det er ikke uvanlig at man får et slags instinkt, eller sterk følelse rundt en graviditet, selv om det ikke var planlagt. Hvis du tar avstand, ikke gleder deg eller ikke engasjerer deg kan det skade forholdet deres. Min mann tok avstand og var ikke så positiv da vi, uplanlagt skulle få vårt andre barn. Det gjorde noe med meg. Jeg hadde ikke helt ønsket situasjonen, jeg heller. Men vi stod nå der. Jeg ønsket å gjøre det beste ut av det. For de fleste så ordner det seg jo! Men han greide ikke se det positive her. Jeg følte meg ensom gjennom svangerskapet. Han var ikke interessert i noe av planleggingen eller innkjøp. Det gjorde noe med oss, vi ble aldri det samme igjen. Jeg greide ikke tilgi den måten han fikk meg til å føle, selv om det ikke var hans intensjon. Jeg følte meg sviktet av den som burde støttet meg mest.

Anonymkode: acee9...35b

[Anonym bruker]

Høres ut som om dere trenger å snakke sammen sammen med f.eks. en parterapeut.

Tror ikke det er noen som ikke kan forstå de følelsene du nå sliter med. Samtidig vil jeg tro din kone trolig også føler på noe av det samme (husk at det er hun som bærer den største belastningen på sin kropp og sin syke med hormonendringer som gir både fysiske og psykiske plager) + at hun sikkert også er redd for at hun kan bli alene med to når du tok opp det du tok opp.

Du og din kone trenger å kommunisere bedre, virker det som på meg. Jeg vil tro dere begge sitter med ganske like følsler rundt dette. Hun føler seg trolig avvist fordi hun ikke kan gjøre om graviditeten og du nå har uttrykt tanker som gjør henne redd. Samtidig føler du deg avvist fordi du tok opp noe som er så viktig for deg at du tok opp noe du ellers har vanskelig for å ta opp.

Har du tenkt på at kanskje hun også er redd for å få mindre tid til seg selv, sine venner og ingen fritid? Det er også noe som går begge veier. Både du og hun har behov for litt tid til andre ting enn familie. Da dere valgte å stifte en familie og få barn sammen valgte dere å prioritere anderledes, så like mye tid som du/dere hadde til andre ting, det er det ikke. Når dere nå får to så blir det nok enda mindre en periode. Men det er en fase i livene deres, det er ikke evigvarende! Så da må dere begge prioritere det som er viktigst for dere, kutte ned på noen ting, holde på andre, men hele tiden gjøre det på en måte som fungerer for familien slik at dere begge får avlastning og hentet dere inn igjen samtidig som dere gjør ting sammen. Ikke glem oppi dette at dere også er kjærester...

Ellers synes jeg du skal snakke med legen din også, for det virker som om du hadde fødselsdepresjon etter at dere fikk første barnet. Dette er noe det ikke snakkes særlig om, men man regner faktisk med at det kan være så mange som 4000 fedre som opplever det hvert år. Så du er ikke alene om det. Hvis du hadde det er det en risiko for at du kan få det nå også, og da bør du få hjelp med det, på samme måte som nybakte mødre med fødselsdepresjon også trenger rask hjelp for at det ikke skal påvirke barnet negativt. Så snakk med legen din også om dette!

Ser du at dere begge trolig nå sitter med mange lignende følelser? Skal dere finne ut av dette - og ikke minst komme dere helberget ut av småbarnsperioden med to så tette barn - så MÅ dere kommunisere godt med hverandre. Det gjør dere ikke nå, og det MÅ dere rette på hvis dere skal holde familien samlet på sikt og ikke minst gi barna deres en god oppvekst. Og da må dere lære dere å kommunisere bedre enn dere gjør nå.

Ta dette opp på en ordentlig måte med din kone og be henne bli med i parterapi, og undersøk også om helsestasjonen har kurs for nybakte eller blivende foreldre, mange kommuner har det, og mange føler det gjør at de takler utfordringene med barn mye bedre i tillegg til at forholdet mellom foreldrene blir bedre. Da er du konstruktiv og løsningsorientert. Dere kan løse dette! Snakk med din kone i helgen og foreslå at dere søker hjelp slik at det ikke blir større problemer når dere får nr. to - med det viser du også henne at du forplikter deg til henne og til familien, og det vil nok også trygge henne. Og så søker du hjelp hos din egen lege mtp. ev. fødselsdepresjon fra første og forebyggende for barn nr. to.

Lykke til

Anonymkode: 65b53...a1f

[Pobie]

Når førstemann er 16 mnd burde han sove 11-12 timer sammenhengende om natten. Hvis han ikke sover hele natten ville jeg sett på en form for sovetrening. Dette betyr ikke nødvendigvis mye gråt, men de må lære å sovne i egen seng på egenhånd uten amming/byssing, og hvis de kan sovne på egenhånd, vil de også kunne sovne igjen uten hjelp hvis de våkner i løpet av natten.

Det utrolig hvilken virkning søvnmangel over lang tid har på humøret og evnen til å fungere i hverdagen.

Anbefaler denne eboken på det sterkeste: https://www.littleones.co/collections/programs

Da vil dere kunne få førstemann til å sove hele natten i løpet av et par uker, og den nye babyen vil også sove mye bedre helt fra begynnelsen av.

[Anonym bruker]

Jeg blir litt matt av de her som hevder at alle barn kan følge samme mal og sove så og så lenge sammenhengende fra sånn og sånn alder. Det fikk i alle fall meg til å føle meg mislykket og i senere tid har vi fått den medisinske forklaringen på hvorfor det var sånn.

Så over til fødselsdepresjon. Du kan sikkert ha glede av parterapi som mange her foreslår men dette er jo ikke egentlig et problem mellom dere. At hun ikke viste forståelse for deg er jo ikke verre enn at heller ikke du viser forståelse for at hun er gravid og naturligvis blir redd og kjemper imot når du nevner negative tanker omkring graviditeten. Men du behøver jo allikevel en stødig samtalepartner, og har du ingen i nærmeste omgangskrets som egner seg må du nesten ta ansvar og gå til fastlegen for å få time hos psykolog.

Dvs. Det at du forteller om dårlig kommunikasjon i en enkelt samtale kvalifiserer knapt til parterapi (med mindre det representerer et generelt mønster), men det du forteller om vonde følelser nå og ved siste nyfødtperiode synes jeg du skal ta på alvor og søke støtte for.

Anonymkode: 8d4a3...21e

[MrsRose]

2 timer siden, Pobie skrev:

Når førstemann er 16 mnd burde han sove 11-12 timer sammenhengende om natten. Hvis han ikke sover hele natten ville jeg sett på en form for sovetrening. Dette betyr ikke nødvendigvis mye gråt, men de må lære å sovne i egen seng på egenhånd uten amming/byssing, og hvis de kan sovne på egenhånd, vil de også kunne sovne igjen uten hjelp hvis de våkner i løpet av natten.

Det utrolig hvilken virkning søvnmangel over lang tid har på humøret og evnen til å fungere i hverdagen.

Anbefaler denne eboken på det sterkeste: https://www.littleones.co/collections/programs

Da vil dere kunne få førstemann til å sove hele natten i løpet av et par uker, og den nye babyen vil også sove mye bedre helt fra begynnelsen av.

Litt på siden, men har sjekket ut linken du la ut. Funket disse programmene for dere?

[Anonym bruker]

3 timer siden, Pobie skrev:

Når førstemann er 16 mnd burde han sove 11-12 timer sammenhengende om natten. Hvis han ikke sover hele natten ville jeg sett på en form for sovetrening. Dette betyr ikke nødvendigvis mye gråt, men de må lære å sovne i egen seng på egenhånd uten amming/byssing, og hvis de kan sovne på egenhånd, vil de også kunne sovne igjen uten hjelp hvis de våkner i løpet av natten.

Det utrolig hvilken virkning søvnmangel over lang tid har på humøret og evnen til å fungere i hverdagen.

Anbefaler denne eboken på det sterkeste: https://www.littleones.co/collections/programs

Da vil dere kunne få førstemann til å sove hele natten i løpet av et par uker, og den nye babyen vil også sove mye bedre helt fra begynnelsen av.

Verden er ikke så enkel.

Barn er ikke like. 

Det er mange grunner til at barn ikke sover igjennom hele natten ved 16 mnd. 

Fordi det har fungert for deg betyr det ikke at det er løsningen for alle.

Det er greit å komme med forslag til hvad man kan prøve, men ikke sleng det ut som det eneste rette og den store sannheten, for det er det ikke.

 

Anonymkode: faf9d...377

[Anonym bruker]

Du tror ikke din kone også er sliten og redd for det samme? Prøv å spør hvordan hun har det og deretter kan du fortelle hvordan du føler det. Hun føler nok på både glede og sorg over det kommende barnet siden det ikke var planlagt. Graviditet er en stor påkjenning og den blir ikke mindre ved å ha en liten en fra før. 

Anonymkode: 2c52a...f04

[Anonym bruker]

Jeg tenker din kone er minst tre ganger så sliten. Det er hennes kropp som lager to nye mennesker. Som gravid sliter du allerede med for lite søvn ++ og med både annet lite barn og en mann som ikke vil har hun det nok veldig tungt. Tenker du på henne?

Gjør du minst 50% med alt( egentlig mer siden hun er gravid)?

Hvor mye fritid får hun?

Anonymkode: 3b8dd...28c

[Anonym bruker]

Og et tips. Bruk tiden hun er gravid på å sterilisere deg. Om du tror to blir mye vil du ikke se hva som skjer med tre.

Anonymkode: 3b8dd...28c

[Evablaum]

Glad det ikke er deg som går gravid, tenk hvor sliten du DA hadde vært! 

[Anonym bruker]

Heisan 

Det du beskriver er lov å føle på... Det er ikke uvanlig heller

Da jeg og min mann fikk første var vi nok ikke helt klar over hvor mye som faktisk ville endres. Så klart skjønte jeg og han at vi ikke kunne dra på fest hver helg, sove lenge om morgenen, cafe besøk osv. Det var et sjokk at basale behov som søvn, spise, dusje skulle komme lengre ned på listen;) 

Vi hadde en baby som ikke ville sove, keg hadde et litt urealistisk syn på oppgave fordeling og. Trudde at alt skulle være 50/50 ... Egentlig det som ble til konflikter etterhvert.

Vi ble enige om at vi gjorde det vi var best på. Altså jeg hadde bedre tålmodighet med skrikebaby på natta, han kunne ta mer på dagtid og andre praktiske oppgaver.

Videre trur jeg at det er dumt å komme i diskusjoner hvor temaet er hvem som gjør mest.. Fører ingen vei. Gi hverandre egentid... litt fri. Det hår begge veier.

spør mor om hennes ønsker for tilværelsen, det kan hende hun vil de samme tingene men føler hun ikke kan.

Bruk besteforeldre og tanter/onkler til litt avlastning. 

Når det er sagt vil jeg si at vår erfaring med Nr 2 var at det ikke ble noen forskjell... Den store livsendringen kom med Nr 1:)  Og de vil plutselig ikke være så totalt avhengig av dere. Det er en liten periode , så går det over. Nå har vi en 6 åring og 3 åring som står opp sammen i helgene å ser på TV sammen (imens vi sover litt lenger) , he he.

Mor tar nok dine følelser i verste mening, men trur dere har godt av å snakke med hverandre. Spør hva det er hun gleder og gruer seg til. Får hun luftet sine følelser uten p føle at du har tenkt å stikke av, så blir det lettere for deg å få vist dine følelser og dere kan sammen finne løsninger .

Lykke til

Anonymkode: ec0b3...5e2

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt , mann 30 ❤ men ! Jeg lover deg at det blir lettere når minsten nærmere seg året.

Jeg har kronisk migrene, har to under 5 år. Det har vært kjempetøft, men jeg angrer ikke ett sekund.

Babytiden med nr 2 går MYE fortere når man har ett barn fra før av, syns jeg. Vips så er knerten her 1 år.  Å se det sterke båndet mellom de to er helt fantastisk. 

Syns også at vi foreldrene er nye mere laydback enn med første mann. 

Jeg skjønner at kona di blir stressa og avviser deg. Hun er vel redd for at du angrer , redd for at du skal backe unna og redd for at ho må stå i det alene. Miste din støtte.

Likevel må du få lov til å ha disse følelsene ❤ Hva med å snakke med fastlegen og eller psykolog?

Anonymkode: f57a9...195

[Pobie]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Verden er ikke så enkel.

Barn er ikke like. 

Det er mange grunner til at barn ikke sover igjennom hele natten ved 16 mnd. 

Fordi det har fungert for deg betyr det ikke at det er løsningen for alle.

Det er greit å komme med forslag til hvad man kan prøve, men ikke sleng det ut som det eneste rette og den store sannheten, for det er det ikke.

 

Anonymkode: faf9d...377

De aller fleste friske barn som fremdeles våkner om natten når de er 16 mnd gjør det pga dårlige vaner. Selvfølgelig finnes det unntak og medisinske grunner til at enkelte barn ikke sover hele natten, men de aller aller fleste barn både kan og burde sove hele natten før de er ett år gamle.

[Pobie]

4 timer siden, MrsRose skrev:

Litt på siden, men har sjekket ut linken du la ut. Funket disse programmene for dere?

Ja, det funket veldig bra for oss. Jeg ammet babyen min i søvn til han var 6 mnd gammel, og han sov nesten ikke på dagtid fra 3 uker til 6 mnd. Kjøpte eboka da han var 6 mnd gammel og innen et par uker sov han mye bedre på dagtid og han sov hele natta fra han var ca 7-8 mnd. Han er 15 mnd nå og sover 12 timer om natta.

[Anonym bruker]

1 time siden, Pobie skrev:

De aller fleste friske barn som fremdeles våkner om natten når de er 16 mnd gjør det pga dårlige vaner. Selvfølgelig finnes det unntak og medisinske grunner til at enkelte barn ikke sover hele natten, men de aller aller fleste barn både kan og burde sove hele natten før de er ett år gamle.

Du viser igjen at du bare ikke har snøring på det du snakker om. 

Anonymkode: 2902d...bbc

[Anonym bruker]

"Oo, en mann som ber kvinner om hjelp, da må vi svare fort og mange"

Anonymkode: b55c5...1f5

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

"Oo, en mann som ber kvinner om hjelp, da må vi svare fort og mange"

Anonymkode: b55c5...1f5

Ble du grønn i trynet, når du skrev dette?

Anonymkode: acee9...35b

[Spent..]

Mange bra svar, og mitt svar går til både mor og far. Fikk to ganske tett selv, kjente på frustrasjon, men det var to av samme kjønn. Første året var slitsomt, men årene etter har vært "payback-time", de har så stor glede av hverandre og vi kan lene oss litt tilbake.

Guttene våre leker med de samme lekene har felles venner, trener fotball/ski sammen, liker samme spill på PS (sannheten), skravler og kommenterer i baksetet/flyet når vi er på tur. Nå 10 år etter at yngstemann kom så venter vi en liten til, og gutta er hoppende glade, de kan ikke tro det (har hørt de har snakket sammen om at det hadde vært fint med en bebi).. 

Vet ikke, man er forskjellige, men for OSS var det å sette enebarn til denne verden uaktuelt (med mindre vi ikke kunne få flere), så det med to, eller flere barn, lå hele tiden i kortene.. 

Lær barna å sette pris på hverandre, så skal du se det blir bra, men den tiden dere er i og går mot er utmattende, ja!

 

[Anonym bruker]

På 7.10.2017 den 10.00, Anonym bruker skrev:

Og et tips. Bruk tiden hun er gravid på å sterilisere deg. Om du tror to blir mye vil du ikke se hva som skjer med tre.

Anonymkode: 3b8dd...28c

Så, om man har noen tanker om at ting er slitsomt så burde man sterilisere seg? Da hadde det ikke vært mange barn med søsken her i verden...

Anonymkode: ccbc8...9e2

[Evablaum]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så, om man har noen tanker om at ting er slitsomt så burde man sterilisere seg? Da hadde det ikke vært mange barn med søsken her i verden...

Anonymkode: ccbc8...9e2

Det er mange som ikke takler å ha 3 barn så veldig godt, tror hi er en av de. 

Endret 8. oktober 2017 av Evablaum

[Anonym bruker]

Du, slik hadde jeg også følt det. Om jeg ble gravid. Men så hadde jeg bare måttet «suck it up» likevel. Tror konen din er redd for å bli slukt i negative tanker dersom det får utløp. Hun er helt sikkert også veldig sliten. 

Forsikre henne om at du alltid vil stå bi henne selv når det er tøft men at du har behov for å lufte tanker. 

«Jeg kommer alltid til å elske deg, støtte deg og stå fast ved side for alltid. Jeg kommer også til å elske begge barna våre, men kan vi støtte hverandre på vonde følelser også? Du skjønner, jeg føler meg så sliten og føler meg nesten nedbrutt med tanken på enda mer nattevåk. Hvordan kan vi legge gode planer for å skaffe oss avlastning fremover?»

 

Anonymkode: 17af2...ec4

[Evablaum]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du, slik hadde jeg også følt det. Om jeg ble gravid. Men så hadde jeg bare måttet «suck it up» likevel. Tror konen din er redd for å bli slukt i negative tanker dersom det får utløp. Hun er helt sikkert også veldig sliten. 

Forsikre henne om at du alltid vil stå bi henne selv når det er tøft men at du har behov for å lufte tanker. 

«Jeg kommer alltid til å elske deg, støtte deg og stå fast ved side for alltid. Jeg kommer også til å elske begge barna våre, men kan vi støtte hverandre på vonde følelser også? Du skjønner, jeg føler meg så sliten og føler meg nesten nedbrutt med tanken på enda mer nattevåk. Hvordan kan vi legge gode planer for å skaffe oss avlastning fremover?»

 

Anonymkode: 17af2...ec4

Å kjære.. 

[Anonym bruker]

Din kone har rett. Du må ikke «dyrke» disse følelsene. 

Babyen er på vei, alternativene er ikke noe bedre. 

Brett opp på armene og ta ansvar. Kanskje du til og med kommer til å like ditt nye liv, og ansvaret som følger med 😊

De trenger deg, din kone minst, barna mest.

Anonymkode: 0d960...02d