Er jeg et monster?!

[Anonym bruker]

Høres ut som en typisk ung førstegangsgravid som tror at det å være gravid er unnskyldning for å oppføre seg håpløst, eller kreve forståelse og tålmodighet hos alle man møter.

 

Anonymkode: 3c344...2a0

[Anonym bruker]

Du er ikke et monster, HI, men hormonell er du nok

Det som slår meg er at du og mannen bør søke hjelp i parterapi nå. Ikke fordi forholdet deres er så ille, ikke fordi du er så ille, ikke fordi mannen din er så ille - men fordi dere bør tenke forebyggende på forholdet nå som dere skal bli foreldre.

Prøv å se på det du/dere nå opplever som et forstørrelsesglass på forholdet deres. Det jeg leser ut fra det du skriver er at dere ikke kommuniserer godt nok med hverandre. Men også at dere begge tydeligvis har vilje til å komme den andre i møte og snakke sammen. Mitt inntrykk er at selv om dere "rydder opp" om hver enkelt småkrangel så er det noe dypere som mangler i den kommunikasjonen deres, dere synes å gå inn i gamle mønster som ikke er helt heldig, og neste gang en ny småkrangel skjer er dere rett tilbake til de gamle mønstrene - du blir sint, han går i forsvar, dere snakker sammen og begge lover bedring og tror dere har ryddet opp. Men dere har jo egentlig ikke det. Dere har slukket den akutte småbrannen, men dere har ikke tatt tak i det som ligger under og ulmer. Hos deg er det som ulmer (om jeg leser deg rett) det at du ønsker at han skal føle mer ansvar for svangerskapet selv om det er du som er gravid, du ønsker at han skal lese mer om det for å forstå mer hva du går gjennom, du ønsker deg rett og slett litt mer forståelse og omtanke. Hva som ulmer hos han vet jeg ikke, men kanskje han frykter å ikke strekke til, frykter å bli far (selv om han vil det og gleder seg), frykter at noe skal skje med deg eller den lille, frykt for hvordan ekstra belastninger på forholdet kan føre dere fra hverandre? Kanskje han også savner mer omsorg fra deg, men ikke greier å sette ord på det? (jeg vet du gjør en del for ham som du mener viser omtanke og kjærlighet, og det er bra! Les dere opp på det med kjærlighetens fem språk (google), de snakker om at ulike personer kan ha ulike måter å vise og ønske kjærlighet. Du er en som bl.a. viser kjærlighet ved å gjøre kjærlige handlinger. Det er veldig bra, men hvis mannen din f.eks. er en type som har større behov for å høre det i ord, da blir det en liten krasj selv om dere elsker hverandre og virkelig vil det beste for den andre. Les litt om det, det kan gi dere begge noen aha-opplevelser.) Jeg vet ikke, men det er garantert noe hos ham også.

I din hormonelle tilstand nå er du veldig i øyeblikket. Men prøv å se på det som har skjedd de siste ukene som en kjempemulighet. Det at du er så hormonell nå viser hva det er du og mannen trenger å forbedre i forholdet for å unngå unødvendig "slitasje" på hverandre og på forholdet. Du skrev at du håpte at det skulle bli bedre når du har født. Hormonene dine blir nok det, i hvert fall etter at du også er ferdig med å amme... Men etter fødselen kommer ammingen, nattevåk, dere blir begge slitne, du vil kanskje da også føle at han ikke forstår godt nok hva du går gjennom. De neste 2-3 årene blir en unntakstilstand i forholdet (selv om det også er mye gleder!). Det dere har fått muligheten til å innse nå er at dere ikke kommuniserer optimalt med hverandre i unntakstilstander. Og siden dere vet at de neste 2-3 årene også blir en slags unntakstilstand, så er det bare fornuftig å innse dette nå slik at dere kan ta tak i det. Så egentlig kan du se på det sinnet du stadig føler nå som en kjempemulighet du kan være takknemlig for, for det gir deg og dere muligheten til å rydde opp de der siste problemene som kan komme til å slite ned forholdet deres om dere ikke tar tak i det. Jeg er villig til å gjette at du aldri trodde da du skrev her at du ville kunne se at sinnet ditt nå kan være noe du kan være takknemlig for

Det er nå, før dere får barn, dere begge trolig er mest mottakelig til å gjøre en innsats, og ikke minst er det nå dere har mer tid og overskudd til å ta tak i forholdet. Dere har jo en hund som tydeligvis også er enig med meg i at dere bør ta tak i det

Det finnes mange steder kurs for blivende foreldre, sjekk med helsestasjonen om det finnes slike kurs der dere bor. De jeg kjenner som har gått slike kurs har hatt veldig god nytte av det de har lært, de har lært seg å kommunisere bedre og også vise mer omsorg og forståelse for den andre. Ett par jeg kjenner sier at det kurset nok reddet ekteskapet deres da de fikk et veldig krevende barn som nok ellers ville drevet dem frahverandre fordi de begge var helt utslitte, nervene lå omtrent på utsiden hos begge to. Men de brukte det de hadde lært veldig bevisst, og kom styrket ut av en ekstremt krevende småbarnsperiode. Om slike kurs ikke finnes der dere bor, ta kontakt med familievernkontoret og fortell at dere venter deres første barn og at dere trenger hjelp for å bedre kommunikasjonen før barnet kommer. De vil være glad for å få dere inn, for ofte må de bare prøve å redde stumper av forhold, det å få jobbe for å forebygge at det senere blir større problemer er givende også for dem. Om flere tar tak i slike ting før det blir større problemer, da kunne nok flere forhold ha vært reddet.

Snakk med mannen din, HI, og se om dere kan se på det som nå skjer hos dere som en fantastisk mulighet til å luke bort de tingene som i dag ikke er store problemer, men som på sikt kan bli det. Dere fortjener det, for da tar dere også hverandre på alvor, barnet(-a) deres fortjener det... og hunden deres fortjener det

Det ligger en positiv mulighet i det hormonene dine nå har avslørt, Hi, hvis dere velger å bruke det positivt! Dere høres ut til å ha et i utgangspunktet godt forhold, så det er absolutt verdt å ta tak i dette nå, da kan dere unngå større problemer i fremtiden.

Lykke til videre

Anonymkode: aa041...aa4

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da lurer jeg på hvordan dere kan klare å krangle såpass mye, for hunden er vel hos dere hele tiden, Jeg synes du bør vise din mann samme forståelse som du forventer av han, og slutte å gjemme deg bak hormonene. Hormoner er ingen unnskyldning for å oppføre seg som et troll

Anonymkode: 640bc...044

Au.. Troll faktisk! Hva er det jeg har gjort for å bli kalt for et troll? Det er godt man kan være anonym, hva  

Vi krangler ikke med hunden i rommet nei, og andre ganger kan det foregå over sms.. faktisk! Og at vi rett og slett kan gå flere timer uten å si noe til hverandre! Også at vi er avgårde (uten hund).. Oppstår som sagt ikke såå ofte, så kan jo skje når som helst når det først skjer..

Men ja, jeg har mye forståelse ovenfor han.. Men at hans sinne går over i utagering på ting, bli høylytt etc, syns jeg blir for ille.. Da føler jeg han heller kan tåle at jeg klager om småting, enn at dumme ting ender i ødelagt fjernkontroll, lysbryter osv. osv.

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du er ikke et monster, HI, men hormonell er du nok

Det som slår meg er at du og mannen bør søke hjelp i parterapi nå. Ikke fordi forholdet deres er så ille, ikke fordi du er så ille, ikke fordi mannen din er så ille - men fordi dere bør tenke forebyggende på forholdet nå som dere skal bli foreldre.

Prøv å se på det du/dere nå opplever som et forstørrelsesglass på forholdet deres. Det jeg leser ut fra det du skriver er at dere ikke kommuniserer godt nok med hverandre. Men også at dere begge tydeligvis har vilje til å komme den andre i møte og snakke sammen. Mitt inntrykk er at selv om dere "rydder opp" om hver enkelt småkrangel så er det noe dypere som mangler i den kommunikasjonen deres, dere synes å gå inn i gamle mønster som ikke er helt heldig, og neste gang en ny småkrangel skjer er dere rett tilbake til de gamle mønstrene - du blir sint, han går i forsvar, dere snakker sammen og begge lover bedring og tror dere har ryddet opp. Men dere har jo egentlig ikke det. Dere har slukket den akutte småbrannen, men dere har ikke tatt tak i det som ligger under og ulmer. Hos deg er det som ulmer (om jeg leser deg rett) det at du ønsker at han skal føle mer ansvar for svangerskapet selv om det er du som er gravid, du ønsker at han skal lese mer om det for å forstå mer hva du går gjennom, du ønsker deg rett og slett litt mer forståelse og omtanke. Hva som ulmer hos han vet jeg ikke, men kanskje han frykter å ikke strekke til, frykter å bli far (selv om han vil det og gleder seg), frykter at noe skal skje med deg eller den lille, frykt for hvordan ekstra belastninger på forholdet kan føre dere fra hverandre? Kanskje han også savner mer omsorg fra deg, men ikke greier å sette ord på det? (jeg vet du gjør en del for ham som du mener viser omtanke og kjærlighet, og det er bra! Les dere opp på det med kjærlighetens fem språk (google), de snakker om at ulike personer kan ha ulike måter å vise og ønske kjærlighet. Du er en som bl.a. viser kjærlighet ved å gjøre kjærlige handlinger. Det er veldig bra, men hvis mannen din f.eks. er en type som har større behov for å høre det i ord, da blir det en liten krasj selv om dere elsker hverandre og virkelig vil det beste for den andre. Les litt om det, det kan gi dere begge noen aha-opplevelser.) Jeg vet ikke, men det er garantert noe hos ham også.

I din hormonelle tilstand nå er du veldig i øyeblikket. Men prøv å se på det som har skjedd de siste ukene som en kjempemulighet. Det at du er så hormonell nå viser hva det er du og mannen trenger å forbedre i forholdet for å unngå unødvendig "slitasje" på hverandre og på forholdet. Du skrev at du håpte at det skulle bli bedre når du har født. Hormonene dine blir nok det, i hvert fall etter at du også er ferdig med å amme... Men etter fødselen kommer ammingen, nattevåk, dere blir begge slitne, du vil kanskje da også føle at han ikke forstår godt nok hva du går gjennom. De neste 2-3 årene blir en unntakstilstand i forholdet (selv om det også er mye gleder!). Det dere har fått muligheten til å innse nå er at dere ikke kommuniserer optimalt med hverandre i unntakstilstander. Og siden dere vet at de neste 2-3 årene også blir en slags unntakstilstand, så er det bare fornuftig å innse dette nå slik at dere kan ta tak i det. Så egentlig kan du se på det sinnet du stadig føler nå som en kjempemulighet du kan være takknemlig for, for det gir deg og dere muligheten til å rydde opp de der siste problemene som kan komme til å slite ned forholdet deres om dere ikke tar tak i det. Jeg er villig til å gjette at du aldri trodde da du skrev her at du ville kunne se at sinnet ditt nå kan være noe du kan være takknemlig for

Det er nå, før dere får barn, dere begge trolig er mest mottakelig til å gjøre en innsats, og ikke minst er det nå dere har mer tid og overskudd til å ta tak i forholdet. Dere har jo en hund som tydeligvis også er enig med meg i at dere bør ta tak i det

Det finnes mange steder kurs for blivende foreldre, sjekk med helsestasjonen om det finnes slike kurs der dere bor. De jeg kjenner som har gått slike kurs har hatt veldig god nytte av det de har lært, de har lært seg å kommunisere bedre og også vise mer omsorg og forståelse for den andre. Ett par jeg kjenner sier at det kurset nok reddet ekteskapet deres da de fikk et veldig krevende barn som nok ellers ville drevet dem frahverandre fordi de begge var helt utslitte, nervene lå omtrent på utsiden hos begge to. Men de brukte det de hadde lært veldig bevisst, og kom styrket ut av en ekstremt krevende småbarnsperiode. Om slike kurs ikke finnes der dere bor, ta kontakt med familievernkontoret og fortell at dere venter deres første barn og at dere trenger hjelp for å bedre kommunikasjonen før barnet kommer. De vil være glad for å få dere inn, for ofte må de bare prøve å redde stumper av forhold, det å få jobbe for å forebygge at det senere blir større problemer er givende også for dem. Om flere tar tak i slike ting før det blir større problemer, da kunne nok flere forhold ha vært reddet.

Snakk med mannen din, HI, og se om dere kan se på det som nå skjer hos dere som en fantastisk mulighet til å luke bort de tingene som i dag ikke er store problemer, men som på sikt kan bli det. Dere fortjener det, for da tar dere også hverandre på alvor, barnet(-a) deres fortjener det... og hunden deres fortjener det

Det ligger en positiv mulighet i det hormonene dine nå har avslørt, Hi, hvis dere velger å bruke det positivt! Dere høres ut til å ha et i utgangspunktet godt forhold, så det er absolutt verdt å ta tak i dette nå, da kan dere unngå større problemer i fremtiden.

Lykke til videre

Anonymkode: aa041...aa4

Takk for langt og informativt svar!! Det må jeg virkelig si. Og oppløftende ikke minst.. Følte meg egentlig dum som postet dette innlegget, da det ble så virkelig for meg at majoriteten her mente jeg var et "monster/troll" eller det som verre er.. 

Men rett som du skriver, kommunikasjonen er ikke optimal. Så den bør vi kanskje få gjort noe med, før vi skal få en liten i hus. Vet jo at ting ikke akkurat blir enklere når man har fått barn, så.. Jeg får ta en god prat med han om dette  

Ellers har jeg pratet flere ganger med han om å vise interesse for svangerskapet, kjøpe noen bøker, ta litt mer del i alt som skjer. Men han har enda ikke skaffet ei bok, spør aldri "hva skjer i magen denne uken", spør ikke når det er kontroller eller noe.. Føler jo jeg bærer på alt hele tiden. Vi har også hatt litt komplikasjoner, (flere sykehusbesøk) da ikke alt har sett normalt ut.. Noe som har gjort meg veldig nervøs og redd.. Det sliter på søvnkvalitet og humør. Og da har jeg så lyst at han på en måte skal "passe på meg", vise at han er en urolig og kjærlig kjæreste som er der uansett om det går bra eller dårlig.. Men jeg føler jeg bærer på alt selv.. Det er tungt..

Men nå sporet jeg vel litt av her  Dårlig kommunikasjon = krangel og misnøye!! Her må vi redde forholdet mens vi kan!
Takk for fint svar, nå ble jeg optimistisk igjen! <3

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Au.. Troll faktisk! Hva er det jeg har gjort for å bli kalt for et troll? Det er godt man kan være anonym, hva  

Vi krangler ikke med hunden i rommet nei, og andre ganger kan det foregå over sms.. faktisk! Og at vi rett og slett kan gå flere timer uten å si noe til hverandre! Også at vi er avgårde (uten hund).. Oppstår som sagt ikke såå ofte, så kan jo skje når som helst når det først skjer..

Men ja, jeg har mye forståelse ovenfor han.. Men at hans sinne går over i utagering på ting, bli høylytt etc, syns jeg blir for ille.. Da føler jeg han heller kan tåle at jeg klager om småting, enn at dumme ting ender i ødelagt fjernkontroll, lysbryter osv. osv.

Anonymkode: a8824...302

Ikke meg du svarer her, jeg skrev det lange svaret over her...

Det at du nå forteller at han har en tendens til å ta ut sinne i å ødelegge ting, det gjør at dere MÅ komme dere i parterapi, for det er materiell vold som kan virke veldig skremmende og skadelig på barn. Det bare bekrefter at dere MÅ ta tak i det som ikke fungerer i forholdet deres før det blir alvorligere problemer! Det skylder dere det barnet dere venter!

Anonymkode: aa041...aa4

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Takk for langt og informativt svar!! Det må jeg virkelig si. Og oppløftende ikke minst.. Følte meg egentlig dum som postet dette innlegget, da det ble så virkelig for meg at majoriteten her mente jeg var et "monster/troll" eller det som verre er.. 

Men rett som du skriver, kommunikasjonen er ikke optimal. Så den bør vi kanskje få gjort noe med, før vi skal få en liten i hus. Vet jo at ting ikke akkurat blir enklere når man har fått barn, så.. Jeg får ta en god prat med han om dette  

Ellers har jeg pratet flere ganger med han om å vise interesse for svangerskapet, kjøpe noen bøker, ta litt mer del i alt som skjer. Men han har enda ikke skaffet ei bok, spør aldri "hva skjer i magen denne uken", spør ikke når det er kontroller eller noe.. Føler jo jeg bærer på alt hele tiden. Vi har også hatt litt komplikasjoner, (flere sykehusbesøk) da ikke alt har sett normalt ut.. Noe som har gjort meg veldig nervøs og redd.. Det sliter på søvnkvalitet og humør. Og da har jeg så lyst at han på en måte skal "passe på meg", vise at han er en urolig og kjærlig kjæreste som er der uansett om det går bra eller dårlig.. Men jeg føler jeg bærer på alt selv.. Det er tungt..

Men nå sporet jeg vel litt av her  Dårlig kommunikasjon = krangel og misnøye!! Her må vi redde forholdet mens vi kan!
Takk for fint svar, nå ble jeg optimistisk igjen! <3

Anonymkode: a8824...302

Det er bra   Mandag ringer du helsestasjonen og hører om de har slike kurs som jeg nevnte. Hvis ikke ringer du familievernkontoret og bestiller time der. Tiden frem til fødsel går veldig fort (selv om det kanskje ikke føles slik nå ), så ikke utsett å ta tak i dette.

Snakk sammen i helgen. Ang. kjærlighetens fem språk kan dere finne en enkelt test på nettet også. Ta den og få mannen din til å ta den også (hver for dere) og så ser dere hvordan dere kom ut etterpå. Det kan få dere til å forstå både dere selv og hverandre bedre. Ofte har vi en tendens til å gi det vi selv ønsker, men om det ikke stemmer helt med den andres behov så vil trolig begge føle seg mindre forstått og mindre elsket, selv om det egentlig bare er litt bevissthet som skal til for å se både seg selv og den andre bedre og gi hverandre det begge trenger. Det finnes en bok også, men test på nettet er et helt greit sted å begynne.

Det er også mulig at mannen din er like redd som det du selv er pga. de komplikasjonene som har vært, men at hans ubevisste "taktikk" for å beskytte seg selv er å trekke seg unna. Da er det ikke uvilje fra hans side, men egentlig bare at han trenger å snakke mer om det, tørre å innrømme hva han føler. Men det kan dere kanskje lettere finne ut av om dere går kurs og eller i parterapi.

Det virker ikke som om dere har større problemer enn at dere kan rydde opp i dette ganske greit hvis begge vil.

Igjen - se på dette som en positiv mulighet for å lære dere å kommunisere bedre, noe som igjen kan gi dere både et bedre forhold og at dere blir bedre foreldre

Anonymkode: aa041...aa4

[Anonym bruker]

Slutt å skyld på hormoner. Greit nok at hormoner gjør at man kan bli sint for ingen ting, men man må da kunne styre seg!

Anonymkode: 87775...1db

[Anonym bruker]

Gå turer. Skaff litt space

Anonymkode: 06b55...8f6

[Appelsinpiken]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kjenner meg veldig hormonell.. (Gravid uke 14) Tar meg selv i å kjefte og smelle for småting, klarer på en måte ikke styre meg.. Kan bli veldig trist og sint for ting som vanligvis bare er små bagateller!

Så jeg får jo litt dårlig samvittighet for min samboer.. Men alikevel ikke! Nettopp fordi jeg føler han ikke har den forståelsen som han burde ha?! Jeg tror jo at noe sånt forekommer, og det må man faktisk tåle.. Litt ekstra mas og kjas ang småting. Men når jeg da tar meg selv i å ha ekstra dårlige dager, får jeg først veldig dårlig samvittighet.. Selvom det som har skjedd er lite, men får hormonelle meg til å føle meg lite verdt, ensom og trist. Så da blir jeg jo heller enda mer sint, fordi han har NULL forståelse for meg og hva jeg føler!!

Er dette normalt? Og vil det eventuelt gi seg?
Eller vil jeg være et slikt "monster" gjennom hele svangerskapet....?

Skal jo også nevne at jeg normalt har litt tendens til å overreagere litt, men unnskylder meg alltid.. Men føler liksom ikke det er på sin plass nå?! At han kanskje bare kan si unnskyld for en liten dusteting jeg mener er hans feil, også er begge glad og fornøyd??
For om det faktisk skjer, så innrømmer jeg at jeg har vært dum  

Haha, dette ble langt.... Men håper noen tar seg tid til å lese og svare ! Takk

Anonymkode: a8824...302

Hos meg varte det hele svangerskapet. Jeg følte akkurat som deg! Og jeg klarte bare ikke å beherske meg. De som sier at det bare er å ta seg sammen, aner virkelig ikke hva de snakker om. Jeg ble fort både såret og sint, og gjerne samtidig.

det fikk heldigvis over med det samme barnet var født

[Anonym bruker]

4 timer siden, Appelsinpiken skrev:

Hos meg varte det hele svangerskapet. Jeg følte akkurat som deg! Og jeg klarte bare ikke å beherske meg. De som sier at det bare er å ta seg sammen, aner virkelig ikke hva de snakker om. Jeg ble fort både såret og sint, og gjerne samtidig.

det fikk heldigvis over med det samme barnet var født

Selvfølgelig er det bare å ta seg sammen. Hva med sånne som jeg som har barn fra før? Skal disse barna måtte gå på eggeskall i 9 mnd?

Anonymkode: 87775...1db

[Appelsinpiken]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Selvfølgelig er det bare å ta seg sammen. Hva med sånne som jeg som har barn fra før? Skal disse barna måtte gå på eggeskall i 9 mnd?

Anonymkode: 87775...1db

Du aner virkelig ikke hva du prater om. Man klarer ikke å ta seg sammen akkurat når det skjer! Jeg var til og med så sinna på jobb at jeg gråt. (De vare klappet meg på hode mens de lo litt, for de visste godt om hormonene mine) Barn er barn og trenger ikke gå på eggeskall nei. (Jeg har faktisk 4 barn). Og jeg har aldri følt at et barn har såret meg med vilje, slik jeg kunne føle mannen gjorde (selv om han ikke mente det). 

Vi snakket mye om det hjemme, så barna var fullt klar over at det ikke var deres skyld om jeg gråt, eller ble sint. Så de har ikke fått noen varige men av det.

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Appelsinpiken skrev:

Du aner virkelig ikke hva du prater om. Man klarer ikke å ta seg sammen akkurat når det skjer! Jeg var til og med så sinna på jobb at jeg gråt. (De vare klappet meg på hode mens de lo litt, for de visste godt om hormonene mine) Barn er barn og trenger ikke gå på eggeskall nei. (Jeg har faktisk 4 barn). Og jeg har aldri følt at et barn har såret meg med vilje, slik jeg kunne føle mannen gjorde (selv om han ikke mente det). 

Vi snakket mye om det hjemme, så barna var fullt klar over at det ikke var deres skyld om jeg gråt, eller ble sint. Så de har ikke fått noen varige men av det.

Så bra du ikke har følt at barna dine har såret deg med vilje da, eller kanskje du faktisk har klart å ta deg sammen når det kommer til dem?Det er bra du snakket med barna dine om psyken din, men det betyr ikke at det ikke var ustabilt for dem de årene du var gravid... Du er ganske naiv hvis du mener at barna dine ikke ble påvirket i det hele tatt. Har slitt med hormoner selv. Både som gravid og pms. Det er vanskelig å styre seg, men ikke umulig. Man må bare lære å kjenne seg godt nok, tolke tegn og finne seg teknikker for å skåne en selv og de rundt for utbrudd. Er ikke noe mer hokuspokus enn det...

Anonymkode: 87775...1db

[Anonym bruker]

Jeg blir hormontroll som gravid.  Men heldigvis kjenner mannen min meg så godt at han raskt ser om jeg er hormonsint, eller skikkelig sint. 

 

Dere som mener man skal ta seg sammen tror jeg ikke har opplevd slikt hormonsinne. Problemet er nemlig at man ikke skjønner at man blir urimelig før etterpå.  

Feks så pleier mannen min å sette kaffekoppen på benken, ikke i oppvaskmaskinen om morgen.  Dette er en bagatell, som vanligvis ikke bryr meg, da det tar meg kanskje to sekunder å sette inn den koppen sammen med min. Så en morgen, så kjenner jeg at det irriterer meg litt at han ikke kan rydde. Ja faktisk så er det ganske plagsomt at han forventer at jeg rydder inn hans rot. Og ikke sier han takk en gang. Nei, han tar det liksom som en selvfølge.  Og ikke bare når det gjelder koppen, for når tok han egentlig ut av oppvaskmaskinen sist, uten at jeg hadde bedt ham om det? Og når satte  han egentlig på en klesvask? 

Og brått, har mitt hormonelle hode gjort den kaffekoppen om til at min mann aldri bidrar av eget initiativ til rydding i huset.  Og da blir jeg skikkelig sint på ham. Sånn tenåring sint.  

 

Senere på dagen, når jeg tenker over situasjonen, så skjønner jeg at jeg var urimelig da jeg påsto at mannen tok meg for gitt, og aldri bidro frivillig i huset fordi han satte en kopp på benken. Men dette har heldigvis mannen min skjønt for lenge siden, og han hadde ledd av hele kjeftetiraden min i bilen på vei til jobb. 

Min mann pleier også å be meg tenke meg litt om, om jeg er litt urimelig. Og med vår kommunikasjon så funker det. Enkelte ganger kjenner jeg også at jeg overreagerer inni meg, og da holder jeg dragen inni meg. Men noen ganger er sinnet så rasjonelt for meg da, i den settingen, at jeg først etterpå ser at jeg har overreagert fullstendig.  

 

Jeg blir aldri sint på ungene. Det er kun mannen. Litt som da jeg var tenåring, jeg var et monster mot mor, men hyggelig med alle andre. 

 

Da mannen ville ha et barn til, så spurte jeg ham om han orket 9måneder mer med cruella deVille, så han visste hva han gikk til. 😂

Anonymkode: aaea5...97c

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle kommentarene. Jeg var ikke så voldsomt sinna i svangerskapene, men noen tullete krangler ble det. Eks. Han var ikke kjapp nok til å ta ut av maskinen, satt på feil kanal osv. Jeg fortalte han at hvis jeg hadde sånne utbrudd måtta han bare si unnskyld å jatte med, så kom jeg nok til å bli glad igjen fort, for jeg skjønte jo selv at dette var hormoner. Han skjønte d, og sa lite mens jeg kjeftet. Kom alltid etterpå å spurte om jeg fortsatt mente d eller om jeg hadde overreagert.  

Innimellom sa jeg under en krangel "jeg vet at dette er mye hormoner, og at jeg ikke normalt hadde blitt så sinna, MEN ER DET NØDVENDIG Å GJØRE SÅNN NÅR DU VET AT JEG ER FULL AV HORMONER DA!?? Hehe 

Var mye verre for barna, så ble mange fortrolige unnskyld samtaler fra meg til dem. Er jo ikke 2 åringen sin skyld at han ikke vet at man ikke skal drikke av vanndammer osv  🙈

Anonymkode: dc1ea...7d0

[Evablaum]

1 time siden, Appelsinpiken skrev:

Du aner virkelig ikke hva du prater om. Man klarer ikke å ta seg sammen akkurat når det skjer! Jeg var til og med så sinna på jobb at jeg gråt. (De vare klappet meg på hode mens de lo litt, for de visste godt om hormonene mine) Barn er barn og trenger ikke gå på eggeskall nei. (Jeg har faktisk 4 barn). Og jeg har aldri følt at et barn har såret meg med vilje, slik jeg kunne føle mannen gjorde (selv om han ikke mente det). 

Vi snakket mye om det hjemme, så barna var fullt klar over at det ikke var deres skyld om jeg gråt, eller ble sint. Så de har ikke fått noen varige men av det.

Stakkars barn, det der er virkelig ikke greit. Men, sålenge du lever godt med at barna dine var så voksne at de "forsto" når du ble sint uten grunn, når ikke du klarte å være den voksne, så er det greit for meg  

Endret 7. oktober 2017 av Evablaum

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har ikke lest alle kommentarene. Jeg var ikke så voldsomt sinna i svangerskapene, men noen tullete krangler ble det. Eks. Han var ikke kjapp nok til å ta ut av maskinen, satt på feil kanal osv. Jeg fortalte han at hvis jeg hadde sånne utbrudd måtta han bare si unnskyld å jatte med, så kom jeg nok til å bli glad igjen fort, for jeg skjønte jo selv at dette var hormoner. Han skjønte d, og sa lite mens jeg kjeftet. Kom alltid etterpå å spurte om jeg fortsatt mente d eller om jeg hadde overreagert.  

Innimellom sa jeg under en krangel "jeg vet at dette er mye hormoner, og at jeg ikke normalt hadde blitt så sinna, MEN ER DET NØDVENDIG Å GJØRE SÅNN NÅR DU VET AT JEG ER FULL AV HORMONER DA!?? Hehe 

Var mye verre for barna, så ble mange fortrolige unnskyld samtaler fra meg til dem. Er jo ikke 2 åringen sin skyld at han ikke vet at man ikke skal drikke av vanndammer osv  🙈

Anonymkode: dc1ea...7d0

Haha, uff.. Så godt å høre at det ikke bare er meg! *et lettelsens sukk* 
Jeg sitter jo her og leser opp kommentarer for samboer (Både de som mener jeg er et troll, og de som har vært i samme båt) Og han forstår godt at det er mye hormoner..  Men i kampens hete blir han litt sånn selv.. Orker ikke bare stå og ta i mot..

Men, vi har mange mnd foran oss.. Så jeg får prøve å bite i meg litt, og han får ta på seg rustningen! Hehe

Anonymkode: a8824...302

[Evablaum]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Haha, uff.. Så godt å høre at det ikke bare er meg! *et lettelsens sukk* 
Jeg sitter jo her og leser opp kommentarer for samboer (Både de som mener jeg er et troll, og de som har vært i samme båt) Og han forstår godt at det er mye hormoner..  Men i kampens hete blir han litt sånn selv.. Orker ikke bare stå og ta i mot..

Men, vi har mange mnd foran oss.. Så jeg får prøve å bite i meg litt, og han får ta på seg rustningen! Hehe

Anonymkode: a8824...302

Du tar det med et smil i hvert fall. 

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Evablaum skrev:

Du tar det med et smil i hvert fall. 

Må jo nesten bare det  Forventer heller ikke noe annet enn syrlig fra deg, utifra hva jeg har lest andre steder...

Men ja, langt igjen av svangerskapet! Så må vel prøve å gjøre det beste ut av det! Smiiiiil

Anonymkode: a8824...302

[Manubrium]

Det er helt forferdelig å være sånn superhormonell. Jeg tenker at du faktisk har en grunn: hormoner. Mannen derimot, har ingen grunn til å gi tilbake med samme mynt. 

Med det sagt, så kan dere begge skjerpe dere. Det er vanskeligst for deg. For han burde det være helt uproblematisk.