Er jeg et monster?!

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig hormonell.. (Gravid uke 14) Tar meg selv i å kjefte og smelle for småting, klarer på en måte ikke styre meg.. Kan bli veldig trist og sint for ting som vanligvis bare er små bagateller!

Så jeg får jo litt dårlig samvittighet for min samboer.. Men alikevel ikke! Nettopp fordi jeg føler han ikke har den forståelsen som han burde ha?! Jeg tror jo at noe sånt forekommer, og det må man faktisk tåle.. Litt ekstra mas og kjas ang småting. Men når jeg da tar meg selv i å ha ekstra dårlige dager, får jeg først veldig dårlig samvittighet.. Selvom det som har skjedd er lite, men får hormonelle meg til å føle meg lite verdt, ensom og trist. Så da blir jeg jo heller enda mer sint, fordi han har NULL forståelse for meg og hva jeg føler!!

Er dette normalt? Og vil det eventuelt gi seg?
Eller vil jeg være et slikt "monster" gjennom hele svangerskapet....?

Skal jo også nevne at jeg normalt har litt tendens til å overreagere litt, men unnskylder meg alltid.. Men føler liksom ikke det er på sin plass nå?! At han kanskje bare kan si unnskyld for en liten dusteting jeg mener er hans feil, også er begge glad og fornøyd??
For om det faktisk skjer, så innrømmer jeg at jeg har vært dum  

Haha, dette ble langt.... Men håper noen tar seg tid til å lese og svare ! Takk

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke at det går an å skylde på hormoner for sånt? Har vært gravid tre ganger og aldri oppført meg på den måten. 

Anonymkode: b36eb...f87

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår ikke at det går an å skylde på hormoner for sånt? Har vært gravid tre ganger og aldri oppført meg på den måten. 

Anonymkode: b36eb...f87

Da har vel du en annen hormonell reaksjon da..

Det er ikke så vanskelig å Google seg til litteratur på temaet som viser til at hormonubalanse i svangerskapet kan få mange ulike utslag. Blant annet sinne, frustrasjon, nedstemthet.

Selv ble jeg faktisk roligere. Jeg har litt lett for å bli nervøs, men når jeg var gravid opplevde jeg en stoisk ro og indre harmoni.. Når babyen var født hadde jeg de tradisjonelle hormontårene / barseltårene. jeg gråt av alt, og var helt ute og sykle emosjonelt.

Så her er det virkelig ikke så lett som å si at folk bare skylder på det..

Anonymkode: 30d09...f2a

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår ikke at det går an å skylde på hormoner for sånt? Har vært gravid tre ganger og aldri oppført meg på den måten. 

Anonymkode: b36eb...f87

Nei, det var vel litt det jeg spurte om da.. Så da kan iallefall du meddele at det ikke var normalt ift dine graviditeter. Og med det bekrefter vi jo spørsmålet mitt om at jeg er et "monster". Men da har det ikke noe med hormonene å gjøre, bare meg!

Hoh, sånn er det! Har vel bare en stor jobb å gjøre med meg selv da!

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

Jeg er 28 uker på vei, men er ikke noe sinnamonster, men et lite sippetroll. Skal lite til før jeg tar til tårene. Nå er den egenskapen forsterket hos meg i graviditeten da den også er tilstede ellers i livet. Men, selv om det er hormoner som gjør det, så prøver jeg å skjerme samboeren for dette, og eventuelt når ting har roa seg, å trekke fram hormonene til en grunn for overreageringa. Jeg ber om raushet, men jeg prøver også å gi raushet tilbake.

 

Anonymkode: 36894...14d

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er 28 uker på vei, men er ikke noe sinnamonster, men et lite sippetroll. Skal lite til før jeg tar til tårene. Nå er den egenskapen forsterket hos meg i graviditeten da den også er tilstede ellers i livet. Men, selv om det er hormoner som gjør det, så prøver jeg å skjerme samboeren for dette, og eventuelt når ting har roa seg, å trekke fram hormonene til en grunn for overreageringa. Jeg ber om raushet, men jeg prøver også å gi raushet tilbake.

 

Anonymkode: 36894...14d

Skulle gjort mye for å være et sippetroll, istedenfor et sinnamonster..  For sinnet mitt går jo ikke bare utover meg selv..

Men, jeg er ikke ofte sint!! Kan skje 1-2 ganger i uka kanskje.. Resten av tiden er jeg blid og fornøyd, kjærlig og snill.. Jeg gjør mye for min samboer; jeg lager nistepakke til han skal på jobb hver dag (kvelden i forveien), jeg lager middag hver dag, det er meg som gir kjærlighet i form av kyss, klapp og klem. 
Er vel litt derfor jeg også håper på en litt annen tilnærming fra hans side, når jeg først er sint og lei.. For han vet jo hvor god jeg er ellers! Men jeg får bare beskjed om å bli mer løsningsorientert, utagere på en annen måte etc..

Så, jeg har vel en jobb foran meg.. Bah!!

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

Jeg var eitrende forbanna i starten av svangerskapet. Jeg er aldri sint ellers, så det var riktig ubehagelig for meg. Det var så ille en periode at jeg kjefta på gavepapirrullen da jeg skulle pakke inn julegaver og rett og slett rev rullen i to midt på! Har noen prøvd derfor eller? Det skal egentlig ikke gå.

Det ga seg heldigvis rundt uke 12-13, da var jeg så kvalm og sliten så tror ikke jeg hadde energi til å være sint

Jeg unnskyldte meg alltid til samboer for raseriet når jeg roet meg, ikke hans feil at jeg plutselig brydde meg veldig om at smøret måtte i stekepanna FØR man skrudde på varmen, liksom... 😳

Snakk med mannen din om dette mens du er rolig, ikke når du får et utbrudd, da er du irrasjonell og ingen orker høre på deg. Si at du EGENTLIG vet du er urimelig, men at det er vanskelig å komme på det når du først blir irritert. Og prøv å ta deg selv i det, det blir noen lenge mnd fremover om du skal konstant være sur på mannen.

Anonymkode: c503e...257

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var eitrende forbanna i starten av svangerskapet. Jeg er aldri sint ellers, så det var riktig ubehagelig for meg. Det var så ille en periode at jeg kjefta på gavepapirrullen da jeg skulle pakke inn julegaver og rett og slett rev rullen i to midt på! Har noen prøvd derfor eller? Det skal egentlig ikke gå.

Det ga seg heldigvis rundt uke 12-13, da var jeg så kvalm og sliten så tror ikke jeg hadde energi til å være sint

Jeg unnskyldte meg alltid til samboer for raseriet når jeg roet meg, ikke hans feil at jeg plutselig brydde meg veldig om at smøret måtte i stekepanna FØR man skrudde på varmen, liksom... 😳

Snakk med mannen din om dette mens du er rolig, ikke når du får et utbrudd, da er du irrasjonell og ingen orker høre på deg. Si at du EGENTLIG vet du er urimelig, men at det er vanskelig å komme på det når du først blir irritert. Og prøv å ta deg selv i det, det blir noen lenge mnd fremover om du skal konstant være sur på mannen.

Anonymkode: c503e...257

Altså; jeg har pratet med han om det sååå mange ganger.. Mellom slaga, da jeg har unnskyldt meg, og sier at: beklager, men det kommer nok til å skje igjen! Og vi snakker om dette, og han sier at han skal lære seg å takle det litt bedre for min skyld, og huske å tenke at det er pga hormoner etc.. Ikke fordi han nødvendigvis har gjort noe galt. Men at jeg er litt ute og sykler  

Men så kommer vi til stykket, hvor jeg blir sint over en eller annen filleting, så gyver jo han på meg med lik styrke! Noe som gjør meg illsint.... Og da har vi det gående! Veldig slitsomt.. Og det ender jo alltid med at hormonene bruser over! Da blir jeg sint, trist, gråter, føler meg ensom og alt på en gang..

Så jeg får prøve å bli flinkere til å tenke 3 og 4 ganger på ting jeg reagerer på.. Om det virkelig er verdt å ta opp, eller om det er meg som tuller igjen (:  Godt å høre det ikke bare er meg.... Hehe

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Altså; jeg har pratet med han om det sååå mange ganger.. Mellom slaga, da jeg har unnskyldt meg, og sier at: beklager, men det kommer nok til å skje igjen! Og vi snakker om dette, og han sier at han skal lære seg å takle det litt bedre for min skyld, og huske å tenke at det er pga hormoner etc.. Ikke fordi han nødvendigvis har gjort noe galt. Men at jeg er litt ute og sykler  

Men så kommer vi til stykket, hvor jeg blir sint over en eller annen filleting, så gyver jo han på meg med lik styrke! Noe som gjør meg illsint.... Og da har vi det gående! Veldig slitsomt.. Og det ender jo alltid med at hormonene bruser over! Da blir jeg sint, trist, gråter, føler meg ensom og alt på en gang..

Så jeg får prøve å bli flinkere til å tenke 3 og 4 ganger på ting jeg reagerer på.. Om det virkelig er verdt å ta opp, eller om det er meg som tuller igjen (:  Godt å høre det ikke bare er meg.... Hehe

Anonymkode: a8824...302

Og hvis ikke hormonene gir seg i det ungen er poppet ut, hvordan skal dette gå? To kamphaner som ikke kan være rasjonelle??

Anonymkode: 11fb9...716

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Og hvis ikke hormonene gir seg i det ungen er poppet ut, hvordan skal dette gå? To kamphaner som ikke kan være rasjonelle??

Anonymkode: 11fb9...716

For det første får vi vel håpe hormonene gir seg innen den tid?! 

Og jeg vil da håpe og tro at jeg klarer å være såpass voksen når man har et barn å oppdra og ta seg av.. Vi har en hund, og den liker ikke at vi krangler! Så jeg har nulltoleranse for å krangle foran hunden  Dermed vil det være enda strengere ift et barn.. Og det vil jo kreve min oppmerksomhet til en hver tid! Så skulle det være noe, får man gå seg en tur... Gå av seg raseriet!

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

Man må være voksen , og ta seg sammen. Får selv kort lunte som gravid (vært det 6 ganger, to barn) , men er jo innstilt på at det ikke er andre sin fei og kan ikke la det går utover de... Hjemme så sier jeg ifra når lunta er kort , så de vet hvorfor jeg glefser, eller går ut av rommet før jeg blir usaklig. Å klare å le av seg selv er også noe du burde prøve... Mange opphetede diskusjoner her har endt i latter fordi vi forstår at det blir for dumt  Grine kan jeg gjøre fort også , men da ler jeg bare for det er i allefall hormoner. 

Så nei , hormoner/være gravid er ikke grunn nok til å oppføre seg sånn du beskriver. Vi må alle bare skjerpe oss , rett og slett. 

Anonymkode: a465d...429

[Anonym bruker]

Selvom du er hormonell og hissig så må du jo kunne ta deg sammen? Jeg har vært gravid tre ganger og i siste svangerskapet følte jeg meg konstant sur og irriterte meg over alt. Men jeg holdt kjeft og klistret på meg et smil. Skal jo ikke gå utover mann og unger at mor er gravid og hormonell og sur. Så pass må du som voksen klare.

Anonymkode: e6b76...4b8

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvom du er hormonell og hissig så må du jo kunne ta deg sammen? Jeg har vært gravid tre ganger og i siste svangerskapet følte jeg meg konstant sur og irriterte meg over alt. Men jeg holdt kjeft og klistret på meg et smil. Skal jo ikke gå utover mann og unger at mor er gravid og hormonell og sur. Så pass må du som voksen klare.

Anonymkode: e6b76...4b8

Gå utover mann at jeg er gravid og hormonell? Jeg ser vel litt på det sånn at vi er da gravide sammen, selvom det er jeg som må bære det og få alle hormonene, "vondtene", være konstant redd for at noe skal være galt.. Er vel snakk om å være en partner som støtter opp om graviditeten? Selvfølgelig har jeg unnskyldt meg flere ganger for mine urimeligheter, men skal man virkelig holde alt slikt inne? Skal ikke den vordende far sette seg litt inn i alt som skjer i kroppen, og kanskje ha "litt lenger lunte enn normalt", eller gi litt større takhøyde? Jeg skjønner jo at man ikke kan tåle alt...

Jeg tror jeg hadde sprukket en dag, sånn skikkelig, om jeg ikke kunne få utløp for noe av det som bruser inni meg.. Blir ikke dette litt som "trassalderen"? Foreldre syns vel dette er ganske grusomt, unødvendig, og må tåle seg igjennom.. Men det er faktisk en veldig viktig fase i barnets utvikling.. Barnet må få utløp for dette!

Men helt enig; klart jeg må ta meg litt sammen og innse hvor dumt mye er! Men ikke alltid jeg klarer det i kampens hete, men først litt etterpå.. 

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

Mye er sagt her nå om dine reaksjoner, men jeg synes jo det høres ut som mannen din også burde ta seg en chill-pill og ikke gå i skyttergraven med en gang han heller.

Hilsen sippetrollet (som hadde foretrukket å bli sint - men ...)

Anonymkode: 36894...14d

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gå utover mann at jeg er gravid og hormonell? Jeg ser vel litt på det sånn at vi er da gravide sammen, selvom det er jeg som må bære det og få alle hormonene, "vondtene", være konstant redd for at noe skal være galt.. Er vel snakk om å være en partner som støtter opp om graviditeten? Selvfølgelig har jeg unnskyldt meg flere ganger for mine urimeligheter, men skal man virkelig holde alt slikt inne? Skal ikke den vordende far sette seg litt inn i alt som skjer i kroppen, og kanskje ha "litt lenger lunte enn normalt", eller gi litt større takhøyde? Jeg skjønner jo at man ikke kan tåle alt...

Jeg tror jeg hadde sprukket en dag, sånn skikkelig, om jeg ikke kunne få utløp for noe av det som bruser inni meg.. Blir ikke dette litt som "trassalderen"? Foreldre syns vel dette er ganske grusomt, unødvendig, og må tåle seg igjennom.. Men det er faktisk en veldig viktig fase i barnets utvikling.. Barnet må få utløp for dette!

Men helt enig; klart jeg må ta meg litt sammen og innse hvor dumt mye er! Men ikke alltid jeg klarer det i kampens hete, men først litt etterpå.. 

Anonymkode: a8824...302

Ja, det går utover mannen din når du kjefter og smeller for små ting. Selvom du er gravid så må det gå an å kontrollere seg litt. Mener ikke at du ikke skal få ha noen utbrudd, men slik du skriver så virker det jo som om mannen få høre alt og det synes jeg ikke er greit, om du er gravid eller ei. Og du kan ikke sammenligne trassalder og det å være hormonell og gravid. Du er voksen og vet bedre, et lite barn vet ikke det.

Anonymkode: e6b76...4b8

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det går utover mannen din når du kjefter og smeller for små ting. Selvom du er gravid så må det gå an å kontrollere seg litt. Mener ikke at du ikke skal få ha noen utbrudd, men slik du skriver så virker det jo som om mannen få høre alt og det synes jeg ikke er greit, om du er gravid eller ei. Og du kan ikke sammenligne trassalder og det å være hormonell og gravid. Du er voksen og vet bedre, et lite barn vet ikke det.

Anonymkode: e6b76...4b8

Ikke for alt..?! Jeg skriver små ting, ja.. Men det står også her at det skjer 1, innimellom 2 ganger i uka.. Er jo ikke sånn at vi har dårlig stemning i heimen 5 ganger daglig.. 

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mye er sagt her nå om dine reaksjoner, men jeg synes jo det høres ut som mannen din også burde ta seg en chill-pill og ikke gå i skyttergraven med en gang han heller.

Hilsen sippetrollet (som hadde foretrukket å bli sint - men ...)

Anonymkode: 36894...14d

Slik jeg føler det også.. Men jeg vet jo ikke hva som er rett og galt! Men kanskje om begge kunne tatt seg en chill-pill i slike situasjoner, er jeg rimelig sikker på at MYE ville vært avverget!  

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

For det første får vi vel håpe hormonene gir seg innen den tid?! 

Og jeg vil da håpe og tro at jeg klarer å være såpass voksen når man har et barn å oppdra og ta seg av.. Vi har en hund, og den liker ikke at vi krangler! Så jeg har nulltoleranse for å krangle foran hunden  Dermed vil det være enda strengere ift et barn.. Og det vil jo kreve min oppmerksomhet til en hver tid! Så skulle det være noe, får man gå seg en tur... Gå av seg raseriet!

Anonymkode: a8824...302

Hvorfor «går du ikke av deg raseriet nå»? Høres ut som det er en god idé å begynne å øve på det allerede nå, fir tro meg, ting blir ikke lettere med et lite barn. 

Anonymkode: 11fb9...716

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ikke for alt..?! Jeg skriver små ting, ja.. Men det står også her at det skjer 1, innimellom 2 ganger i uka.. Er jo ikke sånn at vi har dårlig stemning i heimen 5 ganger daglig.. 

Anonymkode: a8824...302

Sorry, fikk ikke det med meg. Er det bare en til to ganger i uken så bør mannen tåle det. Trodde du mente dette skjedde ofte;)

Anonymkode: e6b76...4b8

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor «går du ikke av deg raseriet nå»? Høres ut som det er en god idé å begynne å øve på det allerede nå, fir tro meg, ting blir ikke lettere med et lite barn. 

Anonymkode: 11fb9...716

Du - i dag ble det en god del taushet, før vi pratet sammen og ordnet opp! Så akkurat per NÅ har stormen lagt seg  Men, slik jeg kjenner oss, så kommer det jo nye ting.. Så da får jeg evt bare gå meg en tur ja   Men først og fremst, som andre foreslo, kanskje bare holde munn og klistre på et smil? selvom jeg sliter litt med å holde ting inne.... Hehe, tvi tvi

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sorry, fikk ikke det med meg. Er det bare en til to ganger i uken så bør mannen tåle det. Trodde du mente dette skjedde ofte;)

Anonymkode: e6b76...4b8

Nei nei.. Er bare at når det først skjer, så blir det orkan! For så fort jeg kritiserer eller noe, så blir han i forsvarsmodus - så er kampen i gang! Må finne en bedre måte å håndtere slikt  

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du - i dag ble det en god del taushet, før vi pratet sammen og ordnet opp! Så akkurat per NÅ har stormen lagt seg  Men, slik jeg kjenner oss, så kommer det jo nye ting.. Så da får jeg evt bare gå meg en tur ja   Men først og fremst, som andre foreslo, kanskje bare holde munn og klistre på et smil? selvom jeg sliter litt med å holde ting inne.... Hehe, tvi tvi

Anonymkode: a8824...302

Du spør om du er «et monster», samtidig som du argumenterer for at du ikke er det.. Hvorfor spør du da?

Anonymkode: 11fb9...716

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du spør om du er «et monster», samtidig som du argumenterer for at du ikke er det.. Hvorfor spør du da?

Anonymkode: 11fb9...716

Jeg håper da ikke jeg er et monster? Og jeg føler det jo ikke selv! Men begynner jo å lure når jeg får slik motstand fra samboer ved utbrudd.. Så i heten føler jeg meg som "et monster".. 

Også regner jeg med at alle dere som svarer, anonymt, drar på og gir meg den nakne sannhet  Fra deres øyne da! Personlig føler jeg jo at jeg er ganske likanes, og "fortjener" å få ha et utbrudd i ny og ne.. Mens noen her inne mener jeg er lite voksen og må ta meg sammen! 
Kan jo hende jeg trenger et spark bak, og innse noe jeg kanskje helst ikke vil se??

Anonymkode: a8824...302

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg håper da ikke jeg er et monster? Og jeg føler det jo ikke selv! Men begynner jo å lure når jeg får slik motstand fra samboer ved utbrudd.. Så i heten føler jeg meg som "et monster".. 

Også regner jeg med at alle dere som svarer, anonymt, drar på og gir meg den nakne sannhet  Fra deres øyne da! Personlig føler jeg jo at jeg er ganske likanes, og "fortjener" å få ha et utbrudd i ny og ne.. Mens noen her inne mener jeg er lite voksen og må ta meg sammen! 
Kan jo hende jeg trenger et spark bak, og innse noe jeg kanskje helst ikke vil se??

Anonymkode: a8824...302

Gjør du det nå, innser du at du må skjerpe deg og at du ikke kan fortsette med den oppførselen? 

Anonymkode: 11fb9...716

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

For det første får vi vel håpe hormonene gir seg innen den tid?! 

Og jeg vil da håpe og tro at jeg klarer å være såpass voksen når man har et barn å oppdra og ta seg av.. Vi har en hund, og den liker ikke at vi krangler! Så jeg har nulltoleranse for å krangle foran hunden  Dermed vil det være enda strengere ift et barn.. Og det vil jo kreve min oppmerksomhet til en hver tid! Så skulle det være noe, får man gå seg en tur... Gå av seg raseriet!

Anonymkode: a8824...302

Da lurer jeg på hvordan dere kan klare å krangle såpass mye, for hunden er vel hos dere hele tiden, Jeg synes du bør vise din mann samme forståelse som du forventer av han, og slutte å gjemme deg bak hormonene. Hormoner er ingen unnskyldning for å oppføre seg som et troll

Anonymkode: 640bc...044