Å true med «alvorsprat»

[Anonym bruker]

DU er normal. HAN er syk. HAN trenger hjelp. DU trenger å komme deg langt unna ham og gjenvinne et snev av selvtillit. Men da må du først slutte å leke martyr.

Du kommer aldri til å bli lykkelig i dette forholdet. Han er syk, og han ødelegger deg.

Anonymkode: 0e24f...789

[Anonym bruker]

Det er ikke han med rene og urene soner igjen vel?

Anonymkode: d22e2...4cc

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Grunnen til at jeg mener det er min feil, er fordi jeg vet det er en svakhet jeg har. Altså jeg er flink til å holde huset rent og pent overfladisk, men ikke like flink til system og orden i skuffer som sagt. Jeg lar barna kose seg med leker og er ikke så nøye med at de skal ligge pent etterpå. De tas jo opp igjen dagen etter. Jeg ser nå når han er i pappaperm at han sorterer lekene, setter alle klosser oppi der de skal være. Han tar frem en og en leke til sønnen vår og lar han leke med en om gangen 😱 jeg lar han kose seg med flere leker på gulvet, til og med gryter og slikkepott som han slår på. Dette var helt bak mål ifølge han, og lite vits- bare rot. Jeg ser på en måte poenget hans. At det kan være slitsomt å leve med ei som ikke vet hvor alt er til en hver tid og som ikke har perfekte klesskap. Jeg er bare ikke sånn. Jeg klarer ikke endre meg. Jeg er veldig kreativ og leken. Han er glad i rutiner Osv. Du har rett, vi passer ikke Sammen her, men vi har jo en lang fortid sammen. Vi har to barn. Gode opplevelser. Gode dager. Fremtidsplaner. Jeg er så splittet. Hva om jeg gjør feil? Hva om JEG kan få hjelp til å endre meg og vi kan få det bedre... uff høres jeg helt på bærtur ut? Det skremmer meg... ønsker å være et godt forbilde for barna mine. Det er det viktigste for meg. Hi

Anonymkode: 2c4a3...ed3

Du unngår konsekvent å svare på om du er den samme, det tar jeg som et sikkert tegn på at du er den samme. Da er det ingen tvil om at du bor med en mann med psykopatiske trekk. Han har manipulert deg til å tvile på deg selv og tro at alt er din feil, at han ikke kan hjelpe for når han blir stygg mot deg. Men det verste er at han også skremmer datteren deres når han klikker på deg, ref. episoden da han dro ting ut av skapet på hennes rom. Dette er IKKE normal oppførsel av en god mann, HI.

Så lenge du fortsetter å bo med ham er du ikke noen god mor, for du og han er ikke bra sammen. Du kan ikke la ungene dine leve lenger i et hjem hvor mor blir stadig mer og mer nedpsyket (merker jo forskjell fra tidligere tråder til nå), det skader barna dine!

Om jeg ikke husker helt feil så lot du være å kommentere det med parterapi tidligere eller at han ikke vil.

Du kan ikke redde dette forholdet alene, Hi. Hvor ødelagt skal barna dine bli før du tar ansvar og kommer deg unna den mannen som allerede har ødelagt deg mye? Hvis barna virkelig er viktigst for deg så må du komme deg unna.

Men la meg gjette - du forsvinner fra tråden og skriver en ny tråd neste gang mannen din klikker og du lurer på hvordan du kan endre deg fordi alt er din feil? Ikke ødelegg ditt eget og barnas liv ved å fortsette å leve i et så skadelig forhold!

Anonymkode: 8f49d...10a

[Anonym bruker]

Det er IKKE normalt å ha det ryddig over alt hele tiden

Det er IKKE normalt at barna bare får en leke om gangen. 

Det er IKKE normalt å kritisere partneren sin hele tiden. 

Det er IKKE du som skal endre deg, og det spørs om han kan/vil/klarer å forandre seg, derfor tenker jeg at hvis du vil være et godt forbilde for barna dine må du ta tak er du nødt til å stå opp for deg selv. Om det blir for tøft å klare å bryte alene, kan du ta kontakt med krisesenteret. Du er utsatt for ganske heavy psykisk mishandling her og da kan krisesenteret være til hjelp for deg. 

Anonymkode: a21d5...138

[Anonym bruker]

Mannen din høres ut til å ha en tvangslidelse. Les om OCD.

I tillegg har har en rævva personlighet. De to tingene sammen kan bli ille.

Det som også er veldig ille er at han ikke har innsikt i at han er problemet. Da vil han ikke oppsøke hjelp eller endre seg.

Så ja. Redd dine barn og deg selv 

Anonymkode: 36411...f01

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ok damer. Hjelp meg litt her.. jeg har tenkt og tenkt de siste dagene. Jeg har veid for og imot. Jeg har prøvd å se ting fra hans ståsted og dette er hva jeg kommer frem til: dette er et problem som har vart lenge (årevis). Han kommer aldri til å bli fornøyd fordi jeg rett og slett ikke er slik at jeg alltid klarer å tenkte system og orden i alt jeg gjør. Rundt akkurat dette tenker jeg også at det som gjentagende skjer hos oss er: vi har en periode som er fin(uker), deretter kommer et utbrudd fra hans side der han påpeker typisk glass som ikke står fint på rekke og rad, rot og uorden(ikke system)  i skuffer og skap. Småting som papir lagt feil sted, altså småting som er store for han. Jeg kan oppleve dette som hakking når han er i det sure moduset når han opplever det er mye. Han tar seg periodevis sammen. Jeg tenker derfor at å si han har psykopatiske trekk Osv er å dra det langt? Selv om det føles som psykisk Vold innimellom. Men er jeg mottakelig for kritikken? Hva dette gjør med han? Eller konkluderer jeg for fort med at dette er frekkt Osv. Problemet er ofte at det sies på en sint/nedlatende måte og at det er kritikk i ett i disse periodene. Jeg har før prøvd å si han skal si det når det skjer og ikke få slike utbrudd. Men det funker ikke. Og jeg prøver å endre meg, men jeg er bare ikke den som han vil jeg skal være. Jeg er ryddig vil jeg påstå. Vertfall på overflatene. Kjøkkenbenken er alltid slikt etter meg. Stuen ren og pen og ryddig. Men jeg kan type slenge alle lekene i en kurv uten system Osv... jeg føler jeg gjør noe hele dagen, men prioriterer annerledes enn han.det jeg tenker er at:Hvis jeg elsker han bør jeg la han gå. Jeg ser hvor fint vi kan ha det når han ikke trenger irritere seg over disse tingene. Han er faktisk ganske normal og snill da. Det er de tingene jeg gjør som gjør han ufin Osv. Han kan bli lykkelig med en annen og kanskje behandle henne veldig fint. Men så er det barna da. Og så er det de fine stundene innimellom. Jeg klarer bare ikke ta en avgjørelse. Han sa i dag han er lei! Noe som såklart er veldig sårende, men var jo veldig klar over det. Hva hadde dere gjort.... 😢

Anonymkode: 2c4a3...ed3

Flytt, kom deg vekk. Han er ikke bra for deg.

Anonymkode: 642be...b15

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Og for dere som spør om jeg har skrevet før. Ja, mange ganger. Jeg er så usikker på om dette er meg eller han. Han er så skråsikker når han snakker. Jeg er usystematisk. Jeg har for små klær til barna i skapet. Jeg vet ikke alltid hvor nøklene er. Jeg setter ikke ting peng i skap... dere vet. Dette ER jo ting som jeg vet kan irritere. Han gir beskjed. Men det er bare ikke mulig å holde det slik han vil. Men hva med periodene der vi har det ok? Hva funker da? Han sier selv han har en tendens til å bare tenke negativt om han ikke får søvnen sin eller om han ikke får trent. Siden datteren vår ble født for 5 år siden har jeg opplevd flere.. hva skal jeg kalle det.. ekstreme episoder, kanskje. Der han rett og slett bare sårer meg så dypt at jeg nesten ikke får puste. Jeg forstår ingenting når dette skjer. Kan nevne et par ting: i beruset tilstand klikker han på meg og skjeller meg ut lenge fordi jeg var full og teit og reagerte med å gå bort fra bordet der det satt kollegaer av han. Jeg gikk fordi en spurte om vi hadde planer om å gifte oss. Han svarte fort og litt frekkt»nei er du gal». Han bare tøyste.. men det var sårt og jeg var full. Et annet eks er en nyttårsaften der han ble alt for full og sa til meg at det var slutt. Han tok det tilbake. Så dere skjønner, tilliten min er blir sveket flere ganger. Mange flere slike sterke episoder. Ofte involverer de at han truer med å dra fra meg. Jeg ble mobbet som barn. På ungdomsskolen og videregående passet jeg aldri inn i gjengen jeg var i. Jeg var stille. Den som ble såret. Den som ikke sa i fra. Jeg ble etterhvert såkalt populær blandt guttene, men ble utnyttet en del. Han «fant» meg i 18 års alderen, på mitt mest sårbare. Jeg har på en måte blitt så avhengig av han. Han er den første som støtta meg, var familien min, min beste venn.... helt til et punkt der ingenting funka lengre. Jeg har nok en ryddejobb å gjøre med min gen psyke. Men jeg er ganske sikker på jeg er sterk. Jeg sliter ikke med depresjon el.l. Men jeg har nok dårlig selvbilde. Noe som nok er en faktor til at jeg ikke står opp for meg selv, eller liksom klarer å være tydelig på hva som er bra for meg og ikke. Tanken på å se barna mindre, eller å gjøre feil! Altså gjøre dem til skilsmissebarn unødig......... jeg føler meg så fastlåst. Alle mine venninner er sammen med kompiser av min samboer. Jeg tør ikke snakke med noen av dem om sette, itilfelle det skulle lekke ut. Dere sier jeg bør dra... jeg må prøvde ta det til meg og stole på at dere ser noe jeg kanskje ikke evner å se i situasjonen jeg er i. Hi

Anonymkode: 2c4a3...ed3

[Anonym bruker]

Når jeg først leste overskrift tenkte jeg noen sa dette til et barn...men neida,hahaha,til en voksen? Jaha...dette er barnslig.

Anonymkode: 2990f...1c6

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar. Og for dere som spør om jeg har skrevet før. Ja, mange ganger. Jeg er så usikker på om dette er meg eller han. Han er så skråsikker når han snakker. Jeg er usystematisk. Jeg har for små klær til barna i skapet. Jeg vet ikke alltid hvor nøklene er. Jeg setter ikke ting peng i skap... dere vet. Dette ER jo ting som jeg vet kan irritere. Han gir beskjed. Men det er bare ikke mulig å holde det slik han vil. Men hva med periodene der vi har det ok? Hva funker da? Han sier selv han har en tendens til å bare tenke negativt om han ikke får søvnen sin eller om han ikke får trent. Siden datteren vår ble født for 5 år siden har jeg opplevd flere.. hva skal jeg kalle det.. ekstreme episoder, kanskje. Der han rett og slett bare sårer meg så dypt at jeg nesten ikke får puste. Jeg forstår ingenting når dette skjer. Kan nevne et par ting: i beruset tilstand klikker han på meg og skjeller meg ut lenge fordi jeg var full og teit og reagerte med å gå bort fra bordet der det satt kollegaer av han. Jeg gikk fordi en spurte om vi hadde planer om å gifte oss. Han svarte fort og litt frekkt»nei er du gal». Han bare tøyste.. men det var sårt og jeg var full. Et annet eks er en nyttårsaften der han ble alt for full og sa til meg at det var slutt. Han tok det tilbake. Så dere skjønner, tilliten min er blir sveket flere ganger. Mange flere slike sterke episoder. Ofte involverer de at han truer med å dra fra meg. Jeg ble mobbet som barn. På ungdomsskolen og videregående passet jeg aldri inn i gjengen jeg var i. Jeg var stille. Den som ble såret. Den som ikke sa i fra. Jeg ble etterhvert såkalt populær blandt guttene, men ble utnyttet en del. Han «fant» meg i 18 års alderen, på mitt mest sårbare. Jeg har på en måte blitt så avhengig av han. Han er den første som støtta meg, var familien min, min beste venn.... helt til et punkt der ingenting funka lengre. Jeg har nok en ryddejobb å gjøre med min gen psyke. Men jeg er ganske sikker på jeg er sterk. Jeg sliter ikke med depresjon el.l. Men jeg har nok dårlig selvbilde. Noe som nok er en faktor til at jeg ikke står opp for meg selv, eller liksom klarer å være tydelig på hva som er bra for meg og ikke. Tanken på å se barna mindre, eller å gjøre feil! Altså gjøre dem til skilsmissebarn unødig......... jeg føler meg så fastlåst. Alle mine venninner er sammen med kompiser av min samboer. Jeg tør ikke snakke med noen av dem om sette, itilfelle det skulle lekke ut. Dere sier jeg bør dra... jeg må prøvde ta det til meg og stole på at dere ser noe jeg kanskje ikke evner å se i situasjonen jeg er i. Hi

Anonymkode: 2c4a3...ed3

Jeg husker trådene dine, HI, og det er ingen tvil. Du bor sammen med en mann som driver med psykisk vold og mishandling. Og du lar barna dine bo i et hjem med psykisk vold og materiell vold. Jenta di er nå så gammel at hun får med seg slike ting, og det gjør henne utrygg. Du merker det kanskje ikke, men det å skader henne likevel. Og du VET dette. De VET at dette forholdet ikke har noen fremtid, at forholdet ødelegger både deg selv og barna dine. Hvis du ikke visste innerst inne at det mannen gjør er helt uakseptabelt hadde du ikke skrevet alle disse trådene. Egentlig trenger du ikke trådene eller oss for å bekrefte at du bor i et psykisk voldelig forhold som du MÅ komme deg ut av - for innerst inne VET du dette selv.

Gjør barna til skillsmissebarn unødvendig? Nei, det er tvert om HELT nødvendig at du skiller deg fra denne mannen hvis du ikke vil at du selv og barna skal bli ødelagt av din mann. Dette VET du, HI, hvis du går inn i ditt innerste. Stol på det du vet, og så begynner du å gjøre det du vet du må gjøre.

Det er dessverre slik at menn som din mann søker kvinner som de kan kontrollere. Og han har fulgt det klassiske mønsteret - gjorde deg følelsesmessig avhengig av ham, ble "din beste venn" og "familie"... før han sakte begynte å psyke deg ned, manipulere deg, bryte ned selvbildet ditt enda mer, slik at han kunne forme deg akkurat slik han vil. Og når din naturlige og sunne fornuft innimellom har slått igjennom og du har protestert, da har han truet deg der du er mest sårbar... han truet med at du ikke skulle ha din "beste venn og familie" lenger. Når han så har fått deg til å tro enda en gang at alt er din feil, bare du forbedrer deg og du gjør umenneskelige "forbedringer" en periode, da sørger han for å være snill og god. Men den snillheten han da viser deg har kun to hensikter - det ene er at han da forsøker å si til deg "hva var det jeg sa, når du bare forbedrer deg er jeg drømmekjæresten" og i tillegg gjør det at han viser bedre sider til deg i perioder gjør at du får fornyet håp om at han faktisk er den du en gang trodde han var, nemlig drømmekjæresten. For så lenge han minner deg på innimellom at du egentlig har et håp om at han eeeegentlig er snill og god... da kan han fortsette å bryte deg ned, han kan kontrollere deg. Så de gode periodene har kun en egoistisk hensikt for ham - han gjør det fordi han da oppnår enda bedre kontroll over deg til å bryte deg ned. Dette er ikke kjærlighet, HI, og det har aldri vært det. Han har lurt deg til å tro at han elsker deg, men en som han kan ikke elske på den måten.

Du VET selv at dette er helt uholdbart, Hi! Du kan ikke fortsette å bo sammen med ham.

Det å komme seg bort fra menn som driver med psykisk vold er vanskelig, Hi. Men det er du som må bestemme deg nå. Du kan ikke la ungene dine vokse opp og se pappa bryte ned mamma. Du kan ikke la barna dine bo i et hjem hvor de er redd pappa skal klikke om de ikke har det ryddig til enhver tid.

Ta kontakt med nærmeste krisesenter, HI, der får du støtte, hjelp og råd. Det er tøft å bryte med en psykisk voldelig mann og mange trenger hjelp, det er helt normalt å trenge hjelp for å komme seg ut av slike forhold!

Bestem deg NÅ - for DU VET at det er det eneste riktige å gå fra ham!

http://www.krisesenter.com/finn-ditt-senter/

Anonymkode: 8f49d...10a

[Anonym bruker]

Tvangstanker deluxe... han MÅ i behandling! I kombinasjon med forferdelig personlighet høres dette helt ulevelig ut - for både deg og barna. Behandling (+ fvk) NÅ!!

Anonymkode: ff9c5...e15

[Anonym bruker]

I dag tidlig var det helt ekstremt. Det gikk i ett med kritikk. Begynte med at det første han sa da jeg kom ned 06.30 var: hvor mye søvn trenger egentlig du!? Jeg la meg 20.00 for å slippe han. Det følger etter med hvor jeg sitter å spiser i forhold til hvordan jeg ser på sønnen vår(min feil at han river ned dekoder), om jeg ikkke skulle skru av kaffetrakteren, at jeg kokte for mye vann(koker vann i termos til hele dagen til baby), strømregningen var høy pga meg, hvorfor det lå håndkler til vask igjen!, at jeg hadde for dårlig lys når vi satt å spiste- jeg trengte ikke gi barna dårlig syn selv om jeg hadde gitt meg selv det med det svake lyset. Jeg orker ikke flombelysning over meg. Jeg hadde stikkkontakter i veggen- om jeg ville la det brenne. Altså... dette er bare noe. Jeg merker at denne kritikken av meg gjerne kommer i sammenheng med lite søvn og lite trening hos han. Han sier selv at han takler dette dårlig. Han fortalte meg dette kort tid før denne perioden «jeg merker det er lite søvn, jeg håper ikke jeg havner i nå mørk grop igjen med bare negative tanker». Kan det være en depresjon som utløser denne oppførselen? Jeg begynner å tenke det kan være noe psykisk oppi det hele. Altså... jeg vet uansett ikke hva jeg kan gjøre, uansett hva det er 😞 vet ikke om det kan unnskylde noe heller.. men kan oppførselen hans ligne på en depresjon, personlighets forstyrrelse el.l? Nå har han ikke lenger den innsikten som han tydeligvis hadde over sin egen tilstand for bare nå ukes tid siden 😱 han ser konstant sur/ trist ut. Han offer seg for alt. Blikket hans er annerledes.. hi

Anonymkode: 2c4a3...ed3

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

I dag tidlig var det helt ekstremt. Det gikk i ett med kritikk. Begynte med at det første han sa da jeg kom ned 06.30 var: hvor mye søvn trenger egentlig du!? Jeg la meg 20.00 for å slippe han. Det følger etter med hvor jeg sitter å spiser i forhold til hvordan jeg ser på sønnen vår(min feil at han river ned dekoder), om jeg ikkke skulle skru av kaffetrakteren, at jeg kokte for mye vann(koker vann i termos til hele dagen til baby), strømregningen var høy pga meg, hvorfor det lå håndkler til vask igjen!, at jeg hadde for dårlig lys når vi satt å spiste- jeg trengte ikke gi barna dårlig syn selv om jeg hadde gitt meg selv det med det svake lyset. Jeg orker ikke flombelysning over meg. Jeg hadde stikkkontakter i veggen- om jeg ville la det brenne. Altså... dette er bare noe. Jeg merker at denne kritikken av meg gjerne kommer i sammenheng med lite søvn og lite trening hos han. Han sier selv at han takler dette dårlig. Han fortalte meg dette kort tid før denne perioden «jeg merker det er lite søvn, jeg håper ikke jeg havner i nå mørk grop igjen med bare negative tanker». Kan det være en depresjon som utløser denne oppførselen? Jeg begynner å tenke det kan være noe psykisk oppi det hele. Altså... jeg vet uansett ikke hva jeg kan gjøre, uansett hva det er 😞 vet ikke om det kan unnskylde noe heller.. men kan oppførselen hans ligne på en depresjon, personlighets forstyrrelse el.l? Nå har han ikke lenger den innsikten som han tydeligvis hadde over sin egen tilstand for bare nå ukes tid siden 😱 han ser konstant sur/ trist ut. Han offer seg for alt. Blikket hans er annerledes.. hi

Anonymkode: 2c4a3...ed3

Hva årsaken til hans oppførsel er spiller ingen rolle, Hi. Han er farlig for deg, han ødelegger deg! DU må gjøre noe med det du kan - du må komme deg unna ham!

Om han er psykopat (har har helt tydelig sterke psykopatiske trekk) eller andre psykiske problemer så er det HANS ansvar å skaffe seg hjelp.

Men du kan ikke gjøre noe for å endre ham. Du må ta ansvar for deg og barna og komme deg unna. Så får han ta ansvar for eget liv.

Er du redd det skal klikke for ham kontakter du krisesenter før du går, for det er når kvinnen går at menn kan bli enda farligere.

Nå må du sikre deg selv, HI!

Anonymkode: 8f49d...10a

[Anonym bruker]

Han er alvorlig psykisk syk og trenger behandling. Du er psykisk nedbrutt, hjernevasket og ødelagt av å være sammen med ham. Dette er psykisk vold. Og det skjer foran barna. Du må komme deg bort nå. Hvis du ikke har familie du kan være hos så kontakt krisesenter. Bare ta med deg barna bort og krev at han går i behandling før det er aktuelt at han er alene med dem!

Anonymkode: 9a1c4...87f

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler deg å oppsøke et krisesenter.  

Mannen din er ikke normal.  Mannen din har tydeligvis et system for alt, og forventer at DU skal følge disse systemene samtidig som du tar deg av hus, jobb og barn?  I et normalt forhold er det vanlig at begge parter skal bidra etter evne, cirka like mye.  Din mann bidrar med å skjelle deg ut, du bidrar med å fortvilt forsøke å oppfylle "systemene" hans.  Du skal prioritere brettekanter på kjøkkenhånddukene heller enn mat til barna?  Det gir ingen mening.  Søk hjelp!!!!  Du er helt sikkert ikke perfekt, det er det ikke mange av oss som er.  Men det er normalt å prioritere måltider, rene klær osv FØR man sorterer barnas legoklosser etter størrelse og farge.  

Har du forresten noen gang sett filmen Sleeping with the enemy med Julia Roberts?  Hvis ikke anbefaler jeg deg å se den.  

Anonymkode: ec8b0...cd6

[Superdolly]

Få ham ut på trening og mens han er borte ringer du nærmeste krisesenter. Kom deg vekk, for din egen og barnas skyld!

[Anonym bruker]

Du kommer ikke til å gå fra denne mannen, du får noe ut av dette forholdet som gjør at du blir der. Søk opp masochisme, og se om du ikke finner deg selv der.

Anonymkode: eb2c6...3dd

[Fru Banderas]

Du skriver at du er redd for å gjøre noe galt.

Det eneste du kan gjøre galt er å forbli i dette forholdet.

Uansett om det er diagnoser, depresjon, psykopati eller rett og slett bare god gammeldags drittpersonlighet som er grunnen til at han behandler deg på denne måten så er det hans fuckings ansvar å gjøre noe med det. Hvis han trenger hjelp plikter han faktisk å oppsøke det. Han vet at han behandler deg drit, og han gir faen.

Gå!