Han vil adoptere vekk sin egen unge

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner ikke argumentet om arv. Ved adopsjon vil hun jo arve fra mannen din også.

Anonymkode: 7238e...beb

Feil. Ikke mannen din også. Hun eller han vil kun arve adoptivfar. Og om far kommer tuslende og angrer, så lar det seg ikke omgjøre, det blir endelig. Et barn på 12 år kan ikke ta stilling til alle juridiske konkvenser. La barnet være i fred. 

Anonymkode: f4775...355

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke tenkt så mye på dette med samvær fordi jeg vet det hadde skjedd i den grad barnet selv ønsket (han ville aldri sagt nei), men jeg tenkte på det med dødsfall. Selvom barnet er Såpss stort og jeg selvsagt kunne skrevet en viljeserklæring så kan det fort hende at faren fikk omsorgen, og det vil jeg faktisk ikke risikere 

Anonymkode: f0067...3e7

Joda, men om han om to år viser seg å ha vært utro med deg de siste sju åra kan det hende din vilje til å gjennomføre samvær hadde vært lav. Rent hypotetisk. Da hadde det nok vært trygt og godt for de begge at det faktisk var en rett og ikke noe som sto på vilje. 

Anonymkode: 3efa7...efc

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Feil. Ikke mannen din også. Hun eller han vil kun arve adoptivfar. Og om far kommer tuslende og angrer, så lar det seg ikke omgjøre, det blir endelig. Et barn på 12 år kan ikke ta stilling til alle juridiske konkvenser. La barnet være i fred. 

Anonymkode: f4775...355

Selvsagt ikke. Derfor må dette drøftes og tas opp med de rette instanser. Jeg vil bare forhøre meg om muligheten før jeg Evt går videre med det. 

Men jeg bryr meg ikke om penger. Det gjør ikke barnet heller. Penger er ikke alt... pappaen min er god for millioner. Jeg ønsker ikke ei krone av de når han dør! Hans tilstedeværelse derimot, hadde jeg vært villig til å betale for...

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Joda, men om han om to år viser seg å ha vært utro med deg de siste sju åra kan det hende din vilje til å gjennomføre samvær hadde vært lav. Rent hypotetisk. Da hadde det nok vært trygt og godt for de begge at det faktisk var en rett og ikke noe som sto på vilje. 

Anonymkode: 3efa7...efc

Om det viser seg om 2 år, så forandrer ikke det faktum at han har vært en far for mitt barn i alle disse årene. Og ja, det er den tryggheten barnet ønsker, og vite at han foe alltid kan være hennes far på papiret...

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvsagt ikke. Derfor må dette drøftes og tas opp med de rette instanser. Jeg vil bare forhøre meg om muligheten før jeg Evt går videre med det. 

Men jeg bryr meg ikke om penger. Det gjør ikke barnet heller. Penger er ikke alt... pappaen min er god for millioner. Jeg ønsker ikke ei krone av de når han dør! Hans tilstedeværelse derimot, hadde jeg vært villig til å betale for...

Anonymkode: f0067...3e7

Pappaen din? Jeg trodde vi snakket om ditt barns far. Er dette noe som går "igjen" i generasjoner?

Anonymkode: f4775...355

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Pappaen din? Jeg trodde vi snakket om ditt barns far. Er dette noe som går "igjen" i generasjoner?

Anonymkode: f4775...355

Vi snakker om mitt barns far ja. Men desverre er min far likedan. Forskjellen er bare at min far aldri har vært en del av mitt liv, mens min eks har hatt et slags forhold til barnet vårt frem til for et år siden 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Vi snakker om mitt barns far ja. Men desverre er min far likedan. Forskjellen er bare at min far aldri har vært en del av mitt liv, mens min eks har hatt et slags forhold til barnet vårt frem til for et år siden 

Anonymkode: f0067...3e7

Ok, men hva er din reelle bekymring? Kan hun ikke arve begge to? Dersom din nåværende mann skriver testamente uten adopsjon, så arver hun jo begge. 

Anonymkode: f4775...355

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ok, men hva er din reelle bekymring? Kan hun ikke arve begge to? Dersom din nåværende mann skriver testamente uten adopsjon, så arver hun jo begge. 

Anonymkode: f4775...355

Arv er min minste bekymring. Jeg hører dere er opptatt av det, men det er ikke vi. 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

Jeg er stebarnsadoptert. Min stefar adopterte meg da jeg var 9 år og for meg var det en glede. ENDELIG fikk jeg også en pappa og jeg fikk beholde den eneste jeg anså som min pappa. Jeg ble fri fra min biologiske far og det var en lettelse.

Mamma og pappa (tidligere stefar) gikk fra hverandre da jeg var 16 år. Jeg hadde, på lik linje med de andre barna, samvær med begge to. Da mamma døde var det pappa (tidligere stefar) som stilte opp, som trøstet, som hjelp til med begravelsen, som ordnet og som var tilstede. Både for meg og søskene mine. Det er pappa (tidligere stefar) som er morfar til min datter. Det er han som tar henne med på fisketur, som sender julegaver, gir ut klemmer og er verdens beste morfar.

Med pappa (tidligere stefar) og adopsjonen le jeg også juridisk med i hans familier. Jeg fikk skikkelig farmor og farfar, tanter, onkler, søskenbarn osv. De var der også når jeg ikke var adoptert, men for meg handlet det om tilhørighet. Barn er ikke dumme og da jeg tilhørte dem på "riktig" så var de min farmor og farfar. Jeg var ikke bare stedatteren, men jeg var blitt pappa sin datter. Det har en trygghet i seg bare det Og frykten for å skulle måtte dra eller flytte til min biologiske far ble borte.

For meg var en stebarnsadopsjon det beste som kunne skjedd Nå er jeg godt over 40 år og min pappa (tidligere stefar) er fortsatt en klippe i livet mitt. Hvem bryr seg om arv og penger når man har fått en så god familie og en pappa som valgte meg som barnet sitt.

 

Anonymkode: f4e66...e62

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er stebarnsadoptert. Min stefar adopterte meg da jeg var 9 år og for meg var det en glede. ENDELIG fikk jeg også en pappa og jeg fikk beholde den eneste jeg anså som min pappa. Jeg ble fri fra min biologiske far og det var en lettelse.

Mamma og pappa (tidligere stefar) gikk fra hverandre da jeg var 16 år. Jeg hadde, på lik linje med de andre barna, samvær med begge to. Da mamma døde var det pappa (tidligere stefar) som stilte opp, som trøstet, som hjelp til med begravelsen, som ordnet og som var tilstede. Både for meg og søskene mine. Det er pappa (tidligere stefar) som er morfar til min datter. Det er han som tar henne med på fisketur, som sender julegaver, gir ut klemmer og er verdens beste morfar.

Med pappa (tidligere stefar) og adopsjonen le jeg også juridisk med i hans familier. Jeg fikk skikkelig farmor og farfar, tanter, onkler, søskenbarn osv. De var der også når jeg ikke var adoptert, men for meg handlet det om tilhørighet. Barn er ikke dumme og da jeg tilhørte dem på "riktig" så var de min farmor og farfar. Jeg var ikke bare stedatteren, men jeg var blitt pappa sin datter. Det har en trygghet i seg bare det Og frykten for å skulle måtte dra eller flytte til min biologiske far ble borte.

For meg var en stebarnsadopsjon det beste som kunne skjedd Nå er jeg godt over 40 år og min pappa (tidligere stefar) er fortsatt en klippe i livet mitt. Hvem bryr seg om arv og penger når man har fått en så god familie og en pappa som valgte meg som barnet sitt.

 

Anonymkode: f4e66...e62

 

Takk for at du delte din historie! Og så godt å lese at du endelig fant din plass! Det er nemlig det mitt barn sliter med, hun føler seg avvist av sin egen far og forstår ikke hvorfor hun må ha noe med han å gjøre når han åpenbart ikke bryr seg. Og det er jo et poeng. Skal han sitte der uten samvær, men få lov til å bestemme over barnets liv? Når han ikke engang interreserer seg for det? Det er min mann som er med på å ta alle store beslutninger i livene våre, og det er han som er der hver dag, i tykt og tynt. Han tok et valg om å være en pappa selvom han ikke måtte. Til et barn som ikke engang er hans. Han har aldri noen sinne sagt "nei, det er ikke mitt barn..." Han har alltid inkludert barnet som sitt eget, og det har heldigvis svigerforeldrene og svigerinnene også gjort. Det handler om å gjøre det formelt, for barnet og slippe frykten om å måtte forholde seg til sin far. Barnet har selv utrykkt flere ganger at "jeg vil ikke at pappa skal være en del av mitt liv". Og jeg innser at jeg burde hørt på det barnet sa for flere år siden. Nå faller alle brikkene på plass. Alt vi har strevd med rundt dette barnet. Alle bekymringer vi har hatt. Nå innser jeg at det kun handler om at barnet virkelig virkelig hater sin egen far. Jeg har unnskyldt han i flere år, dekket over for han, pushet på samvær... Men jeg ser nå at jeg tok feil.

Det gleder meg at det er disse følelsene du sitter igjen med, for jeg må jo si jeg er ambivalent til hele greiene. Jeg antar og at far kommer til å avvise dette om vi går igang med en søknad. Men da håper jeg noen fagfolk alikevel tar til etteretning at han faktisk ikke bryr seg om sitt eget barn, og setter barnets beste i fokus.

Nei, dette med arv skjønner jeg ikke. Joda, om mannen min hadde vært millionær så kunne man jo tenkt at det ble spekulert i, men det er han virkelig ikke. Og da ville han uansett sikret barnet på andre måter. Han sa igår, etter at sjokket hadde lagt seg, "jeg har alltid hatt 3 barn jeg, siden du og jeg traff hverandre. At det blir offisiellt er bare fint"

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er stebarnsadoptert. Min stefar adopterte meg da jeg var 9 år og for meg var det en glede. ENDELIG fikk jeg også en pappa og jeg fikk beholde den eneste jeg anså som min pappa. Jeg ble fri fra min biologiske far og det var en lettelse.

Mamma og pappa (tidligere stefar) gikk fra hverandre da jeg var 16 år. Jeg hadde, på lik linje med de andre barna, samvær med begge to. Da mamma døde var det pappa (tidligere stefar) som stilte opp, som trøstet, som hjelp til med begravelsen, som ordnet og som var tilstede. Både for meg og søskene mine. Det er pappa (tidligere stefar) som er morfar til min datter. Det er han som tar henne med på fisketur, som sender julegaver, gir ut klemmer og er verdens beste morfar.

Med pappa (tidligere stefar) og adopsjonen le jeg også juridisk med i hans familier. Jeg fikk skikkelig farmor og farfar, tanter, onkler, søskenbarn osv. De var der også når jeg ikke var adoptert, men for meg handlet det om tilhørighet. Barn er ikke dumme og da jeg tilhørte dem på "riktig" så var de min farmor og farfar. Jeg var ikke bare stedatteren, men jeg var blitt pappa sin datter. Det har en trygghet i seg bare det Og frykten for å skulle måtte dra eller flytte til min biologiske far ble borte.

For meg var en stebarnsadopsjon det beste som kunne skjedd Nå er jeg godt over 40 år og min pappa (tidligere stefar) er fortsatt en klippe i livet mitt. Hvem bryr seg om arv og penger når man har fått en så god familie og en pappa som valgte meg som barnet sitt.

 

Anonymkode: f4e66...e62

Nå ble jeg skikkelig rørt!! Det gjør så godt å høre slike historier. Takk for at du delte

Anonymkode: 5094c...744