Han vil adoptere vekk sin egen unge

[Anonym bruker]

Eksen min. Far til mitt første barn. Han vil adoptere vekk ungen sin...! Til min mann, som dog har stilt opp som far i alle år og som alltid vil stille opp som far i årene som kommer. Barnet vil selv, og er over 12. Er det da en "easy match"? Eller fortsatt en vanskelig prosess!?

Anonymkode: f0067...3e7

[Nyttårs barn]

Ville vært forsiktig med dette. Barnet kan ikke bestemme noe slikt og selv om det er "enig" så kan det nok føle på en sorg over det som skjer.

Hva er det dere vil oppnå med adopsjon? Husk at barnet og vil miste retten til arv etter går. Om dere vil sikre arverett etter stefar så skriv testament.

[Nyttårs barn]

Etter faren sin.

[Anonym bruker]

Det er ikke noe jeg skal søke om idag. Men jeg lurer på om det er enklere når far selv vil, barnet vil og barnet er over 12...

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

Skjerme barnet og sett barnet først. Hun over har noen gode poeng. Hvor vondt vil det være at ens egen far adopterte ban bort? Stefaren er faren hans, om ikke biologisk, så i hjertet.

Anonymkode: 95fe1...6e6

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skjerme barnet og sett barnet først. Hun over har noen gode poeng. Hvor vondt vil det være at ens egen far adopterte ban bort? Stefaren er faren hans, om ikke biologisk, så i hjertet.

Anonymkode: 95fe1...6e6

Barnet har selv bedt om dette lenge før det ble et tema fra far. Men det var uansett ikke det jeg lurte på selvom jeg skjønner at temaet engasjerer 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

Ingen som har erfart dette?

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

Har barnet kontakt med biologisk far?

Her adopterte min nåværende mann jenta mi da hun var 11 mnd. Barnefar ga tydelig beskjed den dagen jeg fortale om graviditeten at han aldri ville ha noe med meg eller barnet å gjøre. Jeg prøvde å informere litt under graviditeten og sendte melding når jenta var født. Han ba meg regelrett om å reise til helvette og respektere valget hans om å ikke ha kontakt. Etter noen mnd prøvde jeg på nytt å sende en mld med ett bilde av jenta, bare for å se om det kunne være en smule av interesse- men han ble svært sinna. Da skjønte jeg at han aldri kom til å ha noe ønske om å ha kontakt med henne. 

Under graviditeten ble jeg sammen med mann som jeg i grunn hadde kjent i flere år. Han støttet meg i tykt og tynt, og var med på fødsel. Han tok jenta rett inn i varmen, og behandlet henne som sin egen. Han tok våkenetter, lot meg sove ut, familien hans tok henne rett inn i varmen. Familien hans kalte seg automatisk for tanter, onkler, besteforeldre osv. 

Etter noen mnd tok han selv opp temaet om adopsjon. Jeg ble først både sint og skremt, men etter litt ettertanke lot jeg det synke inn. Jeg sendte melding til biologisk far hva han tenkte, og jeg fikk svar med det samme at han gladelig skulle signere på alt av papirer for å adoptere henne bort. For det var aldri hans ønske å bli far, og han kom aldri til å stille opp for henne. Han sa også at nesten hvem som helst ville blitt en bedre far enn han. 

Det var ett vanskelig valg, men fordi jeg da skjønte at han mente alvor, hadde det nok vært mer sårt for meg å vite at hun hadde en pappa som aldri ville bry seg eller være der for henne, enn å adoptere henne bort til en som stilte opp for både meg og henne i tykt og tynt. 
Hadde biologisk far vært en som bare visste det minste tegn til å bry seg, omså bare si på ei melding at jenta var søt eller hilse på bare en gang i året ville jeg ikke hatt samvittighet til å ta det valget jeg tok. Hun har nok mer igjen for å ha en far som ønsker å være far, enn en som sender hat-meldinger om henne. Jeg kommer til å være åpen, og jeg angrer ikke på valget. 

 

Mange kan nok synes det var tidlig å adoptere bort ett barn til en mann jeg hadde vært sammen med i ca halvannet år, men jeg kjente han fra tidligere og visste hvordan han var. Jeg tror at han uansett hva som skjer mellom meg og han, så vil han alltid være der for jenta vår. Han er i mine øyne en pappa med stor P! Hun lider ingen nød på noen måter, og han er den pappen jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg synes hun er heldig, virkelig!

 

Jeg regner med at dette ikke er et valg du tar over natten, og det er mye å tenke gjennom. Både arv, reaksjoner barnet kan få i ettertid og hva vil "lønne" seg. Har barnet noe igjen for å bli adoptert bort?

Jeg tror nok du/dere finner det valget som er rett for dere =) Lykke til! 

Anonymkode: e13c6...85a

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har barnet kontakt med biologisk far?

Her adopterte min nåværende mann jenta mi da hun var 11 mnd. Barnefar ga tydelig beskjed den dagen jeg fortale om graviditeten at han aldri ville ha noe med meg eller barnet å gjøre. Jeg prøvde å informere litt under graviditeten og sendte melding når jenta var født. Han ba meg regelrett om å reise til helvette og respektere valget hans om å ikke ha kontakt. Etter noen mnd prøvde jeg på nytt å sende en mld med ett bilde av jenta, bare for å se om det kunne være en smule av interesse- men han ble svært sinna. Da skjønte jeg at han aldri kom til å ha noe ønske om å ha kontakt med henne. 

Under graviditeten ble jeg sammen med mann som jeg i grunn hadde kjent i flere år. Han støttet meg i tykt og tynt, og var med på fødsel. Han tok jenta rett inn i varmen, og behandlet henne som sin egen. Han tok våkenetter, lot meg sove ut, familien hans tok henne rett inn i varmen. Familien hans kalte seg automatisk for tanter, onkler, besteforeldre osv. 

Etter noen mnd tok han selv opp temaet om adopsjon. Jeg ble først både sint og skremt, men etter litt ettertanke lot jeg det synke inn. Jeg sendte melding til biologisk far hva han tenkte, og jeg fikk svar med det samme at han gladelig skulle signere på alt av papirer for å adoptere henne bort. For det var aldri hans ønske å bli far, og han kom aldri til å stille opp for henne. Han sa også at nesten hvem som helst ville blitt en bedre far enn han. 

Det var ett vanskelig valg, men fordi jeg da skjønte at han mente alvor, hadde det nok vært mer sårt for meg å vite at hun hadde en pappa som aldri ville bry seg eller være der for henne, enn å adoptere henne bort til en som stilte opp for både meg og henne i tykt og tynt. 
Hadde biologisk far vært en som bare visste det minste tegn til å bry seg, omså bare si på ei melding at jenta var søt eller hilse på bare en gang i året ville jeg ikke hatt samvittighet til å ta det valget jeg tok. Hun har nok mer igjen for å ha en far som ønsker å være far, enn en som sender hat-meldinger om henne. Jeg kommer til å være åpen, og jeg angrer ikke på valget. 

 

Mange kan nok synes det var tidlig å adoptere bort ett barn til en mann jeg hadde vært sammen med i ca halvannet år, men jeg kjente han fra tidligere og visste hvordan han var. Jeg tror at han uansett hva som skjer mellom meg og han, så vil han alltid være der for jenta vår. Han er i mine øyne en pappa med stor P! Hun lider ingen nød på noen måter, og han er den pappen jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg synes hun er heldig, virkelig!

 

Jeg regner med at dette ikke er et valg du tar over natten, og det er mye å tenke gjennom. Både arv, reaksjoner barnet kan få i ettertid og hva vil "lønne" seg. Har barnet noe igjen for å bli adoptert bort?

Jeg tror nok du/dere finner det valget som er rett for dere =) Lykke til! 

Anonymkode: e13c6...85a

Takk for utfyllende svar! Har et vennepar som gjorde det samme som dere, men fikk avslag 3 ganger pga fars alder. 

Det verste her er jo at han selv har sagt det, og det bekrefter bare barnets mistanke om at han virkelig ikke bryr seg. I 11 år er det min mann som har fungert som far, mens biologisk far bare har vært der. Ikke bidratt med noe, bare samvær. I den grad han har vært der når barnet har vært hos han... Det har blitt veldig tydelig for barnet at far ikke bryr seg. Jeg kommer ikke til å bifalle dette med mindre barnet er 110% sikker. Når vi snakket om det istad kom det gledeshyl og tårer når far selv hadde ønsket dette. Barnet gråt og smilte og sa det var alt hn kunne drømt om! Men som sagt, vi gjør ikke dette idag. Det må tenkes gjennom, nøye. Og mange ganger. 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke argumentet om arv. Ved adopsjon vil hun jo arve fra mannen din også.

Anonymkode: 7238e...beb

[Anonym bruker]

Jeg kjenner noen som har vært gjennom lignende. Barnet var litt eldre, ville det selv og far var heller ikke negativ. Der ble det avslag minst en gang - fordi de "mistenkte" at det ble gjort bare pga. arv (stefar har en del penger), ikke av de "rette" følelsene, til tross for at stefar hadde fungert som far i nesten hele barnets liv. Fikk det tilslutt godkjent, men det var noen runder. Det var omtrent det samme der, barnet ønsket det veldig selv, følte det var viktig for å føle seg "enda mer" like mye i familie som halvsøsknene. Dette barnet er aldri blitt forskjellsbehandlet, stefar har alltid vært like god mot dette barnet som han har vært mot de senere barna, så denne følelsen lå kun hos barnet selv. De fikk det godkjent til slutt

Når barnet ditt gir så tydelig uttrykk for at det er dette det vil så tror jeg at det er det rette å gjøre. Det kan bety mer for barna enn vi voksne tenker. Det er ikke alltid det er riktig å adoptere, men i tilfellet hos dere så virker det som om det er det eneste riktige å gjøre. Det er jo tydelig at dere har en god kommunikasjon med barnet og at dere voksne også har tenkt grundig gjennom dette. Lykke til

Anonymkode: b0767...963

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for utfyllende svar! Har et vennepar som gjorde det samme som dere, men fikk avslag 3 ganger pga fars alder. 

Det verste her er jo at han selv har sagt det, og det bekrefter bare barnets mistanke om at han virkelig ikke bryr seg. I 11 år er det min mann som har fungert som far, mens biologisk far bare har vært der. Ikke bidratt med noe, bare samvær. I den grad han har vært der når barnet har vært hos han... Det har blitt veldig tydelig for barnet at far ikke bryr seg. Jeg kommer ikke til å bifalle dette med mindre barnet er 110% sikker. Når vi snakket om det istad kom det gledeshyl og tårer når far selv hadde ønsket dette. Barnet gråt og smilte og sa det var alt hn kunne drømt om! Men som sagt, vi gjør ikke dette idag. Det må tenkes gjennom, nøye. Og mange ganger. 

Anonymkode: f0067...3e7

Er det så smart å snakke med barnet i slike vendinger at det kommer gledeshyl og hele pakka før dere har snakket med de rette offentlige instanser som et minimum? Du spør på et forum på internett, der hvem som helst kan svare deg med all slags svada istedet for å faktisk spørre kommune/fylket/staten. 

Uansett hvor glad barnet er i stefar og ønsker en adopsjon ville jeg definitivt sørget for kontakt med en psykolog som kunne være der for barnet og sortere sine tanker og følelser, uten å ta "hensyn" til dine, stefars eller fars følelser. For selvfølgelig kan det ikke være udelt positivt å ikke være ønsket av sin egen biologiske far. 

Anonymkode: 036ac...1d9

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Er det så smart å snakke med barnet i slike vendinger at det kommer gledeshyl og hele pakka før dere har snakket med de rette offentlige instanser som et minimum? Du spør på et forum på internett, der hvem som helst kan svare deg med all slags svada istedet for å faktisk spørre kommune/fylket/staten. 

Uansett hvor glad barnet er i stefar og ønsker en adopsjon ville jeg definitivt sørget for kontakt med en psykolog som kunne være der for barnet og sortere sine tanker og følelser, uten å ta "hensyn" til dine, stefars eller fars følelser. For selvfølgelig kan det ikke være udelt positivt å ikke være ønsket av sin egen biologiske far. 

Anonymkode: 036ac...1d9

Barnet har selv nevnt dette for samtlige "instanser", før det har blitt nevnt for meg. Det er en lang prosess bak dette og ikke noe vi fant ut var en gode ide igår... 

barnet ER ikke ønsket av far, og det har far gitt klart utrykk for til barnet. Jeg har hele tiden prøvd å forsvare fars uttalelser, men nå blir det veldig tydelig at han mener det. Med dette bekrefter han bare det barnet har visst lenge. Barnet går jevnlig i samtale og skal starte opp med terapi nettopp fordi faren har ødelagt ungen 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner noen som har vært gjennom lignende. Barnet var litt eldre, ville det selv og far var heller ikke negativ. Der ble det avslag minst en gang - fordi de "mistenkte" at det ble gjort bare pga. arv (stefar har en del penger), ikke av de "rette" følelsene, til tross for at stefar hadde fungert som far i nesten hele barnets liv. Fikk det tilslutt godkjent, men det var noen runder. Det var omtrent det samme der, barnet ønsket det veldig selv, følte det var viktig for å føle seg "enda mer" like mye i familie som halvsøsknene. Dette barnet er aldri blitt forskjellsbehandlet, stefar har alltid vært like god mot dette barnet som han har vært mot de senere barna, så denne følelsen lå kun hos barnet selv. De fikk det godkjent til slutt

Når barnet ditt gir så tydelig uttrykk for at det er dette det vil så tror jeg at det er det rette å gjøre. Det kan bety mer for barna enn vi voksne tenker. Det er ikke alltid det er riktig å adoptere, men i tilfellet hos dere så virker det som om det er det eneste riktige å gjøre. Det er jo tydelig at dere har en god kommunikasjon med barnet og at dere voksne også har tenkt grundig gjennom dette. Lykke til

Anonymkode: b0767...963

Takk for oppløftende svar! 

Barnet har nok mer å hente hos sin far enn hos min mann hva arv angår, og selvom jeg vet at det er et sentralt aspekt så har jeg ikke tenkt på den arven overhodet. Jeg har hele tiden sagt nei, fordi jeg ønsker at de skal ha et godt forhold. Faren er tydeligvis ikle enig og graver seg bare dypere og dypere ned. Det er min mann som har stått i det i stormene, som har kjørt land og strand rundt, som har stilt opp på alle dugnader, kamper, treninger, arrangert bursdager, vært med på foreldremøter, tatt fri fra jobb for å følge til lege etc etc. Han ER en pappa allerede og barnet vil ha bare han.

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner ikke argumentet om arv. Ved adopsjon vil hun jo arve fra mannen din også.

Anonymkode: 7238e...beb

Ved adopsjon vil hun kun arve adoptivfar. 

Anonymkode: 790aa...c7e

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg hadde tiet ihjel hele greia. Hva er vitsen, egentlig? Hva hvis du og stefar skiller lag, da vil han sjonglere mellom en "pappa" og en mamma? 

Jeg vet om noen som fikk unge sammen, uten å være sammen. Han ville ikke ha noe med ungen å gjøre, moren ble (var?) rusavhengig, men var sammen med en mann som adopterte barnet sammen med henne. Dvs at den ekte faren "sa opp" foreldreretten og foreldreansvaret, og adopterte bort barnet sitt til barnets stefar. Moren havna på noe hjem, og nå sitter stefaren, som adoptivfar og alenefar med barnet, og den ekte faren har "samvær". 

Altså... ikke gjør ting innviklet.

La stefar være stefar. "Fungerer som far"? Så bra! Men ikke herp noe som funker

Anonymkode: 5a1f7...8b9

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror jeg hadde tiet ihjel hele greia. Hva er vitsen, egentlig? Hva hvis du og stefar skiller lag, da vil han sjonglere mellom en "pappa" og en mamma? 

Jeg vet om noen som fikk unge sammen, uten å være sammen. Han ville ikke ha noe med ungen å gjøre, moren ble (var?) rusavhengig, men var sammen med en mann som adopterte barnet sammen med henne. Dvs at den ekte faren "sa opp" foreldreretten og foreldreansvaret, og adopterte bort barnet sitt til barnets stefar. Moren havna på noe hjem, og nå sitter stefaren, som adoptivfar og alenefar med barnet, og den ekte faren har "samvær". 

Altså... ikke gjør ting innviklet.

La stefar være stefar. "Fungerer som far"? Så bra! Men ikke herp noe som funker

Anonymkode: 5a1f7...8b9

Poenget er vel nettopp det, at det ikke fungerer for barnet å ha kontakt med en far som forteller det at det ikke vil ha noe med barnet å gjøre, som nå må ha profesjonell hjelp fordi far har ødelagt barnet psykisk. Poenget er at det for dette barnet er viktig å føle at "pappa" også er "ekte" far, også på papiret. Det er ikke alltid riktig, men for dette barnet er det tydeligvis viktig og riktig.

Anonymkode: b0767...963

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror jeg hadde tiet ihjel hele greia. Hva er vitsen, egentlig? Hva hvis du og stefar skiller lag, da vil han sjonglere mellom en "pappa" og en mamma? 

Jeg vet om noen som fikk unge sammen, uten å være sammen. Han ville ikke ha noe med ungen å gjøre, moren ble (var?) rusavhengig, men var sammen med en mann som adopterte barnet sammen med henne. Dvs at den ekte faren "sa opp" foreldreretten og foreldreansvaret, og adopterte bort barnet sitt til barnets stefar. Moren havna på noe hjem, og nå sitter stefaren, som adoptivfar og alenefar med barnet, og den ekte faren har "samvær". 

Altså... ikke gjør ting innviklet.

La stefar være stefar. "Fungerer som far"? Så bra! Men ikke herp noe som funker

Anonymkode: 5a1f7...8b9

Men det funker ikke for barnet. Dette har vært barnets ønske i flere år, men jeg har ikke fått vite det før nå. Og faren gir jo faen, åpenbart. Det er viktig for barnet å vite at det er min mann som har rettighetene, og at det er han som er faren. 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Poenget er vel nettopp det, at det ikke fungerer for barnet å ha kontakt med en far som forteller det at det ikke vil ha noe med barnet å gjøre, som nå må ha profesjonell hjelp fordi far har ødelagt barnet psykisk. Poenget er at det for dette barnet er viktig å føle at "pappa" også er "ekte" far, også på papiret. Det er ikke alltid riktig, men for dette barnet er det tydeligvis viktig og riktig.

Anonymkode: b0767...963

Takk. Du sa det bedre enn meg  

det er jo en årelang historie bak dette, og jeg var ikke ute etter en diskusjon på hvorfor vi leker med denne tanken nå. Det var mer et spørsmål om noen har vært gjennom det, fordi jeg vet det kan være ekstremt vanskelig. 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk. Du sa det bedre enn meg  

det er jo en årelang historie bak dette, og jeg var ikke ute etter en diskusjon på hvorfor vi leker med denne tanken nå. Det var mer et spørsmål om noen har vært gjennom det, fordi jeg vet det kan være ekstremt vanskelig. 

Anonymkode: f0067...3e7

Som jeg skrev over her så gikk det gjennom tilslutt for de jeg kjenner. Det som er viktig er å fokusere på den følelsesmessige tilknytningen mellom din mann og barn, at din mann har fungert som far i alle år og at det er barnet selv som har gitt uttrykk for at det er viktig for det at han også bli far formelt sett. I tillegg ville jeg vist til de problemene barnet har fått pga. biologisk far, at det trenger hjelp av fagfolk fordi far ikke ønsker å være far, og selvfølgelig også at far selv ønsker å frasi seg farskapet og la din mann adoptere det. Men fokuser mye på den følelsesmessige årsaken til at dere ønsker adopsjon, det er nesten bare det som er viktig for de som bestemmer (er mitt inntrykk fra sidelinjen til mitt vennepar). Få med at du og mannen har et godt og stabilt forhold og hvor mange år mannen din har fungert som barnets far. Det barnet jeg vet om var noen år eldre, der ga også barnet en egen erklæring, men mulig ditt barn er for ungt for det, og at det ev. er for stor belastning for barnet (som sikkert trenger ro rundt situasjonen). Fokuser på kjærligheten barnet og stefar føler for hverandre og at dere ønsker å formalisere farsskapet, det er det beste iflg. mine venner.

 

Anonymkode: b0767...963

[Anonym bruker]

Om din mann har fungert som far for dette barnet i elleve år, så vil en adopsjon sikre hans og din datters rettigheter for samvær ved et eventuelt brudd. Det kan gi dem begge trygghet også. Selv om et brudd nok ikke er helt i dagen nå, når dette er tema, men er mange ekstefedre der ute som fungerer som fedre i lange tider, og så står helt uten rettigheter ved brudd.

Lykke til med prosessen! Jeg aner lite om den, men jeg har kjennskap til hvor vondt det kan være når noen eksstefedre ikke har noen rettigheter.

Anonymkode: 3efa7...efc

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som jeg skrev over her så gikk det gjennom tilslutt for de jeg kjenner. Det som er viktig er å fokusere på den følelsesmessige tilknytningen mellom din mann og barn, at din mann har fungert som far i alle år og at det er barnet selv som har gitt uttrykk for at det er viktig for det at han også bli far formelt sett. I tillegg ville jeg vist til de problemene barnet har fått pga. biologisk far, at det trenger hjelp av fagfolk fordi far ikke ønsker å være far, og selvfølgelig også at far selv ønsker å frasi seg farskapet og la din mann adoptere det. Men fokuser mye på den følelsesmessige årsaken til at dere ønsker adopsjon, det er nesten bare det som er viktig for de som bestemmer (er mitt inntrykk fra sidelinjen til mitt vennepar). Få med at du og mannen har et godt og stabilt forhold og hvor mange år mannen din har fungert som barnets far. Det barnet jeg vet om var noen år eldre, der ga også barnet en egen erklæring, men mulig ditt barn er for ungt for det, og at det ev. er for stor belastning for barnet (som sikkert trenger ro rundt situasjonen). Fokuser på kjærligheten barnet og stefar føler for hverandre og at dere ønsker å formalisere farsskapet, det er det beste iflg. mine venner.

 

Anonymkode: b0767...963

Takk for gode svar! Barnet er over 12 og må derfor skrive erklæring selv, og det skal vi selvsagt snakke om hvis den tid kommer. 

Jeg har alltid lagt til rette for at de to kan ha et godt forhold og har aldri stått i veien for det, men faren gjør det selv. Han ødelegger enhver mulighet til å "sanke poeng" hos barnet sitt, men skyver det heller lenger og lenger unna...

det er min mann som er far. Har alltid vært og kommer alltid til å være. Selvom jeg selvsagt ønsker at faren skal "step up" og være en pappa! Jeg ble altså så sint og lei meg på barnets vegne da den uttalelsen kom, fordi det er spikeren i kista. Barnet er fornøyd. Dette er verre for meg 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Om din mann har fungert som far for dette barnet i elleve år, så vil en adopsjon sikre hans og din datters rettigheter for samvær ved et eventuelt brudd. Det kan gi dem begge trygghet også. Selv om et brudd nok ikke er helt i dagen nå, når dette er tema, men er mange ekstefedre der ute som fungerer som fedre i lange tider, og så står helt uten rettigheter ved brudd.

Lykke til med prosessen! Jeg aner lite om den, men jeg har kjennskap til hvor vondt det kan være når noen eksstefedre ikke har noen rettigheter.

Anonymkode: 3efa7...efc

Jeg har ikke tenkt så mye på dette med samvær fordi jeg vet det hadde skjedd i den grad barnet selv ønsket (han ville aldri sagt nei), men jeg tenkte på det med dødsfall. Selvom barnet er Såpss stort og jeg selvsagt kunne skrevet en viljeserklæring så kan det fort hende at faren fikk omsorgen, og det vil jeg faktisk ikke risikere 

Anonymkode: f0067...3e7

[Anonym bruker]

Da mister barnet retten til å arve far. Kan det være økonomi som er motivasjonen?

Anonymkode: 0a1ef...db8

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da mister barnet retten til å arve far. Kan det være økonomi som er motivasjonen?

Anonymkode: 0a1ef...db8

Hans motivasjon? Aner ikke. Tror ikke han har så mye penger, ei heller familie å arve fra. Men hvem vet... 

Anonymkode: f0067...3e7