Samspill mellom mor og barn

[Anonym bruker]

1 time siden, Hjertefru skrev:

Så veldig trist å lese dette. Sånn skal det ikke være...

Kos deg med barnet ditt og glem å være perfekt.. 

Tror du har hørt for mye på skremselspropaganda.

Hvis du selv føler at du har et fint samspill med barnet ditt, så har du det. Er det noe du sliter med, så spør du om hjelp. 

Samspill med et lite barn er det enkleste og mest naturlige i verden. Øyekontakt med barnet, prate og kose med det. Følge med på hva som interesserer det og oppdage verden sammen. Og selvfølgelig at du er obs på barnets signaler, sulten trøtt og følelser.

Sikker på at du er mer enn god nok 😊

Jeg er helt enig 🙂. Dette er et medfødt instinkt hos oss foreldre. 

Anonymkode: f0900...e59

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ts her. Ja så klart tar jeg opp barnet når det gråter og prater med det, ser på det og leker med det. Koser med det på stellebordet, masserer magen osv. Jeg tror jeg er bare så redd for å miste babyen min at jeg tenker at barnevernet vil ta det i fra meg. Av ingen grunn, eller at de finner en grunn til å ta det i fra meg. At de bruker depresjonen som årsak for å ta barnet mitt. Jeg bruker fortsatt medisiner mot det da det er litt vanskelig å slutte (må trappe ned over tid), men jeg ser frem til å avslutte behandling så snart det lar seg gjøre. Men spørsmålet er jo om jeg bør fortsette med tanke på disse bekymringstankene mine. Jeg tør ikke spørre helsesøster ang samspill. Jeg tror ikke at jeg har dårlig samspill, men av og til når vi er på kontroller, så vet jeg ikke hva jeg skal si til barnet mitt. Det er akkurat som om jeg ikke får til å prate skikkelig med det, fordi jeg vet at helsesøster hører på, og vil ikke si noe "dumt", "teit" eller "upassende". Familien min sier at jeg har ingenting å være redd for. Men det hjelper dessverre ikke meg. Føler jeg må snakke med noen, med noen som kan dette ang barnevern osv. Men vet ikke hvem det kan være. Jeg må stole på vedkommende, samtidig som den må gi meg profesjonell svar på det jeg lurer på.

jeg har tenkt så mye på det i en periode at jeg googlet alle tenkelige scenarioer hvor bv tar barnet mitt, hva jeg skal si i rettssaken osv. Noen ganger ser jeg rundt meg, finner leker eller ting som tilhører babyen og får vondt i meg av å tenke dersom jeg skulle miste babyen til bv, at huset av fullt av leker men babyen er ikke der. Nesten som det er noe slags tvangstanker som kommer inn i hodet mitt. 

Uff. Dette ble rotete skrevet. Jeg håper på en bedre dag i morgen  Jeg vet med meg selv at jeg må slutte å lese skrekkhistorier om dette på nettet. Det får jeg vondt av. Stakkars foreldrene som blir fratatt barna sine. Selv om de har kanskje fortjent det, så må jo de ha følelser rundt dette de også, og barna? De må jo savne foreldrene sine enormt, de får sikkert følelse av at foreldrene ikke ville ha en lenger. Stakkars de små... 

Anonymkode: bafa9...1ad

Kjære deg, det høres ut som du har utviklet en skikkelig angst som du behøver å snakke med noen om! 

Anonymkode: f0900...e59

[Anonym bruker]

Om det er du som har skrevet 100 tråder om dette på KG og nå starter her så burde du gå og snakke med noen om dette.

Anonymkode: 61513...015

[MerraSomGår]

Du sier du har utviklet angst. Det er denne som vises veldig godt i alle innleggene dine. Du må innse at du har angst og at alle tankene om bv er angsten som snakker. 

Det er ingen rasjonell grunn til at du er skal være redd for bv. Det er helt unødvendig for deg å plage deg med disse tankene. Angsten er lur for den lurer deg til å tro at du kanskje hr en grunn for å være redd for bv, og på den måten opprettholder angsten seg. Ta kontakt med psykolog/fastlege.