Stebarn. Problemstilling.

[Anonym bruker]

Trenger gode råd fra erfarne mødre. 

Har et stebarn på åtte. Hos mor har hun to søsken og hun er den minste, attpåklatt. Hun har rollen som minst hjemme og blir nok tatt mye hensyn til og får ting tilrettelagt av både mor og storesøstre. Inget negativt om det, bortsett fra at hun ikke får øvet seg på ting hun burde.

Hos oss er hun eldst, har tvillinger på to år. Vi merker at hun strever med omstillingen,  det er å være alles koseklump og den minste til å være den største. Noen ganger må hun bare vente på hjelp og få ting tilrettelagt fordi vi står mer hver vår toåring på armen. Hun er nok i tillegg litt mindre selvstendig enn jevnaldrende, fått tilbakemelding fra skole på dette. Vi jobber mye med å gjøre henne selvstendig og oppmuntre og rose. 

Ett eksempel. I ferien så var vi et sted der det var buffet, og hun klarte rett og slett ikke forsyne seg selv på dessertbordet da hun var usikker på hvordan man skjærer et kakestykke. Siden jeg var og skiftet på den ene broren hennes og far måtte hjelpe han andre som spiste fikk hun beskjed om å vente til jeg var tilbake. Da ble hun helt fortvilet fordi vi aldri hadde tid å hjelpe henne. Med aldri mener hun at hun ikke umiddelbart får hjelp. Jeg ser jo selv at hun ofte må vente litt, samtidig er mye av det hun ber om hjelp om ting andre på hennes alder klarer. 

Nå kjenner jeg veldig på at hun kommer litt bakerste i køen samtidig som jeg er så sliten av å bistå henne i det meste hun gjør. 

Så hvordan løser man dette? Må det bare gjøres slik vi gjør det? Oppmuntre, forklare, sende henne tilbake til eksempelvis et kakebord med instruksjoner på hva hun skal gjøre osv? Hun selv gir opp ganske raskt og går rett i kjelleren fordi ingen rykker ut og hjelper. Er så i tvil da hun bor i to forskjellige hjem og vi har en hektisk hverdag der vi nesten må forvente at hun klarer basic, noe hun ikke gjør.

På slutten av ferien var hun lei og sår, så far reiste bort med bare henne en dag slik at hun kunne få litt tid med bare han. 

Noen innspill?

Anonymkode: 15bcd...609

[Anonym bruker]

Tror dere skal prøve med litt "liksom-hjelp" i en periode nå. F eks fortsett å holde tvillingen på armen, og stå ved siden av henne heller enn å overta for henne. Instruer sakte og vennlig, f eks "dette klarer du, bare ta den kniven der. Sånn ja, skjær sånn omtrent den størrelsen du klarer å spise. Så finner du kakespaden. Flott, hold asjetten inntil, det gjør ikke noe om det velter. Fint! Du kan det jo selv!"

Anonymkode: c9b3f...e11

[Anonym bruker]

PS Hvis oppgaven er helt umulig for henne, er det også lov å si "jeg skal gjøre det for deg, men da må du passe på lillebror i to minutter så ikke han finner på noe tull imens." 

Og så skryter du selvsagt uhemmet av hvilken flink barnevakt hun er.

Anonymkode: c9b3f...e11

[Anonym bruker]

Huff stakkars  Det er jo ikke hennes skyld at hun er sånn, men morens og farens. Synes dere må prøve å gi henne mer oppmerksomhet, og ikke alltid la henne komme bakerst i rekka. Hun har tydeligvis ikke hatt noen god opplevelse hos dere i ferien sin. Personlig ville jeg i kakesituasjonen tatt 2-åringen på armen og  stått ved siden av jente og instruert henne i hvordan hun skulle ta kake. 

Anonymkode: 75bad...078

[Anonym bruker]

Uff, dere må virkjelig jobbe med å ikke la jenta komme så mye bakerst i køen, noe som ikke burde være nødvendig når dere er 2 voksne og 3 barn

Anonymkode: defd3...b80

[Anonym bruker]

Hun får mye oppmerksomhet. Men når ting oppstår så kan vi ikke alltid hjelpe der og da. Spesielt på tur når tvillingene flyr i hver sin retning så må vi passe på de. 

Sånn i hverdagen så passer vi på å ha kvalitetstid med henne. Tegne sammen, går en tur og plukker markjordbær med bare henne. Vi bruker god tid på legging og lese bok. Hun prioriteres altså, men det er når det uforutsette dukker opp, som når vi er på tur og ting er hektisk at hun må vente. Denne ferien her har vært helt vanvittig med løping i alle retninger. 

Mulig faren burde hjulpet henne med den kaka men jeg var tilbake etter to minutter og fulgte henne bort og forklarte hva hun skulle gjøre. Hun hadde nok fått dosen sin den dagen på "vent litt". 

Jeg synes det bare er vanskelig. Synes ikke det er OK når hun blir så sår som hun var. Hun er jo fortsatt en liten jente sånn sett. Og rollene hun har i de to familiene er så langt fra hverandre. Stakkars barn egentlig, er ganske umenneskelig å forvente at barn skal takle slike overganger. 

HI

Anonymkode: 15bcd...609

[Anonym bruker]

En toåring trenger vel ikke å sitte på armen så veldig ofte? De burde jo kunne sitte en plass i et par minutter, eller stå ved siden av deg mens du gjør noe annet.

En toåring kan vel sitte og spise i selv i 30 sekunder mens man går og skjærer et kakestykke. 

Anonymkode: 98a9c...3d3

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Uff, dere må virkjelig jobbe med å ikke la jenta komme så mye bakerst i køen, noe som ikke burde være nødvendig når dere er 2 voksne og 3 barn

Anonymkode: defd3...b80

Dette er selvsagt prioritet hos oss. Men på spesielle dager, der vi skal kjøre bil, ta ferje og komme oss hjem så blir det hektisk. I omgivelser der de minste er trygge, inngjerdet lekeplass eller de sitter og pusler med sitt så kommer hun ikke bakerst. 

Anonymkode: 15bcd...609

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

En toåring trenger vel ikke å sitte på armen så veldig ofte? De burde jo kunne sitte en plass i et par minutter, eller stå ved siden av deg mens du gjør noe annet.

En toåring kan vel sitte og spise i selv i 30 sekunder mens man går og skjærer et kakestykke. 

Anonymkode: 98a9c...3d3

Haha. Dette blir tullete. En toåring, som om alle toåringer er like. 

Vel den ene sønnen min kan ikke etterlates ved et restaurantbord på ferja alene i 30 sekunder en gang. Og slippes de ned på gulvet så løper de så fort de kan, alltid i hver sin retning. ALLTID. Er jeg alene med de på lekeplassen må jeg ta av de skoene fordi de ikke klarer å løpe på grus. Det er et bredt "grusbelte" rundt lekeplassen. Takk og lov. Da rekker jeg å fange begge to før de drar ut på veien. 

Du har kanskje bare hatt en toåring sv gangen?

Uansett, det var en stor restaurant og kakebordet var i en annen del av lokalet. Vi hadde ikke øyekontakt med bordet.

Men nå var det ikke kakebordet som var problemet. 

Jeg spurte om fornuftige innspill. Hittil har jeg stort sett fått innspill på hvordan vi BURDE løst kakebordet. 

Anonymkode: 15bcd...609

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

PS Hvis oppgaven er helt umulig for henne, er det også lov å si "jeg skal gjøre det for deg, men da må du passe på lillebror i to minutter så ikke han finner på noe tull imens." 

Og så skryter du selvsagt uhemmet av hvilken flink barnevakt hun er.

Anonymkode: c9b3f...e11

Spørsmålet er jo hvor mange ganger vi skal oppmuntre til å prøve før vi hjelper/bidrar. 

Og så er jo spørsmålet hva hun BURDE klare? 

Har aldri hatt en åtteåring før men ser jo på mine nieser og nevøer at de var betydelig mer selvgående. 

Anonymkode: 15bcd...609

[Anonym bruker]

Jeg var litt der hun er med "yngst og elst" i familien. Og som 8-åring virker hun veldig uselvstendig. Så syntes dere gjør rett i å bare lære henne og vente. Skolen sier jo det samme.

Dere som mener at de skal tilsidesette 2-åringene mer... Hun er 8(!)år. Dette må hun jo lære seg å tåle, ellers blir livet tøft. Kanskje hun lærer seg å bli løsningsorientert da?! -Min 5åring sto i en lignende situasjon ved et kakebord (for å bruke det eksemplet), da så han seg rundt og spurte en annen voksen i køen om hjelp. 

Anonymkode: aad5d...d78

[Anonym bruker]

Skulle bare mangle at hun prøver Selv, MEN dere kan ta en prat med henne og forklare situasjonen så hun forstår. Hun er 8 år, de skal klare det meste selv da altså. Fortell henne at det er forskjell, og at hos dere må hun være stor jente og fikse ting selv.

 

Åtteåringen min dusjer alene, smører frokost til både seg og lillesøsteren på morgenen, knytter skolisser og ja.. hadde blitt kaotisk om han ikke klarte basicen selv. Og vi har kun én toåring;)

Anonymkode: d80c2...08c

[Anonym bruker]

Å drive å snakke om hva et barn burde klare er svært lite fruktbart! 

Min søster liker å snakke Im hva min sønn burde klare. Joda, hun har sikkert rett, han burde sikkert klare. Det spiller jo ingen rolle, når han faktisk ikke klarer. Det er jo å bare bryte ned alt som finnes av mestringsfølelse. Med voksne som viser at de er lei av deg. 

Det samme om ventingen, hun burde klare å vente.... men hun gjør jo faktisk ikke det. 

Legg opp livet etter alle barnas behov, hennes inkludert. 

Anonymkode: 7b94c...be4

[oslofrk]

Jeg synes det høres ut som om dere gir henne mye oppmerksomhet og prøver i massevis! 

Ideelt sett bør hun jo klare nesten alt selv, men sånn er det ikke. Kan dere snakke med henne? Si at dere gjerne skulle hatt flere armer og vært flere steder på en gang. spørre hvordan hun synes det er? Jeg tenker at en 8åring er så stor at om dere snakker åpent med henne og appellerer til det "voksne i henne" vil hun trolig vokse. Ved å stiller åpne spørsmål  hjelper dere henne kanskje til å forså mer og takle det bedre etterhvert. Lykke til! 

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Å drive å snakke om hva et barn burde klare er svært lite fruktbart! 

Min søster liker å snakke Im hva min sønn burde klare. Joda, hun har sikkert rett, han burde sikkert klare. Det spiller jo ingen rolle, når han faktisk ikke klarer. Det er jo å bare bryte ned alt som finnes av mestringsfølelse. Med voksne som viser at de er lei av deg. 

Det samme om ventingen, hun burde klare å vente.... men hun gjør jo faktisk ikke det. 

Legg opp livet etter alle barnas behov, hennes inkludert. 

Anonymkode: 7b94c...be4

Man kan ikke bare dulle med ungene bare fordi de ikke klarer. Er barnet i en alder hvor man burde klare spesifikke oppgaver må foreldrene veilede og sørge for at barnet lærer seg. 

Anonymkode: 5a29a...f94

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man kan ikke bare dulle med ungene bare fordi de ikke klarer. Er barnet i en alder hvor man burde klare spesifikke oppgaver må foreldrene veilede og sørge for at barnet lærer seg. 

Anonymkode: 5a29a...f94

Sa jo ikke at en skulle gi opp, sa bare at man må vise barna aksept for hvem de er, og passe seg for å gi signaler om "du er ikke hod nok, hadde du vare vært litt annerledes"

Anonymkode: 7b94c...be4

[Anonym bruker]

Hadde du ikke skrevet "stebarn" så hadde du fått helt andre svar. Sorry, men sånn er verden. Stebarn skal dulles og syes puter under armene, og de skal ikke komme i andre rekkefølge. Selv ikke når det er snakk om tvillinger på to år. 

Sånn ellers så høres det ut som dere prøver så godt dere kan. 

Anonymkode: dd599...a5b

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde du ikke skrevet "stebarn" så hadde du fått helt andre svar. Sorry, men sånn er verden. Stebarn skal dulles og syes puter under armene, og de skal ikke komme i andre rekkefølge. Selv ikke når det er snakk om tvillinger på to år. 

Sånn ellers så høres det ut som dere prøver så godt dere kan. 

Anonymkode: dd599...a5b

For å føle seg uønsket er så mye bedre. 

Anonymkode: 8dab8...aa6

[FruTusenfryd]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Å drive å snakke om hva et barn burde klare er svært lite fruktbart! 

Min søster liker å snakke Im hva min sønn burde klare. Joda, hun har sikkert rett, han burde sikkert klare. Det spiller jo ingen rolle, når han faktisk ikke klarer. Det er jo å bare bryte ned alt som finnes av mestringsfølelse. Med voksne som viser at de er lei av deg. 

Det samme om ventingen, hun burde klare å vente.... men hun gjør jo faktisk ikke det. 

Legg opp livet etter alle barnas behov, hennes inkludert. 

Anonymkode: 7b94c...be4

Dette ! ❤

[Anonym bruker]

Vår femåring har gått alene i butikken og kjøpt frokost i ferien, den voksne har stått utenfor med hunden. I dag var første gangen brødet ikke var oppskjært, det var ingen kunder eller ansatte i nærheten av brødskjæreren.

Ja, åtteåringen må trene på selvstendighet og problemløsning.

Men kan det være at hun gjør seg liten fordi hun ønsker oppmerksomheten hun ser brødrene får? Åtteåringer kan. være litt millimeter-rettferdige.

Anonymkode: 24746...8ed

[Anonym bruker]

Takk for svar alle. 

Bare så det er sagt, vi har aldri sagt, nå er du x år, dette må du klare. 

Vi oppmuntrer til å prøve, kommer med gode råd for løsninger og avventer og ser om hun sier, hjelp meg. Å gi henne dårlig samvittighet fordi hun ikke møter våre forventninger kunne ikke falt oss inn.

Føler vel litt som en skrev, det er fordi jeg skrev stebarn. Denne tråden er ikke et "stebarn-problem" men nødvendig informasjon vedrørende problemstillingen. 

Hun er et fullverdig familiemedlem i mine øyne og derfor også en jeg bekymrer meg for. Åtte år, to hjem med ulik måte å møte behov. 

HI

 

 

Anonymkode: 15bcd...609

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Å drive å snakke om hva et barn burde klare er svært lite fruktbart! 

Min søster liker å snakke Im hva min sønn burde klare. Joda, hun har sikkert rett, han burde sikkert klare. Det spiller jo ingen rolle, når han faktisk ikke klarer. Det er jo å bare bryte ned alt som finnes av mestringsfølelse. Med voksne som viser at de er lei av deg. 

Det samme om ventingen, hun burde klare å vente.... men hun gjør jo faktisk ikke det. 

Legg opp livet etter alle barnas behov, hennes inkludert. 

Anonymkode: 7b94c...be4

Vet du, toåringene våre må faktisk også vente. Vi styrter ikke til når de roper ut sitt behov. 

Når de våkner om morgenen og vil stå opp så må de faktisk vente til vi har vært på do. 

Når de sitter og hamrer i bordet og roper de er sulten så må de faktisk vente til middagen er klar, de får ikke en brødskive da. 

Er enig i deg i å møte barnets behov, derfor denne tråden der jeg ber om råd. Men jeg er uenig i dine synspunkter rundt venting, mulig jeg oppfatter deg feil da. 

Et barn MÅ lære seg å vente. Uheldigvis er vi nå i en periode rundt de minste der vår eldste desverre må vente på hjelp litt for ofte. Og det synes jeg faktisk ikke er OK. Bare for å understreke dette. 

HI

Anonymkode: 15bcd...609

[Anonym bruker]

Slik jeg ser det har dere et todelt problem. Det ene er at forholdene i jentas to hjem er for ulike og at kommunikasjonen og samarbeidet mellom far og mor ikke fungerer godt nok for jenta. Og det andre er at dere må finne måter å hjelpe jenta til å føle mer mestring, få bedre selvbilde og selvstendighet, og på en måte som fungerer for dere som familie.

Selv om det er et todelt problem så tror jeg det viktigste er at far og mor begynner å kommunisere og tenke løsningsorientert mtp. samkjøring, hjelpe jenta til å få bedre selvtillit og til å bli mer selvstendig. Dette er først og fremst noe mor og far må samarbeide om, og derfor synes jeg far bør ta initiativ til at mor og far møtes på familievernkontoret for å diskutere hvordan de best kan hjelpe jenta videre. Ikke som kritikk av noen, men kun for å være løsningsorienterte siden det begge har gjort til nå ikke har fungert godt nok, og fordi de må ta tilbakemeldingene fra skolen på alvor!

Siden jenta synes å ha såpass dårlig selvbilde/-tillit så tror jeg noe av det viktigste er å hjelpe henne til å bedre det. Da vil hun også bli tryggere både på å prøve seg frem selv på ting hun er usikker på, men også at hun blir mer tålmodig når hun må vente litt pga. tvillingene og ikke tar det som et tegn på at hun er mindre verdt. Jeg synes dere skal fortsette å forklare henne saklig når ting skjer, kanskje også ligge litt i forkant noen ganger slik at hun er forberedt på situasjoner. Jeg ville også forklart henne og minnet henne på innimellom at på samme måte som hennes eldre søsken har hjulpet henne og ventet på henne, så må hun nå være storesøster innimellom og gjøre det samme for sine tvillingsøsken. Og alltid rost henne når hun venter, når du prøver selv, når hun er tålmodig osv.

Ellers har jeg tro på å styrke selvbilde og selvtillit gjennom praktiske mestringsøvelser og lek. F.eks. er ridning ofte en aktivitet som styrker selvbilde og selvtillit. Det å mestre et dyr på flere hundre kilo gir mestringsfølelse. Hun må lære seg samarbeid, hun må ta hensyn, hun må ta kontroll, hun må lære seg å lese dyret, hun må lære seg å takle ting her og nå, hun får bedre balanse og blir sterkere i kroppen. Samspillet mellom menneske og dyr har en hel rekke positive følger. Ellers kan f.eks. klatring være en fin aktivitet, hun må utfordre egen motorikk på en helt annen måte, hun blir smidigere (pussig nok kan det å bli smidigere fysisk ofte også gjøre at man blir smidigere psykisk), hun blir sterkere, hun må lære seg å være løsningsorientert, hele tiden planlegge neste skritt (eller grep), hun får utfordret det å komme i høyden, og igjen så gir det god mestringsfølelse. Ulike typer kampsporter kan også være veldig positiv for mange av de samme årsakene som nevnt i begge eksemplene over. Klatring er dessuten noe hun kan gjøre med foreldrene også. Hva som helst, egentlig, bare det er noe hun kan finne både morsomt og litt utfordrende, slik at hun blir sterkere, får bedre motorikk og også mye mestringsfølelse.

Bedret motorikk gjør at man blir tryggere på seg selv og mindre redd for å teste ut nye ting. Det å gjøre ting sammen med dyr eller andre (som ikke er familie) vil også lære henne samarbeid og det å ta hensyn.

Anonymkode: caf74...d0b

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vet du, toåringene våre må faktisk også vente. Vi styrter ikke til når de roper ut sitt behov. 

Når de våkner om morgenen og vil stå opp så må de faktisk vente til vi har vært på do. 

Når de sitter og hamrer i bordet og roper de er sulten så må de faktisk vente til middagen er klar, de får ikke en brødskive da. 

Er enig i deg i å møte barnets behov, derfor denne tråden der jeg ber om råd. Men jeg er uenig i dine synspunkter rundt venting, mulig jeg oppfatter deg feil da. 

Et barn MÅ lære seg å vente. Uheldigvis er vi nå i en periode rundt de minste der vår eldste desverre må vente på hjelp litt for ofte. Og det synes jeg faktisk ikke er OK. Bare for å understreke dette. 

HI

Anonymkode: 15bcd...609

Ja, du misforsto meg. 

Anonymkode: 7b94c...be4

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn og eldste er syv. Han var fire da yngste ble født. Enten klarer han selv eller så må han vente. Det går fint, men det er jo noe han har lært seg over flere år. 

Ferier er ofte litt kaotiske med tre barn når de er små, sånn er det bare. Hun har to ulike hjem med ulike forventninger og ulike roller. Det kommer hun til å lære seg å beherske. Jeg mener at det viktigste dere gir henne er kjærlighet og aksept. Da vil hun klare dette, selv om det er litt vanskelig akkurat nå. 

Anonymkode: 52a5f...6f0