Jeg er glad jeg er en av de privilegerte!

[Anonym bruker]

4 timer siden, amandine skrev:

...og så må du aldri glemme at det er den du ER som betyr noe. Ikke hva du GJØR. 

Det er ofte alle andre som er flinke til å påpeke at du bare er en liten dritt hvis du ikke jobber. 

Jeg er ikke den du siterer. Men går på aap pga traumer, og blir sett ned på mye. Også av familie. I utgangspunktet tenker jeg at jeg vet at jeg ikke jobber idag av en god grunn, men så kommer alle andre med stikk og uttalelser og da er man plutselig nedi det lille gjørmehullet igjen og tenker at man ikke er verdt noe.

Anonymkode: 66ccb...fcf

[amandine]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ofte alle andre som er flinke til å påpeke at du bare er en liten dritt hvis du ikke jobber. 

Jeg er ikke den du siterer. Men går på aap pga traumer, og blir sett ned på mye. Også av familie. I utgangspunktet tenker jeg at jeg vet at jeg ikke jobber idag av en god grunn, men så kommer alle andre med stikk og uttalelser og da er man plutselig nedi det lille gjørmehullet igjen og tenker at man ikke er verdt noe.

Anonymkode: 66ccb...fcf

En avsporing fra HI jeg ikke hadde tenkt, egentlig,  men...

Jeg tenker at det er fryktelig synd at du kjenner det sånn. Men du kan ikke gjøre noe med hva folk rundt deg mener, det er ikke engang sikkert de mener det du tillegger dem. 

 

 

[aanonym]

41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ofte alle andre som er flinke til å påpeke at du bare er en liten dritt hvis du ikke jobber.

Anonymkode: 66ccb...fcf

Ser ikke ned på de som ikke KAN jobbe, men har lite til overs for de som ikke gidder å jobbe fordi "mannen min jobber så mye at han skatter for oss begge".

Yt etter evne, få etter behov. 

[Anonym bruker]

3 minutter siden, aanonym skrev:

Ser ikke ned på de som ikke KAN jobbe, men har lite til overs for de som ikke gidder å jobbe fordi "mannen min jobber så mye at han skatter for oss begge".

Yt etter evne, få etter behov. 

Problemet er ofte at folk ikke stoler på leger og nav, de ser noe, tolker noe og tror de vet bedre enn leger og nav.

Jeg har hørt folk snakke sånn selv. Det er f.eks ei litt ute i slekta mi som er ufør fordi hun er bipolar og på toppen sliter med angst og dype depresjoner, i mange år har de prøvd og prøvd å medisinere henne riktig, men hun makter ikke å stå i jobb. Hun sliter med traumer, senvirkninger etter "selvmedisinering" i tenårene osv i tillegg til sin bipolare diagnose. Problemet er at hun skammer seg, og veldig få vet om de psykiske problemene hennes, mange tror hun er ufør "pga skulderen". Når hun da har en av sine oppturer og maler huset, kjøper møbler på loppemarked og pusser opp, har allverdens prosjekter og tapetserer sosiale medier med dem, da sladrer folk bak ryggen hennes. "Kan ikke jobbe nei, jeg ser det" "Veldig vondt i den skulderen ser jeg"

Når hun i mange måneder forsvinner fra sosiale medier er det ingen som spør, de vet ikke at hun da i perioder er innlagt på psykiatrisk, at hun har besøk av psykiatrisk sykepleier hjem til seg flere ganger i uken, at hun har vært suicidal, at hun har det helt jævlig. Først når hun dukker opp på facebook full av krutt sladrer de igjen.

Fakta er at folk ikke aner, de bare antar og tror. Det er ikke lett å bli ufør i dag, selv om det finnes noen snyltere er det nok færre enn folk tror. De som tror aner ikke hva som skjuler seg bak den friske maska de møter når uføre er ute blant folk, de aner ikke hvordan livet er når de ikke er ute blant folk. Likevel dømmer de....

Anonymkode: e6c33...a4f

[aanonym]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er ofte at folk ikke stoler på leger og nav, de ser noe, tolker noe og tror de vet bedre enn leger og nav.

Jeg har hørt folk snakke sånn selv. Det er f.eks ei litt ute i slekta mi som er ufør fordi hun er bipolar og på toppen sliter med angst og dype depresjoner, i mange år har de prøvd og prøvd å medisinere henne riktig, men hun makter ikke å stå i jobb. Hun sliter med traumer, senvirkninger etter "selvmedisinering" i tenårene osv i tillegg til sin bipolare diagnose. Problemet er at hun skammer seg, og veldig få vet om de psykiske problemene hennes, mange tror hun er ufør "pga skulderen". Når hun da har en av sine oppturer og maler huset, kjøper møbler på loppemarked og pusser opp, har allverdens prosjekter og tapetserer sosiale medier med dem, da sladrer folk bak ryggen hennes. "Kan ikke jobbe nei, jeg ser det" "Veldig vondt i den skulderen ser jeg"

Når hun i mange måneder forsvinner fra sosiale medier er det ingen som spør, de vet ikke at hun da i perioder er innlagt på psykiatrisk, at hun har besøk av psykiatrisk sykepleier hjem til seg flere ganger i uken, at hun har vært suicidal, at hun har det helt jævlig. Først når hun dukker opp på facebook full av krutt sladrer de igjen.

Fakta er at folk ikke aner, de bare antar og tror. Det er ikke lett å bli ufør i dag, selv om det finnes noen snyltere er det nok færre enn folk tror. De som tror aner ikke hva som skjuler seg bak den friske maska de møter når uføre er ute blant folk, de aner ikke hvordan livet er når de ikke er ute blant folk. Likevel dømmer de....

Anonymkode: e6c33...a4f

Nå sikter jeg bl.a til de som oppgir dette som årsak i diverse debatter på bl.a dette forumet. Vær så snill å ikke anta noe som helst ang hvem jeg "dømmer" og ikke.

[Anonym bruker]

Kunne signert på mye av det du skrev. God oppvekst, med gode holdninger. 

 

Holdninger fra foreldre at en må jobbe for pengene, og ikke bruke mere enn en har. Aldri låne penger fra ene mnd til den andre. Viktigheten med å spare penger til dårligere tider. 

Fant drømmemannen og fikk barn, og så kabom. Livet gikk i knas. Ene barnet mitt døde. Faren min døde, svigerfar døde. Alle ila noen mnd.. 

knust av sorg, ble jeg liggende ned for telling. Helt uvirkelig. Jeg som aldri hadde vært sykmeldt i hele mitt 37 årige liv...

Jeg som stillte opp for andre, og hjalp til. Der ble jeg liggende og vri meg av en sånn grusom indre smerte at jeg klarer ikke å beskrive det... 

 

sakte men sikkert klarte jeg å stable meg opp, og etterhvert presset jeg meg selv til å komme meg på jobb igjen. Det var dårlig oppfølging fra Nav.  Hadde jeg ikke presset meg sånn selv, hadde jeg nok vært uføre, for det var tøft å presse seg tilbake på jobb..

Mistrivdes, hatet alt og alle. Hatet alle lykkelige folk. Logget meg av facebook, klarte ikke å lese om all lykken.. 

Så gikk et år, 2 år, og plutselig begynnte livet å bli allright igjen. Levbart.. 

 

Så vil bare si at ting kan skje utrolig fort. Fra å være den sterkeste, til å bli den svakeste.,

 

min erfaring er at jo lengre en er borte fra jobb, jo vanskeligere er det å komme tilbake. 

Så jeg tror innerst inne at flere " navere" hadde nok kunnet vært i jobb igjen, men systemet presser ingen ( nok). 

 

Hos meg var det snakk om å begynne på AAP, og hadde fått det om jeg ikke hadde presset meg selv så mye som jeg gjorde. Nav anbefalte AAP... 

 

 

Så jeg tror de som er " navere" er både de som virkelig trenger det, og for de som kunne vært i jobb.. 

 

Dette er basert på egne erfaringer og fra folk jeg vet om. Og kjenner et par også. 

Anonymkode: 6c38c...406

[skjotta]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg finner ikke dette sitatet.....

Har scrollet gjennom tråden nå flere ganger, og finner ikke dette.

 

Anonymkode: aafff...a8a

Sitatet er fra innlegg nr 13 fra toppen (side 1) sitatet er en liten bit midt inne i et lengre innlegg.

[skjotta]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du kunne skrevet at du hadde denne erfaringen uten å linke til mitt innlegg. Det er absolutt ingenting i det innlegget mitt over her som en gang antyder at jeg har de holdningene du her snakker om! Jeg er nemlig en av de som virkelig har evnen til å glede meg over andres gleder og goder, jeg unner alle andre å ha det godt. Det som er poenget er at altfor mange opplever at man mister verdi som menneske hos andre når man mister arbeidsevne. Synd at du har blitt møtt med de holdningene når du har forsøkt å inkludere, men ikke døm alle i den situasjonen ut fra dine erfaringer! Innlegget ditt over hadde ikke noe med det jeg skrev å gjøre!

Anonymkode: c74af...c4d

Dine ord var "Om man ikke kan være med på det som koster så har man tydeligvis ikke særlig verdi for de som er priveligerte." Og det er akkurat holdningen jeg snakker om. Hvem er disse "priviligerte"? Og hvorfor mener du man ikke har særlig verdi hos dem? Hva må de "priviligerte" gjøre for å vise at selvfølgelig har du verdi for dem?

Disse erfaringene jeg nevner er ikke unike. Folk plasserer seg selv i en offerrolle. Stakkars meg osv... ikke ofte man leser "takk og lov for at jeg får utbetalt 15 000 kr mnd i stedet for ingenting i og med at jeg ikke kan jobbe!!!" Her inne.

Det er alltid "har ikke råd" og "hvor mye kan jeg få?" "Hvordan kan jeg få mere?"

[Anonym bruker]

6 minutter siden, skjotta skrev:

Dine ord var "Om man ikke kan være med på det som koster så har man tydeligvis ikke særlig verdi for de som er priveligerte." Og det er akkurat holdningen jeg snakker om. Hvem er disse "priviligerte"? Og hvorfor mener du man ikke har særlig verdi hos dem? Hva må de "priviligerte" gjøre for å vise at selvfølgelig har du verdi for dem?

Disse erfaringene jeg nevner er ikke unike. Folk plasserer seg selv i en offerrolle. Stakkars meg osv... ikke ofte man leser "takk og lov for at jeg får utbetalt 15 000 kr mnd i stedet for ingenting i og med at jeg ikke kan jobbe!!!" Her inne.

Det er alltid "har ikke råd" og "hvor mye kan jeg få?" "Hvordan kan jeg få mere?"

Poenget er at man ofte blir eksluder som vanlig venn/bekjent også i alle aktiviteter som ikke koster noe - selv om man ikke klager over situasjonen man er kommet i. Har man ikke jobb så blir man ofte holdt utenfor.

Hvem er de priveligerte i dette tilfellet? De som har jobb og greier seg økonomisk uten for store bekymringer. Jeg svarte på His innlegg hvor hun, som selv sier hun er priveligert, ser at de uten jobb og med dårlig økonomi holdes utenfor fellesskapet. Hvorfor spør du ikke også henne hva hun mener. Jeg har fortalt hva jeg har opplevd, å bli holdt utenfor en hel rekke ting, også bare rent vennskap, når man ikke lenger har jobb og økonomi til å delta på ting som koster penger. Jeg har også opplevd å få det fortalt rett ut - "jeg greier ikke å forholde meg til egen lykke når jeg vet du ikke har jobb, er syk og ikke har det du trenger, selv om du ikke klager noe så ødelegger det at jeg vet for min lykke", eller "nei, jeg er bare sammen med folk som har jobb, men vi kan godt finne på noe når du får jobb igjen", eller "nei, hvis du ikke kan være med på (dyre) spa-weekender eller en langhelg i en hovedstad, da gidder jeg ikke finne på noe annet med deg heller" (vi gjorde ikke slike ting da jeg var i jobb heller). Og dette er sagt av det som jeg har trodd var veldig nære venner, personer som jeg har stilt opp for i årevis tidligere når de har strevd selv. Men hvis de får vansker selv igjen, da er jeg plutselig god nok til å komme og klage til. De kan altså klage til meg og bruke meg som hobbypsykolog, be meg om hjelp til ting jeg kan og ikke de (og den hjelpen skal de selvfølgelig da ha gratis, for da er vi jo plutselig så gode venner, må vite, men bare inntil de har fått hjelp av meg, da forsvinner de igjen), men vennskap ellers, det var jeg ikke lenger god nok til etter at jeg ble syk, ikke kan jobbe og har økonomi deretter. Jeg hadde flere gode og tilsynelatende nære venner før jeg ble syk, nå har jeg svært få igjen. Men jeg går ikke rundt og klager over det heller, jeg bare registrerer at det er sårt, men at det tydeligvis ikke har vært så gode venner som jeg trodde. Jeg synes det er helt greit at de viser sin sanne natur, så slipper jeg å kaste bort tid på personer som er falske venner.

Igjen, det virker ikke som om du forstod den delen av HI jeg svarte på opprinnelig, det hun og flere andre sier, at når man faller utenfor arbeidslivet så faller man ofte også utenfor fellesskapet, fordi andre slutter å inkludere. Det er sikkert mange årsaker til det, du har fortalt om noen som bruker alt negativt selv om du forsøker å inkludere, men det er også mange som ekskluderer de som har falt ut av arbeidslivet kun av den grunn og ikke pga. klaging eller for mye sykdomsprat.

Anonymkode: c74af...c4d

[skjotta]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Poenget er at man ofte blir eksluder som vanlig venn/bekjent også i alle aktiviteter som ikke koster noe - selv om man ikke klager over situasjonen man er kommet i. Har man ikke jobb så blir man ofte holdt utenfor.

Hvem er de priveligerte i dette tilfellet? De som har jobb og greier seg økonomisk uten for store bekymringer. Jeg svarte på His innlegg hvor hun, som selv sier hun er priveligert, ser at de uten jobb og med dårlig økonomi holdes utenfor fellesskapet. Hvorfor spør du ikke også henne hva hun mener. Jeg har fortalt hva jeg har opplevd, å bli holdt utenfor en hel rekke ting, også bare rent vennskap, når man ikke lenger har jobb og økonomi til å delta på ting som koster penger. Jeg har også opplevd å få det fortalt rett ut - "jeg greier ikke å forholde meg til egen lykke når jeg vet du ikke har jobb, er syk og ikke har det du trenger, selv om du ikke klager noe så ødelegger det at jeg vet for min lykke", eller "nei, jeg er bare sammen med folk som har jobb, men vi kan godt finne på noe når du får jobb igjen", eller "nei, hvis du ikke kan være med på (dyre) spa-weekender eller en langhelg i en hovedstad, da gidder jeg ikke finne på noe annet med deg heller" (vi gjorde ikke slike ting da jeg var i jobb heller). Og dette er sagt av det som jeg har trodd var veldig nære venner, personer som jeg har stilt opp for i årevis tidligere når de har strevd selv. Men hvis de får vansker selv igjen, da er jeg plutselig god nok til å komme og klage til. De kan altså klage til meg og bruke meg som hobbypsykolog, be meg om hjelp til ting jeg kan og ikke de (og den hjelpen skal de selvfølgelig da ha gratis, for da er vi jo plutselig så gode venner, må vite, men bare inntil de har fått hjelp av meg, da forsvinner de igjen), men vennskap ellers, det var jeg ikke lenger god nok til etter at jeg ble syk, ikke kan jobbe og har økonomi deretter. Jeg hadde flere gode og tilsynelatende nære venner før jeg ble syk, nå har jeg svært få igjen. Men jeg går ikke rundt og klager over det heller, jeg bare registrerer at det er sårt, men at det tydeligvis ikke har vært så gode venner som jeg trodde. Jeg synes det er helt greit at de viser sin sanne natur, så slipper jeg å kaste bort tid på personer som er falske venner.

Igjen, det virker ikke som om du forstod den delen av HI jeg svarte på opprinnelig, det hun og flere andre sier, at når man faller utenfor arbeidslivet så faller man ofte også utenfor fellesskapet, fordi andre slutter å inkludere. Det er sikkert mange årsaker til det, du har fortalt om noen som bruker alt negativt selv om du forsøker å inkludere, men det er også mange som ekskluderer de som har falt ut av arbeidslivet kun av den grunn og ikke pga. klaging eller for mye sykdomsprat.

Anonymkode: c74af...c4d

Joda. Jeg forstod hva du svarte på, men holdningen "alle privilegerte ekskluderer fordi uføre ikke har råd til det som koster" synes jeg er både drøy og feil. Meget mulig det ikke var det du mente, men det var fortsatt det du skrev og det jeg er uenig i.

[Anonym bruker]

8 timer siden, amandine skrev:

...og så må du aldri glemme at det er den du ER som betyr noe. Ikke hva du GJØR. 

Tja, det eneste jeg opplevde når jeg ble syk og måtte over på AAP, var at som syk, så er jeg ikke verdt en dritt. Ikke i systemet, ikke hos arbeidsgiver og ikke hos venner.

Anonymkode: 788cc...f8b

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kunne signert på mye av det du skrev. God oppvekst, med gode holdninger. 

 

Holdninger fra foreldre at en må jobbe for pengene, og ikke bruke mere enn en har. Aldri låne penger fra ene mnd til den andre. Viktigheten med å spare penger til dårligere tider. 

Fant drømmemannen og fikk barn, og så kabom. Livet gikk i knas. Ene barnet mitt døde. Faren min døde, svigerfar døde. Alle ila noen mnd.. 

knust av sorg, ble jeg liggende ned for telling. Helt uvirkelig. Jeg som aldri hadde vært sykmeldt i hele mitt 37 årige liv...

Jeg som stillte opp for andre, og hjalp til. Der ble jeg liggende og vri meg av en sånn grusom indre smerte at jeg klarer ikke å beskrive det... 

 

sakte men sikkert klarte jeg å stable meg opp, og etterhvert presset jeg meg selv til å komme meg på jobb igjen. Det var dårlig oppfølging fra Nav.  Hadde jeg ikke presset meg sånn selv, hadde jeg nok vært uføre, for det var tøft å presse seg tilbake på jobb..

Mistrivdes, hatet alt og alle. Hatet alle lykkelige folk. Logget meg av facebook, klarte ikke å lese om all lykken.. 

Så gikk et år, 2 år, og plutselig begynnte livet å bli allright igjen. Levbart.. 

 

Så vil bare si at ting kan skje utrolig fort. Fra å være den sterkeste, til å bli den svakeste.,

 

min erfaring er at jo lengre en er borte fra jobb, jo vanskeligere er det å komme tilbake. 

Så jeg tror innerst inne at flere " navere" hadde nok kunnet vært i jobb igjen, men systemet presser ingen ( nok). 

 

Hos meg var det snakk om å begynne på AAP, og hadde fått det om jeg ikke hadde presset meg selv så mye som jeg gjorde. Nav anbefalte AAP... 

 

 

Så jeg tror de som er " navere" er både de som virkelig trenger det, og for de som kunne vært i jobb.. 

 

Dette er basert på egne erfaringer og fra folk jeg vet om. Og kjenner et par også. 

Anonymkode: 6c38c...406

❤

Anonymkode: 953e7...723

[Anonym bruker]

9 timer siden, Pashla skrev:

Hvis du kjenner "veldig mange" som får ytelser de ikke kvalifiserer til, så vanker du enten i et veldig merkelig miljø - eller så mangler du noen sentrale fakta om hver enkelt av disse "snylterne".

Jeg har også støtt på flere slike snyltere... 

Uføre som arbeider masse svart og tar ut lønn i varer som "arbeidsgiver" får i oppgave å kjøpe inn som "vederlag". De avtaler det i varer og holder alt muntlig. Jobbe klarer de, men står allikevel som 100% uføre og får trygd deretter. Alenemødre med store barn uten jobb som nekter å ta seg arbeid fordi de ikke finner jobbene de vil ha. Av en eller annen grunn har de råd til å kjøpe dyre elektroniske ting til barna sine...

Jeg har da ingen bevis- kun at jeg har sett det med mine egne øyne.

 

Anonymkode: 0d6b7...5ac

[Gjest Antarctica]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har også støtt på flere slike snyltere... 

Uføre som arbeider masse svart og tar ut lønn i varer som "arbeidsgiver" får i oppgave å kjøpe inn som "vederlag". De avtaler det i varer og holder alt muntlig. Jobbe klarer de, men står allikevel som 100% uføre og får trygd deretter. Alenemødre med store barn uten jobb som nekter å ta seg arbeid fordi de ikke finner jobbene de vil ha. Av en eller annen grunn har de råd til å kjøpe dyre elektroniske ting til barna sine...

Jeg har da ingen bevis- kun at jeg har sett det med mine egne øyne.

 

Anonymkode: 0d6b7...5ac

Men altså. Hvordan vet du hvilke ytelser de mottar, eller hvor mange % de er trygdet i? Åpner du posten deres også? 

[Anonym bruker]

13 timer siden, amandine skrev:

...og så må du aldri glemme at det er den du ER som betyr noe. Ikke hva du GJØR. 

Tenk at 3 linjer med ord betyr så mye. Jeg gråter og smiler nå, og jeg tar det til meg 😊❤Takk, Amandine 😊

Anonymkode: 97663...754