Jeg er glad jeg er en av de privilegerte!

[Anonym bruker]

Jeg ble født på 70 tallet. Min far var med på oljeeventyret, min mor var sykepleier. Jeg manglet ingenting. Jeg kom fra et stabilt hjem. 

Jeg var flink på skolen, fikk bra karakterer. Jeg studerte. Jeg koste meg i oppveksten, og i ung voksen alder. 

Jeg fant meg en god, snill og flink mann. Vi har fått to barn. Barna er friske og raske, de er flinke på skolen.

Mine foreldre gav oss barna forskudd på arv, så vi kom oss inn på boligmarkedet. Min manns foreldre har gitt han arv i form av litt penger og et hus ved sjøen, som vi bruker som hytte. 

Nå er foreldre pensjonerte, god helse, og de beste besteforeldre barna kunne ha.

Slik er livet til de fleste av våre venner også. Det er litt forskjeller, noen har fått litt mer og noen litt mindre i arv. Noen har fått litt bedre betalt jobb, og noen litt dårligere. Noen har blitt skilt, andre ikke. Alt i alt har de fleste det godt, økonomisk trygghet, lønnet arbeid og interessante jobber og nettverk rundt seg. 

Jeg merker at jeg driver lenger og lenger til venstre politisk. Det er ikke alle som har vært like heldig. Noen blir kuet, noen blir slått, noen blir syke, noen har hatt harde bud i oppveksten, noen blir skilt, noen får syke barn. 

Jeg ser det hele veien, de som livet ikke lenger går på skinner for, de "faller fra". Ikke i som at de dør, men de forsvinner ut fra fellesskapet. Vi fellesskapet inkluderer ikke, gjør ikke innsatsen for å holde kontakten. 

Vennskap ser ikke ut til å være knyttet til hvem man er som individ, men som hvem man er i gruppa. Hva man gjør, og hva man har. 

Jeg håper jeg ikke trenger benytte meg av velferdsstaten, men jeg liker at den er der for den som trenger det. 

Jeg tror ikke at det er særlig mange som driver å lyver på seg sykdom for å svindle til seg trygdekroner. 

Anonymkode: aafff...a8a

[Anonym bruker]

Jeg var som deg, og levde ditt liv, helt til jeg som 35-åring ble alvorlig syk

Nå er jeg 42 år og 100% ufør, og jeg kan skrive under på at det ikke er noe man ønsker å svindle seg til. 

Det er ensomt, veldig ensomt, og skamfullt, det å falle utenfor arbeidslivet. Du vet det ikke før du står i det hvor mye av din identitet og sosiale liv som er knyttet til det å stå i jobb.. 

Anonymkode: e6c33...a4f

[Anonym bruker]

Så godt å høre at du vet å sette pris på at du har et godt liv.

Jeg synes også jeg har et godt liv, selv om det meste av det du ramser opp bare er en fjern drøm for meg. Jeg har aldri hatt det og aldri savnet det. Men jeg har hatt det mye verre enn jeg har det nå, og setter stor pris på alt som har blitt bedre.

Også er jeg sjeleglad for at jeg "bare" er 80 % ufør, slik at jeg har noe å svare når noen spør hva jeg jobber med. Ingen spør jo som regel hvor mange prosent man gjør det.

Anonymkode: 058d2...bfa

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Også er jeg sjeleglad for at jeg "bare" er 80 % ufør, slik at jeg har noe å svare når noen spør hva jeg jobber med. Ingen spør jo som regel hvor mange prosent man gjør det.

Anonymkode: 058d2...bfa

Samma her. Jeg er så heldig at jeg klarer å jobbe 15% i min gamle jobb (det er en IA-bedrift). Jeg er neppe noe særlig tilskudd på jobben, men jeg møter folk og det er det viktigste. De dagene jeg ikke jobber snakker jeg stort sett kun med barnehageansatte.

Anonymkode: 13a37...f46

[aanonym]

Godt å høre at noen setter pris på at de har et godt liv. Og så er det godt at det får deg til å tenke fellesskap og ikke meg-meg-meg. Mange som lever et privilegert liv tilhører høyresiden i politikken. Ren egoisme, etter mitt syn. Jeg mener at vi som har det bra plikter å være solidariske med de som ikke har det like bra, og da er partiene på venstresiden det beste alternativet, uten tvil.

[Gjest Antarctica]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var som deg, og levde ditt liv, helt til jeg som 35-åring ble alvorlig syk

Nå er jeg 42 år og 100% ufør, og jeg kan skrive under på at det ikke er noe man ønsker å svindle seg til. 

Det er ensomt, veldig ensomt, og skamfullt, det å falle utenfor arbeidslivet. Du vet det ikke før du står i det hvor mye av din identitet og sosiale liv som er knyttet til det å stå i jobb.. 

Anonymkode: e6c33...a4f

Dette er viktig! 

 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var som deg, og levde ditt liv, helt til jeg som 35-åring ble alvorlig syk

Nå er jeg 42 år og 100% ufør, og jeg kan skrive under på at det ikke er noe man ønsker å svindle seg til. 

Det er ensomt, veldig ensomt, og skamfullt, det å falle utenfor arbeidslivet. Du vet det ikke før du står i det hvor mye av din identitet og sosiale liv som er knyttet til det å stå i jobb.. 

Anonymkode: e6c33...a4f

Jeg er helt enig. Ble  100% ufør som 23 åring etter en bilulykke. Jeg er glad for at det var jeg som ble mest skadd. Men å ha smerter 24 timer i døgnet er veldig slitsomt. 10 år etter, klarer jeg fortsatt ikke å slappe av litt når det gjelder jobb. Det er en stor sorg å ikke kunne delta. Helt forferdelig å måtte svare at jeg er ufør når noen spør hva jeg jobber med. Jeg orker så vidt å leve.Ingen som forstår hvor tungt og ensomt dette er. Jeg ser jo så frisk ut... 

Men jeg klarer å se det jeg har. Jeg har en tolmodig og god mann. To flotte barn.Helt ok økonomi. Jeg setter pris på å ha rent vann. Det tenker jeg ofte på. Så jeg er heldig tross alt. 

Anonymkode: 97663...754

[Anonym bruker]

Enig! Har også romslig økonomi og alt vi trenger. Betaler gladlig skatt og avgifter for at velferdssamfunnet vårt skal bestå. Vi må dra lasset sammen. Selv om det betyr at noen må gjøre mer enn andre. Jeg jobber heller 100% enn å bli ufør! Selvsagt!!

Anonymkode: e9405...ed4

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ble født på 70 tallet. Min far var med på oljeeventyret, min mor var sykepleier. Jeg manglet ingenting. Jeg kom fra et stabilt hjem. 

Jeg var flink på skolen, fikk bra karakterer. Jeg studerte. Jeg koste meg i oppveksten, og i ung voksen alder. 

Jeg fant meg en god, snill og flink mann. Vi har fått to barn. Barna er friske og raske, de er flinke på skolen.

Mine foreldre gav oss barna forskudd på arv, så vi kom oss inn på boligmarkedet. Min manns foreldre har gitt han arv i form av litt penger og et hus ved sjøen, som vi bruker som hytte. 

Nå er foreldre pensjonerte, god helse, og de beste besteforeldre barna kunne ha.

Slik er livet til de fleste av våre venner også. Det er litt forskjeller, noen har fått litt mer og noen litt mindre i arv. Noen har fått litt bedre betalt jobb, og noen litt dårligere. Noen har blitt skilt, andre ikke. Alt i alt har de fleste det godt, økonomisk trygghet, lønnet arbeid og interessante jobber og nettverk rundt seg. 

Jeg merker at jeg driver lenger og lenger til venstre politisk. Det er ikke alle som har vært like heldig. Noen blir kuet, noen blir slått, noen blir syke, noen har hatt harde bud i oppveksten, noen blir skilt, noen får syke barn. 

Jeg ser det hele veien, de som livet ikke lenger går på skinner for, de "faller fra". Ikke i som at de dør, men de forsvinner ut fra fellesskapet. Vi fellesskapet inkluderer ikke, gjør ikke innsatsen for å holde kontakten. 

Vennskap ser ikke ut til å være knyttet til hvem man er som individ, men som hvem man er i gruppa. Hva man gjør, og hva man har. 

Jeg håper jeg ikke trenger benytte meg av velferdsstaten, men jeg liker at den er der for den som trenger det. 

Jeg tror ikke at det er særlig mange som driver å lyver på seg sykdom for å svindle til seg trygdekroner. 

Anonymkode: aafff...a8a

Tenker du er litt naiv. Er selv i 100% jobb med familie og barn, men kjenner veldig mange som snylter på velferdsgodene vi har. Som er ufør, for de ikke gidder å jobbe. Eller får dagpenger fordi de ikke gidder å jobbe. Kjenner selvsagt også folk som er feks. ufør som absolutt ikke vil det, og godt kunne tenkt seg å jobbe!

Anonymkode: f1778...353

[amandine]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er helt enig. Ble  100% ufør som 23 åring etter en bilulykke. Jeg er glad for at det var jeg som ble mest skadd. Men å ha smerter 24 timer i døgnet er veldig slitsomt. 10 år etter, klarer jeg fortsatt ikke å slappe av litt når det gjelder jobb. Det er en stor sorg å ikke kunne delta. Helt forferdelig å måtte svare at jeg er ufør når noen spør hva jeg jobber med. Jeg orker så vidt å leve.Ingen som forstår hvor tungt og ensomt dette er. Jeg ser jo så frisk ut... 

Men jeg klarer å se det jeg har. Jeg har en tolmodig og god mann. To flotte barn.Helt ok økonomi. Jeg setter pris på å ha rent vann. Det tenker jeg ofte på. Så jeg er heldig tross alt. 

Anonymkode: 97663...754

...og så må du aldri glemme at det er den du ER som betyr noe. Ikke hva du GJØR. 

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tenker du er litt naiv. Er selv i 100% jobb med familie og barn, men kjenner veldig mange som snylter på velferdsgodene vi har. Som er ufør, for de ikke gidder å jobbe. Eller får dagpenger fordi de ikke gidder å jobbe. Kjenner selvsagt også folk som er feks. ufør som absolutt ikke vil det, og godt kunne tenkt seg å jobbe!

Anonymkode: f1778...353

Hva sier det du skriver om deg, da? At du kjenner "veldig mange som snylter"? Det sier vel en god del om hvem du omgås? Og hvis du virkelig er helt 100 % sikker på at disse snylter, da sier det like mye om deg om du velger å ikke melde fra til Nav om at de snylter, for da aksepterer og godkjenner du snyltingen deres.

Tror faktisk det heller er du som er litt naiv, ikke HI. Fordi du tror du kjenner til de faktiske årsakene til at alle av disse "veldig mange" er uføre, at de forteller deg alt. Og også fordi du tror det er så enkelt å få uføretrygd at du skal kjenne "veldig mange" som har fått uføretrygd fordi de ikke gidder å jobbe.

Anonymkode: c74af...c4d

[Anonym bruker]

9 minutter siden, amandine skrev:

...og så må du aldri glemme at det er den du ER som betyr noe. Ikke hva du GJØR. 

Det betyr noe bare for de helt nærmeste som er glad i deg selv om du er syk, for resten av samfunnet (og ofte for de nærmeste også) et du en byrde..... 

Det er en stor sorg å bli redusert fra en ressurs til en "kvise på samfunnets rumpe". 

Anonymkode: e6c33...a4f

[Anonym bruker]

Hi, jeg ble glad for å lese dette: "Vi fellesskapet inkluderer ikke, gjør ikke innsatsen for å holde kontakten. Vennskap ser ikke ut til å være knyttet til hvem man er som individ, men som hvem man er i gruppa. Hva man gjør, og hva man har."

Det er ikke så mange som virkelig ser dette, når de ikke er i situasjonen selv. Og selv mange av de som ser dette distanserer seg fra dette faktum.

Jeg er ikke ufør, men har gått på aap i nesten fire år. Ulykke og langvarig sykdom et par ganger har gjort at jeg nå sitter med minsteutbetaling fra Nav, tross høy utdanning. Noen ganger kan man falle mellom to stoler, selv når man tilsynelatende gjør de riktige valgene. Og ja, jeg kan bekrefte det du sier, Hi, man faller utenfor, man blir ikke inkludert. Om man ikke kan være med på det som koster så har man tydeligvis ikke særlig verdi for de som er priveligerte.

Jeg er heldigvis blitt trygg nok på meg selv til å vite min verdi som menneske. Likevel er det tøft å opprettholde denne viten og tryggheten når man hele tiden blir vist det motsatte. Man blir på mange måter usynlig når man havner utenfor på denne måten jobbmessig og økonomisk. Det helsemessige er vanskelig nok å takle, men det er faktisk enklere enn å takle alt det det medfører seg.

 

Anonymkode: c74af...c4d

[amandine]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det betyr noe bare for de helt nærmeste som er glad i deg selv om du er syk, for resten av samfunnet (og ofte for de nærmeste også) et du en byrde..... 

Det er en stor sorg å bli redusert fra en ressurs til en "kvise på samfunnets rumpe". 

Anonymkode: e6c33...a4f

Det er en stor sorg å bli redusert. Men jeg nekter å gå med på at man blir en byrde. Jeg vet utmerket godt hvor sårbart det er feks i sosiale settinger å skulle svare på hva man gjør når svaret er ufør. Og jeg kjenner godt til lettelsen man kan oppleve når man har et annet svar å komme med. Men jeg vil alltid holde fast på det første jeg skrev, det er hvem du er som betyr noe. Hva du gjør med de kortene du har på hånd og hvordan du er med andre. Kviser på samfunnets rumpe har jeg møtt flere av, men jeg tror ikke at noen av dem har vært uføre.

[skjotta]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi, jeg ble glad for å lese dette: "Vi fellesskapet inkluderer ikke, gjør ikke innsatsen for å holde kontakten. Vennskap ser ikke ut til å være knyttet til hvem man er som individ, men som hvem man er i gruppa. Hva man gjør, og hva man har."

Det er ikke så mange som virkelig ser dette, når de ikke er i situasjonen selv. Og selv mange av de som ser dette distanserer seg fra dette faktum.

Jeg er ikke ufør, men har gått på aap i nesten fire år. Ulykke og langvarig sykdom et par ganger har gjort at jeg nå sitter med minsteutbetaling fra Nav, tross høy utdanning. Noen ganger kan man falle mellom to stoler, selv når man tilsynelatende gjør de riktige valgene. Og ja, jeg kan bekrefte det du sier, Hi, man faller utenfor, man blir ikke inkludert. Om man ikke kan være med på det som koster så har man tydeligvis ikke særlig verdi for de som er priveligerte.

Jeg er heldigvis blitt trygg nok på meg selv til å vite min verdi som menneske. Likevel er det tøft å opprettholde denne viten og tryggheten når man hele tiden blir vist det motsatte. Man blir på mange måter usynlig når man havner utenfor på denne måten jobbmessig og økonomisk. Det helsemessige er vanskelig nok å takle, men det er faktisk enklere enn å takle alt det det medfører seg.

 

Anonymkode: c74af...c4d

Men hva skal de som "er priviligerte" gjøre da? Slutte å unne seg ting de har jobbet hardt for? Slutte å jobbe hardt slik at de heller ikke har råd til å unne seg ting? Betale inn så mye skatt at lønn utligne med trygd?

Jeg er glad i velferdsstaten vår. Så glad i den at jeg ønsker at den skal bestå lenge nok til at mine etterkommere og har nytte av den dersom det trengs. Å skulle utligne trygd og ytelser til det punkt at alle er likestilte i samfunnet er ikke bærekraftig e  plass.

Ja, livet er urettferdig noen ganger, jeg faller selv utenfor i mange situasjoner, men hva er egentlig løsningen?

[Anonym bruker]

3 minutter siden, skjotta skrev:

Men hva skal de som "er priviligerte" gjøre da? Slutte å unne seg ting de har jobbet hardt for? Slutte å jobbe hardt slik at de heller ikke har råd til å unne seg ting? Betale inn så mye skatt at lønn utligne med trygd?

Jeg er glad i velferdsstaten vår. Så glad i den at jeg ønsker at den skal bestå lenge nok til at mine etterkommere og har nytte av den dersom det trengs. Å skulle utligne trygd og ytelser til det punkt at alle er likestilte i samfunnet er ikke bærekraftig e  plass.

Ja, livet er urettferdig noen ganger, jeg faller selv utenfor i mange situasjoner, men hva er egentlig løsningen?

Jøss, hvordan greide du å tolke det ut fra det jeg skrev?

Dette har ingenting med misunnelse, ikke unne andre å ha de materielle godene de har råd til. Om du tror det så forstår du virkelig ingenting av hva som diskuteres i tråden!

Tror faktisk ikke jeg gidder prøve å forklare det en gang. Viser bare til det Amadine har svart i tråden, det sier det meste.

Anonymkode: c74af...c4d

[skjotta]

21 minutter siden, skjotta skrev:

Og ja, jeg kan bekrefte det du sier, Hi, man faller utenfor, man blir ikke inkludert. Om man ikke kan være med på det som koster så har man tydeligvis ikke særlig verdi for de som er priveligerte.

Jeg tolket det ut fra dette. 

Personlig er jeg lei av janteloven som visst sier at om man tjener og prioriterer riktig så skal det for all del skjules. At man skal alltid legge lista slik at den svakeste kommer ut på topp. 

Vi er "midt på treet" inntekt på 8-900 000 samlet, huslån og utgifter som normalt. Der er mange ting vi ikke har råd til, men når vi tar oss råd til noe får vi kommentarer som "Ja, der er noen som har det" og "sånnt kan jo ikke vi for trygda er ikke til å bli rik av" og videre beskyldes vi for å være lite inkluderende fordi vi valgte en ferie de ikke hadde råd til og fordi barna våre har noen merkeklær som deres barn ikke har.

Jeg ER inkluderende, jeg inviterer til mat og dekker alle utgifter  (men da gir jeg dem visst skyldfølelse fordi de ikke kan gjengjelde) vi inviterer med på tur i skog og mark (men det har de jo ikke helse til) eller på bytur (de har ikke råd til å shoppe uansett....) osv.

Til slutt kuttet jeg kontakt, uten at de gjorde noe for å opprettholde den selv, så nå er jeg en snobb som utestenger pga at de er fattige og jeg er så innmari rik. Go figure...

[Anonym bruker]

12 minutter siden, skjotta skrev:

Jeg tolket det ut fra dette. 

Personlig er jeg lei av janteloven som visst sier at om man tjener og prioriterer riktig så skal det for all del skjules. At man skal alltid legge lista slik at den svakeste kommer ut på topp. 

Vi er "midt på treet" inntekt på 8-900 000 samlet, huslån og utgifter som normalt. Der er mange ting vi ikke har råd til, men når vi tar oss råd til noe får vi kommentarer som "Ja, der er noen som har det" og "sånnt kan jo ikke vi for trygda er ikke til å bli rik av" og videre beskyldes vi for å være lite inkluderende fordi vi valgte en ferie de ikke hadde råd til og fordi barna våre har noen merkeklær som deres barn ikke har.

Jeg ER inkluderende, jeg inviterer til mat og dekker alle utgifter  (men da gir jeg dem visst skyldfølelse fordi de ikke kan gjengjelde) vi inviterer med på tur i skog og mark (men det har de jo ikke helse til) eller på bytur (de har ikke råd til å shoppe uansett....) osv.

Til slutt kuttet jeg kontakt, uten at de gjorde noe for å opprettholde den selv, så nå er jeg en snobb som utestenger pga at de er fattige og jeg er så innmari rik. Go figure...

Du kunne skrevet at du hadde denne erfaringen uten å linke til mitt innlegg. Det er absolutt ingenting i det innlegget mitt over her som en gang antyder at jeg har de holdningene du her snakker om! Jeg er nemlig en av de som virkelig har evnen til å glede meg over andres gleder og goder, jeg unner alle andre å ha det godt. Det som er poenget er at altfor mange opplever at man mister verdi som menneske hos andre når man mister arbeidsevne. Synd at du har blitt møtt med de holdningene når du har forsøkt å inkludere, men ikke døm alle i den situasjonen ut fra dine erfaringer! Innlegget ditt over hadde ikke noe med det jeg skrev å gjøre!

Anonymkode: c74af...c4d

[Anonym bruker]

56 minutter siden, skjotta skrev:

Jeg tolket det ut fra dette. 

Personlig er jeg lei av janteloven som visst sier at om man tjener og prioriterer riktig så skal det for all del skjules. At man skal alltid legge lista slik at den svakeste kommer ut på topp. 

Jeg finner ikke dette sitatet.....

Har scrollet gjennom tråden nå flere ganger, og finner ikke dette.

 

Anonymkode: aafff...a8a

[Anonym bruker]

Det at du dreier mer til venstre for at flere skal få slike goder betyr at de som ikke kan unne seg noe vil få enda dårligere råd. 

Samtlige partier til venstre skal øke skatter og avgifter. Det er de som har minst fra før som vil lide av det pga avgifter går på tvers av alle inntektsklasser. Den er lik for alle. 

Jeg betaler og min skatt for jeg er fornøyd med velferdsgodene, men for at fremtidige generasjoner skal nyte godt av det er ikke svaret å bare øke skattene. Vi betaler mye skatt, jeg kan være med på økte skatter hvis vi vet hva pengene går til og det er øremerket for dette. ikke bare si at vi skal øke skattene men ikke si noe om hvor vi vil redusere på. 

Hvis man får dårlige råd i privatøkonomien må man prioritere hva som er viktig, syns det er så synd at når det kommer til stat og kommune så er det bare å øke skattene og avgiftene hvis ikke økonomien går opp. 

Anonymkode: c2bba...144

[aanonym]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det at du dreier mer til venstre for at flere skal få slike goder betyr at de som ikke kan unne seg noe vil få enda dårligere råd. 

Samtlige partier til venstre skal øke skatter og avgifter. Det er de som har minst fra før som vil lide av det pga avgifter går på tvers av alle inntektsklasser. Den er lik for alle. 

Jeg betaler og min skatt for jeg er fornøyd med velferdsgodene, men for at fremtidige generasjoner skal nyte godt av det er ikke svaret å bare øke skattene. Vi betaler mye skatt, jeg kan være med på økte skatter hvis vi vet hva pengene går til og det er øremerket for dette. ikke bare si at vi skal øke skattene men ikke si noe om hvor vi vil redusere på. 

Hvis man får dårlige råd i privatøkonomien må man prioritere hva som er viktig, syns det er så synd at når det kommer til stat og kommune så er det bare å øke skattene og avgiftene hvis ikke økonomien går opp. 

Anonymkode: c2bba...144

Skatter og avgifter er er viktig virkemiddel for en mer rettferdig og solidarisk fordeling av velferden. Tror du privat økonomien blir bedre dersom du får lavere trygd/må betale velferdsgoder selv? 

[Anonym bruker]

Synes det er veldig flott at du tenker sånn, at du ser at du har vært heldig, har ett godt liv. Men at ikke alle er like heldige.

Fra jeg kom til verden ble jeg utsatt for grovt seksuelt misbruk, vold og psykisk terror. Jeg vokste opp med hat, aldri kjærlighet. Jeg kom meg ikke vekk, før jeg var 16 år. Selv om det var lærere og naboer som var klar over at jeg ikke hadde det bra.

Jeg har alltid måtte klare meg selv, jobbe og være alene. Så møtte jeg en mann, følte en trygghet, fikk 2 barn. Så ble jeg fysisk syk, og mannen stakk. Etter den gang, har jeg fått flere diagnoser, og blir bare dårligere. Jeg har prøvd å utdanne meg, jobbe, kurs, ja alt. For jeg vil jobbe, jeg vil virkelig ikke være syk. Jeg har jobbet siden jeg var 13 år. Det er en stor sorg, og være for syk til å jobbe. Jeg er såpass syk og, at jeg kommer meg ikke ofte ut. Så da er man og helt ensom, og alene. Har jo barna, og takk og pris er de tenåringer nå. Ellers måtte barnevernet tatt de. For faren ønsker ikke å ha noe med de å gjøre.

Hadde ikke jeg hatt barn, så hadde jeg bare tatt livet mitt. For jeg unner ikke engang min verste fiende, dette livet.

Anonymkode: 7fdbf...3da

[Anonym bruker]

2 timer siden, amandine skrev:

Det er en stor sorg å bli redusert. Men jeg nekter å gå med på at man blir en byrde. Jeg vet utmerket godt hvor sårbart det er feks i sosiale settinger å skulle svare på hva man gjør når svaret er ufør. Og jeg kjenner godt til lettelsen man kan oppleve når man har et annet svar å komme med. Men jeg vil alltid holde fast på det første jeg skrev, det er hvem du er som betyr noe. Hva du gjør med de kortene du har på hånd og hvordan du er med andre. Kviser på samfunnets rumpe har jeg møtt flere av, men jeg tror ikke at noen av dem har vært uføre.

Jeg er helt enig med deg altså, men det er vanskelig å holde på den overbevisningen når du blir syk.

Jeg vet selvfølgelig at jeg har en verdi, jeg har f.eks en stor verdi som mamma, og siden jeg alltid er hjemme er jeg veldig tilstede for barna og vi har en helt annen ro en mange andre familier som stresser med tidsklemma. Alt er ikke negativt ved å ha en ufør mor heller.

Men når du har vært et aktivt mennske, med masse jern i ilden, full av krutt, jobbet mye og gitt mye av deg selv, da er det vanskelig å se når du plutselig blir nærmest husbunden, hele nettverket ditt forsvinner og ensomheten råder. Da føler man seg ikke særlig verdifull lenger... Det er en følelse vi som brått har fått livet endret pga sykdom må takle, vi må sørge, vi må rase over det urettferdige i det, også må vi akseptere det.

Og for de som begynte diskutere økonomi, det har ingenting med saken å gjøre for min del. Jeg hadde en god stilling, god lønn og gode forsikringer, jeg lider ingen nød økonomisk som ufør. Det er det sosiale og ensomheten ved å falle utenfor arbeidslivet som er det verste for min del.

Anonymkode: e6c33...a4f

[Gjest Antarctica]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tenker du er litt naiv. Er selv i 100% jobb med familie og barn, men kjenner veldig mange som snylter på velferdsgodene vi har. Som er ufør, for de ikke gidder å jobbe. Eller får dagpenger fordi de ikke gidder å jobbe. Kjenner selvsagt også folk som er feks. ufør som absolutt ikke vil det, og godt kunne tenkt seg å jobbe!

Anonymkode: f1778...353

Hvis du kjenner "veldig mange" som får ytelser de ikke kvalifiserer til, så vanker du enten i et veldig merkelig miljø - eller så mangler du noen sentrale fakta om hver enkelt av disse "snylterne".

[amandine]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er helt enig med deg altså, men det er vanskelig å holde på den overbevisningen når du blir syk.

Jeg vet selvfølgelig at jeg har en verdi, jeg har f.eks en stor verdi som mamma, og siden jeg alltid er hjemme er jeg veldig tilstede for barna og vi har en helt annen ro en mange andre familier som stresser med tidsklemma. Alt er ikke negativt ved å ha en ufør mor heller.

Men når du har vært et aktivt mennske, med masse jern i ilden, full av krutt, jobbet mye og gitt mye av deg selv, da er det vanskelig å se når du plutselig blir nærmest husbunden, hele nettverket ditt forsvinner og ensomheten råder. Da føler man seg ikke særlig verdifull lenger... Det er en følelse vi som brått har fått livet endret pga sykdom må takle, vi må sørge, vi må rase over det urettferdige i det, også må vi akseptere det.

Og for de som begynte diskutere økonomi, det har ingenting med saken å gjøre for min del. Jeg hadde en god stilling, god lønn og gode forsikringer, jeg lider ingen nød økonomisk som ufør. Det er det sosiale og ensomheten ved å falle utenfor arbeidslivet som er det verste for min del.

Anonymkode: e6c33...a4f

Jeg vet godt hva du snakker om, og hvis du hadde kjent meg hadde du visst at når jeg i tidligere innlegg sier at jeg vet hvordan det er å være ufør, så er det ikke det at jeg tenker meg til det, jeg vet. Jeg er ikke en av dem som antar meg frem til andres følelser, men jeg erfart livet selv både med og uten frisk kropp.

Forøvrig er jeg også en av de priviligerte,  en av de heldige. Jeg kunne skrevet HI selv, med litt endring på yrker og antall barn. Jeg vet jeg er heldig, og jeg setter pris på det. Hele tiden. Jeg har vært ufør men er det ikke lenger, og tro meg, det er noe jeg DIGGER hver eneste dag. Men jeg er ikke mer eller mindre verdifull pga førlighet.  Det er noe uførheten ga meg, jeg ble nødt til å finne en verdi i meg for den jeg er og ikke det jeg har som yrke. Jeg er et rikere menneske etter uførheten enn før nettopp på grunn av dette.