Ny partner raskt etter dødsfall.

[Anonym bruker]

Det er snakk om DEN generasjonen hvor de giftet seg da de var unge. Farmoren passet sikkert på mannen,ordnet alt avmat og klær. Han levde aldri alene,aldri måtte tenke på sånne ting som å lage rutine. Han er nok ensom og klarer ikke å omstille seg til å være singel. Forståelig nok. I tillegg er han også en mann. De har det vanskeligere for å klare seg på egen hånd. Jeg ser at mange kvinner kan leve alene,finner seg venninner,hobbyer,ser hvor viktig det er å holde husholdningen osv.

Anonymkode: efb3f...58e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva med mitt eksempel, da? Det er da relevant. 

Hvordan vil du vurdere det? 

Anonymkode: 84622...bad

Ja.. det er det. Kondolerer for tapet ditt. Jeg håper du finner lykken en gang til for det fortjener du virkelig. Og det vet jeg min farfar også fortjener.. men det er bare noe med tiden her jeg føler er så sår og vanskelig. Hun var "nettop" her. Men jeg har ikke opplevd dødsfall av samboer/mann, så jeg aner ikke hvordan jeg selv ville taklet sorgen. Jeg ser jo for meg at jeg ville ønsket å finne lykken igjen!  Men jeg ser liksom ikke det for meg på under ett år.. er man ikke midt i en ting sorgprosess da? Når man har vært gift så lenge... du har enda ikke funnet en annen, men troe du at du uansett hadde vært klar psykisk for et nytt forhold? Jeg er litt engstelig han gjør dette kun for å døyve sin smerte.. er det ikke viktig å kjenne på den og finne ut av den, alene? Vertfall for en stund? Men jeg provoserer nok nå, fordi jeg ikke har vært i disse skoene... jeg forstår det! Det er bare det at de var gift, nesten hele livet.. og for meg er det helt feil å "hoppe" så raskt til neste.. men tror jeg må jobbe litt med meg selv her, for absolutt alle dere som har svart meg tenker helt annerledes! 🤔 Hi

Anonymkode: f16c1...014

[Anonym bruker]

Det er en type kroppslig smerte som heter enkemannsstøt, når man slår et helt spesielt punkt på bak på albuen. Det gjør skikkelig vondt en veldig kort periode, også går den over. 

Så det din farfar gjør er helt vanlig for eldre enkemenn, å fort finne seg en ny. Veldig mange av disse eldre mennene kan knapt koke poteter, eller mye mindre steke kjøttkaker, steik, vaske vinduer etc. Samtidig sitter det endel enker med denne kompetansen som savner en mann å stelle for. 

Jeg skjønner at du synes det er vanskelig, men jeg mener du bør prøve med raushet og forståelse. Det handler nok ikke om at din farmor hadde så liten verdi han har glemt henne, men at han ikke veit om noen annen måte å leve på. Så har han noen å dele dagene med. Det finnes så uendelig mange ensomme eldre der ute, med radio og tv som eneste selskap. Unn din farfar å ikke være ensom. 

Anonymkode: b26b4...045

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser hva dere sier og jeg er enig i mye av det. Jeg unner han lykke og kjærlighet. Det er bare det at det kjennes så respektløst når det kun er gått 8 mnd? Ikke det en gang..hadde det vært 2 år, hadde jeg tenkt helt annerledes. Hvordan kan han gå all inn for et annet forhold så tidlig? Hvordan i det hele tatt ha plass til å elske en annen så tidlig? Og ikke minst, er det rett for denne nye damen og være et plaster på såret? Hi

Anonymkode: f16c1...014

Hvem tror du at du er? Du har ingen rett til å dømme din farfars kjærlighetsliv. Farmoren din er død, han er ikke respektløs fordi han går videre med livet sitt. Dette handler ikke om deg, så la det gå.

Anonymkode: b19bd...ce9

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvem tror du at du er? Du har ingen rett til å dømme din farfars kjærlighetsliv. Farmoren din er død, han er ikke respektløs fordi han går videre med livet sitt. Dette handler ikke om deg, så la det gå.

Anonymkode: b19bd...ce9

Jeg vet det ikke handler om meg og ytrer ikke dette til noen i familien og aller minst han. Min intensjon er å støtte... trenger bare å få ut mine egentlig følelser ett sted. Da må det bli eg anonymforum. Hi

Anonymkode: f16c1...014

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ja.. det er det. Kondolerer for tapet ditt. Jeg håper du finner lykken en gang til for det fortjener du virkelig. Og det vet jeg min farfar også fortjener.. men det er bare noe med tiden her jeg føler er så sår og vanskelig. Hun var "nettop" her. Men jeg har ikke opplevd dødsfall av samboer/mann, så jeg aner ikke hvordan jeg selv ville taklet sorgen. Jeg ser jo for meg at jeg ville ønsket å finne lykken igjen!  Men jeg ser liksom ikke det for meg på under ett år.. er man ikke midt i en ting sorgprosess da? Når man har vært gift så lenge... du har enda ikke funnet en annen, men troe du at du uansett hadde vært klar psykisk for et nytt forhold? Jeg er litt engstelig han gjør dette kun for å døyve sin smerte.. er det ikke viktig å kjenne på den og finne ut av den, alene? Vertfall for en stund? Men jeg provoserer nok nå, fordi jeg ikke har vært i disse skoene... jeg forstår det! Det er bare det at de var gift, nesten hele livet.. og for meg er det helt feil å "hoppe" så raskt til neste.. men tror jeg må jobbe litt med meg selv her, for absolutt alle dere som har svart meg tenker helt annerledes! 🤔 Hi

Anonymkode: f16c1...014

Jeg fikk et tilbud ganske nylig. Det var ikke aktuelt, fordi jeg ikke tenner på den personen. (Jeg presiserer det, fordi jeg vil du skal vite at jeg avviste ham fordi han er feil type. Ikke fordi jeg syns jeg "burde" vente på ett eller annet magisk tidspunkt.) 

Men hvis jeg mot formodning hadde tatt imot tilbudet, og hadde vært glad og forelsket - og hvis noen så deretter hadde begynt å uttale seg om at dette var for hurtig, og kalt meg respektløs - da vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Grått meg fillete bak låst dør, sannsynligvis... 

For du skal vite at på det punktet jeg er nå, så er det ÉN eneste ting jeg leter etter, og det er lyspunkter.  Glimt av glede, latter, sol, musikk, skjønnhet, mat, samtaler, hygge - hva som HELST som kan blinke som et bittelite fyrtårn, gjennom den stort sett grå og ugjennomtrengelige tåka som en hverdag i en sorgprosess er... Og hvis en forelskelse - seriøs eller overfladisk - kunne gi meg noen sånne glimt, hvorfor burde jeg skyve det bort? 

Du sier "Men jeg ser liksom ikke det for meg på under ett år.. er man ikke midt i en ting sorgprosess da?" Og joda - det er man. Merkelig nok mener en del andre at de vet hva man klarer eller ikke klarer, og når man bør klare det. Etter 4-5 måneder skjønner f eks ikke venner helt at det fortsatt er tøft og at man trenger besøk, eller at noen ringer. Etter 6 måneder syns arbeidsgiveren at man bør jobbe som vanlig.

Så i utenomverdenens øyne er det gått "lang" tid, ikke sant? Men begynner noen å nevne romantikk, nei, da er det ikke måte på hvor åpent såret står! Så som du ser - går det et halvår er man visst kjekk nok til å ha normale belastninger, men ikke til å oppleve noe hyggelig? Alt i alt føles jo dette som at mennesker rundt en ønsker en vondt: det forventes at en ser normal ut og jobber fullt, men likevel nekter seg det gode i livet. Unner de meg bare det triste? (Det spørsmålet vil nok bestefaren din stille seg, hvis han får vite om dine tanker.) 

Som et lite supplement kan jeg fortelle deg hva min svigermor, den avdødes mor, sa til meg sist vi møttes: "Vi er så glade i deg, og vi håper så inderlig du får et godt liv fremover - med en kjekk fyr!" Hun unner meg det, selv om det er hennes eget barn som er død.

Anonymkode: 84622...bad

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvem tror du at du er? Du har ingen rett til å dømme din farfars kjærlighetsliv. Farmoren din er død, han er ikke respektløs fordi han går videre med livet sitt. Dette handler ikke om deg, så la det gå.

Anonymkode: b19bd...ce9

Denne tråden handler om Hi, så jeg synes ikke man skal være så brå med Hi. Det er hennes sorg som snakker når hun føler så mye på det at farfaren har funnet en ny dame å dele livet med.

Jeg har svart deg tidligere i tråden, Hi, du skrev at du må gå litt i deg selv fordi du ser at de fleste som har svart sier det samme. Det du føler er ikke unormalt. Men jeg tror at årsaken til at det blir så sårt og vanskelig for deg er at du kanskje ubevisst ønsker at din farfar skal sørge på samme måte som deg selv, og at du føler at hvis han ikke gjør det så sørger han ikke nok, føler ikke nok, savner ikke nok - samtidig som du jo er bekymret for at han bare bruker den nye dama til å døyve sin egen smerte. Alt dette er normalt å føle i din situasjon, fordi en sorg rammer så dypt.

Det jeg tror du kan prøve å akseptere er det at ulike personer kan sørge akkurat like mye selv om de kanskje viser det på veldig ulike vis. Noen roper og skriker og hyler ut smerten av sorgen, andre blir tilbaketrukne og pleier sorgen i stillhet, andre kan døyve sorgen med å "utagere" på ulike vis, noen har behov for å dele med andre, noen har behov for å være alene. Noen føler de hedrer de døde ved å sette enda mer pris på livet, leve enda litt mer intenst.

Jeg vil tro at din farfar sørger på en annen måte enn du gjør. Men jeg tror ikke han sørger mindre. Han har nok heller ikke mindre respekt for din farmor enn det du har. Tvert imot, hadde han ikke respektert henne så hadde han ikke levd 54 år sammen med henne. Jeg vil også tro at hun han nå har funnet er en han kan sørge sammen med, dele minner fra ekteskapet med henne. Ikke for å bruke henne som en terapeut, men fordi det gjerne kommer mange øyeblikk hvor det er naturlig for ham å si "Da Kari og jeg.... det brukte Kari og jeg også å gjøre... du skulle hørt hvordan vi lo da Kari og jeg.. Der er du og Kari like, hun likte heller ikke at jeg... Kari likte mente også det samme som deg om dette...". Ikke overdrevent, men der det er naturlig at ting dukker opp. Spesielt om hun han har møtt er enke, da vet de hva den andre går gjennom, det å snakke om den de har mistet er ingen trussel, og noen ting kan man dele med en partner, men kan være vanskelig å dele med andre, kanskje spesielt familien hvor din farfar tross alt er far og farfar, og det kanskje ikke er like naturlig (spesielt for hans generasjon) å dele like mye med sine nærmeste.

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, Hi, men om du kan greie å se at ulike personer kan sørge veldig ulikt og likevel sørge like mye, da tror jeg det blir lettere for deg å akseptere din farfars valg. Og når du aksepterer det, da tror jeg du også kan begynne å glede deg sammen med ham for hans overraskende funn av ny lykke midt i hans livs største sorg. Og en ting til slutt - du er heller ikke respektløs overfor din farmor om du gleder deg på din bestefars vegne nå. Du svikter ikke henne, du glemmer ikke henne, hun blir ikke mindre verdt selv om du gleder deg over at farfars liv er blitt lettere i den sorgen han garantert vil ha med seg til han dør. Du bærer med deg din farmor bestandig, på samme måte som din farfar gjør selv om dere åpner dere til å ønske en ny velkommen i familien. Ingen kan ta fra din farmor hennes posisjon i familien, og det ønsker nok heller ikke farfars nye dame. Men hun kan bli et positivt tilskudd til familien om du/dere åpner dere for det og aksepterer at farfar ikke sørger mindre selv om han gjør ting som får dere til å tro det.

Anonymkode: 5f870...22a

[Anonym bruker]

Nå skal det sies at jeg ikke har lest hva andre har skrevet her, men 

Det finnes forskjellige måter å komme over både dødsfall og kjærlighetssorg om jeg får kalle det det. Kanskje din farfar fant en utvei gjennom en annen kvinne. Kanskje han ikke klarer seg alene uten noen nær seg (da tenker jeg ikke på familie, men noen utenfor). For alt du vet kan det hende at din farfar ser det samme i sin nye elsker som ved din farmor. Du ser det kanskje ikke, kanskje ikke andre heller. Men han vet nok best selv hva som er best for han. 

 

Jeg hadde nok heller ikke syntes det var greit om min farfar/farmor/mormor/morfar hadde funnet seg en annen om det var dødsfall av den ene part. Jeg ville heller bare åpnet armene mine til den nye, for da vet jeg at jeg har vært god mot min mor/far. Det er det som kalles nestekjærlighet, man viser sin familie kjærlighet via noe annet. 

 

Håper du forsto det jeg prøvde å forklare, det ble litt komplisert skrevet. 

 

Lykke til ❤️

Anonymkode: f03fb...1b9

[Anonym bruker]

På ‎23‎.‎06‎.‎2017 den 23.34, Anonym bruker skrev:

Jeg fikk et tilbud ganske nylig. Det var ikke aktuelt, fordi jeg ikke tenner på den personen. (Jeg presiserer det, fordi jeg vil du skal vite at jeg avviste ham fordi han er feil type. Ikke fordi jeg syns jeg "burde" vente på ett eller annet magisk tidspunkt.) 

Men hvis jeg mot formodning hadde tatt imot tilbudet, og hadde vært glad og forelsket - og hvis noen så deretter hadde begynt å uttale seg om at dette var for hurtig, og kalt meg respektløs - da vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Grått meg fillete bak låst dør, sannsynligvis... 

For du skal vite at på det punktet jeg er nå, så er det ÉN eneste ting jeg leter etter, og det er lyspunkter.  Glimt av glede, latter, sol, musikk, skjønnhet, mat, samtaler, hygge - hva som HELST som kan blinke som et bittelite fyrtårn, gjennom den stort sett grå og ugjennomtrengelige tåka som en hverdag i en sorgprosess er... Og hvis en forelskelse - seriøs eller overfladisk - kunne gi meg noen sånne glimt, hvorfor burde jeg skyve det bort? 

Du sier "Men jeg ser liksom ikke det for meg på under ett år.. er man ikke midt i en ting sorgprosess da?" Og joda - det er man. Merkelig nok mener en del andre at de vet hva man klarer eller ikke klarer, og når man bør klare det. Etter 4-5 måneder skjønner f eks ikke venner helt at det fortsatt er tøft og at man trenger besøk, eller at noen ringer. Etter 6 måneder syns arbeidsgiveren at man bør jobbe som vanlig.

Så i utenomverdenens øyne er det gått "lang" tid, ikke sant? Men begynner noen å nevne romantikk, nei, da er det ikke måte på hvor åpent såret står! Så som du ser - går det et halvår er man visst kjekk nok til å ha normale belastninger, men ikke til å oppleve noe hyggelig? Alt i alt føles jo dette som at mennesker rundt en ønsker en vondt: det forventes at en ser normal ut og jobber fullt, men likevel nekter seg det gode i livet. Unner de meg bare det triste? (Det spørsmålet vil nok bestefaren din stille seg, hvis han får vite om dine tanker.) 

Som et lite supplement kan jeg fortelle deg hva min svigermor, den avdødes mor, sa til meg sist vi møttes: "Vi er så glade i deg, og vi håper så inderlig du får et godt liv fremover - med en kjekk fyr!" Hun unner meg det, selv om det er hennes eget barn som er død.

Anonymkode: 84622...bad

I tillegg til dette er sorgprosess noe de fleste ønsker å få hjelp til å takle. Når en person i 60-årene mister sin ektefelle, har han/hun ofte voksne barn, ofte bor de langt av gårde, har egne barn, familie, jobb og har ikke tid til å være der for ham/henne. Derfor blir søken etter noen som kan hjelpe dem i sorgen og stå sammen med dem, bringe dem lykke og livslyst, så viktig. Det er beintøft å stå alene i sorgen, slik mange gjør. De fleste som holder på å dø av kreft, ønsker heller ikke at deres ektefelle skal være alene i lang tid - hva hjelper det? Det bringer ikke den avdøde tilbake, og respektløst? Mot hvem?

Anonymkode: 3a20e...c8d

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

I tillegg til dette er sorgprosess noe de fleste ønsker å få hjelp til å takle. Når en person i 60-årene mister sin ektefelle, har han/hun ofte voksne barn, ofte bor de langt av gårde, har egne barn, familie, jobb og har ikke tid til å være der for ham/henne. Derfor blir søken etter noen som kan hjelpe dem i sorgen og stå sammen med dem, bringe dem lykke og livslyst, så viktig. Det er beintøft å stå alene i sorgen, slik mange gjør. De fleste som holder på å dø av kreft, ønsker heller ikke at deres ektefelle skal være alene i lang tid - hva hjelper det? Det bringer ikke den avdøde tilbake, og respektløst? Mot hvem?

Anonymkode: 3a20e...c8d

Det med å nekte deg det gode har jeg også sett - "Hvorfor drar hun på fest 2 måneder etter mannens død, bryr hun seg ikke?", "hvorfor ser hun så glad ut/går på kino/reiser på ferie så raskt etter mannen døde, sørger hun ikke?". Men gå på jobb, rydde i huset og "skjerpe seg" ved å ikke gråte hele tiden - det er det forventet at man gjør. Rart det.

Anonymkode: 3a20e...c8d

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det med å nekte deg det gode har jeg også sett - "Hvorfor drar hun på fest 2 måneder etter mannens død, bryr hun seg ikke?", "hvorfor ser hun så glad ut/går på kino/reiser på ferie så raskt etter mannen døde, sørger hun ikke?". Men gå på jobb, rydde i huset og "skjerpe seg" ved å ikke gråte hele tiden - det er det forventet at man gjør. Rart det.

Anonymkode: 3a20e...c8d

Bite tennene sammen, slite seg tidlig opp og på jobb, luke i hagen og vaske rundt, samt sukke tappert og si "joda, skal ikke klage, mange andre har det verre" når noen spør hvordan det går = klassisk ideal for passende sørging.

Ramle på fylla med gamle venner, skåle for den avdøde og fortelle komiske anekdoter om ham, danse, høre deilig musikk på festivaler og holde seg i betryggende avstand fra ugress og langkoster = et stykke unna idealet.

Men den siste der ligner mest på meg. 

Anonymkode: 84622...bad

[Brillefanten]

Min mormor døde da hun var 60 år. I 28 år levde min morfar alene. Han fant aldri noen å dele livet med etter mormor. Jeg skulle så veldig gjerne ønsket at han hadde funnet kjærligheten igjen. 

Livet ble ensomt, og familien ellers klarte ikke å fylle det hullet som han hadde i hjertet sitt, uansett hvor mye vi prøvde... 

Unn ham lykken. Den kommer ikke alltid når det "passer seg". 

[Etnyttliv]

Jeg har mistet min kone i kreft etter å ha vært gift i 48 år og kjærester i 52 år. Vi hadde et flott liv i sammen. Hun var kreftsyk i over 5 år. Tapet ble så sterkt for meg, jeg trodde ikke sorg kunne være så tøft. Jeg har mistet foreldre og søsken, det er "normal" sorg, men å miste den du har delt hele livet med er brutalt. Du blir så alene, selv om du har nær familie, barn og barnebarn, og venner. Vi snakket mye om mitt liv og hvordan hun mente jeg skulle fortsette å leve etter at henne hadde gått bort. Hun bedyret at jeg måtte finne meg en ny venn og leve mitt liv videre, så snart jeg orket dette. Savnet etter å ha noen å dele live, hverdagen med, og ha en å holde rundt, var stort. Jeg holdt det ikke ut. Savnet like stort i dag, savnet og kjærligheten til min avdøde, vil være med meg så lenge jeg lever.. Det tok noen måneder, dagene ble for tøffe, jeg følte jeg måtte prøve å få en venn. Var heldig å finne en hyggelig og omsorgsfull dame, som takler å dele min sorg, og mine sorgtunge gråte stunder. Hun er god trøster, en god samtalepartner og en unnværlig god venn. Vi har det godt sammen og ønsker og få forståelse fra familie og nære venner, som kjemper med sin sorg. Ønsker at livet skal gå videre og at kjæresten skal bli et medlem, en venn til alle. Tiden er kort, alderen tar en. Jeg gjorde noe "feil", som ga et støkk i familien og noen venner, var for rask med å annonsere min nye venn, da på FB. Gjorde det for å vise at jeg har det bra, for å dele gleden samtidig med sorgen. Dette ble feil for de fleste. Har beklaget det, og sluttet med å annonsere våre glade dager til allmenheten. 

[Anonym bruker]

Her har du en stor jobb å gjøre, HI: med deg selv!

Du høres ut som en egoistisk unge som kun ser deg selv og dine egne følelser her. Du sier at det er respektløst, men den eneste respektøse her er DU! 

Skal din farfar leve i ensomhet for å tilfredsstille deg? Når ville det passe DEG at han evt fant ei å dele resten av livet med? 

Å om han ikke skulle ha noen dame å dele livet med, ville DU være villig til å flytte inn, lage middag, ordne huset og være selskap 24/7? Hvis du ikke har mulighet til det, foreslår jeg at du tar deg kraftig sammen, og tenker på hans behov istedet for deg, deg, deg!

Anonymkode: 2fc52...617

[Anonym bruker]

On 6/22/2017 at 9:02 PM, Anonym bruker said:

Min kjære farmor døde for et 8 mnd siden... hun og min farfar hadde vært sammen i over 50 år. Hun gjorde alt for han. Nå har altså farfar gått og skaffet seg ny dame. Han annonserer så flittig på sosiale medier hvordan han sørger...men dame, det har han fått. Jeg kjenner jeg blir dårlig. Bør jeg bare respektere? Jeg kan jo ikke si noe heller.  Føler bare det er så respektløst, så tidlig. Hun døde brått og uventet. Så sorgprosessen hans startet ikke før hun døde, for å si det sånn... er jeg rar som får dårlige følelser rundt dette? 😢

Anonymkode: f16c1...014

vet dette er et gammelt innlegg,men dette synes jeg er helt greit. Farfaren din fortjener og være lykkelig

Anonymkode: b3a31...7c8

[Anonym bruker]

På 22.6.2017 den 21.02, Anonym bruker skrev:

Min kjære farmor døde for et 8 mnd siden... hun og min farfar hadde vært sammen i over 50 år. Hun gjorde alt for han. Nå har altså farfar gått og skaffet seg ny dame. Han annonserer så flittig på sosiale medier hvordan han sørger...men dame, det har han fått. Jeg kjenner jeg blir dårlig. Bør jeg bare respektere? Jeg kan jo ikke si noe heller.  Føler bare det er så respektløst, så tidlig. Hun døde brått og uventet. Så sorgprosessen hans startet ikke før hun døde, for å si det sånn... er jeg rar som får dårlige følelser rundt dette? 😢

Anonymkode: f16c1...014

Så bra for farfar, kan du ikke heller bare være glad på hans vegne? 

Anonymkode: 601c7...f3d