Ny partner raskt etter dødsfall.

[Anonym bruker]

Min kjære farmor døde for et 8 mnd siden... hun og min farfar hadde vært sammen i over 50 år. Hun gjorde alt for han. Nå har altså farfar gått og skaffet seg ny dame. Han annonserer så flittig på sosiale medier hvordan han sørger...men dame, det har han fått. Jeg kjenner jeg blir dårlig. Bør jeg bare respektere? Jeg kan jo ikke si noe heller.  Føler bare det er så respektløst, så tidlig. Hun døde brått og uventet. Så sorgprosessen hans startet ikke før hun døde, for å si det sånn... er jeg rar som får dårlige følelser rundt dette? 😢

Anonymkode: f16c1...014

[Anonym bruker]

Den brutale sannheten er at du ikke har rett til å legge styringer på hvordan din farfar sørger eller lever. Ingen tang ta fra deg følelsene dine, men du bør absolutt holde dem for deg selv...

 

Jeg er egentlig imot generaliseringer, men det sies at de som har levd et godt samliv med noen har lettere for å finne ny partner, raskere, ved dødsfall. Det kan jo kanskje være en liten trøst for deg? En annen ting er at den generasjonen han er har aldri trengt å leve alene med alt det innebærer, det å plutselig være i den situasjonen at man må ordne og huske på alt alene kan være utrolig vanskelig og gjøre sorgen desto tyngre. Har han funnet noen som han igjen kan dele sin hverdag med så er jo det flott, det minimerer ikke det han hadde sammen med sin tidligere kone.

Anonymkode: 5dc72...18d

[Anonym bruker]

Hva tror du din farmor hadde ønsket for mannen hun elsket i 50 år - at han skulle bruke sine siste år på å sørge over henne og være deprimert pga. det, eller finne en som kan elske ham de resterende årene av hans vis og gjøre ham lykkelig?

Har lest noe forskning om dette. De som har vært i veldig gode forhold er ofte raskere til å finne en ny partner etter at ektefellen har dødd. Det har ikke noe med å ikke respektere den avdøde.

At du har de følelsene du har rundt dette er vel forståelig, men se om du også kan unne din farfar å være lykkelig. Han mistet sin livspartner og elskede gjennom 50 år. Jeg tror ikke du hadde likt det noe bedre om din farfar levde ensom og alene uten noen å dele resten av livet med, ville du det? Kanskje du ville det? Men da må du spørre deg selv hvorfor - for da ligger nok svaret i deg selv, at du savner og sørger fortsatt og ikke er klar for at han kan greie å gå videre.

Kjærligheten kommer ofte ikke når man bestiller den, den kan komme når som helst. Og selv om det kanskje er vanskelig for deg å tro det så er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det at han sørger over din farmor og det at han har funnet seg en ny kjærest. Men kanskje din farfar er bedre på å akseptere tapet selv om han sørger, og har tatt et valg om at selv om han mistet sin kjære så ønsker han ikke å slutte å leve.

Om du døde i dag, hadde du ønsket at mannen din skulle sørge og være ulykkelig i mange år fremover, eller hadde du ønsket for ham at han fant en annen som kanskje til og med kan være en støtte i sorgen?

Jeg traff en enkemann kort tid etter han var blitt enkemann. "Altfor" tidlig. Hans kones familie var fantastisk. De var helt tydelig på at de ønsket han skulle bli lykkelig igjen, at ingenting kunne bringe tilbake deres datter/søster, og at de ønsket ham å bli lykkelig så fort som mulig. De sa at han hedret hennes minne ved å fortsette å leve et godt og lykkelig minne, ikke ved å grave seg ned i en dyp sorg. De takket meg til og med for å bli sammen med ham, og det var før det var gått ett år etter hennes død.

Unn din farfar å møte kjærligheten igjen <3

Anonymkode: 5f870...22a

[Syngensang]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Den brutale sannheten er at du ikke har rett til å legge styringer på hvordan din farfar sørger eller lever. Ingen tang ta fra deg følelsene dine, men du bør absolutt holde dem for deg selv...

 

Jeg er egentlig imot generaliseringer, men det sies at de som har levd et godt samliv med noen har lettere for å finne ny partner, raskere, ved dødsfall. Det kan jo kanskje være en liten trøst for deg? En annen ting er at den generasjonen han er har aldri trengt å leve alene med alt det innebærer, det å plutselig være i den situasjonen at man må ordne og huske på alt alene kan være utrolig vanskelig og gjøre sorgen desto tyngre. Har han funnet noen som han igjen kan dele sin hverdag med så er jo det flott, det minimerer ikke det han hadde sammen med sin tidligere kone.

Anonymkode: 5dc72...18d

Enig med deg, dessutan så er han vel ikkje heilt ung lenger, så om han har funne kjærleiken igjen er det ikkje sikkert han har tid til å vente i årevis for at du ikkje skal bli fornærma. 

[Anonym bruker]

Det er sikkert veldig ensom å bli alene etter så mange år. Kanskje han har fått kjæreste for ikke å sitte hjemme og sørge. Tenker du ikke er på besøk hos han hver dag.

Selv synes jeg det er respektløst å sitte hjemme og la livet gå til spille. Er sikker på at din farmor ønsker han er lykkelig. Og fordi man har mistet en kjær er det ikke slik at en ny kjærlighet kommer og visker ut den gamle,

Synes du skal være glad på hans vegne.

Anonymkode: bd969...a05

[Anonym bruker]

Han trengte sikkert en ny hushjelp.

Anonymkode: abc63...74a

[Anonym bruker]

Jeg respekterer eldre som velger å gå inn i et nytt forhold etter partneren har gått bort. Har du tenkt på at dette kan være en del av hans sorgprosess. At han trenger en ved sin side, som han kan elske og dele alt med? Tror du farmoren din ville ønsket at han skulle brukt sine siste år på råtne i sorg etter hennes død? Synes det er flott at din farfar han klart å finne seg en ny dame i livet. Ikke som noen erstatning for din farmor, men som en manglende brikke i livet hans for at han skal være lykkelig. Husk på at han er vært vandt til å ha farmoren din ved sin side i over 50 år. Når hun døde stod han plutselig alene. Se det positive ved det! Han får igjen livsgleden og kanskje lever noen år ekstra han også. Ikke tro han ikke elsker farmoren din, og hans nye kjæreste vil aldri være noen erstatning for henne. Han kommer alltid til å ha en kone, og det er din farmor  

Anonymkode: 139b7...313

[Anonym bruker]

Bestemoren til kjæresten min mistet mannen for ca ett år siden, han var høyt elsket av alle, og de hadde et veldig godt forhold! Når han døde gikk det ca 4 mnd så hadde bestemoren til kjæresten min funnet en "ny" å dele hverdagen med. De har kjent hverandre lenge, og har begge mistet livspartneren sin.. det å ha noen å være med,sørge sammen med og snakke med betyr nok veldig mye i en sårbar situasjon ☺️ Vil nok tro at den nye kjæresten til farfaren din vet at hadde han kunne fått farmoren din tilbake så hadde han ikke nølt, og tror nok ikke han er med henne som "erstatning", men heller som støtte.. 

Anonymkode: 8cf5e...fc0

[Anonym bruker]

Finnes ingen fasit på dette. Og han kan føle på sorg, men samtidig ha et ønske om å være i et nytt forhold. Noen trenger det for å overleve. Det kan være tøft for pårørende, men dette bør han kjenne på selv.

Anonymkode: af76d...523

[Anonym bruker]

Etter å ha delt et liv sammen i over 50 år er det virkelig vanskelig å plutselig være alene. Eldre mennesker som etter et langt samliv finner seg en ny rimelig kjapt skjønner jeg. 

Yngre mennesker har jeg det litt strammere med. Jeg kjenner til en familie hvor moren fikk brystkreft og døde da eldste barnet var ca 10 år. Det gikk 3 måneder. Så flyttet en ny dame med barn inn. Det ble veldig vanskelig for familien rundt og barna som nå er voksne har ikke et godt forhold til faren sin. Historien var at de egentlig hadde tenkt å skille seg da kreften ble oppdaget. Da valgte han å sette skilsmissen på vent - men han hadde jo dame på si imens. For meg blir det et nummer for kynisk. I en slik situasjon hvor man står alene med ansvaret for barn kan man bare ikke være så egoist å kun tenke på seg selv.

Men som gammel og alene må man ta vare på de gode relasjoner livet byr på. 

Anonymkode: f57b7...2b6

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt jeg.. Men siden de er godt voksne, er det nok mer forståelig. 

Anonymkode: e1505...17f

[Gjest Antarctica]

Det er menneskelig å ønske fellesskap, og når man sørger er det dobbelt menneskelig å ønske trøst. Kanskje denne enkemannen har fått begge deler. 

Ikke alle ville klare å gå i gang etter så kort tid, men det er jo så forskjellig hvordan følelseslivet fungerer hos hver enkelt av oss.

[Yellow Brick Road]

Det er ingen motsetninger mellom å sørge og å finne en ny partner. Og alle andre rundt må bare la være å bry seg eller dømme, men heller vise omsorg og støtte. Ingen kan bestemme hvordan eller hvor lenge andre skal sørge over en tapt partner. 

[Anonym bruker]

Det er fullt mulig å bli glad i en person selv om du sørger over en annen. Det har ikke noe med respekt å gjøre, det er slikt man ikke styrer selv. Min venninne ble sammen med (og er nå gift med) en mann som hadde blitt enkemann ett år tidligere. Kona hans var bare 34, og de hadde to barn sammen. Hun sier at det var en veldig rar opplevelse at mannen hun falt for, og som helt tydelig også var forelsket i henne, sørget dypt over en annen kvinne. Hun måtte trøste og støtte ham i sorgen, samtidig som de to utviklet et kjærlighetsforhold. Hun sier at hun også vet at han aldri kommer til å slutte å elske den første kona si, men at det ikke er noe som gjør deres kjærlighetsforhold dårligere. 

Jeg synes du burde være inderlig glad for at bestefaren din ikke blir sittende alene med sorgen. Det gjorde min, og han var dypt deprimert de drøye ti årene han levde alene. Det var hjerteskjærende å se, og jeg skulle hundre ganger heller ha sett ham lykkelig med en annen, selv om det kanskje også hadde føltes litt rart. 

Anonymkode: df2ad...105

[Anonym bruker]

Tenk så vanskelig for ham å være alene etter så mange år i et fellesskap. Det kan godt være han går for fort frem, selv for han selv, men at det likevel er det beste valget for ham pr idag. Kanskje gnager sorgen ham opp når han blir sittende alene. Jeg synes generelt det er ganske liten forståelse for nettopp ønsket etter å ha noen ved sin side. Hvorfor skal man ønske at folk heller sitter ensomme og triste dag ut og dag inn? Det betyr jo ikke at han allerede har glemt farmoren din. Langt derifra. 

Anonymkode: cc026...088

[Anonym bruker]

Selvsagt skal du respektere dette!

Dine følelser er fullstendig irrelevante. Din farfar har all rett til å leve livet sitt.

Anonymkode: b19bd...ce9

[Anonym bruker]

Jeg ser hva dere sier og jeg er enig i mye av det. Jeg unner han lykke og kjærlighet. Det er bare det at det kjennes så respektløst når det kun er gått 8 mnd? Ikke det en gang..hadde det vært 2 år, hadde jeg tenkt helt annerledes. Hvordan kan han gå all inn for et annet forhold så tidlig? Hvordan i det hele tatt ha plass til å elske en annen så tidlig? Og ikke minst, er det rett for denne nye damen og være et plaster på såret? Hi

Anonymkode: f16c1...014

[Anonym bruker]

5 timer siden, Yellow Brick Road skrev:

Det er ingen motsetninger mellom å sørge og å finne en ny partner. Og alle andre rundt må bare la være å bry seg eller dømme, men heller vise omsorg og støtte. Ingen kan bestemme hvordan eller hvor lenge andre skal sørge over en tapt partner. 

Familien støtter han fullt ut. Jeg vet min far synes det er vondt.. men han sier det ikke rett ut, nettop i respekt. Men jeg merker det på han.. jeg deler ikke disse tankene med familien. Prøver å fokusere på farfar. Men jeg må innrømme at jeg innerst inne sitter med en følelse av at han sviker farmor. Kunne han ikke ventet litt lengre? Var hun ikke verdt mer. Jeg kan ikke for at jeg føler det slik. Hi

Anonymkode: f16c1...014

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser hva dere sier og jeg er enig i mye av det. Jeg unner han lykke og kjærlighet. Det er bare det at det kjennes så respektløst når det kun er gått 8 mnd? Ikke det en gang..hadde det vært 2 år, hadde jeg tenkt helt annerledes. Hvordan kan han gå all inn for et annet forhold så tidlig? Hvordan i det hele tatt ha plass til å elske en annen så tidlig? Og ikke minst, er det rett for denne nye damen og være et plaster på såret? Hi

Anonymkode: f16c1...014

Litt annet eksempel... hva med de som blir gravid med nr. to og får barn nr. to før det er gått et år etter første kom, elsker de barn nr. en mindre fordi de får nr. to? To venninner av meg har mistet et barn ved fødsel og en etter et år, en annen jeg kjenner mistet et barn i barneskolealder, og de har alle blitt veldig raskt gravid igjen - er det respektløst av dem overfor de barna de mistet? Det må jo være det om vi skal følge det du sier her? Tror du virkelig at de elsket barna sine mindre selv om de valgte å få nye?

Den nye damen blir nok elsket for sin egen del, ikke som "et plaster på såret".

Man har en enorm evne til å elske, og det er ingen motsetning mellom det å elske, savne og sørge over sin døde livspartner og det å finne en ny. Ble du mindre glad i mannen din da du fikk ditt første barn? Ble du enda mindre glad i mannen og mindre glad i ditt første barn da du fikk barn nr. to? Din farfar blir ikke mindre glad i din bestemor selv om han nå har funnet en annen å elske, han sørger ikke mindre, han savner ikke mindre.

Var kjærligheten og livsgleden din bestemor delte med din bestefar så lite verdt at hun ville ment at han skulle grave seg ned i sorgen og være ulykkelig og ikke ta imot de gledene og den kjærligheten han kan få tross tapet av din bestemor? Du kan snu tankene dine og se at din bestefar hedrer den kjærligheten og livsgleden de to hadde sammen med å ikke grave seg selv ned, men å fortsette å leve og ta imot de gledene livet tilbyr. Hva om din bestefar ventet og så døde etter to år, når han endelig kunne få elske på nytt for dere? Hva om den nye damen døde da? Menn lever lenger når de har en partner enn om de ikke har det, så den nye damen kan være årsaken til at dere får beholde ham lenger i livet deres.

Anonymkode: 5f870...22a

[Mrs Smith]

Klart du skal respektere dette.

Folk reagerer forskjellig. Din farfar sørger kanskje videre og har ikke glemt sin avdøde kone selv om han finner kjærligheten igjen.

gled deg heller med han. 

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser hva dere sier og jeg er enig i mye av det. Jeg unner han lykke og kjærlighet. Det er bare det at det kjennes så respektløst når det kun er gått 8 mnd? Ikke det en gang..hadde det vært 2 år, hadde jeg tenkt helt annerledes. Hvordan kan han gå all inn for et annet forhold så tidlig? Hvordan i det hele tatt ha plass til å elske en annen så tidlig? Og ikke minst, er det rett for denne nye damen og være et plaster på såret? Hi

Anonymkode: f16c1...014

Jeg mistet min mann for omtrent like lang tid siden. Jeg elsket han med kropp og sjel, og han var min beste venn. Jeg gråter fortsatt daglig, og har vært sykmeldt fra jobb i en lang periode.

Men hver eneste kveld før jeg sovner tenker jeg på hvem jeg muligens kan finne å bli glad i, og hvordan det skal bli å få en kjæreste igjen en vakker dag. Nettopp fordi jeg har så god erfaring med forhold, og var så lykkelig, så ønsker jeg meg det på nytt, og det har i alle fall ikke noe å gjøre med at mannen min var "så lite verd!"

De som lever i et dårlig forhold er de som bruker lengst tid på å finne en ny, sier statistikken. Mens de som var lykkelige etablerer seg fortere på nytt etter partnerens død. Håper det holder stikk for meg også. 

Anonymkode: 84622...bad

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Litt annet eksempel... hva med de som blir gravid med nr. to og får barn nr. to før det er gått et år etter første kom, elsker de barn nr. en mindre fordi de får nr. to? To venninner av meg har mistet et barn ved fødsel og en etter et år, en annen jeg kjenner mistet et barn i barneskolealder, og de har alle blitt veldig raskt gravid igjen - er det respektløst av dem overfor de barna de mistet? Det må jo være det om vi skal følge det du sier her? Tror du virkelig at de elsket barna sine mindre selv om de valgte å få nye?

Den nye damen blir nok elsket for sin egen del, ikke som "et plaster på såret".

Man har en enorm evne til å elske, og det er ingen motsetning mellom det å elske, savne og sørge over sin døde livspartner og det å finne en ny. Ble du mindre glad i mannen din da du fikk ditt første barn? Ble du enda mindre glad i mannen og mindre glad i ditt første barn da du fikk barn nr. to? Din farfar blir ikke mindre glad i din bestemor selv om han nå har funnet en annen å elske, han sørger ikke mindre, han savner ikke mindre.

Var kjærligheten og livsgleden din bestemor delte med din bestefar så lite verdt at hun ville ment at han skulle grave seg ned i sorgen og være ulykkelig og ikke ta imot de gledene og den kjærligheten han kan få tross tapet av din bestemor? Du kan snu tankene dine og se at din bestefar hedrer den kjærligheten og livsgleden de to hadde sammen med å ikke grave seg selv ned, men å fortsette å leve og ta imot de gledene livet tilbyr. Hva om din bestefar ventet og så døde etter to år, når han endelig kunne få elske på nytt for dere? Hva om den nye damen døde da? Menn lever lenger når de har en partner enn om de ikke har det, så den nye damen kan være årsaken til at dere får beholde ham lenger i livet deres.

Anonymkode: 5f870...22a

Jeg føler eksempelet med barna ikke kan sammenlignes. Man får mange barn og elsker dem alle. Man har ikke flere koner. Jeg føler det er en viss tid det bør gå, i respekt for den andre. Om farfar hadde dødd på de to årene, ok... da tror jeg ikke det hadde vært pga mangel på en å dele seng og hverdag med. Sørge gjør han uansett på så kort tid etter dødsfall. Han har vært i et så langt forhold.. er det ikke  lurt å finne seg selv oppi den nye situasjonen man er i? Istedenfor å plutselig skulle ha alle forpliktelser det er å være i et godt forhold? Etter 54 år som gift... er det ikke på sin plass en pause.. om så bare for noen år. Jeg kan ikke forstå at han må skyndte seg sånn med å gå inn i et forhold. Hi

Anonymkode: f16c1...014

[Anonym bruker]

Jeg vet om en venn av familien som mistet kona si gjennom 40 år etter hun hadde kjempet mot kreften i et par år. 6 mnd etter hun døde hadde han funnet seg en 30 år yngre kjæreste og før 1 år etter dødsfallet var de gift. 

Jeg må jo si jeg finner det litt rart men folk er forskjellige. Kanskje de hadde et mer vennskapelig forhold de siste årene? 

Anonymkode: f9f13...4b4

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler eksempelet med barna ikke kan sammenlignes. Man får mange barn og elsker dem alle. Man har ikke flere koner. Jeg føler det er en viss tid det bør gå, i respekt for den andre. Om farfar hadde dødd på de to årene, ok... da tror jeg ikke det hadde vært pga mangel på en å dele seng og hverdag med. Sørge gjør han uansett på så kort tid etter dødsfall. Han har vært i et så langt forhold.. er det ikke  lurt å finne seg selv oppi den nye situasjonen man er i? Istedenfor å plutselig skulle ha alle forpliktelser det er å være i et godt forhold? Etter 54 år som gift... er det ikke på sin plass en pause.. om så bare for noen år. Jeg kan ikke forstå at han må skyndte seg sånn med å gå inn i et forhold. Hi

Anonymkode: f16c1...014

Eksemplet med barnet viser at man fint kan elske flere personer på samme tid uten å elske noen man elsket før nye kom inn i bildet noe mindre. Men du mener tydeligvis ikke det, og det er jo mest trist for deg.

Ulike personer legger ulike ting i respekt. For alt du vet har din farmor og farfar snakket om dette før hun uventet gikk bort. Jeg vet mange eldre ektepar som har snakket om dette, fordi de er såpass gamle at de vet at det er en mulighet for at en av dem brått faller fra. Flere har sagt at de ønsker at partneren skal finne en ny å leve med så fort som mulig, fordi de ikke ønsker at partneren skal være alene og ulykkelig.

Det med at personer som har vært sammen så lenge har høyere risiko for å dø kort tid etter at partneren har dødd, det har forskning vist er en realitet, og menn klarer seg slik sett dårligere enn kvinner.

Du trenger ikke forstå at det er riktig for din farfar å gå inn i et nytt forhold nå. Men du kan respektere valget hans og du kan forsøke å være glad på hans vegne.

Hva om du prøver å snakke med ham, spør ham hvordan han tenker og føler og sier at du synes det er vanskelig å takle at han så raskt går videre med en ny dame? Ikke kritiser ham, men prøv å få en god samtale med ham. Det kan gjøre godt, for jeg forstår ut fra svarene dine at dette er veldig sårt for deg.

Anonymkode: 5f870...22a

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler eksempelet med barna ikke kan sammenlignes. Man får mange barn og elsker dem alle. Man har ikke flere koner. Jeg føler det er en viss tid det bør gå, i respekt for den andre. Om farfar hadde dødd på de to årene, ok... da tror jeg ikke det hadde vært pga mangel på en å dele seng og hverdag med. Sørge gjør han uansett på så kort tid etter dødsfall. Han har vært i et så langt forhold.. er det ikke  lurt å finne seg selv oppi den nye situasjonen man er i? Istedenfor å plutselig skulle ha alle forpliktelser det er å være i et godt forhold? Etter 54 år som gift... er det ikke på sin plass en pause.. om så bare for noen år. Jeg kan ikke forstå at han må skyndte seg sånn med å gå inn i et forhold. Hi

Anonymkode: f16c1...014

Hva med mitt eksempel, da? Det er da relevant. 

Hvordan vil du vurdere det? 

Anonymkode: 84622...bad