Flere som har fått "enkle" barn?!

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke kjenne meg igjen i beskrivelsen av at det er slitsomt eller trassent! Jeg sier selvsagt ikke dette rundtomkring eller skryter av det.

Men, noen barn er vel enklere å ha med å gjøre? Vi er veldig nære hverandre og har aldri brukt trusler eller kjeft i noe særlig grad.  Aldri vært noe trassalder, noe tull med legging, noe drama, mye masing eller ikke gidder å høre på, eller lekser. De er populære blant venner, veldig skoleflinke og gode på skolen. De er snille, inkluderende og trygge på seg selv.

Vi har reist masse med de siden de var små, tatt de med på alt. Vi har respekt for hverandre og ingen sier stygge ting til hverandre. 

Flere som ikke kan kjenne seg igjen beskrivelser av det slitsomme ved å ha barn?!

Anonymkode: eb450...865

[Anonym bruker]

Vi er også en veldig harmonisk familie.

Fire barn, to gutter og to jenter. Veldig lite krangling, de er stort sett alltid gode venner og har stor glede av hverandre. De gjør det bra på skolen, trives i idretten, har mange venner og får bare skryt fra naboer, vennenes foreldre, lærere osv.

Vi foreldrene har også vært sammen i 19 år og har det godt sammen, krangler og bråker ikke vi heller.

Normale barn da, som selvfølgelig kan krangle litt, være slitne og litt grinete osv, men det er unntaket og ikke regelen. De fleste dager er fine, og det har aldri vært noe problem å ha de med seg på ting.

 

Anonymkode: 88f36...cf9

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kan ikke kjenne meg igjen i beskrivelsen av at det er slitsomt eller trassent! Jeg sier selvsagt ikke dette rundtomkring eller skryter av det.

Men, noen barn er vel enklere å ha med å gjøre? Vi er veldig nære hverandre og har aldri brukt trusler eller kjeft i noe særlig grad.  Aldri vært noe trassalder, noe tull med legging, noe drama, mye masing eller ikke gidder å høre på, eller lekser. De er populære blant venner, veldig skoleflinke og gode på skolen. De er snille, inkluderende og trygge på seg selv.

Vi har reist masse med de siden de var små, tatt de med på alt. Vi har respekt for hverandre og ingen sier stygge ting til hverandre. 

Flere som ikke kan kjenne seg igjen beskrivelser av det slitsomme ved å ha barn?!

Anonymkode: eb450...865

Så heldig da Men bare så du vet det: Selv om vi har et barn i verste trassalder, er vi også veldig nær hverandre, har respekt for hverandre, og sier ikke stygge ting til hverandre. Vi bruker heller ikke trusler eller kjeft. Hun er også populær i barnehagen. Men barnet vårt kan likevel finne på å legge seg ned og hyle på kjøpesenteret fordi det var sol ute og hun liker ikke sol, eller det var regn ute og hun liker ikke regn. Eller bli sint fordi jeg sang med på en sang, og hun ville synge alene. Poenget: Det er ikke nødvendigvis oppdragelsen eller familiedynamikken som avgjør om et barn er "enkelt" eller ikke, men aller mest personligheten og det medfødte temperamentet.

Anonymkode: e402c...51e

[Anonym bruker]

Hehe, tenkte på "enkle" barn og lurte på hvor mange her som kom til å innrømme at arvingen ikke akkurat fant opp kruttet 😉

Jeg har som måltrosten tre som er flinke og en som er god. Snill som dagen er lang, men mangler noen pfenninger på daleren. Vi håper han kan greie å lære et yrke han kan trives med. Han er ikke der hvor han vil trenge bistand i hverdagen, men sliter i det øyeblikket noe blir det minste abstrakt.

Anonymkode: 405a9...67a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kan ikke kjenne meg igjen i beskrivelsen av at det er slitsomt eller trassent! Jeg sier selvsagt ikke dette rundtomkring eller skryter av det.

Men, noen barn er vel enklere å ha med å gjøre? Vi er veldig nære hverandre og har aldri brukt trusler eller kjeft i noe særlig grad.  Aldri vært noe trassalder, noe tull med legging, noe drama, mye masing eller ikke gidder å høre på, eller lekser. De er populære blant venner, veldig skoleflinke og gode på skolen. De er snille, inkluderende og trygge på seg selv.

Vi har reist masse med de siden de var små, tatt de med på alt. Vi har respekt for hverandre og ingen sier stygge ting til hverandre. 

Flere som ikke kan kjenne seg igjen beskrivelser av det slitsomme ved å ha barn?!

Anonymkode: eb450...865

Jeg har to enkle og en ikke så lett. Men ikke veldig vanskelig heller, bare annerledes. 

Anonymkode: 6ea7c...bf4

[Anonym bruker]

Hvordan man møter barna har nesten alt å si. Det finnes ingen oppskrift, for alle barn en forskjellige. De har ulik personlighet og temperament. Selv barn med "kort lunte" eller andre beskrivende egenskaper i samme gata trenger ikke å være såkalt trassige eller vanskelige barn dersom man møter de på en måte som fungerer for dem.

Anonymkode: 7e8ca...34a

[Anonym bruker]

Har 3 barn. To som krever oss med hud og hår og én som aldri noensinne, i en alder av snart 10 år, har trasset, slengt med døra, vært frekk eller noe

Anonymkode: b3606...efd

[Anonym bruker]

Åh det høres deilig ut hilsen utslitt mamma. 

Anonymkode: d2140...487

[Anonym bruker]

Tror dere har gjort mye rett, HI. Når man sier man har veloppdragne unger eller at man ikke pleier å ha de krigene som andre på forumet beskriver, da står folk i kø for å fortelle hvilken griseflaks du har hatt, som helt ut av det blå fikk ferdig oppdratte unger, og at du i alle fall ikke må tro det er du selv som har noen andel i den flaksen. 

Men det stemmer bare ikke. Har til gode å møte unger som uansett er umulige på tross av at foreldrene gjør alt rett. Selv unger med sjeldne syndromer og diagnoser oppfører seg faktisk så bra som de klarer hvis de har dyktige foreldre med gode lederegenskaper og god omsorg. (Ingen barn ønsker innerst inne å svi av alle kreftene sine på skriking, gråting, krangling ov konflikter, selv ikke diagnosebarna. Så når de noen ganger likevel gjør det, er det en reaksjon på noe utenfra.)

Imidlertid har jeg møtt mange mødre som sier de "gjør så godt de kan", "følger alle gode råd" osv, og ungene er like umulige, det er ikke mors/fars skyld, å neida. Men når man observerer dem over noen timer eller dager, ser man hele veien at de er inkonsekvente, forvirrede, tvetydige, mangler en samlende tanke omkring målene sine... masse sånne ting. Det gir seg utslag i hvordan de svarer barna, og så sitter de kjempeforvirra igjen og lurer på hvorfor ungene ikke er snille og enkle! 

Men å ta imot råd, nei det gidder de ikke. Jeg kan da umulig vite noe om saken. Jeg har jo så "lette" barn. De hopper bare jeg sier hopp. NEI, de gjør ikke det, de hører på meg fordi jeg har brukt årevis på å være mer sta enn dem! 

Anonymkode: 0d12f...a11

[Anonym bruker]

Joda. Kjempeenkel frem til fylte 14 år. Da skal man ta igjen det "tapte".

Anonymkode: 92df9...9ed

[Anonym bruker]

Enkle og enkle... De er enkle på den måten at de klarer seg godt på skole og i barnehage. De er godt likt, mestrer godt for alderen, forstår sosiale koder, har mange venner. Det gjør dem enkle og veltilpassede i våre øyne. 

Samtidig har ikke 4 åringen sovet gjennom natten før nå, hun krangler om påkledning hver morgen, og kan bli hysterisk for småting (her hjemme). Storesøsteren kan smelle med dører, skrike og kjefte, og krangle med både oss og søsteren. Jeg skriver det på kontoen for normal grensetesting og alderstypisk adferd, og tenker vi har fått lite krevende barn. 

Anonymkode: 4e725...f39

[Anonym bruker]

Jentene mine er nydelige, smarte, kreative og flotte jenter, men tror ikke jeg kan si at de er enkle altså. Den ene har slitt veldig med søvn bestandig, den andre er "enkel" med søvn og de er "enkle" i matveien (liker alt), men de har temperament og egen vilje så det holder og litt til, noe jeg regnet med da jeg fikk barn med en italiener, hehe....

Anonymkode: e667d...544

[Anonym bruker]

Har to veldig enkle, en "normal" og en som er ekstremt krevende  

Anonymkode: b7081...15b

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Har to veldig enkle, en "normal" og en som er ekstremt krevende  

Anonymkode: b7081...15b

Og så kan jeg legge til at alle sammen, inkludert den som er ekstremt krevende, oppfører seg alltid ute blant folk.

Anonymkode: b7081...15b

[Anonym bruker]

Har alltid fått høre hvor heldig jeg er som har fått et så enkelt barn. Det de ikke ser er kampene hjemme. Hun kan gå i mange måneder og være så medgjørlig at man kan smøre henne på brødskiva, og så kommer det gjerne et par uker hvor hun tester grenser om absolutt alt og tester ut hva jeg tåler av frekkheter. Etter noen dager eller toppen to uker er hun "normal" igjen og det kan gå opp til 6 -7 mnd før neste periode med grensetesting.

Anonymkode: 70da3...8f3

[Anniedoug]

Jeg har fire og de er alle forskjellige. Personlighet og temperament så det holder alle sammen og de utfordrer meg stadig både som mamma og menneske. Like fullt er de flotte individer som jeg er uendelig stolt av 

[Anonym bruker]

Tror også at enkle foreldre gjerne får enkle barn. Er mor og far harmoniske og gjør ting rett mht oppdragelsen, så blir gjerne barna greie å ha med å gjøre.

Og ja jeg vet at noen synes dette høres urettferdig ut.

Og nei jeg har ikke så enkle barn selv.

Anonymkode: 39c88...9f6

[Anonym bruker]

Min eldste datter er av de som er snille og enkle.  Vi har alltid hatt et godt forhold. Så ble hun 18 og det ble helt katastrofe. Festing, dop og kriminelle venner. Vi måtte sette inn alt vi hadde av ressurser og energi og venner/slekt. Så man må ikke 'sove', men følge opp - uansett hvor greit det ser ut. Det går uhyre fort galt...

Anonymkode: 8fb95...63c

[Anonym bruker]

Vi har en av hver. En som alltid har vært veldig grei og ha med å gjøre, men set etter hvert som hun vokser opp, at hun begynner å få litt temperament hun også (heldigvis).

Minsten har fra starten vært krevende, kverulerende og ekstremt sta.

Men begge oppfører seg bra ute blant folk og på skolen. Det er det viktigste for meg. Helt ærlig, så tenker jeg mitt om oppdragelsen av barn som oppfører seg frekke og ufyselig hjemme hos andre. (Og ja, det er noen av dem). Det verste er at disse barna ikke tåler å bli irettesatt på en ordentlig måte. Jeg kjefter ikke på andres barn, men kan si ifra på en myndig måte at sånn snakker vi/ gjør vi ikke her i huset.

Anonymkode: d33bd...c71

[Iiiiik]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tror dere har gjort mye rett, HI. Når man sier man har veloppdragne unger eller at man ikke pleier å ha de krigene som andre på forumet beskriver, da står folk i kø for å fortelle hvilken griseflaks du har hatt, som helt ut av det blå fikk ferdig oppdratte unger, og at du i alle fall ikke må tro det er du selv som har noen andel i den flaksen. 

Men det stemmer bare ikke. Har til gode å møte unger som uansett er umulige på tross av at foreldrene gjør alt rett. Selv unger med sjeldne syndromer og diagnoser oppfører seg faktisk så bra som de klarer hvis de har dyktige foreldre med gode lederegenskaper og god omsorg. (Ingen barn ønsker innerst inne å svi av alle kreftene sine på skriking, gråting, krangling ov konflikter, selv ikke diagnosebarna. Så når de noen ganger likevel gjør det, er det en reaksjon på noe utenfra.)

Imidlertid har jeg møtt mange mødre som sier de "gjør så godt de kan", "følger alle gode råd" osv, og ungene er like umulige, det er ikke mors/fars skyld, å neida. Men når man observerer dem over noen timer eller dager, ser man hele veien at de er inkonsekvente, forvirrede, tvetydige, mangler en samlende tanke omkring målene sine... masse sånne ting. Det gir seg utslag i hvordan de svarer barna, og så sitter de kjempeforvirra igjen og lurer på hvorfor ungene ikke er snille og enkle! 

Men å ta imot råd, nei det gidder de ikke. Jeg kan da umulig vite noe om saken. Jeg har jo så "lette" barn. De hopper bare jeg sier hopp. NEI, de gjør ikke det, de hører på meg fordi jeg har brukt årevis på å være mer sta enn dem! 

Anonymkode: 0d12f...a11

Jeg har møtt veldig mange barn, og bakgrunnen for at jeg møter dem på jobb er alltid at det er noe som ikke er bra. I grundig observasjon av dem og deres omgivelser, er det lett å finne eksempler på at de voksne ikke er "perfekte" eller gjør det rette hver gang. Jeg er imidlertid overbevist om at jeg som har lette barn, heller ikke er perfekt eller gjør det rette hver gang. Jeg er bare så heldig at mine barn tåler disse unntakene, eller at "det perfekte" eller min foretrukne måte å samhandle med dem på faktisk virker. Jeg har møtt foreldre som er minst like kompetente og gjennomtenkte som meg, men som allikevel har barn som ikke fungerer sosialt, som stadig møter verden med regelbrytende atferd, som ikke sitter stille og tier stille, og som ikke følger regler. 

I mine øyne er det arrogant å påstå at når barn ikke oppfører seg, så er det reaksjon på noe utenfra. Sist jeg leste noe om dette, mener jeg å huske at barn er født med ulikt temperament, og ulik emosjonell sårbarhet. Det gjør det merkelig å påstå at bare foreldrene er mer sta enn barna, så blir det ingen vansker. Egentlig litt rart da, at verden trenger et hav av veiledere, psykologer, pedagoger og greier. Holder det ikke å være mer sta enn barna i årevis? 

 

Endret 2. juni 2017 av Iiiiik

[Rivjernet]

Her er det litt mer opp og ned. I noen perioder så er alt bare fryd og gammen, mens i andre perioder kan det være litt mer utfordrende.

Det handler nok om mitt eget overskudd, barnas normale utvikling ift utprøving, og andre faktorer som hvordan de har det ellers i livet.

Uansett elsker vi hverandre betingelsesløst. Å ha barn som er nikkedukker var heller aldri målet mitt.

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kan ikke kjenne meg igjen i beskrivelsen av at det er slitsomt eller trassent! Jeg sier selvsagt ikke dette rundtomkring eller skryter av det.

Men, noen barn er vel enklere å ha med å gjøre? Vi er veldig nære hverandre og har aldri brukt trusler eller kjeft i noe særlig grad.  Aldri vært noe trassalder, noe tull med legging, noe drama, mye masing eller ikke gidder å høre på, eller lekser. De er populære blant venner, veldig skoleflinke og gode på skolen. De er snille, inkluderende og trygge på seg selv.

Vi har reist masse med de siden de var små, tatt de med på alt. Vi har respekt for hverandre og ingen sier stygge ting til hverandre. 

Flere som ikke kan kjenne seg igjen beskrivelser av det slitsomme ved å ha barn?!

Anonymkode: eb450...865

Du har rett, det er stor medfødt forskjell på barn også. 

Anonymkode: 2f8e1...65a

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har alltid fått høre hvor heldig jeg er som har fått et så enkelt barn. Det de ikke ser er kampene hjemme. Hun kan gå i mange måneder og være så medgjørlig at man kan smøre henne på brødskiva, og så kommer det gjerne et par uker hvor hun tester grenser om absolutt alt og tester ut hva jeg tåler av frekkheter. Etter noen dager eller toppen to uker er hun "normal" igjen og det kan gå opp til 6 -7 mnd før neste periode med grensetesting.

Anonymkode: 70da3...8f3

Det høres veldig kjent ut. Med unntak av at de periodene kunne vare litt lengre enn en uke eller to uker hos oss, før det gikk bedre igjen. 

Anonymkode: 2f8e1...65a

[Anonym bruker]

47 minutter siden, Iiiiik skrev:

Jeg har møtt veldig mange barn, og bakgrunnen for at jeg møter dem på jobb er alltid at det er noe som ikke er bra. I grundig observasjon av dem og deres omgivelser, er det lett å finne eksempler på at de voksne ikke er "perfekte" eller gjør det rette hver gang. Jeg er imidlertid overbevist om at jeg som har lette barn, heller ikke er perfekt eller gjør det rette hver gang. Jeg er bare så heldig at mine barn tåler disse unntakene, eller at "det perfekte" eller min foretrukne måte å samhandle med dem på faktisk virker. Jeg har møtt foreldre som er minst like kompetente og gjennomtenkte som meg, men som allikevel har barn som ikke fungerer sosialt, som stadig møter verden med regelbrytende atferd, som ikke sitter stille og tier stille, og som ikke følger regler. 

I mine øyne er det arrogant å påstå at når barn ikke oppfører seg, så er det reaksjon på noe utenfra. Sist jeg leste noe om dette, mener jeg å huske at barn er født med ulikt temperament, og ulik emosjonell sårbarhet. Det gjør det merkelig å påstå at bare foreldrene er mer sta enn barna, så blir det ingen vansker. Egentlig litt rart da, at verden trenger et hav av veiledere, psykologer, pedagoger og greier. Holder det ikke å være mer sta enn barna i årevis? 

 

Støttes.

Anonymkode: 2f8e1...65a

[Anonym bruker]

6 timer siden, Iiiiik skrev:

Jeg har møtt veldig mange barn, og bakgrunnen for at jeg møter dem på jobb er alltid at det er noe som ikke er bra. I grundig observasjon av dem og deres omgivelser, er det lett å finne eksempler på at de voksne ikke er "perfekte" eller gjør det rette hver gang. Jeg er imidlertid overbevist om at jeg som har lette barn, heller ikke er perfekt eller gjør det rette hver gang. Jeg er bare så heldig at mine barn tåler disse unntakene, eller at "det perfekte" eller min foretrukne måte å samhandle med dem på faktisk virker. Jeg har møtt foreldre som er minst like kompetente og gjennomtenkte som meg, men som allikevel har barn som ikke fungerer sosialt, som stadig møter verden med regelbrytende atferd, som ikke sitter stille og tier stille, og som ikke følger regler. 

I mine øyne er det arrogant å påstå at når barn ikke oppfører seg, så er det reaksjon på noe utenfra. Sist jeg leste noe om dette, mener jeg å huske at barn er født med ulikt temperament, og ulik emosjonell sårbarhet. Det gjør det merkelig å påstå at bare foreldrene er mer sta enn barna, så blir det ingen vansker. Egentlig litt rart da, at verden trenger et hav av veiledere, psykologer, pedagoger og greier. Holder det ikke å være mer sta enn barna i årevis? 

 

Hvis dét var alt du klarte å få ut av innlegget mitt, så kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.

Men hvis du tvert i mot bare plukket det ene poenget for å score et billig poeng, så kan jeg jo svare: jo, med de UOPPDRAGNE barna er det mer enn nok å kun være staere enn dem. Ikke gi seg, ikke vingle, ikke angre på at man sa nei for så å komme etter dem med kompensasjon (og lære dem at mas lønner seg.)

Med de skadede og kvestede barna er sikkert ikke stahet noen universalmedisin. Der tror jeg det lureste er å unngå å skade og kveste dem i utgangspunktet. Så får psykologene mindre å gjøre.

Anonymkode: 0d12f...a11