Hvor lenge er det "sunt" å samsove?

[Anonym bruker]

Har en på snart to år som jeg fortsatt samsover med. Hun våkner svært ofte på natta når hun sover i egen seng (og ja, vi har prøvd mer enn et par netter altså). Har nå, etter å ha prøvd å ha henne i egen seng igjen, tatt henne tilbake til meg. Hun sover gjennom natta, og jeg sover gjennom natta. Men når bør man egentlig slutte med dette? Erfaringer?

Anonymkode: 71fa3...8ff

[Anonym bruker]

Når det passer deg og barnet tenker jeg først  

Men sover ikke pappa med dere? 

At mor og barn sover sammen og far et annet sted synes jeg er "unormalt", og usunt.

Hvor lenge har dere forsøkt egen seng før dere gir opp?

Har også en toårig. Her sover vi på madrass på gulvet hennes i de perioder hun våkner mye. Hun roer seg med en gang hun hører vi er der, trenger ikke stå opp en gang for å trøste. Holder å si mamma er her, så sovner hun igjen. 

 

Anonymkode: 1aa7f...9ea

[Anonym bruker]

Yngste her sov på vårt rom til hun var 3 år, hun ville ikke sove på eget rom, men sov hele natten på vårt rom.

Hun sov ikke i dobbeltsenga da, hun hadde en egen seng inne på vårt rom. Da hun hadde fylt 3 år sa hun plutselig selv at hun skulle flytte inn på sitt rom, og det gikk helt strålende.

Anonymkode: 9c7c7...f31

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når det passer deg og barnet tenker jeg først  

Men sover ikke pappa med dere? 

At mor og barn sover sammen og far et annet sted synes jeg er "unormalt", og usunt.

Hvor lenge har dere forsøkt egen seng før dere gir opp?

Har også en toårig. Her sover vi på madrass på gulvet hennes i de perioder hun våkner mye. Hun roer seg med en gang hun hører vi er der, trenger ikke stå opp en gang for å trøste. Holder å si mamma er her, så sovner hun igjen. 

 

Anonymkode: 1aa7f...9ea

Pappaen bor ikke sammen med oss, og ingen ny kjæreste enda så det er ikke noe problem. Og jeg for min del syns egentlig det bare er koselig!

Hun sov i egen seng fra hun var tre måneder til ett år. Våknet gjerne 4-5 ganger i løpet av natta rundt ettårsalder, og selv DET var stor bedring fra det som hadde vært. Da jeg begynte i jobb og hun i barnehage orket jeg rett og slett ikke all løpingen mellom soverommene og håpet det ville lette ting litt for meg å i det minste ha henne ved siden av meg så vi begge kunne bli liggende, men fikk meg jo en kjempeoverraskelse da hun sov igjennom natten fra første natt i min seng.

Så vi samsov videre, hadde en toukersperiode hvor jeg prøvde å få henne over i egen seng. Stort sett aldri noe problem å legge, men våknet da fortsett 2-3 ganger på natta og gråt helt utrøstelig. 

Så nå er vi jammen meg tilbake i min seng igjen, begge to, og hun sover som en stein gjennom natta. Ikke en eneste lyd.

Syns det er merkelig, men tenker at da har hun vel kanskje behov for det. Men på et tidspunkt må vi jo faktisk slutte med dette, men innen skolealder er vel kanskje et OK mål 

 

hi

 

Anonymkode: 71fa3...8ff

[Anonym bruker]

Jeg tenker det kan være både og.

Selvfølgelig sover hun gjennom hele natta sammen med deg. Hun er for det første vant til deg, avhengig av deg og den tryggheten du gir, og hun har ikke lært seg hvordan det er å sove alene. Dette med Sam soving er veldig kulturelt. I mange afrikanske og asiatiske land sover hele familien sammen i ett rom, mens i mange vestlige land skal man sove alene. Babyer skal sove alene så fort som mulig. De skal lære seg å være selvstendig, klare seg selv, oppleve at de er et eget individ. 

Datteren til min mann sov sammen med sin mamma helt fram til hun var 10 år ca, noe som ga henne store problemer ift å tørre å sove alene andre steder. Blant annet hos oss på samvær. Jeg tror at jo lengre du sover sammen med henne, jo vanskeligere KAN det bli å separere henne fra deg. Men du må bare gjøre det som føles naturlig for dere. Finnes ikke noen fasit her, bare du ikke gjør henne fullstendig avhengig av deg som igjen kan gi henne problemer når hun blir eldre. 

Anonymkode: 125bf...682

[Anonym bruker]

Hvertfall før barnet er 5 år tenker jeg. Søsteren min samsover med datteren sin,å resultatet er at hun nå har ett barn på 8 år som er redd for å sove i sin egen seng ettersom hun ikke er vant til det.Nå har søsteren min to mindre unger også så begynner å bli trangt når alle fire skal sove i en seng,så derfor mor nå prøver å få eldste til å sove i sin egen seng. Men hun føler seg utrygg av  å sove i sin seng så hun nekter plent å sove der.

Anonymkode: f80df...11f

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker det kan være både og.

Selvfølgelig sover hun gjennom hele natta sammen med deg. Hun er for det første vant til deg, avhengig av deg og den tryggheten du gir, og hun har ikke lært seg hvordan det er å sove alene. Dette med Sam soving er veldig kulturelt. I mange afrikanske og asiatiske land sover hele familien sammen i ett rom, mens i mange vestlige land skal man sove alene. Babyer skal sove alene så fort som mulig. De skal lære seg å være selvstendig, klare seg selv, oppleve at de er et eget individ. 

Datteren til min mann sov sammen med sin mamma helt fram til hun var 10 år ca, noe som ga henne store problemer ift å tørre å sove alene andre steder. Blant annet hos oss på samvær. Jeg tror at jo lengre du sover sammen med henne, jo vanskeligere KAN det bli å separere henne fra deg. Men du må bare gjøre det som føles naturlig for dere. Finnes ikke noen fasit her, bare du ikke gjør henne fullstendig avhengig av deg som igjen kan gi henne problemer når hun blir eldre. 

Anonymkode: 125bf...682

Det er akkurat det jeg er bekymret for. Vil ikke være den moren som må være med på leirskole fordi jeg har gjort jentungen avhengig av å sove sammen med meg heller! Men samtidig virker det jo som at hun trenger meg på natta (og ikke minst at jeg trenger sammenhengende søvn), og da er det så mye lettere å sove sammen. Skjønner at det må mer enn noen dager for å avvenne dette, men som nevnt, så sov hun i egen seng fra 3 måneder til 1 år (uten en eneste natt i min seng) og det fungerte svært dårlig. Når hun da sovnet tvert i min seng følte jeg meg som tidenes verste mor som ikke har prøvd det tidligere. Var så opptatt av "selvstendighetstrening" og dette med å sove i egen seng, at det ikke falt meg inn at hun kanskje følte seg utrygg  

Anonymkode: 71fa3...8ff

[Anonym bruker]

For alltid, eller til ungen ikke vil mer. Samsoving kan aldri skade.

Anonymkode: 3f304...bc3

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For alltid, eller til ungen ikke vil mer. Samsoving kan aldri skade.

Anonymkode: 3f304...bc3

Nei for det er jo kjempe gøy med en  8 åring som ikke tør å overnatte hos venner fordi hun trenger mammaen sin i sengen for å føle seg trygg..

Anonymkode: f80df...11f

[Anonym bruker]

Har du muligheten å ta hennes seng inn på ditt soverom i en periode, eller en ekstra madrass på gulvet som hun kan ligge på? Evt madrass til deg på gulvet inne hos henne.

Tenker som andre sier her at om det ikke er et problem, så kan dere jo godt gjøre det en stund til. 

Tenker også at om du får deg kjæreste etter hvert, så vil det kanskje da føles for jenta at kjæresten tar hennes plass, når hun da må over i egen seng/eget rom. Snakker egentlig av egen erfaring, da jeg om mamma var alene til jeg var 6 år, og jeg rett som det var kunne sove sammen med mamma. Husker ikke helt nå, men tror kanskje jeg oftere sov sammen med henne enn i min egen seng. Så fikk hun seg ny kjæreste, og jeg måtte ut av dobbeltsenga. Jeg har egentlig ikke hatt et godt forhold til min stefar før nå i voksen alder.

Men på en annen side, jeg var aldri et utrygt barn, og kunne godt være på overnatting. Må legge til at jeg sov på samme rom som de voksne, både hos besteforeldrene mine og hos tante/onkel, som var de jeg overnattet ofte hos. Om det var fordi jeg var for utrygg til å ligge på eget rom aner jeg ikke nå. Plassmangel var det i allefall ikke.

Anonymkode: fb53f...fb8

[Anonym bruker]

Vi har hatt 11 åringer på overnatting sol har grått og fått angstanfall fordi de ikke er vant til å sove uten voksne. Datteren min hadde en venninne på overnatting som trodde hun kunne kommandere meg til å sitte på rommet til hun hadde sovnet. Reagerte med å hylgrine og ville til mamma. Når jeg ringte moren innrømte hun at hun nå prøvde å få datteren til å lære seg til å sove uten mamma. Joda takk for at jeg måtte sitte til kl 3 en natt til lørdag å berolige en 11 åring om at det ikke var noe farlig som kom til å skje. 

Dette var jo et ekstremtilfelle men hun var vant å ligge mellom foreldrene sine. Så en eller annen dag må du gripe det an. 

Var selv alene med min datter i mange år og vi hadde en avtale om at hun kunne sove hos meg i helgene og egen seng i ukedagene. 

Anonymkode: 3bc92...fc0

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har hatt 11 åringer på overnatting sol har grått og fått angstanfall fordi de ikke er vant til å sove uten voksne. Datteren min hadde en venninne på overnatting som trodde hun kunne kommandere meg til å sitte på rommet til hun hadde sovnet. Reagerte med å hylgrine og ville til mamma. Når jeg ringte moren innrømte hun at hun nå prøvde å få datteren til å lære seg til å sove uten mamma. Joda takk for at jeg måtte sitte til kl 3 en natt til lørdag å berolige en 11 åring om at det ikke var noe farlig som kom til å skje. 

Dette var jo et ekstremtilfelle men hun var vant å ligge mellom foreldrene sine. Så en eller annen dag må du gripe det an. 

Var selv alene med min datter i mange år og vi hadde en avtale om at hun kunne sove hos meg i helgene og egen seng i ukedagene. 

Anonymkode: 3bc92...fc0

Uff, dette hørtes ikke noe bra ut! Skal absolutt avvenne samsoving før den tid  Det fine er at hun har absolutt ikke noe problem med å sovne uten meg. Legger seg frivillig i senga og sovner alene. Men det er altså disse oppvåkningene vi unngår ved å ha henne inne hos meg

Har et lite håp om at overgangen kanskje går litt lettere og mer naturlig når hun er så stor at hun klarer å prate selv og forstå bedre. Rundt 4 årsalder skal hun nok være avvent. Det jeg liker å tro hvertfall, så får vi se da, om jeg kanskje blir med klassen på leirskole likevel 

Anonymkode: 71fa3...8ff

[Anonym bruker]

Min er 3.5 og vi sover sammen hver eneste natt jeg har barnet. (Jeg og far ikke sammen) 

Både jeg og barnet elsker å sove sammen, så vi blir nokk å gjøre det en stund til.😍

Men tenker at før 5 års alder må det ta stopp:(

Anonymkode: 0e432...413

[Anonym bruker]

Man kan samsove et helt liv. Jeg kjenner faktisk 40-åringer som samsover med HVERANDRE! Og ingen lurer på hvorfor de ikke ligger i separate rom! 

Anonymkode: f5bfc...093

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har hatt 11 åringer på overnatting sol har grått og fått angstanfall fordi de ikke er vant til å sove uten voksne. Datteren min hadde en venninne på overnatting som trodde hun kunne kommandere meg til å sitte på rommet til hun hadde sovnet. Reagerte med å hylgrine og ville til mamma. Når jeg ringte moren innrømte hun at hun nå prøvde å få datteren til å lære seg til å sove uten mamma. Joda takk for at jeg måtte sitte til kl 3 en natt til lørdag å berolige en 11 åring om at det ikke var noe farlig som kom til å skje. 

Dette var jo et ekstremtilfelle men hun var vant å ligge mellom foreldrene sine. Så en eller annen dag må du gripe det an. 

Var selv alene med min datter i mange år og vi hadde en avtale om at hun kunne sove hos meg i helgene og egen seng i ukedagene. 

Anonymkode: 3bc92...fc0

Herregud da. Hvorfor fikk du ikke moren til å hente henne? Jeg hadde ikke giddet å være gissel for andres uvaner. Og det er da heller ikke noe allright å ha en gjest som vantrives og ikke klarer å slå seg til ro.

Anonymkode: f5bfc...093

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

For alltid, eller til ungen ikke vil mer. Samsoving kan aldri skade.

Anonymkode: 3f304...bc3

Helt enig.

Anonymkode: 58fb1...c5b

[Anonym bruker]

De venninnene jeg har som samsover, gjør det fordi de liker det (altså moren). IKKE fordi barnet egentlig trenger det. Det er de samme mødrene som behandler barna som babyer altfor lenge, bruker smokk altfor lenge, har de i bleier altfor lenge. De klarer ikke gi slipp og la barnet vokse opp. Sier ikke at det er slik i ditt tilfelle, men det er nok verdt at du går i deg selv og vurderer om det kan være tilfellet. Spesielt siden du er singel og ellers måtte sove alene.

Anonymkode: 9685c...42a

[Anonym bruker]

Junior på nå ca. 3,5 år sover fortsatt på rommet mitt. Han får komme opp i senga mi hvis han våkner på natta eller tidlig på morgenen, men ligger i egen seng ellers.
Sovner greit på eget rom også, men da våkner han flere ganger hver natt. Jeg trenger også søvn, så velger å ha han inne hos meg.
Er ærlig med han og har sagt at han ikke kan sovne i senga mi og sove der hele natta fordi han ligger så urolig. Han skal helt innpå meg og da får jeg ikke sove lell. Så kompromisset er at han sover på mitt rom i egen seng (sprinkelseng med ene siden fjernet).
Vi har et felles mål om å sove på eget rom fra han fyller 4 år, da er han vel for lang for sprinkelsenga uansett..
(er forøvrig bleiefri og ellers veldig selvstendig).   

Anonymkode: d96b1...05a

[Anonym bruker]

Du kjenner barnet ditt best, og vurderer hva hun har behov for. Bare pass på at det er barnets behov for trygghet fra deg, og ikke ditt behov for nærhet til barnet, som styrer prosessen.

Vi har gått fra samsoving til å legge barna i egen seng rundt halvannet til to års alder. Men selv om de sovner i egen seng hver kveld er de alltid velkommen inn til oss i løpet av natta eller på morgenkvisten. 

Fireåringen kommer inn hver natt rundt 04:00, og sover et par timer hos oss.

Sjuåringen sover stort sett i sin seng, kommer inn til oss kanskje en dag i uka, men da fra i 01-tiden. Men han er alltid innom vår seng 15-30 minutter hver morgen for kos/våkning.

Tiåringen sluttet å komme inn til oss for et par år siden, men sover alltid i dobbeltsenga med en av oss om den andre er på jobbreise.

 

Anonymkode: c9189...375

[Anonym bruker]

Kjempekleint å lese denne tråden. Her sover sønnen min på seks sammen med meg, og har gjort det de siste to åra. 
Han er ikke redd for å sove i si seng, og har ikke noe problemer med det om jeg ber han om det heller - men foretrekker mi 

Anonymkode: 19a49...66c

[Anonym bruker]

Samsover ofte med 11åringen fortsatt, men det blir gradvis mindre og mindre.

Han er en selvstendig og trygg gutt, men hadde stort behov for nærheten når han var mindre. Det går seg til etterhvert.

-og han har aldri hatt problemer med å sove borte eller blitt behandlet som en baby i årevis. Jeg har kun møtt behovene hans. 

Anonymkode: cac3e...310

[Anonym bruker]

Samsoving med 11-åring er bare sykt. På linje med å amme en femåring. Det handler KUN om mors behov. Du lurer seg selv hvis du later som noe annet.

Anonymkode: 9685c...42a

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Samsoving med 11-åring er bare sykt. På linje med å amme en femåring. Det handler KUN om mors behov. Du lurer seg selv hvis du later som noe annet.

Anonymkode: 9685c...42a

Ja, for du høres jo ut som en ekspert på området........

Anonymkode: 19a49...66c

[*Miss Marple*]

Vi har samsovet mer eller mindre med alle ungene fra fødsel av. Alle har sluttet av seg selv i 4-5 års aldern. Dvs at vi sier at nå må de sove i egen seng, og så har det gått helt uproblematisk. 

 

[Yellow Brick Road]

Hva med å legge barnet i egen seng, kan jo være lurt i og med at han (eller var det hun? orker ikke bla tilbake å se) sovner fint i egen seng. Så kan han heller få komme i løpet av natta når han trenger det? Da er det en mulighet for at han helt av seg selv begynner å sove lenger i sin egen seng. Her har vi aldri direkte samsovet, bortsett fra at de har fått bytte på å sove med oss når en av oss ikke har vært hjemme, men de har alltid fått komme opp i senga om natta når de har ønsket det. Vi har aldri prøvd å slutte med det, det har gått over av seg selv.