En trist oppdagelse.

[Anonym bruker]

Mannen min har vært borte i 7 uker og ringte for å fortelle at han kommer hjem i morgen og jeg kjente ikke en plass at det gledet meg. Det er selvsagt fint for barna som savner far, men jeg selv er helt likegyldig. 

Det er så fredelig og greit her når han er borte. Ingen som stresser, kritiserer og sprer gruff. 

Han er en flott far som er svært dedikert når han først er hjemme, men snar til å kritisere meg hvis det er noe han føler ikke er bra nok. At jeg takler barn, hus, hage og jobb mens han er borte er ingenting å snakke om, det er han som er sliten og han som er flink. 

Jeg blir tung og trist av å tenke at dette er livet mitt for øyeblikket. Som regel kommer vi oss opp av hengemyra, men denne gangen føler jeg at jeg synker mer og mer. 

Bare et lite hjertesukk om ting jeg aldri kan si til noen andre. 

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

Forstår deg godt om det er slik du opplever det. Har dere prøvd parterapi? Snakker dere sammen? Vet han hva du føler om kritikken eller forteller du ingenting? Du må også sette ned foten å fortelle at det der ikke er greit! Kunne du hatt det bedre alene? Har du følt det slik lenge eller er det ting som kan påvirke deg akkurat nå? (Midt i småbarnskrisa?). Ikke glem at ingen forhold er en dans på roser. Forhold må jobbes med. Det hjelper imidlertid ikke at du holder alt inni deg ❤️

Anonymkode: b2a5c...523

[Anonym bruker]

Så kjedelig. Føler med deg. Er det noe du kan snakke med han om? Ikke at du ikke gleder deg altså, men at du synes det er slitsomt at han kritiserer så mye og at du føler det du gjr ikke blir verdsatt, men tatt for gitt? Er du i jobb i tillegg til hus og barn?

Anonymkode: ca5c1...d36

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i mange år og vært gjennom utallige opp-og nedturer, men det siste året har det vært lite opp. 

Det er ikke enkelt å snakke med han da alt blir tatt som kritikk og jeg får hvor lite jeg gjør i forhold til han (noe som stemmer, men jeg er hjemme med barna mens han gjør alle sine viktige ting). Har vurdert å foreslå parterapi, men han er absolutt ikke typen til å snakke med andre om personlige ting. 

Jeg er i jobb, ja. 80 % stilling, noe han forresten ikke ser vitsen med, jeg kunne jo jobbet fulltid. 

Dråpen i kveld kom da han igjen nekter å planlegge ferien med samme unnskyldning om at han er så mye borte at han ikke har lyst å reise mer. At vi andre er hjemme hele tiden er heller ikke viktig. 

Huff, unnskyld, er visst skikkelig nedfor i dag. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

Ta med deg barna på ferie 😊La han være hjemme

Anonymkode: 4ced5...6b6

[Anonym bruker]

Jeg kommer forresten aldri til å forlate han. Han er som sagt en god far og det er aldri noe tull med hverken festing, økonomi eller flørting med andre. Jeg skal aldri utsette barna for å bo to steder, det er den absolutte katastrofe i mine øyne  

Han er blid og høflig mot alle, det er bare hjemme han er kritisk og negativ. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ta med deg barna på ferie 😊La han være hjemme

Anonymkode: 4ced5...6b6

Jeg har vurdert det, men syns de bør få være sammen med far når vi endelig har fri samtidig  

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vurdert det, men syns de bør få være sammen med far når vi endelig har fri samtidig  

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

Men herregud da. La surpompen sitte hjemme og gi ungene dine litt opplevelser. 

Anonymkode: f3e2f...22d

[Gjest Antarctica]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kommer forresten aldri til å forlate han. Han er som sagt en god far og det er aldri noe tull med hverken festing, økonomi eller flørting med andre. Jeg skal aldri utsette barna for å bo to steder, det er den absolutte katastrofe i mine øyne  

Han er blid og høflig mot alle, det er bare hjemme han er kritisk og negativ. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

Klarer ikke helt å se at "kritisk og negativ" passer sammen med "god far". En GOD far lærer barna å omgås andre med respekt!

Ser ikke heller at ungene trenger å bo to steder. Alt du behøver er en hybel, så du kan være alene når det er hans tur å være hjemme.

[Gjest Antarctica]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vurdert det, men syns de bør få være sammen med far når vi endelig har fri samtidig  

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

Eller dra alene, da. Finn en venninne som vil ta en artig tur med deg. Og vær nøye med å forklare ungene at det er pappas valg å være hjemme! 

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men herregud da. La surpompen sitte hjemme og gi ungene dine litt opplevelser. 

Anonymkode: f3e2f...22d

 

3 minutter siden, Pashla skrev:

Klarer ikke helt å se at "kritisk og negativ" passer sammen med "god far". En GOD far lærer barna å omgås andre med respekt!

Ser ikke heller at ungene trenger å bo to steder. Alt du behøver er en hybel, så du kan være alene når det er hans tur å være hjemme.

 

1 minutt siden, Pashla skrev:

Eller dra alene, da. Finn en venninne som vil ta en artig tur med deg. Og vær nøye med å forklare ungene at det er pappas valg å være hjemme! 

Jeg syns ikke at det er en god ide å involvere barna i vår uenighet. Da kan de synes synd på han som blir 'alene' og det blir jo ikke bra for noen. 

Jeg reiser på tur med venninner minst en gang i året og tar med barna til familie, han er alltid positiv til at jeg drar og ønsker oss god tur, men jeg skulle ønske at vi kunne sette oss ned og planlagt en ferietur sammen, som de fleste andre familier gjør. Det er alltid jeg som kommer med forslag og må lirke og lure for å få overtalt han. Jeg er bare lei. Føler meg ofte som en alenemor i hverdagen med ansvar for all oppfølging av barna med foreldremøter, selskaper osv. Han følger opp lekser og idrett, for det er viktig. 

hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

Han liker ikke å prate med andre om private ting. Vel, kommunikasjonen dere imellom fungerer ikke, og så lenge det er slik så trenger dere hjelp. Få ham til å tenke at parterapi er en måte å skaffe barna det beste hjemmet de kan få. Det er jo opplagt at et forhold hvor den ene er borte så mye byr på flere utfordringer enn forhold hvor man er sammen mer jevnlig, det krever mer for at man skal greie å holde på nærheten i forholdet, både fysisk og emosjonelt. Det byr på utfordringer fordi du i praksis lever som alenemor og gjør ting på din måte som fungerer, og så kommer han hjem og mener at ting skal gjøres på hans måte. Ingen av dere tar nødvendigvis feil, men dere virker å ha glemt å jobbe som et lag. Og det er der kommunikasjonen kommer inn.

Prøv å vinkle det med parterapi på en annen måte, ikke som en kritikk av ham, men som noe som kan være positivt for dere. Fortell ham at du savner det forholdet dere en gang hadde, hvor dere var nære, hvor dere gledet dere til å se hverandre, hvor dere var opptatt av å få hverandre til å føle dere bedre fordi dere var sammen, fortell ham at du savner kjærestefølelsen. Fortell ham at du føler dere ikke lenger snakker ordentlig sammen slik dere kanskje gjorde før, ta dere nå mest gnager på hverandre, og at dere må lære å kommunisere bedre med hverandre igjen hvis dere ikke skal miste hverandre. Nå synes dere å være milevis fra hverandre selv om dere er sammen, og det er jo bare trist. Jeg vil tro du ikke er den eneste som føler på det.

Hvis du vinkler det slik er det kanskje større sjanser for at du får ham med i parterapi. Har du først fått ham med deg dit vil det være lettere å ta opp de negative tingene, og det som absolutt ikke fungerer i forholdet (det som bl.a. Pashla kommenterte - at en god far vil være mer positiv enn negativ).

Det virker på meg mer som om dere har glemt å være kjærester, har glemt å være kjærester, sette pris på hverandre og har kommet inn i en negativ måte å omgås. Det kan rettes på om begge vil.

Anonymkode: 6b852...d34

[Gjest Antarctica]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

 

Jeg syns ikke at det er en god ide å involvere barna i vår uenighet. Da kan de synes synd på han som blir 'alene' og det blir jo ikke bra for noen. 

Jeg reiser på tur med venninner minst en gang i året og tar med barna til familie, han er alltid positiv til at jeg drar og ønsker oss god tur, men jeg skulle ønske at vi kunne sette oss ned og planlagt en ferietur sammen, som de fleste andre familier gjør. Det er alltid jeg som kommer med forslag og må lirke og lure for å få overtalt han. Jeg er bare lei. Føler meg ofte som en alenemor i hverdagen med ansvar for all oppfølging av barna med foreldremøter, selskaper osv. Han følger opp lekser og idrett, for det er viktig. 

hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

Men forholdet til deg er ikke viktig? 

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han liker ikke å prate med andre om private ting. Vel, kommunikasjonen dere imellom fungerer ikke, og så lenge det er slik så trenger dere hjelp. Få ham til å tenke at parterapi er en måte å skaffe barna det beste hjemmet de kan få. Det er jo opplagt at et forhold hvor den ene er borte så mye byr på flere utfordringer enn forhold hvor man er sammen mer jevnlig, det krever mer for at man skal greie å holde på nærheten i forholdet, både fysisk og emosjonelt. Det byr på utfordringer fordi du i praksis lever som alenemor og gjør ting på din måte som fungerer, og så kommer han hjem og mener at ting skal gjøres på hans måte. Ingen av dere tar nødvendigvis feil, men dere virker å ha glemt å jobbe som et lag. Og det er der kommunikasjonen kommer inn.

Prøv å vinkle det med parterapi på en annen måte, ikke som en kritikk av ham, men som noe som kan være positivt for dere. Fortell ham at du savner det forholdet dere en gang hadde, hvor dere var nære, hvor dere gledet dere til å se hverandre, hvor dere var opptatt av å få hverandre til å føle dere bedre fordi dere var sammen, fortell ham at du savner kjærestefølelsen. Fortell ham at du føler dere ikke lenger snakker ordentlig sammen slik dere kanskje gjorde før, ta dere nå mest gnager på hverandre, og at dere må lære å kommunisere bedre med hverandre igjen hvis dere ikke skal miste hverandre. Nå synes dere å være milevis fra hverandre selv om dere er sammen, og det er jo bare trist. Jeg vil tro du ikke er den eneste som føler på det.

Hvis du vinkler det slik er det kanskje større sjanser for at du får ham med i parterapi. Har du først fått ham med deg dit vil det være lettere å ta opp de negative tingene, og det som absolutt ikke fungerer i forholdet (det som bl.a. Pashla kommenterte - at en god far vil være mer positiv enn negativ).

Det virker på meg mer som om dere har glemt å være kjærester, har glemt å være kjærester, sette pris på hverandre og har kommet inn i en negativ måte å omgås. Det kan rettes på om begge vil.

Anonymkode: 6b852...d34

Takk for et godt og gjennomtenkt svar. Jeg har tenkt mye det samme som deg, men manglet overskudd til å ta tak. 

For oss har det før vært positivt med litt adskillelse, det har vært godt å kjenne på savnet og gleden når han kommer hjem. Derfor skremte det meg nå når jeg kun kjente på irritasjon ved tanken på å måtte ta hensyn til han igjen. Vi fungerer så bra når han er borte. Det er ikke ille når han er hjemme heller, altså, vi omgås stort sett høflig og kan både le og fleipe sammen, men oftere og oftere tar irritasjonen over og det blir småhakking i det skjulte. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vurdert det, men syns de bør få være sammen med far når vi endelig har fri samtidig  

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

Jeg synes det er dårlig gjort mot ungene å sitte hjemme hele året fordi FAR er barnslig og ikke gidder å ofre seg for barna sine litt. Det er som at stuepike skulle si at hun er så drittlei av å vaske og bytte sengetøy på jobb, at hun ikke gidder å gjøre dette hjemme, så får barna leve i skitt og rot. Det er ikke nødvendigvis så dritgøy å reise på ferie med barn, men man kan ikke bare gjøre det man vil etter at man har fått barn.

Anonymkode: cbcfb...08f

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Pashla skrev:

Men forholdet til deg er ikke viktig? 

Det burde det selvsagt være, men han er sliten av all reisingen og da er det jeg som får det. Han er virkelig tålmodig og god med barna, de merker aldri noe til kravene personlig, men det er klart at til eldre de blir til mer får de med seg. 

Jeg må ta tak, men det er skummelt å sette ord på noe som potensielt blir begynnelsen på slutten. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes det er dårlig gjort mot ungene å sitte hjemme hele året fordi FAR er barnslig og ikke gidder å ofre seg for barna sine litt. Det er som at stuepike skulle si at hun er så drittlei av å vaske og bytte sengetøy på jobb, at hun ikke gidder å gjøre dette hjemme, så får barna leve i skitt og rot. Det er ikke nødvendigvis så dritgøy å reise på ferie med barn, men man kan ikke bare gjøre det man vil etter at man har fått barn.

Anonymkode: cbcfb...08f

Så veldig enig!

HI

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Gjest Antarctica]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det burde det selvsagt være, men han er sliten av all reisingen og da er det jeg som får det. Han er virkelig tålmodig og god med barna, de merker aldri noe til kravene personlig, men det er klart at til eldre de blir til mer får de med seg. 

Jeg må ta tak, men det er skummelt å sette ord på noe som potensielt blir begynnelsen på slutten. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

Det kan jo tvert imot vise seg å bli en vitalisering av hele forholdet. Hvis han er klok, skjønner han at det å prioritere deg mer, og å se dine behov mer, er en liten, men viktig brikke som kan endre alt. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for et godt og gjennomtenkt svar. Jeg har tenkt mye det samme som deg, men manglet overskudd til å ta tak. 

For oss har det før vært positivt med litt adskillelse, det har vært godt å kjenne på savnet og gleden når han kommer hjem. Derfor skremte det meg nå når jeg kun kjente på irritasjon ved tanken på å måtte ta hensyn til han igjen. Vi fungerer så bra når han er borte. Det er ikke ille når han er hjemme heller, altså, vi omgås stort sett høflig og kan både le og fleipe sammen, men oftere og oftere tar irritasjonen over og det blir småhakking i det skjulte. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

Og med det sier du egentlig at du ikke orker å ta ansvar for å prøve å få et bedre forhold. Det å ta vare på forholdet er jo ikke bare for deres egen skyld, men like mye for barnas skyld. Tro ikke for et øyeblikk at barna deres ikke merker at dere går og gnager på hverandre, selv om dere prøver å skjule det. Barna deres merker at dere har en annen energi dere imellom, merker irritasjonen, merker de skjulte kritikkene av hverandre, merker at det ikke er noen glede hos deg før far kommer hjem, merker at det ikke er noen gjensynsglede, merker at dere er forskjellige når dere er med eller fra hverandre. Barna deres får det med seg.

Men ingen av dere er villige til å gjøre noe for det, og da får dere vel bare fortsette som dere har det da, og få det dårligere og dårligere. En god far og en god mor tar ansvar for forholdet og familien... og tar tak selv om det kanskje er et tiltak å gjøre det. Du og han bedriver "strutsepolitikk", men ingenting blir bedre av at dere later som om problemene ikke stadig vokser. Men det er jo også et valg dere begge tar. Og dere lærer barna deres å være like unnvikende, det er det tristeste.

Anonymkode: 6b852...d34

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og med det sier du egentlig at du ikke orker å ta ansvar for å prøve å få et bedre forhold. Det å ta vare på forholdet er jo ikke bare for deres egen skyld, men like mye for barnas skyld. Tro ikke for et øyeblikk at barna deres ikke merker at dere går og gnager på hverandre, selv om dere prøver å skjule det. Barna deres merker at dere har en annen energi dere imellom, merker irritasjonen, merker de skjulte kritikkene av hverandre, merker at det ikke er noen glede hos deg før far kommer hjem, merker at det ikke er noen gjensynsglede, merker at dere er forskjellige når dere er med eller fra hverandre. Barna deres får det med seg.

Men ingen av dere er villige til å gjøre noe for det, og da får dere vel bare fortsette som dere har det da, og få det dårligere og dårligere. En god far og en god mor tar ansvar for forholdet og familien... og tar tak selv om det kanskje er et tiltak å gjøre det. Du og han bedriver "strutsepolitikk", men ingenting blir bedre av at dere later som om problemene ikke stadig vokser. Men det er jo også et valg dere begge tar. Og dere lærer barna deres å være like unnvikende, det er det tristeste.

Anonymkode: 6b852...d34

Jeg vet at jeg må ta tak. Jeg har vel bare håpet på at det skal gå seg til denne gangen også. Etter så mange år sammen lærer man seg strategier for å komme over dumpene, men dette ser ut til å gå dypere. 

Jeg sliter med ettervirkningene etter en alvorlig hendelse for noen år siden og i kampen for å 'overleve' har nok forholdet blitt skadelidende. Jeg er ikke perfekt selv om det selvsagt er min side som kommer frem her, men jeg mener oppriktig at jeg er mye flinkere til å se hans side av saken enn han er med meg. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Pashla skrev:

Det kan jo tvert imot vise seg å bli en vitalisering av hele forholdet. Hvis han er klok, skjønner han at det å prioritere deg mer, og å se dine behov mer, er en liten, men viktig brikke som kan endre alt. 

Ja, det er jo det man må håpe på. Skrekken er at han ikke er villig til å kjempe, men da får vi ta det derfra. 

Nå er jeg bare lei meg. 

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd

[Anonym bruker]

Syntes Pashla og flere med prøver å være mest mulig korrekt og kverulerende. Ikke bry deg. Ut fra innlegget ditt og måten du svarer på så syntes jeg du virker som en fornuftig og god mor som setter barna i fokus.

Parterapi - mannen kan bli med 3 ganger. Er det ikke noe for han, så kan han slutte. Si til han at det er å møtes halvveis. Da gir han det sjansen. Parterapi var den største og viktigste tingen vi kunne gjort når vårt forhold holdt på å gå duken.

Kompromiss med mannen igjen. En sommer kan han bli med, neste reiser du og barna alene.

Begge er slitne. Det trenger ikke være enten han eller du som er mest sliten. Du gjør en fullverdig, stor og viktig jobb som er alene hjemme med barna så lenge. Man får jo aldri pause. Trist at mannen din ikke setter mer pris på det. 

Et tips kan være å la mannen lese dette innlegget. Det vet jeg om noen som gjorde selv en gang.. Ble en oppvekker for den andre personen

Lykke til... Håper det ordner seg og at dere får flere oppturer snart.

 

Anonymkode: 9059a...af7

[Twintipp]

Den største gleden jeg har gitt til mine barn er å vise dem hvordan en mann skal opptre og prioritere riktig som en del av en familie. Hvordan samarbeid, toleranse, takhøyde og kjærlighet kan gi rom for det fineste i oss å blomstre. Hvor glad mamma kan være, hvor elsket man kan føle seg, hvor trygg man kan være og hvor fint et funksjonelt familieliv kan være. 

I mange år levde jeg i troen om at to hjem ville være det verste jeg kunne utsette de for, at det beste var at jeg tok i mot, glattet over og stod for hovedbyrden alene.

I dag vet jeg bedre. Det beste jeg kunne gjøre for dem var å flytte. Min energi ble fokusert på å gjøre denne prosessen så myk som overhode mulig og skape et godt samarbeid med far. I dag har vi et utmerket forhold og samarbeid. Far er fantastisk! Og om jeg kan si det selv, så er jeg også en fantastisk mor! 

Det BESTE jeg kunne gjøre var å skape et liv hvor alle involverte parter er lykkelige! Hver dag føler jeg meg elsket av en mann som er alt for både meg og ungene. Og det føler jeg er den beste gaven jeg kunne gi til dem. En god, stabil, snill, raus, kjærlig og empatisk rollemodell som prioriterer riktig og adekvat.

De har aldri hatt det så godt. Flere ganger på sengekanten har de sagt: Mamma, det er titusen ganger bedre slik det er nå!

Du fortjener også å være lykkelig, i den lille tilmålte tiden du har her på jorden!

[Gjest Antarctica]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Syntes Pashla og flere med prøver å være mest mulig korrekt og kverulerende. Ikke bry deg. Ut fra innlegget ditt og måten du svarer på så syntes jeg du virker som en fornuftig og god mor som setter barna i fokus.

Parterapi - mannen kan bli med 3 ganger. Er det ikke noe for han, så kan han slutte. Si til han at det er å møtes halvveis. Da gir han det sjansen. Parterapi var den største og viktigste tingen vi kunne gjort når vårt forhold holdt på å gå duken.

Kompromiss med mannen igjen. En sommer kan han bli med, neste reiser du og barna alene.

Begge er slitne. Det trenger ikke være enten han eller du som er mest sliten. Du gjør en fullverdig, stor og viktig jobb som er alene hjemme med barna så lenge. Man får jo aldri pause. Trist at mannen din ikke setter mer pris på det. 

Et tips kan være å la mannen lese dette innlegget. Det vet jeg om noen som gjorde selv en gang.. Ble en oppvekker for den andre personen

Lykke til... Håper det ordner seg og at dere får flere oppturer snart.

 

Anonymkode: 9059a...af7

Korrekt og kverulerende? Hvor i alle dager ser du det? 

[Anonym bruker]

13 minutter siden, MissJohnsen skrev:

Den største gleden jeg har gitt til mine barn er å vise dem hvordan en mann skal opptre og prioritere riktig som en del av en familie. Hvordan samarbeid, toleranse, takhøyde og kjærlighet kan gi rom for det fineste i oss å blomstre. Hvor glad mamma kan være, hvor elsket man kan føle seg, hvor trygg man kan være og hvor fint et funksjonelt familieliv kan være. 

I mange år levde jeg i troen om at to hjem ville være det verste jeg kunne utsette de for, at det beste var at jeg tok i mot, glattet over og stod for hovedbyrden alene.

I dag vet jeg bedre. Det beste jeg kunne gjøre for dem var å flytte. Min energi ble fokusert på å gjøre denne prosessen så myk som overhode mulig og skape et godt samarbeid med far. I dag har vi et utmerket forhold og samarbeid. Far er fantastisk! Og om jeg kan si det selv, så er jeg også en fantastisk mor! 

Det BESTE jeg kunne gjøre var å skape et liv hvor alle involverte parter er lykkelige! Hver dag føler jeg meg elsket av en mann som er alt for både meg og ungene. Og det føler jeg er den beste gaven jeg kunne gi til dem. En god, stabil, snill, raus, kjærlig og empatisk rollemodell som prioriterer riktig og adekvat.

De har aldri hatt det så godt. Flere ganger på sengekanten har de sagt: Mamma, det er titusen ganger bedre slik det er nå!

Du fortjener også å være lykkelig, i den lille tilmålte tiden du har her på jorden!

Så bra for deg. 

Jeg er helt sikker på at barna ikke får det bedre om vi flytter fra hverandre! Jeg er ikke ulykkelig, jeg er bare sliten og trist nå. Stort sett er hverdagen vår lys og god, men akkurat nå sliter vi (jeg) mer enn på lenge. 

Jeg tror det må ha vært et ganske giftig miljø hos dere om barna stadig snakker om hvor mye bedre dere har det nå, og det kjenner jeg meg ikke igjen i. 

Et eventuelt brudd ligger langt frem i tid, og en eventuell ny mann kommer ikke inn før barna er ute av redet, det er helt sikkert.

Hi

Anonymkode: 61ac9...0cd