Ung og prøvende

[Anonym bruker]

Nå skal jeg være en liten motvekt til alle de negative svarene her. Jeg sier absolutt ikke at du skal kjøre på og få barn nå, men jeg kan jo fortelle litt fra min historie. Jeg ble gravid som 18 - åring med min nåværende samboer. Hadde alltid tenkt jeg kom til å ta abort om jeg ble gravid så ung, men når spiren først satt, da tenkte jeg ikke tanken engang, jeg ville ha dette barnet. Jeg skal ikke lyve å si det ikke har vært tøft, til tider har jeg savnet friheten, kanskje spesielt siden samboeren min jobber i nordsjøen. Men jeg syns faktisk at det har vært verdt det, og selv om jeg noen ganger har kjent et stikk når jeg må takke nei til spontane ting, så er det fortsatt mye jeg kan være med på, og jeg angrer ikke en dag på de to vakre ungene mine. De har beriket livet mitt fra dag 1, og jeg kunne aldri vært de foruten. Jeg var ferdig med studiespesialisering da jeg ble gravid, og nå er jeg ferdig utdannet fra høyskole, og jobber som ped.leder i barnehage. Jeg mangler ingenting, jeg har ikke mistet noen nære venner, og jeg har blitt kjent med mange jeg aldri ville blitt kjent med ellers. Nå skal det sies at jeg har vært gjennom ting psykisk, som kanskje har gjort meg mer moden enn andre på min alder (jeg er nå 26, ungene er 7 og 3), så jeg har alltid tenkt at jeg er en litt "gammel" sjel. Fest, fyll og langvarige reiser til eksotiske land har aldri vært noe for meg. Og skulle jeg få lyst til det senere i livet, så er jeg faktisk 38 år når eldste fyller 20, så jeg får unne meg en sånn tur da, hvis det er noe jeg plutselig får ufattelig lyst til  Det samme gjelder spontane venninnekvelder og alt slikt. Men jeg må legge til nok en gang at jeg oppfordrer ikke sterkt til det, du må tenke deg nøye, nøye om først, for jeg tror ikke du kommer til å ha det noe godt med deg selv om du senere angrer. Jeg kan ikke tenke meg at det kan være så mye som er vondere enn å angre på barna sine, for de elsker man ubetinget uansett hvordan livet er ellers,

Anonymkode: 4805a...5e5

[Mumua]

Jeg var en moden 18-åring og ønsket meg barn selv med min store kjærlighet den gangen. Var også lærling, hadde lappen og hadde vært i forholdet i nesten 3 år. Jeg begynte å jobbe som 12-åring ved siden av skolen og har alltid vært veldig ansvarsfull og "flink pike" med unntak av skamfylla som 14-åring fordi jeg var nykonfirmant på bygda. Nå er jeg 30 år og jeg kan jo gi et lite innblikk i hva som har forandret seg. Det ble aldri til at jeg og samboeren min den gangen fikk barn. Han døde i en ulykke som 20-åring. Som voksen vet jeg nå at vi aldri kunne gitt det barnet alt det trengte, uansett hvor modne og ansvarsfulle vi var. For det krever mye mer enn jeg innså før jeg faktisk satt der med barnet i armene. Da var jeg 28 år. En yrkesutdannelse betyr ikke stort i disse dager, selv har jeg to yrkesutdannelser og blir sett ned på jevnt og trutt som ikke har høyere utdanning. Har tatt studiekompetanse, så jeg har muligheten for høyere utdanning senere om jeg vil og kan. Som lærling har du ingenting enda. Du må ikke finne på å bli gravid før du har fagbrev og fast jobb. Fast jobb i 2017 er ikke lett. Foreldrepenger som du trenger for å kunne ha permisjon regnes ut fra det du tjener i tiden før du går ut i permisjon, og du trenger mer enn du tror. Når ungen blir født begynner kontoen å tømmes, det er så mye man ikke tenker over som koster. Og fra de begynner i bhg blir det virkelig dyrt. Ikke alt kan og bør kjøpes brukt, selv om mye kan spares på det. Ta sko fks, gode sko koster en hel del og de vokser som ugress disse små. Det er stor konkurranse om jobbene og er du gravid og søker jobb stiller du bakerst i køa, uansett hvor lite lovlig det er.

Ingen av oss kan bedømme om forholdet deres er et av de som vil vare, overleve småbarnstiden og alle utfordringene, det er klart det kan det selv om statistikken sier noe annet. Men det er ikke det det handler om. Noe av det viktigste jeg lærte er at man aldri bør få barn dersom man ikke føler seg sikker på at man kan ta seg av det alene både fysisk, psykisk og økonomisk. For det er faktisk noe som kan skje, og selv om staten hjelper mye i dette landet så vil livet ditt bli veldig vanskelig og begrenset om du ikke klarer deg på egenhånd. Støtte fra staten varer ikke evig. Engangsstønaden høres kanskje mye ut når man er tenåring, men den skal dekke mye mer enn bare babyutstyr og lønner seg ikke ifht foreldrepenger om man har fast jobb. Å leie bolig er heller ikke bare bare, selv om mange av oss er nødt til det. Du har alle muligheter foran deg, jobb, spar egenkapital og kjenn tryggheten av å kunne eie egen bolig når du får barn. Jeg forstår situasjonen din godt, jeg fikk selv kreft i underlivet som 21-åring og det var høyst uvisst om jeg ville kunne få barn. Nå er jeg gravid med nr 2 som ble til på dobbel prevensjon. Om jeg var deg ville jeg tatt et steg tilbake, nytt kjærlighet med kjæresten din og sett litt av verden, kost meg med å planlegge og drømme om alt dere ønsker dere av fremtiden og tatt en tur til legen med han for å sjekke mulighetene for barn eller nedfrysing av sæd om det er en mulighet. Jeg vet at det å prøve å forklare en 18-åring som har bestemt seg for noe om å ombestemme seg er nær sagt umulig, men det er verdt et forsøk. Jeg var helt overbevist selv som 18-åring at dette var vi klare for. Jeg angret på at vi ikke rakk å få barn når han døde fra meg og jeg satt igjen uten noe levende etter han, men når sorgen er over det verste så vet jeg at det barnet ikke ville fått det så godt som det barnet jeg kan få som voksen og at det nok var til det beste at det ikke ble noe av selv om tanken er trist. Livet føles så opplagt og klart for deg nå, men det er nå voksenlivet begynner og du vil få oppleve hvor hard den virkelige verden er, på godt og vondt. Gi deg litt tid til å bli skikkelig voksen først før du tar på deg verdens største ansvar.

[Marriet]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå skal jeg være en liten motvekt til alle de negative svarene her. Jeg sier absolutt ikke at du skal kjøre på og få barn nå, men jeg kan jo fortelle litt fra min historie. Jeg ble gravid som 18 - åring med min nåværende samboer. Hadde alltid tenkt jeg kom til å ta abort om jeg ble gravid så ung, men når spiren først satt, da tenkte jeg ikke tanken engang, jeg ville ha dette barnet. Jeg skal ikke lyve å si det ikke har vært tøft, til tider har jeg savnet friheten, kanskje spesielt siden samboeren min jobber i nordsjøen. Men jeg syns faktisk at det har vært verdt det, og selv om jeg noen ganger har kjent et stikk når jeg må takke nei til spontane ting, så er det fortsatt mye jeg kan være med på, og jeg angrer ikke en dag på de to vakre ungene mine. De har beriket livet mitt fra dag 1, og jeg kunne aldri vært de foruten. Jeg var ferdig med studiespesialisering da jeg ble gravid, og nå er jeg ferdig utdannet fra høyskole, og jobber som ped.leder i barnehage. Jeg mangler ingenting, jeg har ikke mistet noen nære venner, og jeg har blitt kjent med mange jeg aldri ville blitt kjent med ellers. Nå skal det sies at jeg har vært gjennom ting psykisk, som kanskje har gjort meg mer moden enn andre på min alder (jeg er nå 26, ungene er 7 og 3), så jeg har alltid tenkt at jeg er en litt "gammel" sjel. Fest, fyll og langvarige reiser til eksotiske land har aldri vært noe for meg. Og skulle jeg få lyst til det senere i livet, så er jeg faktisk 38 år når eldste fyller 20, så jeg får unne meg en sånn tur da, hvis det er noe jeg plutselig får ufattelig lyst til  Det samme gjelder spontane venninnekvelder og alt slikt. Men jeg må legge til nok en gang at jeg oppfordrer ikke sterkt til det, du må tenke deg nøye, nøye om først, for jeg tror ikke du kommer til å ha det noe godt med deg selv om du senere angrer. Jeg kan ikke tenke meg at det kan være så mye som er vondere enn å angre på barna sine, for de elsker man ubetinget uansett hvordan livet er ellers,

Anonymkode: 4805a...5e5

Nå er det veldig forskjellig å bli gravid og å prøve å bli gravid. Som regel angrer man ikke på barna man har fått og etter at dem er kommet til så kan man heller ikke se for seg et liv uten. Som regel går det også veldig bra å få barn, selv som ung. Poenget er at det er ikke nødvendig. Hi trenger ikke de utfordringene nå. Han kan få sjekket sin fertilitet og hun får svar på det hun lurer på. Hun sier at hun vil prøve å få barn nå fordi hun er redd for at hun kanskje ikke kan bli mor til kjæresten sine barn pga hans helse. I samme vending hevder hun at hun er moden og stabil mtp jobb og inntekt  (lærling) for meg er dette veldig motstridende påstander. Hi er umoden, det er alle 18åringer. Man mangler noe vesentlig og det er livserfaring. Selvsagt bør hi uansett hva, vente med å få barn til hun er voksen og rammene mer satt. 

Dine velmenende råd og refleksjoner kommer utelukkende fra dine perspektiver som ikke samsvarer med hi sin virkelighet. Ingen 18åringer bør prøve å få barn fordi man er redd for at partneren eller seg selv muligens kan være infertil.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri følt meg så voksen som når jeg var 19 år.... Jeg hadde samboer, vi hadde vært sammen siden jeg var 15. Vi kjøpte hus, vi hadde god økonomi osv. Han var ferdig utdannet revisor, jeg var på vei til å få utdannelsen jeg var sikker på at var riktig. Alt lå til rette for et A4 liv og jeg lurte på hva andre på min alder rotet med. Vi snakket om barn, men var enig i at det var lurt å vente et år eller to slik at jeg skulle bli ferdig med studier.

Når jeg ser tilbake nå så flirer jeg av den selvgode tufsen jeg var på den alderen... Forholdet ble slutt når jeg var 27, vi hadde utviklet oss så mye at prioriteringene våre var totalt forskjellige. Og når jeg tenker på det nå er jeg pokker så glad for at det ikke ble noen barn. Så mye som jeg har endret meg siden det kan ikke beskrives. Så selv om du ikke ser det nå, du kommer til å sitte om 10-15 år å enten le over hvor naiv du var da, eller ha lyst til å slå deg selv i bakhodet fordi du tok valg du skulle ha ventet mange år med...

Anonymkode: 8ae28...135

[Anonym bruker]

Jeg var ikke 18-19 da jeg ble mor, men nesten 24. Og jeg ser jo nå i ettertid, jeg er over 40, at jeg hadde hatt godt av å ventet til jeg var 30. Altså, det gikk helt fint, men jeg hadde nettopp begynt på mitt voksenliv, og føler i ettertid at jeg hadde trengt å bare være voksen og barnløs en stund til. 

Anonymkode: 33e8a...3ce

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nå skal jeg være en liten motvekt til alle de negative svarene her. Jeg sier absolutt ikke at du skal kjøre på og få barn nå, men jeg kan jo fortelle litt fra min historie. Jeg ble gravid som 18 - åring med min nåværende samboer. Hadde alltid tenkt jeg kom til å ta abort om jeg ble gravid så ung, men når spiren først satt, da tenkte jeg ikke tanken engang, jeg ville ha dette barnet. Jeg skal ikke lyve å si det ikke har vært tøft, til tider har jeg savnet friheten, kanskje spesielt siden samboeren min jobber i nordsjøen. Men jeg syns faktisk at det har vært verdt det, og selv om jeg noen ganger har kjent et stikk når jeg må takke nei til spontane ting, så er det fortsatt mye jeg kan være med på, og jeg angrer ikke en dag på de to vakre ungene mine. De har beriket livet mitt fra dag 1, og jeg kunne aldri vært de foruten. Jeg var ferdig med studiespesialisering da jeg ble gravid, og nå er jeg ferdig utdannet fra høyskole, og jobber som ped.leder i barnehage. Jeg mangler ingenting, jeg har ikke mistet noen nære venner, og jeg har blitt kjent med mange jeg aldri ville blitt kjent med ellers. Nå skal det sies at jeg har vært gjennom ting psykisk, som kanskje har gjort meg mer moden enn andre på min alder (jeg er nå 26, ungene er 7 og 3), så jeg har alltid tenkt at jeg er en litt "gammel" sjel. Fest, fyll og langvarige reiser til eksotiske land har aldri vært noe for meg. Og skulle jeg få lyst til det senere i livet, så er jeg faktisk 38 år når eldste fyller 20, så jeg får unne meg en sånn tur da, hvis det er noe jeg plutselig får ufattelig lyst til  Det samme gjelder spontane venninnekvelder og alt slikt. Men jeg må legge til nok en gang at jeg oppfordrer ikke sterkt til det, du må tenke deg nøye, nøye om først, for jeg tror ikke du kommer til å ha det noe godt med deg selv om du senere angrer. Jeg kan ikke tenke meg at det kan være så mye som er vondere enn å angre på barna sine, for de elsker man ubetinget uansett hvordan livet er ellers,

Anonymkode: 4805a...5e5

Må bare si tusen takk! Jeg blir glad når jeg leser hvordan du har klart deg. Jeg er obs på at det kan bli tøft, jeg er forberedt. Men veldig glad for at du deler en fin historie blant mange kommentarer hvor de setter alle 18-åringer under samme kam. Thank you! 

 

-trådstarter 

Anonymkode: f551f...0a3

[Anonym bruker]

Altså, når så mange sier du bør vente, hvorfor lytter du ikke? 

Det er faktisk drit kjedelig å ha vært mamma i hele sitt voksne liv! Ja det er koselig med baby, men de blir større. De krever deg med hud og hår. Du kan ikke lenger ha ferie når DU vil, du må legge alt tilrette for at det skal passe inn med barnet. Det er ikke lenger rom for spontane turer med venninner uten å planlegge i hytt og pine. Du kan ikke lenger jobbe overtid på jobb for å bli ferdig, for du må hente i bhg. Tenk deg godt om! Livet blir aldri det samme! Og om du tror livet med barn i barnehage er slitsomt, så kan jeg fortelle deg at det er ingenting i forhold til å ha de på skolen...

Anonymkode: 058cd...8ed

[HvittHus]

Jeg var akkurat fylt 19 da jeg ble mor første gangen. Selv om jeg elsker barna mine over alt på jord og elsker å være såkalt ung bestemor(datteren min var 26 da hun ble mor og det er ansett som en ung mor her vi bor), er det ikke tvil om at det vi gjorde den gang var et risikoprosjekt som veldig fort kunne ha gått veldig galt. Ingen av oss var ferdig utdannet og siden vi var et par var det ingen økonomiske støtteanordninger å få. Det første året var forsåvidt det enkleste. Da trengte barnet ikke så mye. Så ble det straks dyrere. 

Fest og morro er ikke nødvendig selv for en tenåring, men det blir ikke det samme å prøve å få tilbake ungdomstida som 40 åring. For en del vil ha et ønske om å få tilbake en tapt ungdomstid. Det ser jeg tydelig på noen av de jentene som ble gravide samtidig som meg. 

Du har så god tid. Som 18 åring er du fremdeles uferdig mentalt og du er i tillegg ikke ferdig utdannet. Om noe bør du ha fast jobb før du blir gravid. Å komme inn på arbeidsmarkedet som småbarnsforelder er ikke bare lett. Arbeidsgivere ansetter lett enn annen søker når det står mellom deg som småbarnsmor og en annen uten barn. 

Da den eldste datteren min var 19 ønsket hun seg barn ganske intenst, og kikket nøye på mulighetene for studiestøtte som småbarnsforelder og permisjon fra studiet. Det ble med tanken og nå hvor hun venter sitt andre barn som 27 åring, er hun veldig klar på at dette var et riktig valg. Hun fikk tid til å modnes, tid til å sementere forholdet til samboeren, og ikke minst hun fikk gjort ferdig utdannelsen og jobbet noen år før de startet prøvingen. Så vent til du er ferdig med utdannelsen, har skaffet deg fast jobb, samt gjerne jobbet et par år. Da er du fremdeles ung, men har noe mer livserfaring å tilby barnet. 

[Direkte]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Må bare si tusen takk! Jeg blir glad når jeg leser hvordan du har klart deg. Jeg er obs på at det kan bli tøft, jeg er forberedt. Men veldig glad for at du deler en fin historie blant mange kommentarer hvor de setter alle 18-åringer under samme kam. Thank you! 

 

-trådstarter 

Anonymkode: f551f...0a3

Hun er fremdeles "bare" 26. Tiden fra jeg var 26 til 30 var en fantastisk tid, som jeg ikke ville vært foruten. Noen av de beste minnene med venner, opplevelser og ferier er fra den tiden.

Jeg oppfattet også meg selv som moden, voksen og en gammel sjel. I slutten av tyveårene innså jeg at jeg faktisk ikke er det. Jeg hadde ikke helt skjønt at man skal nyte hver alder slik den er! Det er først etter 25 jeg har sluppet meg løs, gjort ting fordi jeg har hatt lyst til det, våget å være barnslig, og så mye gøy det har vært! Den tiden uten barn får man aldri tilbake. Egentlig var det først etter 25 at jeg ble voksen og den personen jeg har ønsket å være. 

Det kan fort bli trasig å sitte hjemme med en liten baby, når alle du kjenner blir studenter, flytter bort, opplever nye ting, og facebook og instagram flommer over av flotte bilder og kommentarer som du ikke er en del av. Når vennene dine kommer hjem og forteller historier, når de mimrer om "husker du..." og dine dager er fylt opp av barnehagehistorier og hus. Ikke at det siste ikke er fint det og, men kanskje finere etter at man har minnene og opplevelsene? 

Du har knapt opplevd livet! (og antageligvis ikke de rundt deg heller, så du har nok et skjevt inntrykk av hva de neste årene kan romme!)

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Må bare si tusen takk! Jeg blir glad når jeg leser hvordan du har klart deg. Jeg er obs på at det kan bli tøft, jeg er forberedt. Men veldig glad for at du deler en fin historie blant mange kommentarer hvor de setter alle 18-åringer under samme kam. Thank you! 

 

-trådstarter 

Anonymkode: f551f...0a3

Det sier litt om modenheten din at du av 33 svar velger å ta til deg bare det ene som sier det du vil høre.....

Det er helt greit at du ønsker å bli en ung mor, det kan godt hende det er det rette for deg selv om de aller fleste voksne kvinnene i denne tråden sier du gjør lurt i å vente.

Men vent nå for guds skyld til læretiden er over, vent til du er ferdig utdannet og har fått deg fast jobb. Det er viktig å få utdanning og jobb på plass før du får barn. At du velger å få barn så ung, midt i lærlingetiden, er ikke særlig voksent eller smart.

Anonymkode: 015a9...c0b

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Må bare si tusen takk! Jeg blir glad når jeg leser hvordan du har klart deg. Jeg er obs på at det kan bli tøft, jeg er forberedt. Men veldig glad for at du deler en fin historie blant mange kommentarer hvor de setter alle 18-åringer under samme kam. Thank you! 

 

-trådstarter 

Anonymkode: f551f...0a3

Klart det er dette ene svaret du henger deg opp i. Det ville jo vært for dumt om du skulle hørt på oss som faktisk har en bakgrunn for å si at dette er en helt usedvanlig dårlig ide. Vet du at det er flere av oss som har barn som er eldre enn deg? Vi kjenner attenåringer. Vi vi vet hva de tror de vet - og hvor mye de ikke vet. Vær nå litt fornuftig og ikke trass gjennom noe som et stakkars barn skal betale prisen for.

Anonymkode: d591f...89e

[sug lut]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Klart det er dette ene svaret du henger deg opp i. Det ville jo vært for dumt om du skulle hørt på oss som faktisk har en bakgrunn for å si at dette er en helt usedvanlig dårlig ide. Vet du at det er flere av oss som har barn som er eldre enn deg? Vi kjenner attenåringer. Vi vet hva de tror de vet - og hvor mye de ikke vet. Vær nå litt fornuftig og ikke trass gjennom noe som et stakkars barn skal betale prisen for.

Anonymkode: d591f...89e

Og hvorfor den ble anonym vet jeg ikke, det var ikke meningen.

Endret 28. mai 2017 av sug lut

[Anonym bruker]

Jeg er virkelig glad for at jeg fikk oppleve livet som ung voksen uten barn! Å kunne fokusere 100% på studier uavhengig av klokkeslett. Å kunne impulsivt sitte på kafé i 5 timer "bare fordi", å kunne reise på tur uten at det måtte være barnevennlig, snakke og snakke om livet. Og alkohol, ja det også.

Men det livet jeg ønsket meg, og som jeg kunne leve uten barn - det er neppe det samme du ønsker deg.

Det var noen fra grunnskolen som ble unge mødre. De ble a4-mennesker 10-15 år før de fleste av oss. Var ikke helt tilfeldig hvilke jenter dette var. Jeg og disse hadde nok forskjellige ambisjoner for livet. Og det er ok..

Om du vil angre eller ikke, er ikke så relevant. Får aldri endret fortiden uansett..

Anonymkode: 8a745...eea

[Anonym bruker]

Du fremstår i grunnen som alt annet enn moden. Du fremstår som trassig og uvitende. Akkurat som de fleste attenåringer. 

Hvorfor spør du om råd når du allerede har bestemt deg?

Anonymkode: 8f919...008

[Gjest Antarctica]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Må bare si tusen takk! Jeg blir glad når jeg leser hvordan du har klart deg. Jeg er obs på at det kan bli tøft, jeg er forberedt. Men veldig glad for at du deler en fin historie blant mange kommentarer hvor de setter alle 18-åringer under samme kam. Thank you! 

 

-trådstarter 

Anonymkode: f551f...0a3

Alle 18-åringer har faktisk noe grunnleggende til felles: at de er unge. 

Skjønnee egentlig ikke hvorfor du gidder å spørre om noe når du ikke tar til deg svarene. Du får 25 svar som advarer deg, og ett eneste som er litt mer positivt - og jammen meg er det det eneste du faktisk ser ut til å relatere til? Fordi hun sa det du ønsket å høre? 

Husk: At du kun ønsket deg nettopp det svaret, betyr ikke at det er sannere enn de andre. Det betyr bare at svaret gir gjenklang hos deg selv. Og din lærevegring mht de øvrige svarene forteller bare i helt rene ord hvor lite moden du er. 

[Iiiiik]

Det er klart det kan gå bra, det er til og med ganske sannsynlig at det på et ytre plan vil gå bra. Barnet vil være ønsket, og dere vil kanskje ha god nok økonomi til å gi både barnet og de voksne det de trenger. Det er ikke så mange ting man absolutt må ha heller, og man kan godt være nokså fattig og allikevel lykkelig eller tilfreds. 

Allikevel er det mer sannsynlig at det går bra hvis dere er litt eldre. Selv om det for dere virker som om dere har vært sammen i en evighet, har dere ikke som ferdigutviklet mentalt forsikret dere om at dere passer sammen. Dere har vært sammen i noen få år, og egentlig ingen av dem som voksne. Hvis dere får barn nå, vil dere sannsynligvis være helt i utakt med alle vennene deres, og alle andre småbarnsforeldre vil være eldre enn dere. Det vil gjøre at dere ofte vil føle dere ensomme, og at dere synes det er vanskelig å bli inkludert i fellesskapet av foreldre i barnehagen og lokalsamfunnet. 

Jeg skjønner ikke hva dere tenker at dere har å tape ved å vente noen år. Hvis dere virkelig er ment for hverandre, hvorfor ikke gi det noen år til? Sjekk mannens sædkvalitet hos en lege, og nyt hverandre i en del år. Gjør ferdig utdannelsen, bli i hvert fall ferdig med læretiden. 

[Anonym bruker]

Et lite ps til mange av dere som har svart..

Da jeg var 18 år var det virkelig effektivt når mine foreldre fortalte at jeg var ung og uerfaren. Det fikk meg alltid til å reflektere over deres synspunkter og vekket aldri forsvar/trass!

Eh..nei. 

Anonymkode: 8a745...eea

[MammantilNurket]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hei! Lurer på om det er flere i samme situasjon som meg. 

Jeg er bare 18 år gammel, med en kjæreste på 20. Vi har alltid ønsket oss barn, og har nå sluttet med prevensjon. Vi har vært i lag i 3 år. Pga bakgrunnen vår, er det en sjanse for at vi ikke kan få barn på "normalt vis". Derfor bestemte vi oss for å starte og prøve tidlig, for å ha god tid dersom noe kommer i veien. Jeg har inntekt, sertifikat og bil. Har tenkt igjennom ALT vi trenger til en kommende baby, og hvordan vi skal løse ting.

hva tenker dere om at vi er så unge? 

Mer det flere i samme situasjon?

Anonymkode: f551f...0a3

Jeg tenker at det er det glade vannvidd!!!

Begynn med prevensjon igjen snarest, skaff deg _skikkelig_ utdannelse og ordentlig jobb slik at du kan bidra til å bevare velferdsstaten!

Barn skal ikke få barn.

Her lukter det barnevern og NAV syv mil i motvind.

Barn kan man alltids få ... når man er voksen. 

 

Endret 28. mai 2017 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Et lite ps til mange av dere som har svart..

Da jeg var 18 år var det virkelig effektivt når mine foreldre fortalte at jeg var ung og uerfaren. Det fikk meg alltid til å reflektere over deres synspunkter og vekket aldri forsvar/trass!

Eh..nei. 

Anonymkode: 8a745...eea

Mulig det. 

Men da jeg var 18 var jeg faktisk i stand til å forstå at en hel haug anonyme damer på nett kanskje hadde noen poenger jeg burde lytte til. Jeg var faktisk så moden at jeg forsto at det å opponere mot mennesker jeg aldri kommer til å møte, ikke har noe for seg. 

Anonymkode: 8f919...008

[Marriet]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Et lite ps til mange av dere som har svart..

Da jeg var 18 år var det virkelig effektivt når mine foreldre fortalte at jeg var ung og uerfaren. Det fikk meg alltid til å reflektere over deres synspunkter og vekket aldri forsvar/trass!

Eh..nei. 

Anonymkode: 8a745...eea

Men nå er ikke vi foreldrene til Hi. Vi er et knippe mødre som noen var unge og noen litt eldre da vi valgte å få barn. Likevel, med alle disse ulike erfaringene er det en bred enighet om hva som er lurt og modent av hi å gjøre. Ingen her har noe å vinne eller tape på å gi hi råd. Vi risikerer ikke å bli overkompenserende bestemødre pga his valg. 

[Himmel og hav]

Jeg var også klar for barn før jeg fylte 20. Jeg og kjæresten min hadde vært sammen en god stund og jeg kunne ikke se for meg at det noen gang skulle bli noen andre enn oss to. Da jeg var 25 gikk vi hver vår vei, heldigvis hadde vi ikke fått barn for fornuften vant og jeg tok utdanning først. For flere av mine venninner som hadde hatt samme kjæreste fra de var 17-18 så gikk forholdene også i stykker på den tiden. Rett og slett fordi man er ikke ferdig utviklet før det, og da oppdager man kanskje at drømmeprinsen slett ikke er de rette.

Om du er en så voksen og fornuftig 18-åring, som du sier at du er, så bør du selv konkludere med at:

- det er fornuftig å bli ferdig med lærlingtiden før du blir gravid. Det er mye enklere å gjennomføre læretid uten å bryte av med en permisjon underveis. 

- du bør ha hatt fast inntekt, som er bedre enn lærlinglønn, før du skal ut i permisjon for å kunne få foreldrepenger til å leve av. Barn trenger mer enn kjærlighet. De trenger ting som koster penger hver uke. 

- Du bør ha en fast jobb, så du har noe å gå tilbake til etter permisjonen. Du vet aldri om kjærligheten holder, så du bør kunne forsørge deg selv og barnet/barna (det kan bli tvillinger).

- Ha et stabilt og egnet sted å bo. 

Om kjæresten din er den rette, så er han også den rette å få barn med om 3-4 år. 

Endret 28. mai 2017 av Himmel og hav

[Gjest Antarctica]

1 minutt siden, Himmel og hav skrev:

Jeg var også klar for barn før jeg fylte 20. Jeg og kjæresten min hadde vært sammen en god stund og jeg kunne ikke se for meg at det noen gang skulle bli noen andre enn oss to. Da jeg var 25 gikk vi hver vår vei, heldigvis hadde vi ikke fått barn for fornuften vant og jeg tok utdanning først. For flere av mine venninner som hadde hatt samme kjæreste fra de var 17-18 så gikk forholdene også i stykker på den tiden. Rett og slett fordi man er ikke ferdig utviklet før det, og da oppdager man kanskje at drømmeprinsen slett ikke er de rette.

Om du er en så voksen og fornuftig 18-åring, som du sier at du er, så bør du selv konkludere med at:

- det er fornuftig å bli ferdig med lærlingtiden før du blir gravid. Det er mye enklere å gjennomføre læretid uten å bryte av med en permisjon underveis. 

- du bør ha hatt fast inntekt, som er bedre enn lærlinglønn, før du skal ut i permisjon for å kunne få foreldrepenger til å leve av. Barn trenger mer enn kjærlighet. De trenger ting som koster penger hver uke. 

- Du bør ha en fast jobb, så du har noe å gå tilbake til etter permisjonen. Du vet aldri om kjærligheten holder, så du bør kunne forsørge deg selv og barnet/barna (det kan bli tvillinger).

- Ha et stabilt og egnet sted å bo. 

Om kjæresten din er den rette, så er han også den rette å få barn med om 3-4 år. 

Dette er et viktig poeng. Enten fyren er fertil eller steril, så er han uendret om 5 år. Den sykdommen som evt kan ha skadet fertiliteten hans er jo forbi. Det skjer ikke noe nytt nå og de neste 5 åra (ikke de neste 15 heller.) 

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn som 17 åring. 

Har i dag verdens herligste 10 åring, men født med spesielle behov. Jeg har ofret hele livet mitt for dette barnet.  

Mitt råd til deg? Ikke få barn kjære snille søte deg. Vent til du blir litt eldre. Du kan aldri vite om du plutselig får et barn som trenger pleie resten av livet. 

Anonymkode: b462b...22e