Er dette vanlig mamma-bekymring, eller angst?

[Anonym bruker]

På ‎22‎.‎05‎.‎2017 den 9.11, Anonym bruker skrev:

Jeg er - naturlig nok - veldig bekymret for at noe skal skje med de to små barna mine (1 og 3 år). Jeg plager meg selv mye med vonde tanker. Tenker på alt som kan skje. Hver gang jeg går fra dem (i barnehagen etc) tenker jeg "tenk om dette er siste gang jeg ser dem i live". Hvis jeg feks legger fra meg en av tingene deres i bilen, tenker keg "tenk om neste gang jeg ser denne tingen, så er den eller den død, og da kommer jeg til å se på denne tingen og tenke tilbake på tidligere i dag da alt var fint". Jeg utspiller scener i hodet mitt om at barnehagen ringer om at noe alvorlig har skjedd. Når jeg ser datoen på tlf min, ser jeg for meg denne datoen på en dødsannonse.

Dette er bare noen av mange eksempler. Jeg har det ikke helt lett med dette. Får angst bare av å skrive dette. 

Så spørsmålet er: er dette normalt? Kjenner du deg igjen?

Anonymkode: 7df3b...34b

Dette er angst og tvangstanker.

Anonymkode: 67d01...dea

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

ikke normalt, du er dessverre altfor hysterisk, ikke smitt det over på barna

Anonymkode: 80ab5...542

Det er ikke smittsomt.

Anonymkode: 67d01...dea

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke smittsomt.

Anonymkode: 67d01...dea

Frykt er vel det mest smittsomme som finnes...

Kjenner en tiåring som er full av katastrofetanker og som ser mulige ulykker over alt - direkte repetert av de ulykker (i fantasien) som hennes mor har forberedt henne på i 10 år. Ser hun en stige, ser hun samtidig hvilke vinkler den kan falle, henger det en lysekrone i taket, ser hun straks hvem den kan ramle i hodet på... Slik skal ikke en tiåring måtte tenke! 

Anonymkode: 224a0...db9

[Anonym bruker]

Det høres ut som angst ja. Jeg har angst selv, som har variert i styrke i forskjellige perioder i livet mitt. Min verste periode var etter jeg fikk to barn med to års mellomrom.

Jeg hadde det som deg, fikk problemer med søvn og med å fungere ordentlig. Tok kontakt med helsestasjonen for lavterskel tilbud de gir der i forbindelse med fødselsdepresjon, men hun fant fort ut at jeg trengte grundigere og mer langvarig hjelp. 

For min del ble det to år med ukentlig terapi (metakognitiv adferdsterapi), gikk også sykmeldt noen måneder pga den totale belastningen av livssituasjonen ble for stor. I dag, fire år etter at jeg var der du er nå, er jeg inne i en periode der angsten er på et nivå jeg kan leve med. Jeg kommer alltid til å være mer engstelig enn andre, men klarer fint å fungere, sove etc. For mange er man mer skjør psykisk i tiden etter en fødsel, og for min del ble nok to relativt tette fødsler kombinert med nattevåk og andre slike belastninger for mye, så jeg trengte hjelp. Men du skal vite at det finnes god hjelp å få, ingen grunn til å skamme seg og gå å slite med dette alene. Ta kontakt i morgen den dag, er mitt absolutte råd.

Anonymkode: 559f1...da4

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Frykt er vel det mest smittsomme som finnes...

Kjenner en tiåring som er full av katastrofetanker og som ser mulige ulykker over alt - direkte repetert av de ulykker (i fantasien) som hennes mor har forberedt henne på i 10 år. Ser hun en stige, ser hun samtidig hvilke vinkler den kan falle, henger det en lysekrone i taket, ser hun straks hvem den kan ramle i hodet på... Slik skal ikke en tiåring måtte tenke! 

Anonymkode: 224a0...db9

Nei.

Angst og fobier har vist seg å ha tydelige genetiske komponenter, og er ikke hovedsakelig et sosialt læringsfenomen slik man tidligere trodde. Mye situasjonelt spiller naturligvis også inn i tillegg til genetisk sårbarhet.

Tenker du deg om kommer du nok på en rekke eksempler hvor mor eller far, og kun ett av flere søsken, lider av angst. Du kommer på barn som ikke er redd for noe foreldrene har sterk redsel, kommer på barn som er svært redde for noe ingen av foreldrene er redde for (kan skyldes et traume, for eksempel hunderedsel etter å ha møtt å en sint hund på skoleveien), osv.

Selv har jeg edderkoppfobi, men ingen av mine foreldre har dette. Min far deler jeg derimot høydeskrekken med, men det var først i voksen alder jeg forsto at han også hadde dette.

Anonymkode: 67d01...dea