Er dette vanlig mamma-bekymring, eller angst?

[Anonym bruker]

Jeg er - naturlig nok - veldig bekymret for at noe skal skje med de to små barna mine (1 og 3 år). Jeg plager meg selv mye med vonde tanker. Tenker på alt som kan skje. Hver gang jeg går fra dem (i barnehagen etc) tenker jeg "tenk om dette er siste gang jeg ser dem i live". Hvis jeg feks legger fra meg en av tingene deres i bilen, tenker keg "tenk om neste gang jeg ser denne tingen, så er den eller den død, og da kommer jeg til å se på denne tingen og tenke tilbake på tidligere i dag da alt var fint". Jeg utspiller scener i hodet mitt om at barnehagen ringer om at noe alvorlig har skjedd. Når jeg ser datoen på tlf min, ser jeg for meg denne datoen på en dødsannonse.

Dette er bare noen av mange eksempler. Jeg har det ikke helt lett med dette. Får angst bare av å skrive dette. 

Så spørsmålet er: er dette normalt? Kjenner du deg igjen?

Anonymkode: 7df3b...34b

[Anonym bruker]

Ikke normalt. 

Anonymkode: 2abaa...4f3

[Mandala]

Nei, det kan vel ikke være normalt. 

[Anonym bruker]

Det du beskriver er ikke normalt nei. 

Anonymkode: 2e1b9...4dd

[Anonym bruker]

Det er ikke normalt, sånn har jeg det også til tider og det er virkelig slitsomt. Har ingen råd siden jeg sliter med det samme 😕😕

Anonymkode: 9e932...41a

[Anonym bruker]

Ikke normalt. Snakk med noen som har kompetanse på området. Dette kan løses.

Anonymkode: cf7e4...f15

[Anonym bruker]

Jeg har også kjent på slike følelser. Ikke godt.

Anonymkode: 8d6d9...7bf

[Anonym bruker]

Nei, dette er ikke normalt. Oppsøk hjelp 

Anonymkode: ac109...bb1

[Lolitalolita]

Høres virkelig ikke normalt ut. Det ville jeg snakket med noen om for å få hjelp til å takle! Du kommer til å få ett grusomt slitsomt liv hvis du skal holde på med slike tanker - tenk når ungene blir større og har større behov for å komme seg ut og vekk. Hvordan skal du takle det, hvis det dukker opp så mange tanker bare av å levere dem i barnehagen? 

[Anonym bruker]

Ikke normalt, skaff deg hjelp.

Anonymkode: f1a07...22e

[Anonym bruker]

Det er angst, og ikke innafor normal bekymring.

Anonymkode: 224a0...db9

[Anonym bruker]

Tenker omtrent det samme .. jeg har gode og dårlig perioder ...

hater det :.(

Anonymkode: 3b944...ac1

[Anonym bruker]

Det høres litt voldsomt ut. Jeg kan få sånne tanker av og til, men langt fra så ofte som det høres ut som du gjør. F.eks hvis jeg har kjeftet på sønnen min om morgenen, så kan jeg tenke når jeg går fra barnehagen "Tenk om det var det siste jeg noen gang fikk sagt til ham". Men det skjer ikke daglig, eller ukentlig heller for den saks skyld. Og hvis de ringer fra barnehagen (har vel skjedd 3 ganger totalt) så får jeg hjertet i halsen med en gang.

I tillegg kan jeg noen ganger føle en trang til å komme med alle mulige instruksjoner og formaninger (angående sikkerhet) hvis noen i familien skal passe ham eller han skal være med noen hjem fra barnehagen. Men jeg klarer å la være da.

Anonymkode: 300da...a0d

[Evablaum]

Ikke normalt. 

[Anonym bruker]

Normalt og normalt.. det er ikke uvanlig å ha slike tanker, det er vel helst omfanget av dem som gjør det problematisk? Du sier du plager deg selv, da er det jo et problem. Har du mistet noen nære tidligere i livet? Har du slitt med doble følelser rundt det å få barn? Har du en skranten selvfølelse og tenker innerst inne at du ikke fortjener å ha barn? Alt dette er eksempler på grunnleggende problematikk som kan føre til slike (tvangs)tanker. Det kan være mye annet også, da. Det hjelper å komme til bunns i sånt, da vil problemene som oftest avta. Mulig du trenger veihjelp av en terapeut, det er fryktelig tungt å ha det slik!

Anonymkode: 67184...3ea

[Anonym bruker]

Dette utarter nå veldig. I ferien hvor jeg ikke har distraksjonene et travelt hverdagsliv fører med seg, blir angsten enda verre. Nå sliter jeg hver gang mannen tar med et av barna ut alene feks (og jeg vet han er en helt normal, oppegående pappa). Når de feks skal ta en kjøretur på 15 minutter til lekeland, sitter jeg med telefonen i hånden og sjekker nyheter/Twitter for ulykker.

Normalt eller ikke, set gjør så fryktelig vondt. Søvnen min har begynt å tulle også, jeg får ikke sove på kvelden, setter meg foran TV for å bli distrahert, og sovner der.

Er det noen som har fått vellykket behandling for slike følelser? Er det noen vits i å prøve, eller er dette bare en av livets mange humper man må leve med?

HI

Anonymkode: 7df3b...34b

[Anonym bruker]

Dette er angst, hi. Snakk med fastlegen din og ikke legg to fingre i mellom. Du trenger hjelp. Lykke til!

Anonymkode: c9084...2ef

[Anonym bruker]

På 22. mai 2017 den 9.11, Anonym bruker skrev:

Jeg er - naturlig nok - veldig bekymret for at noe skal skje med de to små barna mine (1 og 3 år). Jeg plager meg selv mye med vonde tanker. Tenker på alt som kan skje. Hver gang jeg går fra dem (i barnehagen etc) tenker jeg "tenk om dette er siste gang jeg ser dem i live". Hvis jeg feks legger fra meg en av tingene deres i bilen, tenker keg "tenk om neste gang jeg ser denne tingen, så er den eller den død, og da kommer jeg til å se på denne tingen og tenke tilbake på tidligere i dag da alt var fint". Jeg utspiller scener i hodet mitt om at barnehagen ringer om at noe alvorlig har skjedd. Når jeg ser datoen på tlf min, ser jeg for meg denne datoen på en dødsannonse.

Dette er bare noen av mange eksempler. Jeg har det ikke helt lett med dette. Får angst bare av å skrive dette. 

Så spørsmålet er: er dette normalt? Kjenner du deg igjen?

Anonymkode: 7df3b...34b

Kjenner meg igjen! Var helt ekstremt en periode. Vurderte å få hjelp, for det er skikkelig slitsomt :/

Anonymkode: a7fbf...8f3

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette utarter nå veldig. I ferien hvor jeg ikke har distraksjonene et travelt hverdagsliv fører med seg, blir angsten enda verre. Nå sliter jeg hver gang mannen tar med et av barna ut alene feks (og jeg vet han er en helt normal, oppegående pappa). Når de feks skal ta en kjøretur på 15 minutter til lekeland, sitter jeg med telefonen i hånden og sjekker nyheter/Twitter for ulykker.

Normalt eller ikke, set gjør så fryktelig vondt. Søvnen min har begynt å tulle også, jeg får ikke sove på kvelden, setter meg foran TV for å bli distrahert, og sovner der.

Er det noen som har fått vellykket behandling for slike følelser? Er det noen vits i å prøve, eller er dette bare en av livets mange humper man må leve med?

HI

Anonymkode: 7df3b...34b

Eksponeringsterapi? Jeg blir også stresset om mannen skal dra noe sted alene med barnet vårt, men merker at jeg takler det bedre jo oftere det skjer.

Men jeg ville nok prøvd psykolog også. Om du ikke blir helt kvitt det så er jeg i alle fall sikker på at det er mulig å redusere det samt få hjelp til måter å håndtere det bedre på.

Anonymkode: 300da...a0d

[Anonym bruker]

Tvangstanker. Prøv å husk at tanker er ikke virkelighet. Når tankene kommer prøv å si STOPP til deg selv, og øv på å snu det. Hvis du feks får tanker om at Noe kommer til å skje barnet i barnehagen. Si STOPP og snu det til å tenke på hvor gøy barnet kommer til å ha det og hvor blid og glad han/hun er i forskjellige situasjoner der. 

Har du ritualer du gjør for at ting ikke skal skje? Feks hvis jeg ikke lukker døra igjen 3 ganger så kommer noe fælt til å skje.  

Dette er kun tanker, de er vonde men det finnes ikke sannhet i dem. Du må avsløre de for hva de er, bare tanker, oppspinn. Anbefaler deg å snakke med en psykolog for dette kan utarte seg og bli verre om du ikke klarer å snu det. Det er veldige gode muligheter for å bli kvitt dette for godt. 

Anonymkode: 1c8c5...8ae

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette utarter nå veldig. I ferien hvor jeg ikke har distraksjonene et travelt hverdagsliv fører med seg, blir angsten enda verre. Nå sliter jeg hver gang mannen tar med et av barna ut alene feks (og jeg vet han er en helt normal, oppegående pappa). Når de feks skal ta en kjøretur på 15 minutter til lekeland, sitter jeg med telefonen i hånden og sjekker nyheter/Twitter for ulykker.

Normalt eller ikke, set gjør så fryktelig vondt. Søvnen min har begynt å tulle også, jeg får ikke sove på kvelden, setter meg foran TV for å bli distrahert, og sovner der.

Er det noen som har fått vellykket behandling for slike følelser? Er det noen vits i å prøve, eller er dette bare en av livets mange humper man må leve med?

HI

Anonymkode: 7df3b...34b

Det du beskriver høres ut som  min tenåringsdatter, hun sliter med en begynnende angst. Hun har samtaler med helsesøster (utdannet psykiatrisk sykepleier), noe som hjelper. Snakk med fastlegen din og få henvisning til psykiatrisk sykepleier i kommunen, de jobber mye med tilsvarende problematikk. Det er absolutt hjelp å få <3

Anonymkode: 65d3b...180

[Anonym bruker]

ikke normalt, du er dessverre altfor hysterisk, ikke smitt det over på barna

Anonymkode: 80ab5...542

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tvangstanker. Prøv å husk at tanker er ikke virkelighet. Når tankene kommer prøv å si STOPP til deg selv, og øv på å snu det. Hvis du feks får tanker om at Noe kommer til å skje barnet i barnehagen. Si STOPP og snu det til å tenke på hvor gøy barnet kommer til å ha det og hvor blid og glad han/hun er i forskjellige situasjoner der. 

Har du ritualer du gjør for at ting ikke skal skje? Feks hvis jeg ikke lukker døra igjen 3 ganger så kommer noe fælt til å skje.  

Dette er kun tanker, de er vonde men det finnes ikke sannhet i dem. Du må avsløre de for hva de er, bare tanker, oppspinn. Anbefaler deg å snakke med en psykolog for dette kan utarte seg og bli verre om du ikke klarer å snu det. Det er veldige gode muligheter for å bli kvitt dette for godt. 

Anonymkode: 1c8c5...8ae

Jeg har ikke sånne typiske tvangstanker som at jeg må gjøre en ting et visst antall ganger (men hadde tendenser tilbudet da jeg var yngre). Men har på en måte innbilt meg at jeg kanskje kan klare å få ting til å la være å skje hvis jeg bekymrer meg nok for dem..,hvis du skjønner.

 

HI

Anonymkode: 7df3b...34b

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det du beskriver høres ut som  min tenåringsdatter, hun sliter med en begynnende angst. Hun har samtaler med helsesøster (utdannet psykiatrisk sykepleier), noe som hjelper. Snakk med fastlegen din og få henvisning til psykiatrisk sykepleier i kommunen, de jobber mye med tilsvarende problematikk. Det er absolutt hjelp å få <3

Anonymkode: 65d3b...180

Takk! Håper datteren din får god hjelp. Sikkert bra å ta dette ved roten, altså i ung alder, så hun forhåpentlig slipper det i voksenlivet. 

Anonymkode: 7df3b...34b

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke sånne typiske tvangstanker som at jeg må gjøre en ting et visst antall ganger (men hadde tendenser tilbudet da jeg var yngre). Men har på en måte innbilt meg at jeg kanskje kan klare å få ting til å la være å skje hvis jeg bekymrer meg nok for dem..,hvis du skjønner.

 

HI

Anonymkode: 7df3b...34b

Ja, jeg skjønner. Det er helt vanlig sånn sett. Du tenker at hvis jeg ikke er forberedt på at noe skal skje, så skjer det garantert, har jeg bekymret meg så pleier det ikke å skje. Men vet som hva? Hvem tror du at du er som har makt nok til å styre hva som skal skje i verden med tankene dine? Har du tenkt på det sånn før? Det er jo forferdelig slitsomt å skulle forberede seg mentalt på alle katastrofer som antagelig ikke kommer til å skje. Er det ikke bedre å slappe av og heller være uthvilt og klar i hodet hvis noe skulle skje? Jeg skjønner at du må være et veldig kreativt menneske også, for mennesker som ikke er kreative de får gjerne ikke disse problemer av en enkel grunn at de ikke har fantasi til det. Med trykk på fantasi. Ikke vær redd tankene, de er ikke virkelighet. Ingenting du tenker kan manifestere seg. Det eneste som skjer er at du blir sliten og selv kan ende opp med angstanfall pga et overaktivt nervesystem som hele tiden forbereder seg på katastrofe. Kortisolet og adrenalinet stiger og dette er ikke en sirkel du vil være i. Kjære deg, søk hjelp. Og si STOPP til tankene. 

Anonymkode: 1c8c5...8ae