Ahhh...skulle gitt mye for 15kg mindre...

[Anonym bruker]

Anonym ..088 for et fantastisk bra innlegg! Klapp for deg, og bra jobba. Jeg er ikke veldig overvektig, men sliter likevel med å gå ned det jeg ønsker, men det er en sammensatt og vanskelig vei, men jeg vet at jeg følelses-spiser og at kroppen og psyken har det bedre uten sukker og mye mel og sikkert mer, men jeg har dessverre ikke kommet dit at jeg klarer å ha et slikt kosthold over tid, men klarer det i etapper helt til stress og følelser ødelegger nok en gang, men jeg er på min vei mot å hjelpe meg selv. Takk for innlegget ditt, det var veldig motiverende!

Anonymkode: 4f7d4...f26

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Anonym ..088 for et fantastisk bra innlegg! Klapp for deg, og bra jobba. Jeg er ikke veldig overvektig, men sliter likevel med å gå ned det jeg ønsker, men det er en sammensatt og vanskelig vei, men jeg vet at jeg følelses-spiser og at kroppen og psyken har det bedre uten sukker og mye mel og sikkert mer, men jeg har dessverre ikke kommet dit at jeg klarer å ha et slikt kosthold over tid, men klarer det i etapper helt til stress og følelser ødelegger nok en gang, men jeg er på min vei mot å hjelpe meg selv. Takk for innlegget ditt, det var veldig motiverende!

Anonymkode: 4f7d4...f26

Så bra at du er begynt å finne ut av ting for deg   Veldig hyggelig om det jeg skrev kunne motivere.

Når du greier å holde kostholdet du ser fungerer for deg i etapper, da er du på riktig vei! Istedenfor å kritisere deg selv hvis du bikker av igjen, tenk konstruktivt - nå kom jeg ut av det kostholdet jeg ønsker å holde, hva var det som gjorde det denne gangen (stress, følelsesmessige ting, andre ting?)? Da blir "feilingen" heller til noe du lærer av, du blir bevisst hvorfor det skjedde. Og da blir det neste spørsmålet "Hva kan jeg gjøre for å holde kostholdet som jeg ønsker og som er bra for meg neste gang jeg får slike stressende perioder eller vanskelige ting oppstår? For det er jo en del av livet, vi kan aldri unngå stress og vanskeligheter helt. Men tenker du konstruktivt i periodene du tråkker feil, da kan du både lære av det og legge planer for hva du kan gjøre neste gang du kommer i en lignende situasjon. Så lenge du tenker læring og det å legge en plan, da blir det ikke lenger "feiling" eller "svakhet", de kan du snu det til noe som ikke har så mye følelser i seg, men som er noe praktisk som bare skal ordnes. Det tar tid å legge om slike vaner, og det er viktig å være snill med seg selv i tankene underveis!

For meg er stikkordet planlegging. Jeg må alltid ha nok mat hjemme som er riktig for meg, og jeg må også ha ting som går raskt å lage, når det er mye som skjer og jeg får et sjeldent søtsug, da må jeg ha noe som tilfredsstiller det uten at det går utover blodsukkeret mitt eller at jeg velger "lettvinte" løsninger som jeg egentlig ikke tåler. Hvis jeg en sjelden gang har sklidd ut noen dager (jeg tåler ikke mye før jeg merker det veldig på resten av helsen), jeg er kanskje sliten, stresset og har lite energi, da vet jeg at da må jeg tilbake til "planen", og da er det som regel å komme seg av gårde og handle riktig mat, og riktig mat som også kan være enkelt og lite krevende å lage. Da er det fort gjort å være tilbake på riktig spor igjen, fordi jeg har alt i hus til å ta riktige valg. Og for hver gang er det en mestringsfølelse, du merker at det ikke koster så mye å komme tilbake til de gode vanene som det gjorde tidligere.

Når du vet du sporer av ved stress og følelsesmessig vanskelige situasjoner så er det lurt å finne måter å håndtere det også. Det er det mange måter å gjøre på, men jeg ser at det å forsette med riktig kosthold også i vanskelige perioder, det gjør at jeg også takler psykiske påkjenninger bedre. Det med kosten - eller følgen med feil/dårlig kosthold - blir da ikke en ekstrabelastning på toppen av alt annet. Men stressmestring er noe jeg tror enhver kan jobbe med innimellom

Det viktigste er at du finner din vei og det som fungerer for deg og din kropp - og der virker det som om du er på riktig vei   Lykke til videre

 

Anonymkode: eb677...088

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har lest svarene dine i denne tråden, og jeg har lest svarene dine i andre lignende tråder. Og jeg har sagt det før - måten du prøver å "realitetsorientere" de som er overvektige er så feil som det går an å bli!

Du hevder hver gang at 97 % av alle som går ned i vekt går opp igjen. Med det forteller du også hver eneste gang at overvektige egentlig bare kan drite i å gjøre noe med vekten sin fordi det er 97 % sjanse for at de vil fortsette å være overvektig. Og hver gang snakker du om at studier viser at disse tallene stemmer. Og hver gang forteller jeg deg at joda, det finnes studier som sier dette, men svært få - om noen ? - av disse studiene forteller noe om den faktiske grunnen til at så mange går opp igjen.

Mange sier f.eks. at de spiser sunt og etter myndighetenes anbefalinger og at de trener og likevel så går de opp igjen i vekt. Jada, det er fullt mulig, ingen tvil om det. Fordi svært mange som har vært overvektige også har et problem mtp. blodsukkeret sitt og dermed også trigger hormoner som lagrer fett selv på et "normalt og sunt kosthold". Denne gruppen overvektige utgjør en veldig stor prosentandel. De har ofte ligget helt på grensen til å utvikle diabetes, og da vil kroppen ofte ikke fungere på det myndighetene anbefaler av "sunt kosthold" som for denne gruppen som regel inneholder for mye karbohydrater. Dette er bare ett eksempel, men det vil utgjør en stor del av de 97 % du snakker om.

Og hver gang du svarer her inne så avfeier du også alle som forteller deg at det du sier ikke er så kategorisk riktig som du skal ha det til. Du avfeier alle som forteller at de har vært overvektige og forteller dem at de bare er blant de 3 % heldige og du insinuerer at de derfor egentlig ikke bør uttale seg fordi de ikke har peiling - for de er jo bare heldige, i motsetning til du og de andre 97 % som er uheldige og som du påstår ikke kan påvirke egen vekt. Jeg har vært overvektig selv, minst 25 kg. Jeg gikk heller ikke ned. Hvis jeg levde på ekstremt lavkalori så kunne jeg gå ned litt, men så spratt jeg opp igjen pluss noen kilo ekstra. Hver gang. Ville jeg gå ned? Selvfølgelig. Spiste "sunt" gjorde jeg også. Trente gjorde jeg også. Og likevel så satt overvekten. "Ingenting" hjalp. Jeg oppsøkte vanlige leger, de fortalte meg bare at jeg måtte spise sunt og ville det nok. Jeg følte meg totalt mislykket, var overbevist om at jeg var en svak person. På den tiden, hvor jeg var veldig sårbar, så ville jeg tatt til meg det du skriver og vært overbevist om at jeg var blant dine 97 uheldige prosent. For "alt" stemte jo. Jeg greide ikke gå ned, og når jeg gjorde det spratt jeg rett opp igjen. Det var "umulig". Du ville klappet meg på skulderen og støttet meg i at det ikke var min feil, at det for meg ville være et umulig prosjekt, og at jeg bare måtte bli fornøyd med min overvektige kropp og bare fokusere på sunt kosthold og trening.

Jeg slo meg ikke til ro med at jeg var en av de som "var dømt" til å forbli overvektig. Jeg begynte å jobbe ut fra teorien at jeg måtte finne det kostholdet som passer min kropp, at det var noe med måten jeg spiste som ikke passet min kropp. Jeg fikk etterhvert kontakt med en som mente jeg burde kutte ut hvete og gå over på spelt og kutte sukker. Det var begynnelsen for meg, jeg gikk da ned noen kilo og holdt meg der så lenge jeg ikke spiste hvete og sukker. Hadde fremdeles mange kilo overvekt. Etterhvert kom jeg i kontakt med en terapeut som hadde mer utdanning i kost og ernæring som hjalp meg til å legge om enda litt til. Og der forsvant mange kilo til. De siste kiloene forsvant da jeg kuttet gluten og melk og en del andre matvarer som for min kropp ikke er bra og matvarer som kan være uheldig for stoffskiftet (jeg har ikke diagnostisert lavt stoffskifte, men hadde et ustabilt stoffskifte i flere år som vekslet mellom normalt og lavt). For at jeg skal holde vekten må jeg unngå disse matvarene og jeg må spise et noenlunde lavkarbokosthold, vil tro jeg ligger nærmere et grovkarbokosthold i dag.

Jeg var visst ikke blant dine 97 % likevel - men jeg ville "vært" det om jeg hadde lyttet på deg og det "forskningen har sagt". Det er 12-14 år siden mine siste overvektkilo forsvant, etter det har jeg hatt en stabil vekt. Og så lenge jeg holder meg til det kostholdet som er riktig for min kropp så regulerer vekten seg selv, jeg trenger ikke tenke på den. Men jeg er bevisst kostholdet hele tiden. Det er heller ikke et stort problem, det er blitt en vane å spise som jeg gjør. Ikke bruker jeg mer tid på matlaging enn andre i hverdagen heller.

Og før du avfeier dette enda en gang som at jeg bare er en av de "heldige" 3 %. Selv om begynnelsen av min vektnedgang var via alternativ terapeut, så var det ikke noe galt i de rådene jeg fikk der til å begynne med. Senere har jeg fått bekreftet gjennom Rikshospitalet at jeg har en ikke-cøliakisk glutenintoleranse og at jeg ikke tåler melkeprotein. Å komme dit at jeg fikk det bekreftet, det tok altså mange tiår. Første gang jeg opponerte mot å måtte drikke melk var jeg fire år. Så begynte jeg å protestere ordentlig fra jeg var rundt seks år, men ingen tok det på alvor. Og guess what - overvekt kan være ett av symptomene på en slik allergi. Noen reagerer motsatt og får konstant diare og går ned i vekt, andre legger på seg. Samme med hvete.

Poenget mitt er, det er alltid en årsak bak at folk går opp igjen i vekt etter en vektnedgang. Men ditt universalsvar gjelder mest trolig bare for en liten gruppe. Den store gruppen som går opp igjen gjør det fordi de spiser feil for sin kropp. Mange gjør det fordi de ikke tar tak i de psykiske problemene som gjør at de har en spiseproblematikk. Atter andre gjør det pga. at de har matintoleranser eller allergier som de ikke har fått diagnostisert. Andre kan ha uoppdagede hormonelle problemer. Men det er svært få av de 97 % dine som ikke kan gå ned i vekt OG holde seg der hvis de tar tak i årsaken til sine vektproblemer, enten de er fysiske eller psykiske.

Så nok en gang ber jeg deg, anonym a1e... vær så snill å slutte å spre den informasjonen så ukritisk som du gjør. Du snakker om å realitetsorientere folk, men det er ikke det du gjør. Du feilinformerer fordi du - selv om du kan mye - ikke kan nok om årsakene bak overvekt. Du har hengt deg opp i et tall som forsvarer at så godt som alle overvektige bare skal akseptere overvekten sin og du får dem til å tro at det uansett aldri er håp for dem, og det er ikke bare feil, det er direkte villedende! Måten du fremstiller det på gir ingen håp, tvert om tar du fra alle håp. Og du sørger dermed for at folk som ellers kunne gått ned i vekt og holdt seg der aldri vil forsøke "for det har jo uansett ingen vits for jeg er av de uheldige 97%".

Jeg tror, anonym a1e, at du mener godt. Og det jeg er veldig enig med deg i, det er at det ikke alltid bare er viljestyrken som er svak hos overvektige. Ofte må de få hjelp for ev. psykiske problemer og de må være villige til å legge om livsstilen. Har man intoleranser eller allergier eller andre fysiske årsaker til overvekten så må disse adresseres med riktig kosthold som er tilpasset den enkelte. Dessverre er det norske helsevesenet altfor dårlig når det kommer til dette, og derfor få slike myter som det "forskningen viser" få stå som en ubestridt sannhet. Men det finnes kunnskap om dette i landet, man må bare søke den, være aktiv, skaffe seg kunnskap selv, og være villig til å gjøre det som skal til. Jo flere ganger man prøver noe man har forsøkt før som man vet ikke fungerer, jo verre blir det både for kroppen og psyken. Men det finnes kunnskap der ute, og i kunnskap er makt for den enkelte. Og når man først har funnet "nøkkelen" i egen overvekt, da ser mange at selv om vektnedgang da også krever viljestyrke, så krever det langt mindre viljestyrke enn de hadde trodd.

Men vær så snill, slutt å gnåle om de 97 % dine, for de forteller egentlig bare at av de som går ned i vekt så er det 97 % som ikke har funnet den egentlige årsaken bak sin overvekt, og derfor går de opp igjen. Det betyr IKKE at de er dømt til evig overvekt, det betyr bare at de må finne årsaken bak!

Anonymkode: eb677...088

Jeg klapper for deg. 

Og du bekrefter det jeg sier, vil du det nok får du det til. Din vei var ekstra kronglete, men for en stå-på-vilje. Ok, du feilet og gikk opp men du gav ikke opp. Det er det jeg mener, vil du det nok får du det til. 

Jeg feilet også mye. Men klarte det. Ble veldig interessert i dette med allergi. Jeg fikk i voksen alder laktoseintoleranse og kjente meg igjen i det med å nekte å drikke melk, jeg nektet å drikke melk fra jeg var fire, jeg har sagt at barn er intuitive og VET hva de ikke tåler. Og jeg som du har også ustabilt stoffskifte, lavt og normalt. 

Jeg er jo normalvektig på syvende året men jeg har et ekstremt strengt kosthold og treningsregime for å holde vekten. Jeg kan ikke tillate meg noen ekstra feriekilo en gang, for to kilo blir raskt fem. 

Hvor søkte du hjelp for dine problemer? Kanskje det er mulig for meg å få hjelp til å holde vekten uten dette strenge regimet jeg nå MÅ ha. 

Anonymkode: c88ce...c6d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Så bra at du er begynt å finne ut av ting for deg   Veldig hyggelig om det jeg skrev kunne motivere.

Når du greier å holde kostholdet du ser fungerer for deg i etapper, da er du på riktig vei! Istedenfor å kritisere deg selv hvis du bikker av igjen, tenk konstruktivt - nå kom jeg ut av det kostholdet jeg ønsker å holde, hva var det som gjorde det denne gangen (stress, følelsesmessige ting, andre ting?)? Da blir "feilingen" heller til noe du lærer av, du blir bevisst hvorfor det skjedde. Og da blir det neste spørsmålet "Hva kan jeg gjøre for å holde kostholdet som jeg ønsker og som er bra for meg neste gang jeg får slike stressende perioder eller vanskelige ting oppstår? For det er jo en del av livet, vi kan aldri unngå stress og vanskeligheter helt. Men tenker du konstruktivt i periodene du tråkker feil, da kan du både lære av det og legge planer for hva du kan gjøre neste gang du kommer i en lignende situasjon. Så lenge du tenker læring og det å legge en plan, da blir det ikke lenger "feiling" eller "svakhet", de kan du snu det til noe som ikke har så mye følelser i seg, men som er noe praktisk som bare skal ordnes. Det tar tid å legge om slike vaner, og det er viktig å være snill med seg selv i tankene underveis!

For meg er stikkordet planlegging. Jeg må alltid ha nok mat hjemme som er riktig for meg, og jeg må også ha ting som går raskt å lage, når det er mye som skjer og jeg får et sjeldent søtsug, da må jeg ha noe som tilfredsstiller det uten at det går utover blodsukkeret mitt eller at jeg velger "lettvinte" løsninger som jeg egentlig ikke tåler. Hvis jeg en sjelden gang har sklidd ut noen dager (jeg tåler ikke mye før jeg merker det veldig på resten av helsen), jeg er kanskje sliten, stresset og har lite energi, da vet jeg at da må jeg tilbake til "planen", og da er det som regel å komme seg av gårde og handle riktig mat, og riktig mat som også kan være enkelt og lite krevende å lage. Da er det fort gjort å være tilbake på riktig spor igjen, fordi jeg har alt i hus til å ta riktige valg. Og for hver gang er det en mestringsfølelse, du merker at det ikke koster så mye å komme tilbake til de gode vanene som det gjorde tidligere.

Når du vet du sporer av ved stress og følelsesmessig vanskelige situasjoner så er det lurt å finne måter å håndtere det også. Det er det mange måter å gjøre på, men jeg ser at det å forsette med riktig kosthold også i vanskelige perioder, det gjør at jeg også takler psykiske påkjenninger bedre. Det med kosten - eller følgen med feil/dårlig kosthold - blir da ikke en ekstrabelastning på toppen av alt annet. Men stressmestring er noe jeg tror enhver kan jobbe med innimellom

Det viktigste er at du finner din vei og det som fungerer for deg og din kropp - og der virker det som om du er på riktig vei   Lykke til videre

 

Anonymkode: eb677...088

Tusen takk for fine ord og gode råd. Du har så rett, nå har jeg sklidd ut igjen og mye av grunnen er at det er veldig krevende å følge mitt sunne kosthold så ofte faller jeg av når jeg blir stresset og sliten (småbarnsmor). Hvis du har enkle måltidsforslag kom gjerne med dem, jeg spiser f.eks mye havregrøt, omelett, smoothie, spesielle brød/rundstykker uten mel som jeg baker, supper, salater osv altså mye som krever litt/mye forberedelser og matlaging og når jeg er på topp er det helt greit, jeg planlegger og styrer og baker og spiser mye grønnsaker og føler meg super, men så kommer en morgen der jeg ikke rekker å lage meg noe til frokost eller ta med en sunn lunsj og det sklir lett ut..Nå har jeg mistet litt motivasjonen igjen, spiser da mye jeg holder meg helt unna ellers, boller, brød, godteri, potetgull osv. Overspiser totalt. Mens jeg skriver dette skjønner jeg at jeg må finne noen enklere alternativer som jeg kan ty til i stressende situasjoner, ha rugsprø og pålegg liggende på jobb f.eks det er jo bra nok, blir veldig enten eller med meg. Beklager hvis jeg kupper tråden, var godt å ha noen å "snakke med" dette om. Det er jo litt tabu på en måte, å ikke ha kontroll over seg selv og det en putter i munnen. 

Anonymkode: 4f7d4...f26