Hva er egentlig en god grunn til stebarnsadopsjon?

[Anonym bruker]

Jeg har lest her inne flere ganger at folk har/har ikke stebarnsadoptert & at "arv" tydeligvis IKKE er en god grunn til å adoptere? Men det er jo en av grunnene til at vi ønsker det. Hva er egentlig da en god grunn? 

Vår situasjon; gift med mannen i mitt liv. Har en datter på 7 år fra tidligere, mannen kom inn i livet vårt da hun var 6 mnd gammel. Null foreldreansvar/samvær med biologisk far, dette har retten satt. Han har aldri hatt dette da han er psykisk ustabil & ruser seg. 

Vi har også en felles sønn på snart 3 år. Vi eier hus, biler, hytte, campingvogn og har en god del penger på sparekontoer rundt om. Med andre ord sitter vi på en ganske så bra arv for barna. Og vi ønsker jo at begge barna skal ha krav på dette hvis det (må Gud forby) skulle skje noe med oss så vi forsvinner. Jeg ønsker like krav, og det ønsker mannen også! Hennes biologiske far har ingenting. Aldri jobbet i sitt liv, nedgravd i gjeld & har ingenting å tilby hans datter uansett. Vi ønsker jo også at min mann automatisk får omsorgen for henne hvis det skulle skje noe med meg. Dette for å sikre en sikkerhet og fremtiden hennes, og ikke bare vår sønn.

Vil våre tanker og grunner være før "dårlige" for at min skal få adoptere? Ønsker tanker & meninger om dette. Tusen takk for alle svar ha en fin dag videre <3

Anonymkode: 5503c...067

[Yellow Brick Road]

Jeg synes at arv er en god grunn til adopsjon. Det er søsken som vokser opp som "Helsøsken" skal ende opp likt når arven skal fordeles, er en viktig ting, synes jeg. Og jeg synes at dere har mer enn gode nok grunner for en adopsjon. 

[Anonym bruker]

57 minutter siden, Yellow Brick Road skrev:

Jeg synes at arv er en god grunn til adopsjon. Det er søsken som vokser opp som "Helsøsken" skal ende opp likt når arven skal fordeles, er en viktig ting, synes jeg. Og jeg synes at dere har mer enn gode nok grunner for en adopsjon. 

Takk for svar! Jeg føler også at arv er viktig da dette legger et stort grunnlag for barnas fremtid. Jeg vet heller ikke hvordan min sønn er når han blir 18. Jeg kan aldri vite om han blir å dele arven likt med hans søster - og det er en sikkerhet jeg som mor ønsker å ha. Tenker at vi kanskje bør ha et møte med bufdir før vi sender inn adopsjonspapirer. Så får vi høre med dem om hvordan de & retten ser på slike saker. 

HI

Anonymkode: 5503c...067

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva som blir lagt vekt på ved en slik adopsjon, men jeg vet om to familier som har gjort det. I begge tilfeller hadde damen et barn fra før og mannen fikk adoptere det etter noen år. Begge fedrene bor i samme bygd, men har flere barn de ikke har ansvar for, har alkoholproblemer og har ikke vært i jobb på lenge. 

Personlig syns jeg at det å sidestille søsken mtp foreldreansvar og arv er gode grunner til at man skal adoptere. 

Håper det går greit for dere. 

Anonymkode: ff699...822

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det fines gode grunner til stebarnsadopsjon. Du tenker arv og rettigheter, begge deler er selvfølgelig viktig, men du må ikke glemme å også tenke følelser oppi dette. Selv om jenta ikke har kontakt med biologisk far, så er han likevel på et vis hennes far. Ved å gjennomføre en stebarnsadopsjon bryter dere det lille båndet som fortsatt finnes. Dere fratar jenta all binding til den biologiske familien på farssiden.

Arv kan dere til en viss grad, ordne ved hjelp av at din mann skriver et testamente. Om han kan gjøre det verdimessig helt likt for stedatter og fellesbarn kommer ann på størrelsen på arven, men han kan uanset sørge forat hun arver noe.

Hvis det skulle skje noe med deg, ville barnets beste være avgjørende i forhold til hvem som ville fått omsorgen for barnet. Når stefar har fungert som far så å si hele livet hennes, og biologisk far er fradømt rett til samvær, er det svært usannsynlig at omsorgen vil tilfalle andre enn stefar. 

Jeg er selv vokst opp med min mor og min adoptivfar. Jeg er veldig glad i adoptivfaren min, men forholdet oss i mellom er ikke avhengig av et papir. Han er den personen han er, og som min mors ektemann hadde han uansett vært i livet mitt, og vært en god og viktig omsorgsperson for meg, også uten adopsjonen.

Min biologiske far har jeg aldri hatt noe forhold til. Adopsjonen sørget for å ta fra meg den lille tilknyttningen jeg hadde til min biologiske far og hans familie. Noen signaturer på et papir, og dermed var jeg ikke lenger i slekt med slekta mi. Nå har jeg aldri hatt noe forholdtil denne slekta, likevel er dette et savn for meg. Jeg hadde nok aldri fått noe godt forholdtil min biologiske far, uansett, men jeg hadde værtfall fortsatt vært hans datter. De barna han fikk senere hadde fortsatt vært mine søsken, og tanter, onkler besteforeldreetc hadde fortsatt vært mine. Det er ikke sikkert jeg noen gang hadde møtt noen av dem, men det hadde i det minste ikke vært på grunn av min mor og min adoptivfar. Jeg vet selvfølgelig at adopsjonen ble gjennomført med tanke på å sørge for at ting ble best mulig for meg. Likevel oppleves det som om adopsjonen var noe som ble gjort mot meg, ikke for meg.

 

Anonymkode: 32bb0...d20

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes ikke det fines gode grunner til stebarnsadopsjon. Du tenker arv og rettigheter, begge deler er selvfølgelig viktig, men du må ikke glemme å også tenke følelser oppi dette. Selv om jenta ikke har kontakt med biologisk far, så er han likevel på et vis hennes far. Ved å gjennomføre en stebarnsadopsjon bryter dere det lille båndet som fortsatt finnes. Dere fratar jenta all binding til den biologiske familien på farssiden.

Arv kan dere til en viss grad, ordne ved hjelp av at din mann skriver et testamente. Om han kan gjøre det verdimessig helt likt for stedatter og fellesbarn kommer ann på størrelsen på arven, men han kan uanset sørge forat hun arver noe.

Hvis det skulle skje noe med deg, ville barnets beste være avgjørende i forhold til hvem som ville fått omsorgen for barnet. Når stefar har fungert som far så å si hele livet hennes, og biologisk far er fradømt rett til samvær, er det svært usannsynlig at omsorgen vil tilfalle andre enn stefar. 

Jeg er selv vokst opp med min mor og min adoptivfar. Jeg er veldig glad i adoptivfaren min, men forholdet oss i mellom er ikke avhengig av et papir. Han er den personen han er, og som min mors ektemann hadde han uansett vært i livet mitt, og vært en god og viktig omsorgsperson for meg, også uten adopsjonen.

Min biologiske far har jeg aldri hatt noe forhold til. Adopsjonen sørget for å ta fra meg den lille tilknyttningen jeg hadde til min biologiske far og hans familie. Noen signaturer på et papir, og dermed var jeg ikke lenger i slekt med slekta mi. Nå har jeg aldri hatt noe forholdtil denne slekta, likevel er dette et savn for meg. Jeg hadde nok aldri fått noe godt forholdtil min biologiske far, uansett, men jeg hadde værtfall fortsatt vært hans datter. De barna han fikk senere hadde fortsatt vært mine søsken, og tanter, onkler besteforeldreetc hadde fortsatt vært mine. Det er ikke sikkert jeg noen gang hadde møtt noen av dem, men det hadde i det minste ikke vært på grunn av min mor og min adoptivfar. Jeg vet selvfølgelig at adopsjonen ble gjennomført med tanke på å sørge for at ting ble best mulig for meg. Likevel oppleves det som om adopsjonen var noe som ble gjort mot meg, ikke for meg.

 

Anonymkode: 32bb0...d20

Din biologiske far vil ALLTID være din far! Uavhengig av et papir! 

Anonymkode: c349f...e26

[Anonym bruker]

Vi har god kontakt med familien hans, Og det vil vi fortsatt ha. Familien til min mann er fortsatt mer familie for henne enn den biologiske noen gang vil være. De bor også i utland & har kun møtt henne 1 gang. Vi vil fortsette å ha kontakt med dem, men ser fortsatt på mannen sin familie som den "ekte" selv om de ikke deler blod. Det er de som alltid er der og faktisk har noe med henne & gjøre. Og hvis hun vil ha noe med sin biologiske far å gjøre når hun blir eldre så får hun selvfølgelig det, men nå er vi i en litt mer spesiell situasjon enn at en stefar bare vil adoptere henne. Hennes far er ekstremt psykisk ustabil og det er utrolig sjeldent at et rettssystem faktisk nekter en biologisk far samvær med et barn. Ikke glem det.

 

Hi

Anonymkode: 5503c...067

[Gjest Antarctica]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har god kontakt med familien hans, Og det vil vi fortsatt ha. Familien til min mann er fortsatt mer familie for henne enn den biologiske noen gang vil være. De bor også i utland & har kun møtt henne 1 gang. Vi vil fortsette å ha kontakt med dem, men ser fortsatt på mannen sin familie som den "ekte" selv om de ikke deler blod. Det er de som alltid er der og faktisk har noe med henne & gjøre. Og hvis hun vil ha noe med sin biologiske far å gjøre når hun blir eldre så får hun selvfølgelig det, men nå er vi i en litt mer spesiell situasjon enn at en stefar bare vil adoptere henne. Hennes far er ekstremt psykisk ustabil og det er utrolig sjeldent at et rettssystem faktisk nekter en biologisk far samvær med et barn. Ikke glem det.

 

Hi

Anonymkode: 5503c...067

Men da er det jo dette som er deres grunn til adopsjon - altså forholdet mellom barnet og stefaren. Det er jo av avgjørende betydning! 

Syns heller ikke det er noe stort poeng i å opprettholde en slags "link" til den ustabile biologiske faren. Hva skal hun med det? Hun risikerer bare å bli skuffet.

[Anonym bruker]

Jeg svarte i en av de andre trådene ang. stebarnsadopsjon. Skrev der at det ikke bør begrunnes med arv. Årsaken til det er at de som godtar det, eller gir avslag, de vil at andre grunner enn økonomiske skal ligge til grunn for en adopsjon. Jeg vet om to par som har fått avslag der arv var noe de poengterte tydelig i søknaden. I det ene paret var barnet nesten myndig og la også ved egenerklæring. Nye søknader noen år etterpå hvor søknadene ble ordlagt helt anderledes, og søknaden gikk gjennom og adopsjon godkjent.

Hvis jeg var dere ville jeg begrunnet kun med følgende - biologisk far er fradømt samvær med barnet, stefar har vært i barnets liv siden barnet var 6 mnd. gammel og har fungert som barnets far i alle disse årene. Jeg ville forklart at din mann ønsker å ikke bare være stefar, men å også formelt ha farsansvaret for barnet, og at barnet også ser på din mann som far, og at det er viktig for dere som familie at barna i familien likestilles siden ditt barn fra før i realiteten ikke har en far som fungerer som far. Jeg ville ikke nevnt det med arv, men om dere gjør det, pass på at det blir veldig nedtonet, at dere heller fremhever forholdet mellom din mann og barn, at han har fungert fullt ut som far siden barnet var 6 måneder og at han ser på barnet som sitt eget og at dere derfor ønsker å formalisere dette.

Anonymkode: 3f1f6...7f7

[Anonym bruker]

Syns bare det virker rart at arv og likestilling for våre to barn er en dårlig grunn. Men skal tenke på det, og ordlegge meg annerledes når vi skal søke :-) takk for gode råd uansett! Det setter jeg stor pris på. 

HI

Anonymkode: 5503c...067

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Syns bare det virker rart at arv og likestilling for våre to barn er en dårlig grunn. Men skal tenke på det, og ordlegge meg annerledes når vi skal søke :-) takk for gode råd uansett! Det setter jeg stor pris på. 

HI

Anonymkode: 5503c...067

Jeg er helt enig i at det ikke skal være et godt argument i tillegg til alle de andre riktige grunnene, selvfølgelig. De som først fikk avslag mener også det er helt urimelig, for arv er selvfølgelig en del av helheten, spesielt hos det ene paret er det en del penger/verdier det er snakk om. Men når de argumenterte med følelser, historikk, at stefar hadde fungert som far i årevis og ønsket å ha ansvaret videre, at det var viktig for søsknene å føle at de var likestilte, da gikk det gjennom - uten ett ord om arv. Om det er et krav, eller om det bare er enkelte saksbehandlere som bruker "skjønn" etter eget forgodtbefinnende, det vet jeg ikke. Men i den andre tråden så var det flere enn jeg som skrev om det samme, så virker som om det er noe som gjelder flere steder. De to parene jeg vet om bor samme sted, så der er det trolig en og samme saksbehandler som har behandlet alle søknadene. Ordflisespikkeri i de tilfellene.

Håper det løser seg for dere

Anonymkode: 3f1f6...7f7

[Anonym bruker]

Håper det vi også <3 tror jeg uansett skal ta et møte med bufdir & snakke litt med dem for å høre hva de syns jeg burde skrive i søknaden osv. Det blir nok å ta mange år å få denne saken igjennom (etter hva jeg har lest) så på tide å begynne nå før hun blir for stor. Tydeligvis er stebarnsadopsjon vanskeligere å få igjennom jo eldre de er. Merkelig system av & til altså 😂 menmen. Ha en fin helg videre og masse takk for fine råd!

HI

Anonymkode: 5503c...067

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Pashla skrev:

Men da er det jo dette som er deres grunn til adopsjon - altså forholdet mellom barnet og stefaren. Det er jo av avgjørende betydning! 

Syns heller ikke det er noe stort poeng i å opprettholde en slags "link" til den ustabile biologiske faren. Hva skal hun med det? Hun risikerer bare å bli skuffet.

Skuffelsen over den biologiske faren som ikke stiller opp vil ikke forsvinne pga en adopsjon. Det ligger mye følelser i det å ha blitt adoptert, og for mange mye sorg. Jeg vet, både av egen erfaring, og etter å ha snakket med andre i samme situasjon, at det ikke er uvanlig å føle at man har blitt fratatt noe, selv om man vet at man ikke ville hatt noe kontakt selv om adopsjonen ikke hadde funnet sted. Jeg mener at denne linken ikke bør brytes med mindre barnet selv ytrer ønske om det når han/hun er gammel nok til å forstå (altså langt eldre enn 7 år). Grunnen til at jeg mener det er at følelser og tilhørighet er en viktig del av en adopsjon. I mine øyne er det ikke riktig å påføre et barn det følelsesmessige tapet som kan oppstå ved å bryte denne linken. 

Anonymkode: 32bb0...d20

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Vi har god kontakt med familien hans, Og det vil vi fortsatt ha. Familien til min mann er fortsatt mer familie for henne enn den biologiske noen gang vil være. De bor også i utland & har kun møtt henne 1 gang. Vi vil fortsette å ha kontakt med dem, men ser fortsatt på mannen sin familie som den "ekte" selv om de ikke deler blod. Det er de som alltid er der og faktisk har noe med henne & gjøre. Og hvis hun vil ha noe med sin biologiske far å gjøre når hun blir eldre så får hun selvfølgelig det, men nå er vi i en litt mer spesiell situasjon enn at en stefar bare vil adoptere henne. Hennes far er ekstremt psykisk ustabil og det er utrolig sjeldent at et rettssystem faktisk nekter en biologisk far samvær med et barn. Ikke glem det.

 

Hi

Anonymkode: 5503c...067

Det at dere velger å fortsette å ha kontakt med familien hans gjør at jeg synes stebarnsadopsjon blir litt mindre feil, men min mening er fortsatt at det ikke er riktig å gjøre dette mot jenta.

Jeg er selvfølgelig klar over at det skal mye til å bli fradømt retten til samvær. Jeg mener heller ikke på noen måte at biologisk far bør ha samvær i denne situasjonen. Jeg forstår at adopsjonen er noe dere ønsker å gjøre fordi dere mener det er det beste for barnet. Jeg sier heller ikke at jeg sitter påfasiten, det finnes stebarnsadopsjoner der barnet er fornøyd med tingenes tilstand. Problemet er at det er umulig å vite på forhånd om ditt barn vil være blandt de som takler dette helt fint, eller blant de som får problemer med det.

Jeg tror de aller fleste som vurdererstebarnsadopsjon er i en litt mer spesiell situasjon en at en stefar bare vil adoptere barnet. Det er ikke mulig for en stefar å bare adoptere barnet så lenge barnet har en biologisk far som er tilstede i barnets liv. Det vil si at ved enhver stebarnsadopsjon så er det noe spesielt i forholdettil den forelderen som adopterer bort. Jeg tror ikke det er noen som velger å la partner adoptere sitt barn, elleråadoptere barnet til sin partner, uten at de mener dette er det beste for barnet i akuratt deres unike situasjon. For alle situasjoner er unike, og de aller fleste foreldre, og steforeldre, vil sine barn vel. Likevel er det ikke alltid gode intensjoner er nok. Det er ikke alltid lett å sette seg inn i alle konsekvensene av de valgene man tar. Hvordan stebarnsadopsjon påvirker barna er noe det snakkes lite om, dermed tenker jeg at det burde være nyttig for dere å tenke gjennom også denne delen av situasjonen før dere tar en avgjørelse.. Jeg tror en stor del av grunnen til at det snakkes så lite om denne baksiden av stebarnsadopsjonsmedaljen er at det er vanskelig å stå fram å si at man er missfornøyd med å ha blitt adoptert, fordi man ikke ønsker å såre adoptivforelderen.  

Du kommer med to grunner for at dere nsker adopsjonen -- arv, og sikkerhet for at din mann får omsorgen hvis noe skulle skje med deg. Slik situasjonen er, med en far som er fradømt retten til samvær, og en stefar som har fungert som far siden barnet var 6 mnd, så vil stefar høyst sannsynlig få omsorgen dersom du mot formodning skulle falle fra. Når det gjelder arv kan mye gjøres gjennom et testamente, selv om pliktdelsarven kan føre til at det ikke er mulig å gjøre det helt likt (avhengig av størrelsen på arven). Dermed mener jeg at det ikke er noe hold i disse grunnene for stebarnsadopsjon, da adopsjon ikke er nødvendig for å gi barnet det dere ønsker (eventuelt mkesteparten av det når det gjelder arv).

 

Anonymkode: 32bb0...d20

[Gjest Antarctica]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skuffelsen over den biologiske faren som ikke stiller opp vil ikke forsvinne pga en adopsjon. Det ligger mye følelser i det å ha blitt adoptert, og for mange mye sorg. Jeg vet, både av egen erfaring, og etter å ha snakket med andre i samme situasjon, at det ikke er uvanlig å føle at man har blitt fratatt noe, selv om man vet at man ikke ville hatt noe kontakt selv om adopsjonen ikke hadde funnet sted. Jeg mener at denne linken ikke bør brytes med mindre barnet selv ytrer ønske om det når han/hun er gammel nok til å forstå (altså langt eldre enn 7 år). Grunnen til at jeg mener det er at følelser og tilhørighet er en viktig del av en adopsjon. I mine øyne er det ikke riktig å påføre et barn det følelsesmessige tapet som kan oppstå ved å bryte denne linken. 

Anonymkode: 32bb0...d20

Faren påfører henne det tapet ved ikke å være der. Og din personlige historie er ikke fasiten på noe som helst. Man kan i ord og holdninger dyrke "mangelen på far" så mye at et barn som ellers aldri ville ha brydd seg nesten blir "nødt" til å bry seg. Eller man kan gå i gang med livet og barneoppdragelsen uten å vektlegge dette mer enn nødvendig, kun svare på de ting som må informeres om og ellers ikke konstruere et handicap av det. Barnet HAR jo en far. Han er der hver dag. 

[Anonym bruker]

Anonym...d20, jeg tror at dine opplevelser er viktig å få frem, for det er helt sikkert noe som ikke snakkes særlig om. Vi så også i en av de andre stebarnadopsjonstrådene at det var en mor som levde med en mann som stadig fikk henne til å gråte pga. hans barneoppdragelse, og likevel vurderte hun å la ham adoptere barnet sitt (der trenger mor selv hjelp til å vurdere hele forholdet hun lever i med barnet sitt, og hun bør absolutt ikke la samboeren få adoptere barnet sitt). Det er nok ikke alle som er like gjennomtenkt. Og noen kan nok også oppleve det du gjør, en tapsfølelse, selv om foreldrene har tatt et gjennomtenkt valg.

Men din opplevelse av å være adoptert er ikke nødvendigvis sannheten for alle. De to familiene jeg har snakket om over her, der har det vært en enorm lettelse for barna når de omsider ble adoptert. De følte at de endelig ble like mye en del av familien som de andre ungene i familien som var felles mellom mor og stefar/adoptivfar. Selv om ungene har kjent på tapet av en far og farsfamilie, så var det noe de kjente på før adopsjonene. Men da følte de både på det å ikke være ønsket av far, eller det å ha en far ikke ulik det Hi beskriver biologisk far som, det å føle et farssavn, en sorg... OG samtidig føle at de ikke var likestilt med sine yngre halvsøsken. For disse ungene var det som sagt en stor lettelse da adopsjonen ble godkjent, da følte de større tilhørighet og likestilthet selv. De følte de endelig hadde rett til å kalle pappa for pappa, selv om de hadde gjort det i årevis allerede.

I ditt tilfelle, anonym...d20, så forstår jeg at du føler et savn fordi du ikke kjenner dine halvsøsken på biologisk fars side, og heller ikke hans familie. Men det er jo ikke noe i veien for at du som voksen kan ta kontakt med din biologiske far eller halvsøsken eller annen av hans familie. Selv om båndet er klippet formelt, så kan det likevel være at noen av dem også ønsker kontakt med deg i dag om du gir dem en sjanse. Og hvis de ikke vil ha kontakt, da har du ikke mistet særlig i utgangspunktet heller, for da er det personer som er lite åpne og inkluderende.

Anonymkode: 3f1f6...7f7

[Myggene]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har god kontakt med familien hans, Og det vil vi fortsatt ha. Familien til min mann er fortsatt mer familie for henne enn den biologiske noen gang vil være. De bor også i utland & har kun møtt henne 1 gang. Vi vil fortsette å ha kontakt med dem, men ser fortsatt på mannen sin familie som den "ekte" selv om de ikke deler blod. Det er de som alltid er der og faktisk har noe med henne & gjøre. Og hvis hun vil ha noe med sin biologiske far å gjøre når hun blir eldre så får hun selvfølgelig det, men nå er vi i en litt mer spesiell situasjon enn at en stefar bare vil adoptere henne. Hennes far er ekstremt psykisk ustabil og det er utrolig sjeldent at et rettssystem faktisk nekter en biologisk far samvær med et barn. Ikke glem det.

 

Hi

Anonymkode: 5503c...067

Jeg er i en situasjon nå med en psykisk ustabil far til barnet mitt, som bruker medikamenter og trolig det han har tilgjengelig, til å døyve egen nedstemthet m.v. Flere uheldige episoder med barnet, og nå går det trolig mot sak. Faren mener lilevel han skal ha samvær, betydelig med samvær, tilnærmet 50/50 er hans krav. Han firer ikke..

Innlegget ditt handler jo ikke om det, men jeg er urolig, utrygg på hva som kommer neste gang - og lurer på avgjørelsen i retten for deres del . Hva konkret lå til grunn for rettens avgjørelse om at det ikke skal være samvær? 

Tusen takk om du vil dele..

Jeg har skrevet her med brukernavn så du kan evt også sende meg privat melding.

[Anonym bruker]

5 timer siden, Myggene skrev:

Jeg er i en situasjon nå med en psykisk ustabil far til barnet mitt, som bruker medikamenter og trolig det han har tilgjengelig, til å døyve egen nedstemthet m.v. Flere uheldige episoder med barnet, og nå går det trolig mot sak. Faren mener lilevel han skal ha samvær, betydelig med samvær, tilnærmet 50/50 er hans krav. Han firer ikke..

Innlegget ditt handler jo ikke om det, men jeg er urolig, utrygg på hva som kommer neste gang - og lurer på avgjørelsen i retten for deres del . Hva konkret lå til grunn for rettens avgjørelse om at det ikke skal være samvær? 

Tusen takk om du vil dele..

Jeg har skrevet her med brukernavn så du kan evt også sende meg privat melding.

Hei! Kan ta å sende deg en privat melding iløpet av dagen. Forstår redselen din mye da jeg kan sammenligne litt med vår historie. Du hører fra meg  <3

Anonymkode: 5503c...067

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det at dere velger å fortsette å ha kontakt med familien hans gjør at jeg synes stebarnsadopsjon blir litt mindre feil, men min mening er fortsatt at det ikke er riktig å gjøre dette mot jenta.

Jeg er selvfølgelig klar over at det skal mye til å bli fradømt retten til samvær. Jeg mener heller ikke på noen måte at biologisk far bør ha samvær i denne situasjonen. Jeg forstår at adopsjonen er noe dere ønsker å gjøre fordi dere mener det er det beste for barnet. Jeg sier heller ikke at jeg sitter påfasiten, det finnes stebarnsadopsjoner der barnet er fornøyd med tingenes tilstand. Problemet er at det er umulig å vite på forhånd om ditt barn vil være blandt de som takler dette helt fint, eller blant de som får problemer med det.

Jeg tror de aller fleste som vurdererstebarnsadopsjon er i en litt mer spesiell situasjon en at en stefar bare vil adoptere barnet. Det er ikke mulig for en stefar å bare adoptere barnet så lenge barnet har en biologisk far som er tilstede i barnets liv. Det vil si at ved enhver stebarnsadopsjon så er det noe spesielt i forholdettil den forelderen som adopterer bort. Jeg tror ikke det er noen som velger å la partner adoptere sitt barn, elleråadoptere barnet til sin partner, uten at de mener dette er det beste for barnet i akuratt deres unike situasjon. For alle situasjoner er unike, og de aller fleste foreldre, og steforeldre, vil sine barn vel. Likevel er det ikke alltid gode intensjoner er nok. Det er ikke alltid lett å sette seg inn i alle konsekvensene av de valgene man tar. Hvordan stebarnsadopsjon påvirker barna er noe det snakkes lite om, dermed tenker jeg at det burde være nyttig for dere å tenke gjennom også denne delen av situasjonen før dere tar en avgjørelse.. Jeg tror en stor del av grunnen til at det snakkes så lite om denne baksiden av stebarnsadopsjonsmedaljen er at det er vanskelig å stå fram å si at man er missfornøyd med å ha blitt adoptert, fordi man ikke ønsker å såre adoptivforelderen.  

Du kommer med to grunner for at dere nsker adopsjonen -- arv, og sikkerhet for at din mann får omsorgen hvis noe skulle skje med deg. Slik situasjonen er, med en far som er fradømt retten til samvær, og en stefar som har fungert som far siden barnet var 6 mnd, så vil stefar høyst sannsynlig få omsorgen dersom du mot formodning skulle falle fra. Når det gjelder arv kan mye gjøres gjennom et testamente, selv om pliktdelsarven kan føre til at det ikke er mulig å gjøre det helt likt (avhengig av størrelsen på arven). Dermed mener jeg at det ikke er noe hold i disse grunnene for stebarnsadopsjon, da adopsjon ikke er nødvendig for å gi barnet det dere ønsker (eventuelt mkesteparten av det når det gjelder arv).

 

Anonymkode: 32bb0...d20

Hei! Jeg setter veldig pris på svaret ditt, absolutt. Det er fint å få lese et svar fra en annen sitt synspunkt & erfaringer med det å bli adoptert. Selvfølgelig er det ikke BARE arv & sikkerhet som er grunnen til at vi ønsker å adoptere. Det er ekstremt mye mer bak både det følelsesmessige & det sterke ønsket om at mannen som har oppdratt henne og ser på henne som sin egen faktisk har muligheten til å bli hennes pappa - noe han faktisk er. Vi vet med god sikkerhet at hennes biologiske far ikke blir å komme inn i bildet og hun har visst siden hun var 4 år at hun hadde en annen pappa før hun ble født. Selvfølgelig er det vanskelig for en 7-åring å skjønne at man "egentlig" har en annen pappa, men hittil viser hun ingen savn eller ønske om å møte et menneske hun ikke vet hvem er. Forventer selvfølgelig ingenting annet fra en 7-åring, for hun har jo sin "ordentlige" pappa rundt seg hver eneste dag. Men dagen blir nok å komme der hun ønsker å vite mer & kanskje møte pappaen sin hvis det er mulig. Jeg blir aldri å nekte dette, jeg er selv vokst opp helt uten min far og vet hvordan det kjennes ut å lure på hvem man egentlig deler blod med. Men jeg er også vokst opp med skuffelsen og smerten med at min egen far ikke tok verken tid eller energi til å møte meg men heller valgte rus som sitt barn. Som 12-åring lå jeg å gråt for jeg trodde det var noe galt med MEG. Jeg hadde aldri en pappa, og heldigvis for oss har min datter det. Og i våre øyne er det en ekte pappa. Mannen som stiller opp for henne hver eneste dag, gir henne selvtillit om hvor vakker og spesiell hun er. Og ikke minst er han den mannen som viser henne kjærlighet og får henne til å føle seg elsket. Det er en pappa, og jeg klarer ikke å se en grunn til at mannen på andre siden av landet skal stå som far når han ikke er det. Det er nemlig min mann som fortjener å stå der. Men jeg kan absolutt skjønne hva du mener. Men jeg blir ALDRI å nekte min datter å få vite om han. Blir hun eldre og ønsker å møte han så skal jeg selvfølgelig hjelpe henne. Jeg gjør ikke dette for å verken straffe min eks eller min datter; jeg gjør det fordi det er det rette å gjøre for oss. <3

Anonymkode: 5503c...067

[Myggene]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hei! Kan ta å sende deg en privat melding iløpet av dagen. Forstår redselen din mye da jeg kan sammenligne litt med vår historie. Du hører fra meg  <3

Anonymkode: 5503c...067

Takk :-)

[Iiiiik]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Skuffelsen over den biologiske faren som ikke stiller opp vil ikke forsvinne pga en adopsjon. Det ligger mye følelser i det å ha blitt adoptert, og for mange mye sorg. Jeg vet, både av egen erfaring, og etter å ha snakket med andre i samme situasjon, at det ikke er uvanlig å føle at man har blitt fratatt noe, selv om man vet at man ikke ville hatt noe kontakt selv om adopsjonen ikke hadde funnet sted. Jeg mener at denne linken ikke bør brytes med mindre barnet selv ytrer ønske om det når han/hun er gammel nok til å forstå (altså langt eldre enn 7 år). Grunnen til at jeg mener det er at følelser og tilhørighet er en viktig del av en adopsjon. I mine øyne er det ikke riktig å påføre et barn det følelsesmessige tapet som kan oppstå ved å bryte denne linken. 

Anonymkode: 32bb0...d20

Det er mulig at stebarnsadopsjonen var et endelig punktum for din far - en sjanse til å si at det var moren din som hadde fratatt ham barnet. Det er mulig verden ville blitt annerledes for deg hvis dette punktumet ikke var blitt satt. Allikevel tror jeg at han satt punktum lenge før, og jeg tror at ditt liv neppe hadde vært bedre uten denne adopsjonen. Du fikk en far som ville dele alt sitt med deg, og som formelt sett ville understreke at du er like viktig som hans egne barn. Du tapte en far som ikke ønsket å være en del av livet ditt. Det siste er selvfølgelig veldig veldig trist, men jeg synes det er vanskelig å forstå at det første ikke er viktigere. 

[Anonym bruker]

12 timer siden, Pashla skrev:

Faren påfører henne det tapet ved ikke å være der. Og din personlige historie er ikke fasiten på noe som helst. Man kan i ord og holdninger dyrke "mangelen på far" så mye at et barn som ellers aldri ville ha brydd seg nesten blir "nødt" til å bry seg. Eller man kan gå i gang med livet og barneoppdragelsen uten å vektlegge dette mer enn nødvendig, kun svare på de ting som må informeres om og ellers ikke konstruere et handicap av det. Barnet HAR jo en far. Han er der hver dag. 

Jeg har aldri påstått at  min personlige historie er fasiten, jeg har faktisk allerede selv påpekt til Hi at jeg ikke sitter på noen fasit, og at det finnes stebarnsadopsjoner der den adopterte er fornøyd med tingenes tilstand. Men det er ikke mulig å vite på forrhånd hvilke barn som vil synes dette er en god løsning, og hvilke barn som vil oppleve det problematisk. Derfor er min mening at man ikke bør gjøre dette før barnet er gammelt nok til å ta inn over seg og forstå betydningen av adopsjonen, og da kun dersom dette er noe barnet selv ønsker.

Hjemme hos meg er det forøvrig ingen som har dyrket noen "mangel på far" hverken i ord eller holdning. Jeg har fått svar når jeg har spurt, og ellers har min mor og min adoptivfar overhodet ikke tillagt dette noen vekt. De har med andre ord oppført seg nøyaktig slik du forteller at man ma gjøre forat dette ikke skal bli et problem, jeg opplever det likefult som veldig vanskelig.

Og ja, i utgangspunktet er det den biologiske faren som ikke er tilstede som påfører barnet et tap, ved at barnet ikke får lov til å kjenne ham. Jeg opplever likevel at adopsjonen i seg selv også er et tap, ved at jeg ikke en gang på papiret er i slekt med min biologiske far, mine biologiske halvsøsken, tanter, onkler besteforelder osv. Dette tapet, som er mer et følelsesmessig enn et praktisk tap, er noe jeg har fått ene og alene pga adopsjonen. Jeg er fult klar overat ikke alle stebarnsadopterte opplever det sånn, men jeg vet også at jeg er langt fra alene om denne opplevelsen. Og som sagt tidligere, det er umulig å vite på forrhånd hvem som havner i hvilken kategori.

Anonymkode: 32bb0...d20

[Anonym bruker]

1 time siden, Iiiiik skrev:

Det er mulig at stebarnsadopsjonen var et endelig punktum for din far - en sjanse til å si at det var moren din som hadde fratatt ham barnet. Det er mulig verden ville blitt annerledes for deg hvis dette punktumet ikke var blitt satt. Allikevel tror jeg at han satt punktum lenge før, og jeg tror at ditt liv neppe hadde vært bedre uten denne adopsjonen. Du fikk en far som ville dele alt sitt med deg, og som formelt sett ville understreke at du er like viktig som hans egne barn. Du tapte en far som ikke ønsket å være en del av livet ditt. Det siste er selvfølgelig veldig veldig trist, men jeg synes det er vanskelig å forstå at det første ikke er viktigere. 

Jeg tror du bare får med deg halvparten av det jeg skriver? Jeg aner ikke hvordan min biologiske far så på adopsjonen, om han opplevde det som et punktum, eller om han hadde satt punktummet lenge før. Når det gjelder det tapet jeg beskriver, spiller det heller ingen rolle. Biologisk far er ikke i livet mitt, sånn er det bare.Jeg har ingen illusjoner om at han hadde vært i livet mitt dersom adopsjonen ikke var blitt gjennomført. Sånn som situasjonen var, var slektskapet den eneste linken jeg hadde til manen, og til resten av slekta. Gjennom adopsjonen ble denne linken brutt.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå at jeg ikke føler at jeg fikk mer enn jeg mistet i adopsjonen. Slik du beskriver det så høres det jo ut som jeg fikk uendelig mye mer enn jeg mistet. Saken er bare det at jeg gjorde jo ikke det. Jeg fikk egentlig ingenting. Adoptivfaren min hadde jeg jo allerede. Jeg fikk ikke ham gjennom adopsjonen. Relasjonen oss imellom var der før adopsjonen var et faktum, og den hadde blit værende der også om jeg ikke hadde blitt adoptert. Hvis alternativet hadde vært å ikke ha adoptivfaren min hadde jeg selvsagt foretrukket adopsjon, men det har aldri vært noe alternativ. Stebarnsadopsjon skjer kun i saker der steforelderen og forelderen lever i en stabil relasjon. Man har selvsagt ingen garanti for at denne relasjonen vil vare hele barnets oppvekst, men det er fult mulig å lage avtaler om samvær med tidligere steforeldre, noe jeg er overbevist om at både min mor og min adoptivfar ville ønsket for meg dersom det hadde blitt aktuelt. Jeg fikk ingen ny far gjennom adopsjonen, men jeg mistet det siste båndet til den faren jeg i hovedsak allerede hadde mistet.

Når relasjonen er god, som mellom meg og min adoptivfar, betyr ikke det formelle noenting. Adoptivfaren min kommer alltid til å være min Pappa, som jeg er uendelig glad i, og ikke ville byttet bort mot noe i hele verden. Men han hadde ikke vært mindre Pappa uten formalitetene. Det er når formalitetene er alt som er igjen at de blir betydningsfulle. Hvis det ikke er noe forhold, er slektskapet den eneste linken som finnes. Selv om jeg har en fantastisk adoptivfar synes jeg det er vondt at den linken til den biologiske faren min er brutt.

Anonymkode: 32bb0...d20

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du bare får med deg halvparten av det jeg skriver? Jeg aner ikke hvordan min biologiske far så på adopsjonen, om han opplevde det som et punktum, eller om han hadde satt punktummet lenge før. Når det gjelder det tapet jeg beskriver, spiller det heller ingen rolle. Biologisk far er ikke i livet mitt, sånn er det bare.Jeg har ingen illusjoner om at han hadde vært i livet mitt dersom adopsjonen ikke var blitt gjennomført. Sånn som situasjonen var, var slektskapet den eneste linken jeg hadde til manen, og til resten av slekta. Gjennom adopsjonen ble denne linken brutt.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå at jeg ikke føler at jeg fikk mer enn jeg mistet i adopsjonen. Slik du beskriver det så høres det jo ut som jeg fikk uendelig mye mer enn jeg mistet. Saken er bare det at jeg gjorde jo ikke det. Jeg fikk egentlig ingenting. Adoptivfaren min hadde jeg jo allerede. Jeg fikk ikke ham gjennom adopsjonen. Relasjonen oss imellom var der før adopsjonen var et faktum, og den hadde blit værende der også om jeg ikke hadde blitt adoptert. Hvis alternativet hadde vært å ikke ha adoptivfaren min hadde jeg selvsagt foretrukket adopsjon, men det har aldri vært noe alternativ. Stebarnsadopsjon skjer kun i saker der steforelderen og forelderen lever i en stabil relasjon. Man har selvsagt ingen garanti for at denne relasjonen vil vare hele barnets oppvekst, men det er fult mulig å lage avtaler om samvær med tidligere steforeldre, noe jeg er overbevist om at både min mor og min adoptivfar ville ønsket for meg dersom det hadde blitt aktuelt. Jeg fikk ingen ny far gjennom adopsjonen, men jeg mistet det siste båndet til den faren jeg i hovedsak allerede hadde mistet.

Når relasjonen er god, som mellom meg og min adoptivfar, betyr ikke det formelle noenting. Adoptivfaren min kommer alltid til å være min Pappa, som jeg er uendelig glad i, og ikke ville byttet bort mot noe i hele verden. Men han hadde ikke vært mindre Pappa uten formalitetene. Det er når formalitetene er alt som er igjen at de blir betydningsfulle. Hvis det ikke er noe forhold, er slektskapet den eneste linken som finnes. Selv om jeg har en fantastisk adoptivfar synes jeg det er vondt at den linken til den biologiske faren min er brutt.

Anonymkode: 32bb0...d20

Jeg synes du skal forsøke å ta kontakt med din far, dine halvsøsken og din fars familie siden du føler som du gjør. Det er verdt et forsøk. Og hvis de mot formodning ikke ønsker kontakt, da vil det kanskje være lettere for deg å lukke såret du føler du har pga. dette. Du har egentlig bare alt å vinne ved å gjøre det - du kan bli kjent med den delen av slekten din.

Anonymkode: 3f1f6...7f7

[Anonym bruker]

det er svært strenge regler på det, vi hadde samme grunn for som deg,men fikk det ikke for det, fordi far nektet og godta det, må ikke ha delt foreldreansvar for det, han må få beskjed og skrive under, her var det ikke aktuelt for han, trakk det til retten,men hjalp ikke

Anonymkode: af71d...705