Flere som angrer på alder de fikk barn i?

[Anonym bruker]

Både ung/gammel? Jeg er 28 og har en førsteklassing, synes det er skikkelig flaut på  foreldremøter etc. Men ser de som er nærmere 50 på disse møtene og, synes dere det er flaut? 

Angrer og på at vi var kjærester i så kort tid før barn, vi har ingen minner av oss to sammen som par før barn 😓😓😓

Anonymkode: c35d0...9a8

[Anonym bruker]

jeg er 30 og min eldste begynner på ungdomskulen til høsten😊 nei angrer ikke. har 3 barn nå. skal ha 2 til med ny mann😘 greit å være ung mor. planen er 5 barn før jeg blir 33😅

Anonymkode: c802e...b46

[Anonym bruker]

Nei angrer ikke. Fikk barn da jeg var 33-37.

Anonymkode: 6c6ef...ace

[Anonym bruker]

Tja, i en perfekt verden skulle jeg gjerne hatt barna mine litt tidligere - jeg var 32 og 34. Men da hadde jeg jo ikke møtt mannen min så det hadde blitt vanskelig. 

Anonymkode: 9c40d...2ee

[Anonym bruker]

Kan jo aldri angre på barna mine og jeg tok de valgene jeg tok fordi jeg var den personen jeg var. Jeg trodde ikke jeg skulle ha barn.

Så jeg var 31 år før jeg fikk den første.

I dag har jeg to barn.

Jeg skulle gjerne ha startet før slik at jeg kunne rukket å få 3-4 barn. Men det skjønte jeg ikke før jeg hadde fått den første.

Anonymkode: ba346...786

[Anonym bruker]

Syns det høres veldig bittert ut fra HI jeg... hvorfor skal man gå og bruke energi på å angre på akkurat NÅR man fikk barn. Er det noe å bry seg om? Man skal vel heller være glad for de man har fått og se mulighetene med det- eller??? Har selv barn og fikk alle tre i 20- årene. Syns det er helt innafor 👍🏻 

Jeg får mer inntrykk av at HI er bitter på ar kjærestetiden forsvant i baby og forpliktelser. Men bry deg ikke om det. Gjør det beste ut av det nå da! Dra på kjæresteturer på helger og send barn til besteforeldre. Se positivt på at dere har større barn enn mange andre på deres alder. Etterhvert kan dere nyte turer alene/ med store barn og slippe all jobb småbarn fører med seg. 

Se det positive i det 😉😉

Anonymkode: bdfc4...200

[*Miss Marple*]

Jeg var yngste mor da eldste gikk på skolen og kommer til å bli en av de eldste når yngste begynne.  Har aldri tenkt at det skulle være flaut på noen måte. Folk velger så forskjellig og jeg tror virkelig ikke at noen tenker over hvor gamle de andre foreldrene er. 

Å angre er forresten den mest unyttige følelsen, det er jo lite man kan gjøre uansett. 

Men om jeg skulle gjort noe om igjen hadde jeg startet på 'kull nr 2' mitt tidligere sånn at jeg rakk å få flere barn. Men som sagt, det er noe jeg tenker lite på, det var ikke sånn det skulle bli. 

[Anonym bruker]

Selvsagt kan man bruke tid på å angre . Det forandrer ikke noe, men likevel . Ja, jeg angrer på at jeg fikk barn da jeg var 19. Men jeg får jo ikke gjort noe med det. Men litt bittert er det jo, alt jeg går og gikk glipp av. Men men

Anonymkode: 09a3a...194

[Anonym bruker]

Jeg har også en førsteklassing og er 26 år. Har aldri tenkt at jeg burde vært flau på foreldremøtene.

Anonymkode: 0c7a4...d98

[Anonym bruker]

Å angre kommer det ikke noe godt ut av da mange tilfeldigheter spiller inn men kan innimellom ønske jeg hadde vært yngre da jeg fikk barn. Eldste starter i 1. klasse i år og yngste starter på skolen neste år. Selv fyller jeg 43 år i år. 

Møtte mannen min da jeg var 32 år, vi brukte to år på å bli kjent, reise og farte sammen. Da vi sluttet med prevensjon ble jeg gravid raskt, rundt 34 års dagen min, men endte i MA. Det gjorde de neste tre svangerskapene også så tok nesten tre år fra vi startet til baby kom. En vond tid som gjør at gleden over mine to barn er veldig høy og desto mindre grunn til anger! 😊

Anonymkode: 67cc5...f5b

[Anonym bruker]

Angrer og angrer. Var nesten 26 da jeg traff mannen, og da det tok litt tid å få barn (prøverør til slutt) var jeg nesten 29 før barnet kom. Fikk nr 2 året etter. Skulle gjerne sett at mine barn kom samtidig med barna i nabolaget og barna til venner, men det er ikke noe jeg kunne gjort for å få det til.

Anonymkode: 1fb4b...378

[Anonym bruker]

Skulle gjerne hatt et barn til tidligere. Fikk to i tjueårene, men diverse omstendigheter gjorde at det ikke var mulig med en til på samme tid. Nå er jeg i slutten av trettiårene og jeg har hatt min fjerde abort i forsøk på å få nummer tre. :-(

Anonymkode: af37e...894

[Anonym bruker]

Jeg var 25 da min begynte i første klasse, men jeg var da ikke flau... Ingen lever livet sitt likt og det finnes ingen "mal" for hvordan man skal gjøre ting. Jeg er fornøyd med hvordan ting ble. 

Anonymkode: 51eb4...ab3

[MerraSomGår]

Anger er ganske bortkastet og sier mer om ens personlighet enn det alder for fødsel gjør. Personlig syns jeg at det som betyr noe er å gjøre det beste ut av ting, se positivt på livet og heller fokusere på de gode tingene. Å finne ting man kan klage over eller angre på er ikke vanskelig, men hvorfor tenke på det? Det kommer virkelig ikke noe godt ut av det. 

[Pobie]

Angrer ikke, men i en perfekt verden skulle jeg ønske jeg hadde bestemt meg for å få barn tidligere. Både pga det tok oss over tre år å bli gravide og jeg dermed hadde hatt bedre tid til å vente med nr 2, men også fordi jeg synes det er så utrolig flott å være mor at jeg skulle ønske jeg ikke hadde sløst bort tid hvor jeg ikke var mor.

Men klarer ikke å angre siden jeg vet at hvis jeg hadde fått barn tidligere hadde jeg jo ikke hatt sønnen min.

[Anonym bruker]

Jeg er 28 og har en andreklassing, vi er foreldre i alle aldre i klassen. Det er ikke noe jeg tenker over, og det er ofte de under 30 som er mest engasjert i FAU og lignende. Rektor på skolen har faktisk skrytt av oss «unge» sitt engasjement på et møte. Her på bygda er det ikke uvanlig med unge foreldre.

Anonymkode: 2fd99...0bc

[Anonym bruker]

Angrer ikke på alderen. For jeg hadde ikke kunnet endre det likevel. Jeg føler meg heldig som fikk bli mamma i en alder av 38 og 39 år. Håper på å få til tredjemann innen jeg er 41. 

Om man vil ha mere kjærestetid så skaffer man barnevakt eller finner på ting på fridager når barna er i barnehagen.

 

Barn er ikke enbetydende med at man ikke kan være kjærester..

Anonymkode: 000e1...8e1

[Anonym bruker]

Jeg har 4 barn som jeg fikk fra jeg var mellom 18 og 36 år. Angrer ikke. Følte meg veldig moden med sistemann som jeg fikk som 36. Mens veldig kult med en 19 og 20-åring når du selv er bare 38:) Vi er en sikkelig sammensviset gjeng. 

Anonymkode: 693f2...8c3

[Anonym bruker]

Jeg er 34 år og har i år en 14-åring. Jeg kommer alltid til å være yngst. Og det er litt vanskelig innimellom. Men stort sett går det greit nå for tiden. Tidligere, da barna var yngre kunne jeg angre mer ordentlig på at jeg fikk barn så ung. Det var ikke planlagt og barnets far har vi ikke kontakt med. Så jeg valgte å beholde, heller enn abort. Så, tja.. Det var ikke så mye som lå til rette for å gi et barn en trygg og stabil oppvekst. Selvsagt skulle jeg heller ha ventet. Men nå som barna er så store, så er det ganske ålreit å være relativt ung selv. Og barna, de har vokst opp til å bli noen fantastiske vesener. 

Lilevel, sammenlignet med andre foreldre, som vel var det du mente, så merker jeg relativt godt på det at jeg var så ung. 

Anonymkode: dd35e...84f

[Anonym bruker]

Fikk mine tre mellom 24-29. Er glad for det nå. Far har ikke samvær, og jeg er helt alene med alt. Glad jeg i hvert fall var ung og sprek når det gikk som det gikk. Tror det hadde vært mye tøffere om jeg var 40/50 år. 

Anonymkode: e3f98...a52

[Anonym bruker]

Nei, det gjør jeg ikke. Fikk de tre første i "normal" alder Dvs slutten av tyveåra og midten av tredve. Har fått en attpåklatt og kommer til å være bikka 50 når han beg på skolen. Har ikke planer om å være flau på foreldremøte, og har selvfølgelig heller ikke noen negative tanker om de andre foreldrene heller, selv om de skulle være 25 år yngre enn meg. Bare koselig det, at vi kan få barn i forskjellige aldersgrupper

Anonymkode: bbdab...3bf

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke, men i en ideell verden og det jeg vet nå så skulle jeg ønske at jeg hadde fått barn før. Traff mannen min da jeg var 26 år, men han brukte litt lang tid på å bli klar så vi fikk ikke barn før jeg var over 30. Jeg lot han få den tiden han trengte, men skulle nok muligens pushet litt mer på. Det er egentlig ikke i forhold til min egen alder som mor, men med tanke på barnas besteforeldre. Barna mine kunne godt vært født litt før slik at de fikk mer tid med to av besteforeldrene før de ble alvorlige syke og døde. Men dette er ikke noe jeg angrer på eller tenker på. I en ideell verden hadde dette vært litt annerledes, men nå var det slik det ble. 

Anonymkode: 4045e...83d

[Anonym bruker]

Nei, angre gjør jeg sjelden. Jeg er veldig glad for at jeg fulgte magefølelsen og venter til jeg fant en idéell mann og far. Det er klart et av de viktigste valgene man tar i løpet av sitt liv, mener jeg.

Mine to kom da jeg var 38 og 40, og det var etter komplikasjoner og flere mislykkede svangerskap. Jeg har langt bedre rustet til å være en god mor enn jeg hadde kunnet være som tenåring eller tidlig i tenårene. Da hadde jeg nok med meg selv.

Anonymkode: ddbc7...48a

[Annanym]

Mine tre kom da jeg var 22-27 år. Med eldstemann var jeg desidert yngst på foreldremøtene, uten at det var noe problem.

Jeg er utrolig glad for at vi fikk barn i relativt ung alder. Syns det er helt fantastisk å følge dem opp og ta del i deres verden. Til høsten begynner eldstemann på vgs, så da er det en ny milepæl! Jeg kjenner faktisk at jeg (i skjul😉) syns synd på jevnaldrende venner som får baby nå. Neste baby i hus er eventuell barnebarn. Før den tid skal vi følge opp egne barn, og reise rundt i verden. Det er iallfall drømmen😊

[Anonym bruker]

Veldig sjelden jeg gidder bruke negativ energi på noe jeg uansett ikke får gjort noe med, det er så utrolig bortkastet og gjør deg bare nedstemt.

Dessuten hadde jeg ikke hatt mine fantastiske barn om jeg ikke hadde blitt gravid akkurat den dagen, det var akkurat det egget og akkurat den sædcellen som skapte akkurat det barnet. Hvordan kan man angre på det? Et annet egg og en annen sædcelle ville blitt et helt annet barn, og jeg vil da ikke ha et helt annet barn

Eldste barnet mitt går i 10.klasse nå, og det er så fantastisk med store barn. Jeg er så stolt av dem, det er så gøy at de har blitt så store.

Reiser på besøk til f.eks broren min som har to herlige gutter på 3 og 5 år, de er så nydelige, men herlighet så sliten jeg er når jeg drar derfra, og så glad jeg er fordi jeg er ferdig med den fasen av livet

Livet går i faser, og når du har hvilken fase er vel ikke så viktig? Vi er ferdig med sandkasser og legoland, vi er i neste fase med nye eventyr og en helt annen type samtale og samvær med barna. Jeg har storkost meg med småbarnstiden, men er kjempeglad for neste fase også. 

Verden flyr ikke fra deg heller, stedene du ikke rakk reise til, festene du gikk glipp av osv, det kommer en ny tid for å realisere seg selv når ungene er ute av redet. Du vil fremdels være ung når det skjer, og det er i 40-årene vi kvinner er på topp vet du, og da ligger verden for dine føtter.

Anonymkode: 7d3f7...88d