Hvor lenge etter et dødsfall "gidder" folk å vise sympati?

[Anonym bruker]

Da min mann døde på en tragisk måte for litt over et halvt år siden, var det ikke måte på hvor mye mine venninner tilbød seg å hjelpe og å holde kontakt. Jeg var utrolig takknemlig og rørt over omsorgen. Jeg er 39 år; har blitt alene med en 13-åring og en 8-åring, og har noen få dager nå i påsken uten barn. 

Men nå er det åpenbart gått litt for lang tid til at de føler det viktig å støtte meg mer. Påsken er en lang ferie, og det er mange dager jeg skal fylle uten ham jeg savner... Ikke at jeg syns noen forplikter seg til noe, men hva sier dere til dette eksempelet:

En av mine to absolutt BESTEVENNINER er i området. Hun rekker 1 times kaffe onsdag før Skjærtorsdag, fordi hun allikevel måtte handle.

Den andre av de to skal forbi her på Langfredag, på vei til hytta, og spør om jeg er hjemme. Jada. Det er jeg, og jeg sitter hjemme og venter helt til ca klokka 15.30. Da syns jeg det begynner å bli rart. Så jeg tekster henne at hun må si fra hvis hun vil stoppe innom. Får tilbake en litt overrasket sms: hun er jo forlengst framme på hytta?! Hva mener jeg, liksom?

I dag var jeg ute og handlet. Hun var nede i sentrum for å handle hun også, og ringer selvsagt på mens jeg er ute. Ingen forvarsel om at hun endelig tenker seg innom. Får bare vite av ungene at hun ringte på. (Mange timer senere melder hun at hun hadde bomtur, og at det er så typisk at jeg er ute...)

Dette satte meg litt ut, så jeg ga et litt skarpt svar. 

Tenkte å drukne mine sorger i en real tur ut i kveld. Så jeg sender sms til 12 jenter jeg kjenner, spør om de er hjemme i påsken og kanskje vil bli med. Får svar fra de 5 som er utenbys... De øvrige 7 har ennå ikke sagt ja eller nei (så jeg tror svaret er nei, gitt).

 

Anonymkode: 7c2d9...936

[Iiiiik]

Jeg tror mange synes andres sorg er for krevende å forholde seg til, de trekker seg dermed unna. Trist, men sant. Jeg har en venninne som mistet barnet sitt for fem år siden, på årsdagen nå nylig var jeg visst den eneste bortsett fra besteforeldrene som tok kontakt og sa at jeg tenkte på dem. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Iiiiik skrev:

Jeg tror mange synes andres sorg er for krevende å forholde seg til, de trekker seg dermed unna. Trist, men sant. Jeg har en venninne som mistet barnet sitt for fem år siden, på årsdagen nå nylig var jeg visst den eneste bortsett fra besteforeldrene som tok kontakt og sa at jeg tenkte på dem. 

Årsdager og sånt har jeg aldri greid å holde rede på. Men dette er et nokså ferskt sår. Jeg lover at jeg ikke skal være needy når tiden har lagt dette bak meg, men her og nå føler jeg meg ditchet.

Anonymkode: 7c2d9...936

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvordan forhold du har til dine venninner. Men mine venninner er mest fraværende i hverdagen. Og når de trenger meg. Ja da kommer de. 

Men til vanlig har de nok med seg og sitt. Ikke noe ekstra tid til meg eller gidder å følge med på hva som er viktig i mitt liv. 

Selv om jeg synes vennskapet vårt blir skjevt forsøker jeg å stille opp for dem når de trenger det. Men det begrenser seg nok litt ja. Jeg har ikke mer å gi til noen som aldri gir noe tilbake. 

Anonymkode: 19187...6b6

[Anonym bruker]

Er venn med noen i samme situasjon som deg. Tror rett og slett at man "glemmer" litt hvor tøft det er for den det gjelder fordi situasjonen har normalisert seg på overflaten. Si fra til venninnene dine at du fortsatt trenger at noen er der for deg hvis de ikke tar til vettet. Må være tøft for deg og barna. 

Anonymkode: 6b970...3cb

[Anonym bruker]

Jeg har stilt opp i årevis i lignende situasjoner som du er i, HI, husket årsdager, vært ekstra oppmerksom rundt høytider og spesielle dager, og ellers prøvd å være tilstedeværende. Det første året etter noen har mistet en av sine nærmeste er ofte det verste, så da er jeg alltid mer oppmerksom.

Men det du opplever tror jeg dessverre ikke er så uvanlig. Jeg ser at når jeg selv kom i en veldig vanskelig livssituasjon, da forsvant flere av dem som jeg tidligere har stilt opp for. Det er sårt og det er vondt, man mister noen illusjoner underveis.

Jeg tenker at du må ta de vennene du har for det de er. De er ikke utholdende venner. Mange av dem er kanskje også redde, redde for å kjenne på egen frykt for å komme i samme situasjon som det du er i? Da blir det kanskje enklere å tenke at nå er alt greit fordi hverdagen er tilbake.

Ikke ta fraværet deres personlig, HI. Jeg tror ikke det er personlig ment. De bare evner ikke å være tilstede for andre, greier ikke å tenke særlig lenger enn seg selv.

Sender deg en stor klem <3

 

Anonymkode: 280e2...192

[Væpnet dame]

Hvor lenge jeg gidder å vise sympati kommer an på. Da en bekjent mistet sin baby for to-tre år siden husker jeg at jeg ble helt nummen i hele kroppen da jeg fikk bite det. Jeg feller fortsatt en tåre for hennes vakre lille hver gang hun legger ut et bilde på FB. Husker ingen årsdager, men har passet på å spørre hvordan det går når vi treffes. Hun skrev faktisk en melding til meg en gang om at det var så fint at jeg spurte, for folk glemte fortere enn det de gjør. Og folk rundt kommer lettere over det. 

Jeg har ingen venninner som har mistet sin mann, men det virker litt som at du forventer sympati fordi du har mistet mannen og at vennene dine skal møte deg fordi du har mistet mannen din. Ikke fordi du er gøy å henge med. Kan det være at du forventer mer av de fordi du er blitt alene og at du ikke er like morsom å henge med lenger? Besøker du disse venninnene? Feks hun som var innom deg (den eneste).. kunne ikke du tatt med barna og dratt til hytta hennes? 

Nå kjenner ikke jeg deg og aner ikke hvordan du er som menneske, men ut fra innlegget ditt får jeg inntrykk av at du ønsker at venninner skal være sammen med deg fordi de synes synd på deg og ikke fordi de faktisk liker deg og vil henge med deg som de gjorde før mannen din døde?

[Anonym bruker]

Død ektemann eller ikke. Jeg har ikke flydd på byn i påsken siden jeg var 20 og det skulle nok endel mer til at jeg ville begynne med det igjen nå, enn at ei venninne hadde mistet mannen sin. Sånn generelt innrømme jeg glatt og ha altfor mye med egen hverdag til å rekke over særlig mer, men du kunne helt fint kommet til meg eller blitt med meg på hytta (med min familie!). Men, det var kanskje ikke helt det du hadde ønsket... 

Jeg må si jeg finner vennskap litt utfordrende som voksen  😔 Man har lyst, men finner ikke helt tiden. Jeg ønsker prioritere barna høyt! 

Anonymkode: aa916...255

[Anonym bruker]

De har familien sin å ta seg av også. Du kan ikke forvente at de skal sitte hos deg hele påsken. Hun Ene kom innom da hun hadde tid, da var du desverre ute. Jeg tror du krever for mye. Venninnene dine bryr seg, det tviler jeg ikke på. Men du må huske på at de har sine egne familier å tenke på. Du får fokusere på å lage en best mulig påske for deg og dine barn. 

Anonymkode: 020b3...72a

[Anonym bruker]

Har du annen familie du kan være med i ferier? Besteforeldre på enten din eller mannens side, barnas tanter og onkler? Familien er nok det sikreste kortet i høytider, når alle er opptatt med sitt.

Anonymkode: a039c...19d

[Anonym bruker]

Nå er ikke eksmannen min død.. men bruddet var stygt og han forlot meg og barna for en annen dame og flyttet såpass langt at normalt samvær utegår pga de må ta fly for å komme til ham og ham til dem. Både han og jeg har dårlig råd så han ser dem kanskje en gang i året..

høytider og sånt er ting som gjør det ekstra tydelig at jeg er alene.. da har folk nok med seg og sitt og sine tradisjoner..

Jeg slet/sliter også veldig med sorg over min oppbrutte familie (uten å sammenligne), men folk forventer nå at jeg skal være over sorgen og finne meg en ny mann.. 

Tror nok at etter 1-2 år så glemmer folk.. tror ikke du kan forvente at de stiller opp av seg selv i tider du synes er tunge..

Tipset mitt til deg er; om du ønsker å finne på noe med de i påske, eller andre fridager, så må du avtale og legge planer med de god tid i forveien.. 

Jeg for min del bruker våre ferier sammen med mine foreldre eller søsken.. det er lettere føler jeg og vi er ønsket hos dem..

God klem til deg

Anonymkode: 41502...587

[simba>>>3gutter]

På meg virker det som om alt skal gå en vei, kanskje venninnene dine synes at du begynner å bli selvopptatt og glemmer de. Selv om du er i sorg og trenger noen å snakke med  så trenger de også noen å snakke med og er ikke du mottakelig for det så trekker de seg unna. Har ei som venninne som mistet mannen sin i en ulykke og hennes beste medisin mot sorgen var å være tilstede for oss venninnene å høre på våres klager og late menn og bråkete unger. Samtidig som vi snakket om hennes tragiske opplevelse. Men vi har så forhold at dette kunne vi snakke åpent om og hun kunne si i fra hvis det ble for mye eller spørre om hvordan det går med den isen tingen. 

Åpenhet er en fin ting.

[Yellow Brick Road]

Et halv år er kort tid for deg, for andre er det lenge og verden utenfor går videre og da er det sånn at det dessverre er lett å "glemme" at for den som har mistet noen, så går ikke verden videre på samme måte. De trenger oss kanskje fremdeles, men det forsvinner i hverdagen, i familien og i gjøremål og livet generelt. Vi bør alle bli flinkere til å hjelpe og støtte den som har mistet noen, ikke bare i ukene etter, men i lengre tid. Men det trenger nok de fleste av oss hjelp til også.

Og tøft nok, så må du ta litt ansvar selv også. Jeg håper ikke at du har den holdningen overfor dem, som det ser ut som her. Jeg håper at det er et uttrykk for frustrasjon og sorg når du skrive her inne, ikke sånn som du fremstår i virkeligheten. "De gidder ikke å vise! - "det føler ikke at de må støtte meg mer".   Om det skulle være sånn at de ikke gidder, noe jeg ikke tror det er, så må du kanskje tenke over hvorfor, og vet de virkelig hva de skal støtte deg med?  Hva er dine forventninger, og hva gir du tilbake? De burde selvfølgelig gjøre det samme, tenke over hva de kan bidra med og likevel få sin egen hverdag til å gå opp. 

Din venninne var innom deg EN TIME. Viste du henne at du syntes det var altfor lite, eller fortalte du henne at du syntes det var hyggelig at hun tok seg tid til å stikke innom? Det er en vesentlig forskjell.

Da de sendte melding med spørsmål om du var hjemme, svarte du "Jada" eller svarte du "Ja, skal jeg sette på kaffen? Hadde jo vært hyggelig om dere hadde tid til en liten stopp? Jeg vet at dere antageligvis har det travelt."

Du er sur for at venninnen din kom innom og du ikke var hjemme. Ja, hun kunne sikkert ha sendt en melding før hun stakk innom, men det viktigste var at hun stakk innom, mener jeg. Uheldigvis var ikke du hjemme. Hun sendte ikke melding om bomturen før mange timer etter, men du kunne jo sendt en melding: "Så hyggelig at du stakk innom, synd at jeg ikke var hjemme for det hadde vært så fint å møtes. Kos dere fortsatt på hytta!"  Du har ingen grunn til å sende et skarpt svar tilbake. Hva i alle dager tenkte du da?

Jeg skjønner at du er i sorg, at livet er vanskelig og at du fremdeles har behov for hjelp og støtte, men du må passe på å i ikke sette deg selv helt i sentrum og forvente at livet skal dreie seg rundt deg.  Du må selv ta del i livet rundt deg også, og ikke med sure meldinger når andre prøver. 

Trist at ingen ville være med deg ut, men ettersom du har et barn på 13 år, så betyr det at du begynner å bli voksen, og de fleste voksne har planer for en påskeaften. Spesielt om man har familie.

Jeg høres sikkert hard ut nå, men jeg føler virkelig med deg. Og kanskje har du noen egoistiske dritt-venner, men antageligvis er de ganske normale mennesker som sikkert kunne reagert annerledes og "tatt seg mer av" deg. God kommunikasjon er viktig, ikke en sutrete stakkars-meg-dere-glemmer-meg-kommunikasjon, men en god kommunikasjon som gjerne kan fortelle direkte hva du trenger. Og selv om du er i sorg, så betyr ikke det at du ikke kan gi noe av deg selv også. Gjør du det, blir du en person som de andre er sammen med ikke av medlidenhet, men fordi de liker å være sammen med deg. Ingen som ikke har opplevd det samme kan skjønne hva du er gjennom og ikke er det mange som er tankelesere heller.

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle.

De to det gjelder som "suste forbi" har egentlig gjort det i flere år. Det er for så vidt ok, for de bor ikke nærmest meg, så jeg beklager meg ikke på samvær med dem i det daglige.

Men vi har jo en lang historie sammen helt siden 90-tallet. Så jeg føler jo vi kjenner hverandre godt. Og de strammet seg veldig opp da mannen min døde, skrev brev og kort, kom med blomster, og var veldig opptatt av at jeg måtte huske at de var der for meg.

Bare at - det stemmer ikke. 

Anonymkode: 7c2d9...936

[Anonym bruker]

* BELAGER meg ikke på samvær

Anonymkode: 7c2d9...936

[Iiiiik]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Årsdager og sånt har jeg aldri greid å holde rede på. Men dette er et nokså ferskt sår. Jeg lover at jeg ikke skal være needy når tiden har lagt dette bak meg, men her og nå føler jeg meg ditchet.

Anonymkode: 7c2d9...936

Hvis det er et halvt år siden han døde, har du jo ikke opplevd noen årsdag ennå. Du kan heller ikke vite hvor lenge du trenger at folk husker deg, og gjør mer enn de egentlig ville gjort hvis alt var vanlig. 

Dessverre tror jeg det er lett å bli selvmedlidende i en situasjon som din, og dermed kreve mer enn det rimelige. Det er klart det er driturettferdig at du skulle miste mannen din, og det er like klart det hadde vært fint hvis alle klarte å yte ekstra i en slik situasjon. Realiteten er imidlertid den du erfarer nå - enhver er sin egen lykkes smed og omverdenen har som regel nok med sitt. 

[Anonym bruker]

1 time siden, Yellow Brick Road skrev:

 

Du er sur for at venninnen din kom innom og du ikke var hjemme. Ja, hun kunne sikkert ha sendt en melding før hun stakk innom, men det viktigste var at hun stakk innom, mener jeg. Uheldigvis var ikke du hjemme. Hun sendte ikke melding om bomturen før mange timer etter, men du kunne jo sendt en melding: "Så hyggelig at du stakk innom, synd at jeg ikke var hjemme for det hadde vært så fint å møtes. Kos dere fortsatt på hytta!"  Du har ingen grunn til å sende et skarpt svar tilbake. Hva i alle dager tenkte du da?

 

Jeg har ikke sett henne siden begravelsen. Det var det jeg minnet henne på i svaret. Syns selv det var litt skarpt, men det er ikke annet enn en kjensgjerning.

Hun har begge sine foreldre her i byen, og besøker dem, men verken i jula eller vinterferien hadde hun 5 minutter.  Det er, for meg, ikke noe jeg er "sur" for. Men det er leit, fordi jeg har prøvd å være den gode vennen hun trenger.

Sist hun var hjemme hos meg var da hun selv ble skilt for 4 år siden fordi mannen var utro. Da hadde vi en helg da vi var mye sammen, og hun fikk snakket seg tom. 

Nå kunne jeg ha hatt moro av å treffe en god venn, men jeg "trenger" ikke akkurat henne, eller disse to. Jeg har mange andre (og at de fleste har påskeferie nå er jeg heller ikke "sur" for, men det går likevel an  å svare ja eller nei på en sms.) 

Anonymkode: 7c2d9...936

[Anonym bruker]

Jeg synes du har grunn til å være skuffa jeg... et halvt år er ikke lenge... trodde først det sto halvannet år.. 

 

Anonymkode: 41502...587

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar, alle.

De to det gjelder som "suste forbi" har egentlig gjort det i flere år. Det er for så vidt ok, for de bor ikke nærmest meg, så jeg beklager meg ikke på samvær med dem i det daglige.

Men vi har jo en lang historie sammen helt siden 90-tallet. Så jeg føler jo vi kjenner hverandre godt. Og de strammet seg veldig opp da mannen min døde, skrev brev og kort, kom med blomster, og var veldig opptatt av at jeg måtte huske at de var der for meg.

Bare at - det stemmer ikke. 

Anonymkode: 7c2d9...936

Om de har sagt de er der for deg så mener de ikke at de er tankelesere, de mener at du bare må si fra om du trenger dem 

Har du prøvd det, strekke ut en hånd og vise deg sårbar, fortelle at påsken er tung og at du gjerne vil ha noen å være sammen med så du får tankene over på andre ting? Tror du ikke du hadde blitt invitert med på noe, eller at de hadde anstrengt seg litt mer for å rekke innom deg om du fortalte at du trengte selskap? 

Anonymkode: ffd70...24f

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Iiiiik skrev:

Hvis det er et halvt år siden han døde, har du jo ikke opplevd noen årsdag ennå. Du kan heller ikke vite hvor lenge du trenger at folk husker deg, og gjør mer enn de egentlig ville gjort hvis alt var vanlig. 

Dessverre tror jeg det er lett å bli selvmedlidende i en situasjon som din, og dermed kreve mer enn det rimelige. Det er klart det er driturettferdig at du skulle miste mannen din, og det er like klart det hadde vært fint hvis alle klarte å yte ekstra i en slik situasjon. Realiteten er imidlertid den du erfarer nå - enhver er sin egen lykkes smed og omverdenen har som regel nok med sitt. 

Syns du det er å kreve mer enn det rimelige? Altså hvis en person vil stoppe innom deg på fredag, men ikke gjør det før lørdag, og heller ikke sier fra ti minutter før, men bare fyker videre - så er man urimelig om man syns det er litt dumt? 

Jeg ville ikke ha gjort det på den måten. Selv ikke med venner som har mannen sin i live... Jeg ville ha prøvd å få dette møtet til å lykkes.

Anonymkode: 7c2d9...936

[Anonym bruker]

5 timer siden, Welment skrev:

Hvor lenge jeg gidder å vise sympati kommer an på. Da en bekjent mistet sin baby for to-tre år siden husker jeg at jeg ble helt nummen i hele kroppen da jeg fikk bite det. Jeg feller fortsatt en tåre for hennes vakre lille hver gang hun legger ut et bilde på FB. Husker ingen årsdager, men har passet på å spørre hvordan det går når vi treffes. Hun skrev faktisk en melding til meg en gang om at det var så fint at jeg spurte, for folk glemte fortere enn det de gjør. Og folk rundt kommer lettere over det. 

Jeg har ingen venninner som har mistet sin mann, men det virker litt som at du forventer sympati fordi du har mistet mannen og at vennene dine skal møte deg fordi du har mistet mannen din. Ikke fordi du er gøy å henge med. Kan det være at du forventer mer av de fordi du er blitt alene og at du ikke er like morsom å henge med lenger? Besøker du disse venninnene? Feks hun som var innom deg (den eneste).. kunne ikke du tatt med barna og dratt til hytta hennes? 

Nå kjenner ikke jeg deg og aner ikke hvordan du er som menneske, men ut fra innlegget ditt får jeg inntrykk av at du ønsker at venninner skal være sammen med deg fordi de synes synd på deg og ikke fordi de faktisk liker deg og vil henge med deg som de gjorde før mannen din døde?

Jeg kunne ikke dra til hytta deres, det er foreldrene hennes som eier den, og de var der også, samt søsknene hennes og diverse barn. Det ville være veldig unaturlig og påtrengende.

Som person er jeg ekstremt lattermild og snakkesalig, glad i en fest, veldig uhøytidelig og ganske aktiv. Både før dødsfallet og etter. Jeg har aldri opplevd at medlidenhet er noe å trakte etter, men jeg syns disse damene var litt vel effektive. 

Anonymkode: 7c2d9...936

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du er skuffa. Kan det hende at dere misoppfatter hverandre? Dårlig kommunikasjon? Bare en tanke  

 

Jeg tenker det er rart å stikke innom uten å gi beskjed i forkant. Hvis man virkelig vil møte noen, da gjør man gjerne det man kan for å få det til klaffe og da er ikke den beste løsningen og "stikke innom og håpe på at du er hjemme". Det var sikkert godt ment,men hørtes ikke så gjennomført ut. 

 

Hvis det er sånn at folk ikke gidder å vise omtanke bare 6 mnd etter ett dødsfall, da er det skremmende. 

 

En bekjent av meg på jobben mistet mannen sin i en ulykke for 6 mnd siden da jeg så henne første gang i etterkant. Hun så helt "uaffisert" ut, men inni seg var hun ikke nødvendigvis det. For meg ble det helt unaturlig å late som ingenting så jeg spurte hvordan det gikk med henne og jeg sa jeg hadde tenkt på henne . Det virket som hun satte pris på det. 

 

 

Anonymkode: 58e69...f97

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner at du er skuffa. Kan det hende at dere misoppfatter hverandre? Dårlig kommunikasjon? Bare en tanke  

 

Jeg tenker det er rart å stikke innom uten å gi beskjed i forkant. Hvis man virkelig vil møte noen, da gjør man gjerne det man kan for å få det til klaffe og da er ikke den beste løsningen og "stikke innom og håpe på at du er hjemme". Det var sikkert godt ment,men hørtes ikke så gjennomført ut. 

 

Hvis det er sånn at folk ikke gidder å vise omtanke bare 6 mnd etter ett dødsfall, da er det skremmende. 

 

En bekjent av meg på jobben mistet mannen sin i en ulykke for 6 mnd siden da jeg så henne første gang i etterkant. Hun så helt "uaffisert" ut, men inni seg var hun ikke nødvendigvis det. For meg ble det helt unaturlig å late som ingenting så jeg spurte hvordan det gikk med henne og jeg sa jeg hadde tenkt på henne . Det virket som hun satte pris på det. 

 

 

Anonymkode: 58e69...f97

Selvfølgelig satte hun pris på det... Alt er bedre enn å late som ingenting.

Anonymkode: 7c2d9...936

[Cat.68]

Det som nok blir det vanskeligste i din situasjon er at de aller fleste "heldigvis" ikke vet hvordan du har det, og derfor blir "ferdig" med din sorg laaaaaaangt tidligere en du. Det med sorg og sorgeprosess er at den er så veldig individuell og har man ikke mistet noen så nær som en ektefelle eller et barn feks, og da gjerne på tragisk vis trur de kanskje det går fortere over en det faktisk gjør. For de rundt deg har det godt lang tid og imens er du kanskje bare kommet deg over sjokkfasen. Det sies jo at en normal sorgereaksjon varer alt mellon 1 - 5 år hvorav det første året med alle merkedagene og høytidene er værst. Jeg vil ikke unnskylde dine venner, men jeg trur rett og slett ikke de skjønner, og de har gått videre fra din sorg. Håper du skjønner hva jeg prøver å si. Er utrulig lei meg for at du måtte oppleve å miste din mann og sender deg en god tanke og en varm klem.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du har grunn til å være skuffa jeg... et halvt år er ikke lenge... trodde først det sto halvannet år.. 

 

Anonymkode: 41502...587

Enig. 

Anonymkode: 9e728...68d