Overvekt,,,,ta det opp eller overse?

[Anonym bruker]

Venninnen min har en overvektig datter. Hun er voksen og har slitt med overvekt siden tenårene. Hun er ganske bekymret, men aner ikke hvordan hun kan hjelpe datteren sin. Ingen i familien er overvektig, da de er en ganske aktiv familie. Har hele tiden prøvd å få med denne jenta på familieaktiviteter, men hun hater fysisk aktiviteter. Veldig bedagelig...                                                                                                     For en stund siden var hun med datteren til legen (p.g.a. noe annet en overvekt) og da kommenterte legen vekten hennes. Ville ha henne tilbake for å prøve å hjelpe henne. Datteren nektet plent og ble sur. Avbestilte timen, og har ikke sagt mer om det.                                           Siden har det vel ikke blitt nevnt. Moren vil ikke miste det gode forholdet til datteren, men føler vel at hun kanskje burde si noe snart. Hva er det "rette" å gjøre? Hun vet jo om overvekten, så må kanskje bare vente til hun er klar for å gjøre noe med det selv? 

Anonymkode: 8f65c...b5f

[Superdolly]

Datteren er voksen, hvis jeg forstår deg rett. Da er hun altså gammel nok til å ta fullt ansvar for sin helse og sin vekt selv. Du kan ikke gjøre noe som helst. Beklager, men det er den brutale sannheten.

Uansett hva du prøver å gjøre, risikerer du at enten datteren, moren hennes eller begge to blir fornærmet eller sinte på deg. Og det er nå en gang slik her i verden at ubedte råd svært sjelden blir godt mottatt.

Datteren vet helt sikkert at hun er overvektig. Garantert. Hun trenger ikke å få høre det fra deg. Moren hennes vet det også, helt sikkert. Hun trenger ikke at du forteller henne det. 

Du står på utsiden og har ikke noe med dette. Du kan selvsagt prøve å dytte i gang moren til å snakke med datteren. Du risikerer at moren blir sint på deg, og tar ut all frustrasjon ifht datterens vektproblemer på deg. Eller kanskje du klarer å få moren til å snakke med datteren, sånn at datteren blir sint på moren sin og så blir mor i sin tur sint på deg fordi det er din skyld at forholdet dem i mellom ble ødelagt. 

Beklager, men du kan ikke gjøre noe. Du kan ikke fikse dette.

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt det opp. Noe gjør at hun er overvektig, og jo raskere hun gjør noe med det, jo lettere er det. Det er jo mye som kan ligge bak, og jeg tror det er viktig at datteren snakker med noen hun har tillit til. Det kan jo være ting som visse ernæringsmangler eller sykdom, spiseforstyrrelser, det kan ligge overgrep bak.

Dessverre så er det å snakke om overvekt ofte veldig skambelagt, noe det ikke burde være. Overvekt er et faktum, det er årsaker til det, og der er mulig å gjøre noe med det, uansett hva årsaken er.

Når denne datteren er den eneste i familien som er overvektig er det uten tvil noe hun er veldig klar over og hennes reaksjon hos legen tyder på at hun føler skam, eller at hun er redd for å begynne å jobbe med det som ligger bak hennes overvekt.

Om moren tar det opp på en ordentlig måte så tror jeg det lureste er å ta det opp med datteren.

Anonymkode: 0a98d...60e

[Anonym bruker]

Sitat

 

Nei, jeg skal selvsagt ikke si noe. Er moren som er usikker på hva som er rett her. Vil ikke såre datteren, men begynner å bli bekymret for helsen hennes. Hun er nok rundt 120 kilo nå. 

Anonymkode: 8f65c...b5f

[Anonym bruker]

Hun er voksen. Hennes ansvar. Og hun er garantert klar over problemet. Ikke bry deg. 

Anonymkode: 4dff2...97e

[Surogvanskelig]

Å være overvektig er faktisk en rettighet man har

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Surogvanskelig skrev:

Å være overvektig er faktisk en rettighet man har

Hva ville du gjort om din voksne datter drev med selvskading, kuttet seg selv - bare heist litt på skuldrene og sagt at det er hennes rettighet å skade seg selv?

Når man i ung alder allerede er 120 kg så er det en form for selvskading, og da trenger man hjelp. Familien burde selvfølgelig tatt tak i dette mens jenta fremdeles var tenåring, men det er ikke for sent å hjelpe henne til å få hjelp nå, selv om hun er voksen.

Anonymkode: 0a98d...60e

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er noe du ikke skal legge deg borti. Om din venninne ber om råd, så kan du selvfølgelig komme med de du har. Hvis ikke så er det bare ufint av deg å ta det opp.

Anonymkode: ecb08...d42

[Yellow Brick Road]

Jeg tenker at det eneste moren kan gjøre her, er å i en god stund si noe sånn som: "Anna, jeg vet at dette er et tema som er vanskelig for deg, og jeg skal ikke blande meg borti det eller tvinge deg til å snakke om noe du ikke vil. Men jeg vil at du skal vite at om du trenger min hjelp og støtte den dagen du er klar for å tak i det legen snakket om når det gjaldt å veie for mye, så er jeg der og vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe deg gjennom prosessen, uansett hva du velger å gjøre og når. Og så lover jeg å ikke snakke noe mer om dette før du ønsker at vi skal gjøre det. Jeg er glad i deg som du er."

[Surogvanskelig]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva ville du gjort om din voksne datter drev med selvskading, kuttet seg selv - bare heist litt på skuldrene og sagt at det er hennes rettighet å skade seg selv?

Når man i ung alder allerede er 120 kg så er det en form for selvskading, og da trenger man hjelp. Familien burde selvfølgelig tatt tak i dette mens jenta fremdeles var tenåring, men det er ikke for sent å hjelpe henne til å få hjelp nå, selv om hun er voksen.

Anonymkode: 0a98d...60e

Selvfølgelig vil man gjøre alt for å hjelpe, men retten til å ikke ta i mot og gå til grunne er sterk i Norge! 

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Surogvanskelig skrev:

Selvfølgelig vil man gjøre alt for å hjelpe, men retten til å ikke ta i mot og gå til grunne er sterk i Norge! 

Det er sant, det. Men det betyr ikke at man bare bør la være å ta slikt opp.

Jeg tror problemene blir større for mange ved at man ikke tør snakke om de utfordringene det er å være overvektig og det å gå ned i vekt. Man skal liksom ikke bry seg, man skal ignorere, for "selvfølgelig vet hun det selv". Problemet er jo at de som regel sliter veldig med en så stor overvekt og at de trenger hjelp for å bli normalvektig igjen. Jo større folk blir før man tør ta tak i det, jo vanskeligere blir det å gjøre noe med det. Og det er veldig synd, for skammen til de som lider av det blir ikke mindre av at ingen snakker om det - de vet jo også at andre har øyne i hodet og kan se overvekten. Dermed blir overvekt "elefanten i rommet" som alle vet er der, men alle later som ikke finnes.

Jeg tror at hvis vi skal få gjort noe med overvektsproblematikken så må vi åpne opp, tørre å snakke om det, ikke gjøre det til noe skammelig!, våge å ta initiativ, hjelpe den som trenger det.

Anonymkode: 0a98d...60e

[Surogvanskelig]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er sant, det. Men det betyr ikke at man bare bør la være å ta slikt opp.

Jeg tror problemene blir større for mange ved at man ikke tør snakke om de utfordringene det er å være overvektig og det å gå ned i vekt. Man skal liksom ikke bry seg, man skal ignorere, for "selvfølgelig vet hun det selv". Problemet er jo at de som regel sliter veldig med en så stor overvekt og at de trenger hjelp for å bli normalvektig igjen. Jo større folk blir før man tør ta tak i det, jo vanskeligere blir det å gjøre noe med det. Og det er veldig synd, for skammen til de som lider av det blir ikke mindre av at ingen snakker om det - de vet jo også at andre har øyne i hodet og kan se overvekten. Dermed blir overvekt "elefanten i rommet" som alle vet er der, men alle later som ikke finnes.

Jeg tror at hvis vi skal få gjort noe med overvektsproblematikken så må vi åpne opp, tørre å snakke om det, ikke gjøre det til noe skammelig!, våge å ta initiativ, hjelpe den som trenger det.

Anonymkode: 0a98d...60e

Men man må ville ta i mot hjelpen for at den skal være til noe hjelp. Jenta i hi har jo fått tilbud om hjelp, men ønsker ikke. 

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Surogvanskelig skrev:

Men man må ville ta i mot hjelpen for at den skal være til noe hjelp. Jenta i hi har jo fått tilbud om hjelp, men ønsker ikke. 

Jo, men det betyr ikke annet enn at hun trolig får panikk ved tanken, at hun ikke føler seg sterk nok til å snakke om det nå fordi hun føler seg skamfull. Løsningen da er ikke å overse problemene hennes, men fortsette å støtte henne og vise at dette er noe hun må ta tak i. Å tie slike problemer ihjel vil trolig bare gjøre problemene hennes verre. Da hun var hos legen kom det nok ganske brått på henne, hun hadde ikke noe forsvar mot det, det skjedde foran hennes mor... og hennes reaksjon var å benekte problemene ved å avbestille neste legetime. Det er reaksjonen til en person som trenger hjelp.

Anonymkode: 0a98d...60e

[Surogvanskelig]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, men det betyr ikke annet enn at hun trolig får panikk ved tanken, at hun ikke føler seg sterk nok til å snakke om det nå fordi hun føler seg skamfull. Løsningen da er ikke å overse problemene hennes, men fortsette å støtte henne og vise at dette er noe hun må ta tak i. Å tie slike problemer ihjel vil trolig bare gjøre problemene hennes verre. Da hun var hos legen kom det nok ganske brått på henne, hun hadde ikke noe forsvar mot det, det skjedde foran hennes mor... og hennes reaksjon var å benekte problemene ved å avbestille neste legetime. Det er reaksjonen til en person som trenger hjelp.

Anonymkode: 0a98d...60e

Ikke uenig i det, men jeg tror man har mer å tjene på å vente til hun er klar enn å presse

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, men det betyr ikke annet enn at hun trolig får panikk ved tanken, at hun ikke føler seg sterk nok til å snakke om det nå fordi hun føler seg skamfull. Løsningen da er ikke å overse problemene hennes, men fortsette å støtte henne og vise at dette er noe hun må ta tak i. Å tie slike problemer ihjel vil trolig bare gjøre problemene hennes verre. Da hun var hos legen kom det nok ganske brått på henne, hun hadde ikke noe forsvar mot det, det skjedde foran hennes mor... og hennes reaksjon var å benekte problemene ved å avbestille neste legetime. Det er reaksjonen til en person som trenger hjelp.

Anonymkode: 0a98d...60e

Men ingenting av det nytter så lenge hun selv ikke er klar. Jeg har vært der selv. Jo mer folk påpekte vekta mi, jo trassigere ble jeg og jo mer lukket jeg øynene mine for det. pg det var jo ikke fordi jeg ikke var klar over det selv, for det var jeg absolutt. Det er bra at man ikke skal tie om det, man man kan heller ikke prakke det på noen som ikke ønsker det.

Anonymkode: ae901...0ab

[Anonym bruker]

Du kan ikke hjelpe en person til å gå ned i vekt. Samme hvor mye du eller mor maser, tilbyr, presser, truer, støtter osv er det ingen andre enn jenta selv som kan "fikse problemet". Du trenger overhode ikke blande deg inn for det hjelper ikke!!! 

Jeg har veid 130 kg. Hver eneste gang noen påpekte overvekten min førte det KUN til skam som igjen førte til overspising. Da jeg endelig klarte å ta tak i problemene mine var det helt på egenhånd, når jeg var klar til det. 

Anonymkode: 89d9f...4a3

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men ingenting av det nytter så lenge hun selv ikke er klar. Jeg har vært der selv. Jo mer folk påpekte vekta mi, jo trassigere ble jeg og jo mer lukket jeg øynene mine for det. pg det var jo ikke fordi jeg ikke var klar over det selv, for det var jeg absolutt. Det er bra at man ikke skal tie om det, man man kan heller ikke prakke det på noen som ikke ønsker det.

Anonymkode: ae901...0ab

Men man trenger ikke presse henne til å gjøre noe med det. Det å kunne snakke om det er første steg, det kan være en måte å få henne til å åpne opp og snakke om det. Om man tier ting ihjel så er det sjelden en løsning.

Før var det ekstremt mye skam forbundet med å være født utenfor ekteskap, eller å være alenemor. Samme med det å være barn av tysk far under og etter krigen. Skal ikke lenger tilbake enn til min egen barndom at det var skambelagt å skille seg og være skillsmissebarn. Ting ble tiet ihjel til de det gjaldt, men det gjorde jo ikke ting noe lettere - tvert om! I dag er skam rundt disse tingene så godt som helt borte - fordi det er blitt vanlig å snakke om det. Ingen snakket om utfordringene med å skille seg, det å bli aleneforeldre, det å være skillsmissebarn, for slikt snakket man ikke om. Først da man begynte å snakke om det og det ble vanligere, da kunne man snakke konstruktivt om disse tingene. Skal man få bort det den feilaktige skamfølelsen som ofte følger overvekt så må man gjøre det mer naturlig å snakke om. Over halvparten av befolkningen er i dag overvektig, minst 20 % lider av fedme. Det er så vanlig i dag at vi snart må slutte å late som om dette ikke er noe man må forholde seg til på en konstruktiv og målrettet måte, og at det IKKE er skambelagt! Det er ofte skamfølelsen som gjør at folk ikke tør søke hjelp for dette problemet.

Anonymkode: 0a98d...60e

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men man trenger ikke presse henne til å gjøre noe med det. Det å kunne snakke om det er første steg, det kan være en måte å få henne til å åpne opp og snakke om det. Om man tier ting ihjel så er det sjelden en løsning.

Før var det ekstremt mye skam forbundet med å være født utenfor ekteskap, eller å være alenemor. Samme med det å være barn av tysk far under og etter krigen. Skal ikke lenger tilbake enn til min egen barndom at det var skambelagt å skille seg og være skillsmissebarn. Ting ble tiet ihjel til de det gjaldt, men det gjorde jo ikke ting noe lettere - tvert om! I dag er skam rundt disse tingene så godt som helt borte - fordi det er blitt vanlig å snakke om det. Ingen snakket om utfordringene med å skille seg, det å bli aleneforeldre, det å være skillsmissebarn, for slikt snakket man ikke om. Først da man begynte å snakke om det og det ble vanligere, da kunne man snakke konstruktivt om disse tingene. Skal man få bort det den feilaktige skamfølelsen som ofte følger overvekt så må man gjøre det mer naturlig å snakke om. Over halvparten av befolkningen er i dag overvektig, minst 20 % lider av fedme. Det er så vanlig i dag at vi snart må slutte å late som om dette ikke er noe man må forholde seg til på en konstruktiv og målrettet måte, og at det IKKE er skambelagt! Det er ofte skamfølelsen som gjør at folk ikke tør søke hjelp for dette problemet.

Anonymkode: 0a98d...60e

Men det at de nærmeste snakker om det kan føles som press nok

Anonymkode: ae901...0ab

[Iiiiik]

Jeg tror det er maktesløshet like mye som skam som gjør at man vegrer seg for å igangsette endring. 

Hadde datteren min kommet opp i 120 kilo, ville jeg nok sagt noe, særlig hvis vi hadde en så nær relasjon at jeg var med henne til legen etter at hun hadde blitt voksen. "Du, Trine, jeg har tenkt på at du ikke ville snakke om det da legen snakket om vekten din. Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, men jeg håper du vet at jeg vil hjelpe deg hvis du trenger det. Det er du som må gjøre jobben hvis du vil gjøre noe med det, men jeg vil gjerne støtte deg så godt jeg kan". 

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig og har en mor som hver gang vi møtes bare må kommentere det. Jeg er fult klar over overvekten, prøver hele tiden å gjøre noe med det og den kom etter jeg fikk kronisk sykdom. Jeg har fortalt henne det, hun vet det, jeg har bed henne ikke blande seg mer for jeg har fått nok av "gode" forslag. Hun klarer bare ikke la være.

 

Vil dere vite hva jeg nå gjør med maset?

Jeg møtere henne max en gang i året. Jeg har fått nok. Kanskje det blir enda sjeldnere om det ikke blir slutt på å blande seg inn i ting hun ikke har noe med. Det er frekt å snakke om andres kropp.

 

Alle har noe ved seg andre kan kommentere, men de aller fleste er høfflige nok til å la være.

Anonymkode: bf73d...275

[Anonym bruker]

Du skal ikke bry deg, for du har ikke noe med det. Gir du velmenende råd til alle som røyker, snuser, drikker alkohol etc også? Farlig for helsa det også! 

Anonymkode: 4dff2...97e

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva ville du gjort om din voksne datter drev med selvskading, kuttet seg selv - bare heist litt på skuldrene og sagt at det er hennes rettighet å skade seg selv?

Når man i ung alder allerede er 120 kg så er det en form for selvskading, og da trenger man hjelp. Familien burde selvfølgelig tatt tak i dette mens jenta fremdeles var tenåring, men det er ikke for sent å hjelpe henne til å få hjelp nå, selv om hun er voksen.

Anonymkode: 0a98d...60e

Av en eller annen grunn er overvekt, og vekt generelt, noe som "alle" føler de har noe med å blande seg i. Det er like lite ok som å komme og mene noe om andres angstlidelse, depresjoner, sorg, PTSD, seksuelle problemer, fobier eller psykoser.

Anonymkode: b036d...036

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det at de nærmeste snakker om det kan føles som press nok

Anonymkode: ae901...0ab

Bare å se seg i speilet er da press nok. Underlig det der, at slanke mennesker tror de har noe spesielt med synet som gjør at de kan se ting de fete menneskene ikke ser...

Anonymkode: b036d...036

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Bare å se seg i speilet er da press nok. Underlig det der, at slanke mennesker tror de har noe spesielt med synet som gjør at de kan se ting de fete menneskene ikke ser...

Anonymkode: b036d...036

Det er det jeg og mener. Tror de ikke at man har speil selv, at man har mistet alle begreper om sunn vekt. Som regel så er man veldig klar over det, selv om man benekter det. Ingen press i verden kan få en slank, hvis man ikke går inn for det selv. Mas, press og selv små "uskyldige" kommentarer kan være nok til at man ikke klarer det, eller kanskje i det hele tatt orker å prøve.

Anonymkode: ae901...0ab

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er overvektig og har en mor som hver gang vi møtes bare må kommentere det. Jeg er fult klar over overvekten, prøver hele tiden å gjøre noe med det og den kom etter jeg fikk kronisk sykdom. Jeg har fortalt henne det, hun vet det, jeg har bed henne ikke blande seg mer for jeg har fått nok av "gode" forslag. Hun klarer bare ikke la være.

 

Vil dere vite hva jeg nå gjør med maset?

Jeg møtere henne max en gang i året. Jeg har fått nok. Kanskje det blir enda sjeldnere om det ikke blir slutt på å blande seg inn i ting hun ikke har noe med. Det er frekt å snakke om andres kropp.

 

Alle har noe ved seg andre kan kommentere, men de aller fleste er høfflige nok til å la være.

Anonymkode: bf73d...275

Hun er tydeligvis bekymret for deg, og du driter i din egen helse og henne.

Anonymkode: 0e32f...183