Vurderer å gi hovedomsorg til far

[Anonym bruker]

Jeg har hovedomsorg for et barn som har lettere psykisk utviklingshemning som diagnose. Det innebærer mye oppfølging på skole og diverse leger. Far og jeg gikk fra hverandre da hun var 9mnd, og hun har bodd mest hos meg. Samvær med pappaen annenhver helg. 

For 5 år siden traff jeg en mann med to barn. Vi har bodd sammen i snart 3år. Datteren min byttet skole og alt det der. Det gikk fint og har god oppfølging på skolen. 

Men far og jeg vet at det blir spesialskole på datteren vår etterhvert. Kanskje hun har et år til på bostedsskolen. 

Datteren min taklet nok det å bli en ny familie dårlig mht hennes utfordringer. Og det har mye utfordringer med henne, og det ser ikke ut som om det blir noe bedre. 

Så jeg vurderer kanskje om jeg skal gi hovedomsorgen til faren den dagen hun må bytte skole for spesialskole. 

Det er ikke et lett valg, men tanken på å bli alene igjen altsa bare hun og meg er ikke noe tema. 

Så om jeg gjør det så ja jeg velger samboeren min over mitt eget barn. Jeg kjenner på at alke andre synes nok det er egoistisk. 

 

Anonymkode: 5e9e5...356

[Anonym bruker]

Du vet jo at du er en egoist som tar et valg veldig få kan forstå. 

Hva vil du med dette innlegget? 

Anonymkode: ffc7e...6cc

[Anonym bruker]

Det er jo egoistisk, men ikke nødvendigvis galt. Du har like stor rett på lykke som din datter og kanskje får hun det minst like godt hos sin far. Har du snakket med ham om muligheten?

Anonymkode: 060fa...977

[Anonym bruker]

Er det bedre å slite deg selv ut, og dermed bli bitter og kunne stille dårligere opp for henne?

Og har hun det godt hos far da? I så fall så må jo det være en god løsning. Og kanskje naturlig i overgangen til spesialskolen?

syntes ingen som ikke har gått i dine sko kan dømme ditt valg her! 

Selv har jeg sett mange utslitte foreldre med barn med div utfordringer. Noen med avlastningsbolig/familier i varierende grad, noen uten. Felles for de alle er at de setter barna først, og det syntes jeg du gjør også -Ved å reflektere over mulighetene hennes og dine, og passe på at du selv ikke blir helt brukt opp. 

Klem til deg

Anonymkode: 18a11...1da

[Anonym bruker]

Syns ikke det er noe i veien for at far kan ha hovedomsorg, hvis det er sånn at barnet kommer til å trives der.

Kun én ting jeg reagerer på her, og det er at du vil flytte henne til far når hun også skal skifte skole.

Syns du det er en god idé at to store endringer kommer på én gang? Var det ikke bedre om hun fikk flytte til far og falle til ro der i et halvt eller et helt år før skolebytte? For jeg garanterer deg at begge deler vil kreve litt tilvenning.

Anonymkode: 11f09...9a8

[Anonym bruker]

Men det er fordi vi idag bor i forskjellige kommuner. Det vil gjøre det vanskelig for han å følge henne til skolen hver dag i min kommune. 

Pappaen hennes er en god pappa, og hun har sin halvsøster hos han. Hun ser veldig opptil søsteren sin. 

Jeg har ikke snakket med han om dette, for jeg trenger mer tid til å bli enig med meg selv før jeg snakker med pappaen om dette. 

Jeg har kjempet med systemet i alle år og det er tungt å ha et barn som har diagnose. Psyken min er snart nådd bånn. Sliten og det tærer på meg. 

Anonymkode: 5e9e5...356

[Anonym bruker]

Må dere flyttte om hun begynner på spesialskolen? Vil ikke din samboer bo med din datter?

Anonymkode: d2378...a1d

[Anonym bruker]

Finn da heller en annen løsning! Forstår du trenger at far steppet opp, men dere trenger vel ikke snu ting på hodet? Plutselig "miste" primær omsorgspersonen? Det er ikke bra. 

Hvor lang tid er det å reise mellom deg og far? 

Har DU andre barn? 

Anonymkode: 0cdc5...a8c

[Anonym bruker]

Det tar nesten 1 1/2 time en vei. Jeg har ingen flere barn, men far har et barn til som er på samvær hos han. 

Anonymkode: 5e9e5...356

[Anonym bruker]

Som mor til et psykisk utviklingshemmet barn ville jeg aldri livet ha byttet ut barnet slik... det er du som har vært primærforeldren til datteren din, og om du "forsvinner"/byttet bosted kan det bli helt krise! Ja, barn er en utfordring, men sånn er  det bare. Har du vurdert å flytte nær spesialskolen da om det er eneste alternativ? 

Anonymkode: 47a6c...b92

[Anonym bruker]

Jeg både forstår deg og forstår deg ikke..

Synes det er veldig egoistisk av deg fordi du ikke har barnets beste i tankene.. samtidig er det å ha et psykisk utviklingshemmet barn en ekstra stor belastning..

Det er forsåvidt snakk om å sette seg selv og sine behov til side i 10-15 år til før hun er voksen og kan flytte inn i omsorgsbolig.. det virker lenge, samtidig er det ikke sååå lenge når man ser det i den store sammenhengen... 

Men det er forskjell på folk og det er forskjell på hvor belastende en utviklingshemming er... har sett folk som har sine voksne utviklingshemmede barn boende hjemme til de selv er for gamle til å ta seg av dem, og har sett små utviklingshemmede barn som bor på institusjon fordi de er for krevende for foreldrene å ta seg av... 

Personlig ville jeg ikke greid å valgt samboer framfor barnet mitt... men nå vet jeg lite om hvor krevende ditt barn er..

Men jeg synes du skal gå i deg selv og spørre deg om det du velger er til ditt eller barnets beste..

Anonymkode: 9f5bb...e70

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt, jeg hadde ikke taklet å ha omsorg for en PU unge i det hele tatt.

Anonymkode: 9d42a...87b

[Frøken_F]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg både forstår deg og forstår deg ikke..

Synes det er veldig egoistisk av deg fordi du ikke har barnets beste i tankene.. samtidig er det å ha et psykisk utviklingshemmet barn en ekstra stor belastning..

Det er forsåvidt snakk om å sette seg selv og sine behov til side i 10-15 år til før hun er voksen og kan flytte inn i omsorgsbolig.. det virker lenge, samtidig er det ikke sååå lenge når man ser det i den store sammenhengen... 

Men det er forskjell på folk og det er forskjell på hvor belastende en utviklingshemming er... har sett folk som har sine voksne utviklingshemmede barn boende hjemme til de selv er for gamle til å ta seg av dem, og har sett små utviklingshemmede barn som bor på institusjon fordi de er for krevende for foreldrene å ta seg av... 

Personlig ville jeg ikke greid å valgt samboer framfor barnet mitt... men nå vet jeg lite om hvor krevende ditt barn er..

Men jeg synes du skal gå i deg selv og spørre deg om det du velger er til ditt eller barnets beste..

Anonymkode: 9f5bb...e70

Hvorfor skal man alltid ofre seg selv? Psykisk utviklingshemming ER krevende, og 10-15 år ER lenge!!!

Det er få som orker å ha psykisk utviklingshemmede stebarn, og jeg skjønner godt at dama ikke har lyst til å leve alene med ungen.

[Anonym bruker]

Hva med at begge kan flytte seg nermere skolen så far kan ha mer samvær enn annenhver helg? Feks fra tors til man annenhver uke. Da får du mere avlastning, far og barn mer tid sammen, og barnet har fortsatt 1 hjem,- med sin hovedomsorgsperson. 

Anonymkode: 14b36...01b

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Gallestein skrev:

Hvorfor skal man alltid ofre seg selv? Psykisk utviklingshemming ER krevende, og 10-15 år ER lenge!!!

Det er få som orker å ha psykisk utviklingshemmede stebarn, og jeg skjønner godt at dama ikke har lyst til å leve alene med ungen.

Hm nei, det der var en rar problemstilling. Det er jo ikke akkurat noe valg om du vil ta ansvar for barnet ditt da. Hvem skal ellers gjøre det? Den dagen du valgte å bli gravid og bære frem et barn så tok du også et valg om en livslang forpliktelse. 

Eller tror du man bare kan dumpe barnet sitt hvis man ikke orker? Dumpe det til hvem da? Staten? Kommunen? Noen frivillige?

Anonymkode: 4ae3c...26f

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Gallestein skrev:

Hvorfor skal man alltid ofre seg selv? Psykisk utviklingshemming ER krevende, og 10-15 år ER lenge!!!

Det er få som orker å ha psykisk utviklingshemmede stebarn, og jeg skjønner godt at dama ikke har lyst til å leve alene med ungen.

Er du seriøs?? Hvorfor skal man ofre seg og sitt behagelige liv for at ungen man har valgt å sette til verden skal ha et mer behagelig liv?? Synes det sier seg selv. Man har valgt å sette barnet til verden, og da har man også valgt å sette dette først i prioriteringer frem til dette er voksent. Noe annet er utrolig umodent og egoistisk! 

Enkelte folk altså!

Anonymkode: 9f5bb...e70

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hm nei, det der var en rar problemstilling. Det er jo ikke akkurat noe valg om du vil ta ansvar for barnet ditt da. Hvem skal ellers gjøre det? Den dagen du valgte å bli gravid og bære frem et barn så tok du også et valg om en livslang forpliktelse. 

Eller tror du man bare kan dumpe barnet sitt hvis man ikke orker? Dumpe det til hvem da? Staten? Kommunen? Noen frivillige?

Anonymkode: 4ae3c...26f

Man kan faktisk gjøre det. Det vil være mange som kommer til å prøve å overtale deg til å beholde barnet og mange som kommer til å fordømme deg, men du kan overlate barnet til barnevernet.

Anonymkode: 060fa...977

[Anonym bruker]

Som andre har sagt, man skal være forsiktig med å dømme noen i His situasjon.

Hi, jeg er enig med den over her som er skeptisk til at ev. flytting til far og det å begynne på spesialskole samtidig skal skje samtidig.

Forstår at dette er vanskelig for deg. Du vet nok bedre enn oss ting du må tenke gjennom.

Er far en så god omsorgsperson at han vil fungere med å ha hovedomsorgen? Det er stor forskjell på å ha jenta på samvær og det å ha den daglige omsorgen. Er han i stand til å møte henne på hennes emosjonelle behov i hverdagen, holde på rutiner osv.? Vil far i det hele tatt ha hovedomsorgen for henne? Og praktiske ting, har han nok plass til å ha henne boende hos seg full tid, har han en jobb som er forenelig med levering og henting skole? Om far har ny samboer eller kone - er hun villig til å ha datteren din hos seg full tid? Er hun klar over hvor krevende det er og innstilt på å gjøre det som skal til?

En annen ting - er du sikker på at du er klar for å gi fra deg hovedomsorgen for jenta? Det kan være at det blir tøft for deg på mange flere områder enn du tenker akkurat nå... savn, sorg, skyldfølese m.m. Du vil trolig også møte div. holdninger (som du ser bare her i tråden), det følelsesmessige rundt det skal også takles, samme med ev. rykter og baksnakking.

Og jenta, hvordan vil hun takle å ikke ha deg der i hverdagen? Hva vil det gjøre med henne å "miste" deg? Hun vil trolig også miste ev. andre personer hun stoler på, f.eks. behandlere eller andre som følger henne opp, fastlege m.fl. Det at hun sliter litt med barna til din samboer og trives med sitt halvsøsken hos barn, det trenger ikke bety at det ikke snur seg om hun blir boende full tid hos far. Det er slitsomt og krevende for henne å bytte livssituasjon, og det er også slitsomt for hennes halvsøsken. Så et godt forhold som de har pr. i dag er man ikke sikker på varer om hun bor der på fast basis. Har jenta aktiviteter utenom skolen i dag - i så fall, hvordan vil hun takle å miste kontakt med de andre barna, trenere o.a.?

Jeg stiller bare en hel rekke spørsmål, kanskje ingen du ikke har tenkt over selv allerede   En ev. flytting trenger jo ikke være bare negativ heller. Det kan være jenta di er mer harmonisk hos far og halvsøsken hun går godt overens med enn hos deg med stesøsken hun aldri har gått ordentlig overens med. Kan hende vil det også være positivt at hun får andre impulser hos far, at han har en måte å takle hennes utfordringer på som gjør at hun kan lære enda mer enn hos deg (ikke kritikk av deg, tenker bare at kvinner og menn ofte har ulike tilnærminger på noen områder, og også at det er individuelle forskjeller fra person til person).

Uansett så må jenta begynne på spesialskole, ut fra det du sier. Dvs. at uansett så vil det bli omveltninger for jenta. Om alternativet for skole er den som ligger på fars hjemsted og det ikke finnes et like godt tilbud der dere bor nå, da vil spørsmålet om flytting uansett komme opp, for det er ikke realistisk at hun skal ha 1,5 times reisevei hver vei til og fra skolen. Dvs. at da må du og samboer uansett flytte nærmere der hvor jentas far bor. Er din samboer villig til å flytte? Jeg vil tro det kommer an på hvor mye samvær han har med sine barn? Videre er det jo også et spørsmål om jobbmuligheter for dere? Hvor villig din samboer vil være til å gjøre endringer kommer også an på hans forhold til jenta, jo mindre tilknytning det er mellom dem, jo mindre sjanse for at han er villig til å tilpasse seg med en ev. flytting og jobbytte. Om din mann ikke er villig til å vurdere en slik ordning en gang, da bør det også være noe du tar med i vurderingen - er du villig til å miste så mye av din datters oppvekst for en mann som ikke er villig til å tilpasse seg slik at du får ha mer kontakt med ditt barn?

Det er godt du har begynt å tenke på dette, for om jeg husker rett skrev du at du regner med at jenta di kun har et år igjen på vanlig skole før hun må i spesialskole. Det at du har begynt å tenke fremover viser at du tar ansvar, etter min mening. Hva enkeltpersoner ville og ikke ville gjort selv, hva noen mener er riktig eller forkastelig, det spiller ingen rolle. Du har begynt å tenke på dette, for du vet at det uansett blir forandringer i jentas liv, og dermed også deres liv. Det er mange personer involvert, fire voksne og flere barn. Ev. støtteordninger/behandling som jenta er avhengig av må forberedes på at hennes hverdag blir anderledes, enten hun blir boende hos deg eller hos sin far. En ting er at du må bli sikker selv. Så må du presentere de ulike løsningene for jentas far og ev. hans samboer og for din mann. Og når en beslutning er tatt så må alle støtte opp om den og på best mulig måte forberede jenta på de endringene som kommer. Hvor mye dere må forberede henne kommer vel an på henne, hva som fungerer for henne, hvor sterk tilknytning hun har til deg, hvordan hun tar endringer osv. osv. Dere bør finne en overgangsordning som vil fungere for henne. Og dere må også ha i bakhodet at hvis det likevel ikke vil fungere å bo hos far, så må dere ha en annen ordning klar i beredskap. Jeg synes dere alle også skal vurdere forslaget til en over her, det om at du og samboer flytter nærmere der far bor slik at du og far kan ha en mer delt omsorg enn dere har i dag - hvis det er en ordning som kan fungere for jenta.

Du har et barn med masse ekstra utfordringer, og det gir også alle de nærmeste rundt ekstra utfordringer. Det er sjelden noe rettferdighet i en del av de valgene man må ta som foreldre til slike barn. Noen ganger må man ta ekstremt vanskelige valg, noen ganger taper man uansett hva man gjør og uansett hvor vel man prøver å gjøre. Det ideelle er i slike situasjoner ofte ikke tilgjengelig, og da må man gå for det som likevel vil fungere godt nok. Og hovedfokus må alltid være å finne en ordning som er god nok for barnet på alle vis - det er et ansvar som du og far har som foreldre. Hvordan dere løser det, det må dere finne ut sammen og også sammen med de dere deler livene deres med.

Om jeg var deg ville jeg snakket med fagpersoner som ev. kjenner jenta og hennes funksjonsnivå og behov om det dilemmaet du nå har. Du vet det blir forandringer uansett, og det er bare fornuftig å begynne å søke hjelp allerede nå slik at dere tar best mulig valg for jentas fremtid. Snakk med fagpersoner som kjenner jenta, og ta gjerne også noen timer på familievernkontoret eller hos en psykolog for å ha noen å snakke med om alle de følelsene som må komme hos deg i denne prosessen, uansett utfall.

Jeg misunner virkelig ikke det beslutningen du står ovenfor nå. Men søk hjelp slik at du har noen å sortere tanker og følelser med, noen som også kan se jentas situasjon litt mer objektivt enn det du trolig greier. Ved å tenke så grundig gjennom ting som du gjør så viser du at du ikke tar lett på dette.

Og når du presenterer mulighetene for jentas far, pass på å presentere det som muligheter slik at det ikke virker som om du velger jenta bort. Det kan skape eller øke konflikter, og det er dere ikke tjent med. Så pass på hvordan du legger mulighetene frem, både til far og din samboer. Jeg tror ikke det er så enkelt at du velger samboer fremfor ditt barn, for hvis det hadde vært så enkelt for deg hadde du ikke startet denne tråden, og du hadde heller ikke sagt at du fremdeles må tenke gjennom dette før du ev. tar det opp med jentas far og din samboer.  Pass på at du har ditt barns beste i mente hele tiden. Endring trenger ikke bare være negativ, om det er et riktig valg kommer an på dere alle involverte, og ikke minst hvordan jenta selv takler det.

Lykke til videre

Anonymkode: 1cb79...dfe

[Anonym bruker]

Er dere alle helt seriøse her ?! Man kan da ikke gi opp sitt eget barn bare fordi det er litt annerledes ?! Er det ikke da man også behøver litt ekstra oppfølgning og kjærlighet ? Hadde aldri i livet gitt opp ansvaret , hadde heller bodd alene og tatt vare på kjærligheten som burde vært satt høyest ! 

Anonymkode: e4850...b7f

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Er dere alle helt seriøse her ?! Man kan da ikke gi opp sitt eget barn bare fordi det er litt annerledes ?! Er det ikke da man også behøver litt ekstra oppfølgning og kjærlighet ? Hadde aldri i livet gitt opp ansvaret , hadde heller bodd alene og tatt vare på kjærligheten som burde vært satt høyest ! 

Anonymkode: e4850...b7f

Var ikke ment som svar tii HI , mer tii de som mente man kunne gi barna til barnevern. ( ikke Hi sitt barn ) 

Anonymkode: e4850...b7f

[Anonym bruker]

Nå er det jo ikke snakk om å gi opp omsorgen, men snakk om en annen "arbeidsdeling" mellom mor og far. Det er jo noe som skjer i de fleste familier ved behov. 

Det høres for meg ut som HI først og fremst trenger hjelp til å tenke muligheter og løsninger. Tenker HI er litt låst, ulike hensyn som drar i ulike retninger.

Ut fra den informasjonen jeg har, samt litt spekulasjoner.... educated guess... om du vil.

-HI har en tyngende omsorgsbyrde. Det er et press på henne, det er et press på mannen hennes og det er et press på hans barn. 

-HI har ikke nok støtte i sin mann. Hun føler seg som en byrde for han pga sitt barn. Fordi hun vet hvorvkrevende situasjonen er. I stedet for å føle at hun får hjelp og støtte fra han, slik hun fortjener og behøver.

-HI ønsker seg flere barn, et friskt barn. Hun har satset og investert i forholdet. Flyttet til han og hans barn, vekk fra sitt barns far, og sitt barns avlastning. Hun har brukt mange fruktbare år. Tenker også litt at hvem andre vil velge seg selv, hun som nå har et stort handikappet barn. Nå er hun uten sjanse til en ny mann. 

-Føler tiden renner ut, for seg, for samboeren og for forholdet. Trenger et barn som et lim. 

 

Det hun bør gjøre er å flytte nære barnets far. Finne seg en ny mann som aksepterer hennes situasjon og barn. Omdorgsbyrden er mindre om hun bor nære far. Hun kan brenne broer med sin nåværende, eller stille ultimatum om at han flyttet etter. 

-Det er et tøft valg, hun risikerer ensomhet, og risikerer å ikke oppnå å få et friskt barn, og hun risikerer å aldri oppnå drømmen om familielykke. 

-Et siste alternativ til å gå med å flytte nære far er å be han om å donere sæd, slik at han blir far til begge barna. Og at de fostrer drm opp sammen, fordi om de ikke blir et par. 

 

En del spekulasjoner, jeg vet. Bli kvitt mannen din HI, så slipper du ta slike valg. Tro på deg selv, at du er verdig, og lykke til! 😘

Anonymkode: 0cdc5...a8c

[Anonym bruker]

Er man mamma, skal man ofre seg for barnet sitt! Uansett.Alltid. meeeeen det virker som du HI kommer til å bli bitter og sur hvis dere to ender opp alene.. så faktisk så send ho over til far. Da slipper ho i vokse opp med deg

Anonymkode: 0cb6c...c84

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

 Jeg skjønner deg godt, jeg hadde ikke taklet å ha omsorg for en PU unge i det hele tatt.

Anonymkode: 9d42a...87b

Da får vi håpe at du ikke får (flere) barn... Alle kan få et utviklinhgshemmet barn, MEN det betyr ikke at man ikke kan takle å ha omsorg for og elske sitt eget barn om det ikke er A4. Vi har hatt massive utfordringer i mange år, men etter mye jobbing og mye kjærlighet har vi nå et barn som fungerer ganske bra. Du virker veldig uvitende.

Anonymkode: 47a6c...b92

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke ha flere barn. 

Ts

Anonymkode: 5e9e5...356

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er du seriøs?? Hvorfor skal man ofre seg og sitt behagelige liv for at ungen man har valgt å sette til verden skal ha et mer behagelig liv?? Synes det sier seg selv. Man har valgt å sette barnet til verden, og da har man også valgt å sette dette først i prioriteringer frem til dette er voksent. Noe annet er utrolig umodent og egoistisk! 

Enkelte folk altså!

Anonymkode: 9f5bb...e70

Merkelig nok slipper faren unna med annen hver helg, og ingen sier det er egoistisk av ham...

Anonymkode: 11f09...9a8