Stefar/stesønner

[Lagertha]

Da jeg var ungdom, husker det fortsatt 😆, slet jeg veldig på vgs. Jeg er oppegående og skoleflink, men slet veldig med angst og depresjoner.  Lat? Ja, jo han er kanskje det.men hva med å sette seg rolig ned å snakke om ting? Det verste man kan gjøre med ungdom er å ta fra dem ting og mase. Snakk rolig med dem og finn ut hva som er i veien først. 

[Anonym bruker]

23år...?! Da hadde jeg bodd alene i 4år allerede. Og når jeg ba om å få bo på et rom der i en periode pga skolen (lærlingtid, tjente 4000kr i mnd) når jeg var nettopp 23år måtte jeg etterbetale 6mnd husleie og strøm til min stefar når jeg fikk full lønn igjen (jeg fikk regning/gjeldsbrev når jeg flyttet ut). 😏 -sært gjort, men så har jeg nå lært meg økonomi og ansvar da...

Føler med deg. Det er utrolig vanskelig som stefar etter "bare" 4 år å kreve. En mor blir ofte "blind" på egne barn. 

Selv om jeg har tro på tough love metoden så tror jeg du lett vil drive mor vekk fra deg ved å ikke spille det mer taktisk (mykt)... Foreslå feks familieterapi. 

-Kvinne 33år.

 

Anonymkode: ce597...59c

[Anonym bruker]

Tror du må innse at det ikke er din oppgave å oppdra "barn" du ikke er far til. Det er mors oppgave. Om du kkke håndterer det, bør du gå. Du setter mor i en forferdelig lojalitetskonflikt med å drive på å skulle forandre sønnen hennes. Det er nok en lettelse for dere alle at du drar. Da blir det lettere for mor å holde en godt forhold til sin sønn. 

Min mann er heller ikke fornøyd med min datters oppførsel og det eneste som skjer er at han støter henne mer og mer fra seg med å alltid korrigere henne. Han har mye mindre kjærlighet og tålmodighet med henne enn med sin egen datter, som er en helt annen type enn min. Først nå tør min datter, som er 16 år, å si åpent ut til meg at hun ikke liker han. Så jeg tenker at når hun er voksen og flyttet kommer hun åpent til å vise det. Veldig synd for alle. Hadde han innsett at veien inn til hjertet hennes hadde vært tålmodighet og kjærlighet, og ikke oppdragelse og korreks, hadde han lett fått det til. Han skjønner bare ikke at steforeldre egentlig bare bør ha en rolle som en støttende og positiv voksen, oppdragelse bør biologiske foreldre ta seg av. 

Anonymkode: ede3e...afd

[Nyttårs barn]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror du må innse at det ikke er din oppgave å oppdra "barn" du ikke er far til. Det er mors oppgave. Om du kkke håndterer det, bør du gå. Du setter mor i en forferdelig lojalitetskonflikt med å drive på å skulle forandre sønnen hennes. Det er nok en lettelse for dere alle at du drar. Da blir det lettere for mor å holde en godt forhold til sin sønn. 

Min mann er heller ikke fornøyd med min datters oppførsel og det eneste som skjer er at han støter henne mer og mer fra seg med å alltid korrigere henne. Han har mye mindre kjærlighet og tålmodighet med henne enn med sin egen datter, som er en helt annen type enn min. Først nå tør min datter, som er 16 år, å si åpent ut til meg at hun ikke liker han. Så jeg tenker at når hun er voksen og flyttet kommer hun åpent til å vise det. Veldig synd for alle. Hadde han innsett at veien inn til hjertet hennes hadde vært tålmodighet og kjærlighet, og ikke oppdragelse og korreks, hadde han lett fått det til. Han skjønner bare ikke at steforeldre egentlig bare bør ha en rolle som en støttende og positiv voksen, oppdragelse bør biologiske foreldre ta seg av. 

Anonymkode: ede3e...afd

Hvor mye tålmodighet og kjærlighet skal vises en 23 åring som ikke tar tak i livet sitt men sitter oppe hele natten og spiller og gir beng i alt annet.

Høres ut som stefar er den mest fornuftige i denne gjengen, mor  evner jo ikke å ta fatt i noen ting etter HIs innlegg å dømme. Og ja, hun kommer i lojalitetskonflikt her. Men det er vel neste verre å ikke stille krav til gutten? Problemet er jo at ingen av de biologiske foreldrene gjør dette.

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror du må innse at det ikke er din oppgave å oppdra "barn" du ikke er far til. Det er mors oppgave. Om du kkke håndterer det, bør du gå. Du setter mor i en forferdelig lojalitetskonflikt med å drive på å skulle forandre sønnen hennes. Det er nok en lettelse for dere alle at du drar. Da blir det lettere for mor å holde en godt forhold til sin sønn. 

Min mann er heller ikke fornøyd med min datters oppførsel og det eneste som skjer er at han støter henne mer og mer fra seg med å alltid korrigere henne. Han har mye mindre kjærlighet og tålmodighet med henne enn med sin egen datter, som er en helt annen type enn min. Først nå tør min datter, som er 16 år, å si åpent ut til meg at hun ikke liker han. Så jeg tenker at når hun er voksen og flyttet kommer hun åpent til å vise det. Veldig synd for alle. Hadde han innsett at veien inn til hjertet hennes hadde vært tålmodighet og kjærlighet, og ikke oppdragelse og korreks, hadde han lett fått det til. Han skjønner bare ikke at steforeldre egentlig bare bør ha en rolle som en støttende og positiv voksen, oppdragelse bør biologiske foreldre ta seg av. 

Anonymkode: ede3e...afd

Jo, du har sikkert mye rett, men skal steforeldre bare sitte og betale for at de voksne barna aldri lærer å stå på egne ben? Det er en vanskelig balanse mellom å støtte og forsømme, for i mine øyne er en ung mann på 23 år forsømt når han ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Det må jo gjøre noe med selvfølelsen å se jevngamle komme seg opp og frem mens du selv ikke er i stand til å betale ditt eget brød. Selvfølelsen blir sikkert ikke bedre av isolasjon heller. Kanskje stefar ikke får gjort mye direkte, men kan hjelpe mor med å hjelpe sine barn. 

Anonymkode: 3fb72...6c6

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Nyttårs barn skrev:

Hvor mye tålmodighet og kjærlighet skal vises en 23 åring som ikke tar tak i livet sitt men sitter oppe hele natten og spiller og gir beng i alt annet.

Høres ut som stefar er den mest fornuftige i denne gjengen, mor  evner jo ikke å ta fatt i noen ting etter HIs innlegg å dømme. Og ja, hun kommer i lojalitetskonflikt her. Men det er vel neste verre å ikke stille krav til gutten? Problemet er jo at ingen av de biologiske foreldrene gjør dette.

All mulig kjærlighet og tålmodighet, så klart! Jeg mener ikke han skal la det skure og gå men det kan se ut som han absolutt ikke har nådd frem med strategien sin. Vil tro det bare handler om at han ikke er i posisjon til å hjelpe han. En mann på 23 år som er så langt på siden av samfunnet trenger HJELP til å komme seg inn igjen. 

Hvordan hadde du følt det om du hadde mislyktes i omtrent alt, bodde hjemme hos din mor og stefar og hans vellykkede sønner, og måtte leve med at en stefar som du ikke likte stadig ville fortelle deg hvordan du burde fikse livet ditt ved å fortelle om alle de gode tingene hans sønner tenkte og planla??

 

Anonymkode: ede3e...afd

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, du har sikkert mye rett, men skal steforeldre bare sitte og betale for at de voksne barna aldri lærer å stå på egne ben? Det er en vanskelig balanse mellom å støtte og forsømme, for i mine øyne er en ung mann på 23 år forsømt når han ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Det må jo gjøre noe med selvfølelsen å se jevngamle komme seg opp og frem mens du selv ikke er i stand til å betale ditt eget brød. Selvfølelsen blir sikkert ikke bedre av isolasjon heller. Kanskje stefar ikke får gjort mye direkte, men kan hjelpe mor med å hjelpe sine barn. 

Anonymkode: 3fb72...6c6

Nei, er enig i at det er vanskelig. Jeg syns det høres mest ut som om det er andre instanser inn i familie for å hjelpe gutten/mannen. 

Men, er det pengene som er verst for deg? (Om du er hi, husker ikke ano-koden)

dersom det er pengene som er verst, tenk deg godt om.. hadde det vært like ille for deg om det var din egen sønn? 

 

Og dersom det er pengene, syns jeg du ikke burde betale mer. Da vil du føle deg bedre, og det vil sikkert hjelpe på gutten også. Han føler seg sikkert ille for at du betaler for han. Jeg syns det er absolutt helt innafor at du ikke skal betale noe for han. Det er i så fall mors ansvar. 

 

Anonymkode: ede3e...afd

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Nei, er enig i at det er vanskelig. Jeg syns det høres mest ut som om det er andre instanser inn i familie for å hjelpe gutten/mannen. 

Men, er det pengene som er verst for deg? (Om du er hi, husker ikke ano-koden)

dersom det er pengene som er verst, tenk deg godt om.. hadde det vært like ille for deg om det var din egen sønn? 

 

Og dersom det er pengene, syns jeg du ikke burde betale mer. Da vil du føle deg bedre, og det vil sikkert hjelpe på gutten også. Han føler seg sikkert ille for at du betaler for han. Jeg syns det er absolutt helt innafor at du ikke skal betale noe for han. Det er i så fall mors ansvar. 

 

Anonymkode: ede3e...afd

Jeg er ikke hi (hi er ikke anonym), men pengene ville ikke vært det verste for meg. Jeg ville derimot vært skikkelig fortvilet over å se noen kaste bort sine beste år på det viset. Og enig i at det bør andre instanser på banen. I første omgang familievernkontoret, og etter hvert også muligens psykolog. 

Anonymkode: 3fb72...6c6

[Nyttårs barn]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

All mulig kjærlighet og tålmodighet, så klart! Jeg mener ikke han skal la det skure og gå men det kan se ut som han absolutt ikke har nådd frem med strategien sin. Vil tro det bare handler om at han ikke er i posisjon til å hjelpe han. En mann på 23 år som er så langt på siden av samfunnet trenger HJELP til å komme seg inn igjen. 

Hvordan hadde du følt det om du hadde mislyktes i omtrent alt, bodde hjemme hos din mor og stefar og hans vellykkede sønner, og måtte leve med at en stefar som du ikke likte stadig ville fortelle deg hvordan du burde fikse livet ditt ved å fortelle om alle de gode tingene hans sønner tenkte og planla??

 

Anonymkode: ede3e...afd

Selvfølgelig skal vi aldri slutte og vise barna våre kjærlighet og omsorg. Det mener vel alle som har svart her.

Dette er jo en stefar som er oppriktig bekymret for stesønnene sine, både 23 åringen og den yngre broren som nå kan se ut til å gå samme løypa. Ellers hadde han ikke opprettet tråden. Og det at han nevner sine egne barn, er jo for å vise hvordan de har gått frem for å nå mål de har hatt i livet sitt. Slik tolker jeg det i hvert fall.

Og ja- denne gutten trenger hjelp, det er jo tydelig. Men når mor og biologisk far ikke gjør noen ting, men tvert imot ikke ønsker å innse at dette er såpass problematisk(slik mor gjør) så bidrar de til å opprettholde problemet.

Om jeg hadde mislykkes med alt, slik du sier, så må jo noen forsøke og hjelpe. Det må stilles krav til voksne barn, de kan ikke bare bli forsørget uten å gjøre noe produktivt.

[Anonym bruker]

Hvis dette forholdet - og disse guttene - skal ha noen som helst sjanse, da må nok du og mor i parterapi så fort som overhodet mulig! Der må tema bl.a. være deres forhold og hvordan guttenes problemer påvirker forholdet.

At mor ikke stiller krav til 23-åringen er en form for omsorgssvikt - dette er jo ikke et problem som har oppstått nå, men gutten har tydeligvis hatt problemer i mange år. Det er svært få unge som er bare late. Det ligger som regel noe bak den "latskapen". Og her er det jo ikke vanskelig å tenke seg noe av problemet - en fraværende og håpløs far og en mor som ikke setter grenser og heller ikke stiller krav. Mulig hun har prøvd å være snill fordi guttene i realiteten har manglet en far, men da har hun gått i sin egen snillisme-felle. Det at mor reagerer med å bare bli lei seg, sur eller sint på deg når du tar opp guttenes problemer kommer trolig av at hun både er flau over å ikke ha taklet morsrollen bedre, men også dårlig samvittighet, og ganske sikkert også frykt for at guttene ikke skal få noe godt liv. Istedenfor å prøve å gjøre noe nytt så gjør hun som hun trolig alltid har gjort - hun prøver å være enda litt "snillere" ved å ikke stille krav, ikke sette grenser, og å fortsette å si at det er greit av 23-åringen å ikke ta noe som helst ansvar for eget liv. Denne moren skulle søkt hjelp for mange år siden! Men siden hun ikke har gjort det så må familien nå få hjelp. Men da må også mor innse at familien trenger hjelp, og det vil hun nok ikke innrømme om hun føler hun selv eller guttene blir kritisert, da går hun nok bare i forsvar. Så jeg ville forsøkt å få henne med i parterapi, og så ta opp alle problemene der.

Hadde jeg vært deg ville jeg ringt familievernkontoret rett etter påske og bestilt en time der. Om hun ikke vil være med tar du timen selv. Om hun ikke er villig til å søke hjelp, da er det egentlig ikke noe særlig mer du kan gjøre annet enn å komme deg unna, for du vil aldri greie å rydde opp så lenge mor sabotterer sine egne barn.

Om du får henne med i parterapi er det håp. Da tror jeg at dere der også kan få råd om hvordan ta opp ting med 23-åringen, kanskje familieterapi sammen med guttene også (ved siden av at du og hun fortsetter i parterapi). Videre bør dere prøve å komme til bunns i hvorfor 23-åringen ikke taklet skolen. Hadde/har han psykiske problemer? Ble han mobbet? Har han slitt pga. fraværende far? Andre ting? Han bør sikkert også til lege for å få tatt en full sjekk for å utelukke at han ikke har fysiske problemer. Om han stort sett sitter inne så kan man nesten anta at han har altfor lave verdier av vitamin D3, noe som vil kunne gjøre at han er deprimert, ikke greier å konsentrere seg, ikke har energi til noe osv.

Du skrev at 23-åringen gråt og var lei seg etter at du tok opp det at han er et forbilde for 15-åringen og at 15-åringen tar etter ham. Det viser at 23-åringen bryr seg, at han ikke ønsker at broren skal gå gjennom det samme som han gjør - og indirekte sier han da at han har det vondt, at han ikke har det bra, at han ikke er fornøyd med situasjonen, og trolig også at han ikke aner hvordan han skal endre på noe. Det viser at han bryr seg om broren. Hans reaksjon tror jeg er positiv (enda så vondt det er for 23-åringen), for da tror jeg han har motivasjon til å endre seg og ta tak i livet hvis han bare finner en vei ut av den hengemyra han garantert føler han sitter i nå. Det er flaut å gå på Nav eller sosialkontoret... det viser at han er flau over å ikke mestre det han burde mestre i livet. Det betyr også at han ønsker å gjøre noe annet. Når han føler som han gjør, så må man bare anta at den stakkars unge mannen sliter psykisk, i hvert fall med veldig dårlig selvbilde og selvtillit - noe som ikke er rart når far har sviktet, mor ikke har satt grenser eller stilt krav, han har feilet på videregående to ganger, han har ikke jobb, han studerer ikke, han har ingen egne penger. Selvfølgelig har han det vondt! Men det gjør også at jeg tror han - om han får riktig hjelp - kan ta igjen de tapte årene og finne noe som passer ham. Jeg vil tror han trenger oppfølging av psykolog og at han får litt hjelp til å kontakte Nav for å få hjelp der. Før han fyller 25 tror jeg han faller mellom to stoler mtp. rettigheter til å få fullføre videregående. Jeg kjenner til noen som har slitt med å få hjelp til det før de fyller 25, men vet også om en som etter klage fikk det innvilget likevel. Uansett så kvalifiserer han for aap og slik få hjelp til kurs eller arbeidspraksis. Lege bør komme på banen mtp. å henvise til psykolog og dokumentere overfor Nav.

Jeg forstår at du snart ikke orker mer, men om din samboer ikke vil være med i parterapi, da synes jeg du skal gjøre et siste forsøk på å hjelpe 23-åringen. Han er gammel nok til å søke hjelp selv, bare han får litt veiledning og at du kanskje også blir med ham til familievernkontor/lege/nav. Kan hende han også har utviklet angst for å ta kontakt med Nav, og da trenger han virkelig hjelp til å få etablert en kontakt der, fylle ut søknadsskjemaer osv. Du kan også kontakte Nav og høre hvilke rettigheter den unge mannen har hos Nav. Om du vet det litt mer konkret, da kan det være enklere for 23-åringen å forholde seg til det også.

Og om hverken mor eller 23-åringen er villig til å gjøre noe, da synes jeg du skal gå - for din egen del. Og så bør du sende en bekymringsmelding til barnevernet ang. 15-åringen som nå ikke får riktig oppfølging og grenser og krav hos mor. Det er det eneste du da kan gjøre, tror jeg.

Du virker som en utrolig god mann som virkelig ønsker å hjelpe. Men jeg forstår at du nå nærmer deg slutten på tålmodighet. Bestill en time til familievernkontoret, og blir ikke din samboer med, gå selv, da får du en del råd der om hvordan du kan takle situasjonen videre, hvem du kan henvende deg til osv.

Håper det ordner seg - lykke til!

 

Anonymkode: 33b64...066

[Nyttårs barn]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis dette forholdet - og disse guttene - skal ha noen som helst sjanse, da må nok du og mor i parterapi så fort som overhodet mulig! Der må tema bl.a. være deres forhold og hvordan guttenes problemer påvirker forholdet.

At mor ikke stiller krav til 23-åringen er en form for omsorgssvikt - dette er jo ikke et problem som har oppstått nå, men gutten har tydeligvis hatt problemer i mange år. Det er svært få unge som er bare late. Det ligger som regel noe bak den "latskapen". Og her er det jo ikke vanskelig å tenke seg noe av problemet - en fraværende og håpløs far og en mor som ikke setter grenser og heller ikke stiller krav. Mulig hun har prøvd å være snill fordi guttene i realiteten har manglet en far, men da har hun gått i sin egen snillisme-felle. Det at mor reagerer med å bare bli lei seg, sur eller sint på deg når du tar opp guttenes problemer kommer trolig av at hun både er flau over å ikke ha taklet morsrollen bedre, men også dårlig samvittighet, og ganske sikkert også frykt for at guttene ikke skal få noe godt liv. Istedenfor å prøve å gjøre noe nytt så gjør hun som hun trolig alltid har gjort - hun prøver å være enda litt "snillere" ved å ikke stille krav, ikke sette grenser, og å fortsette å si at det er greit av 23-åringen å ikke ta noe som helst ansvar for eget liv. Denne moren skulle søkt hjelp for mange år siden! Men siden hun ikke har gjort det så må familien nå få hjelp. Men da må også mor innse at familien trenger hjelp, og det vil hun nok ikke innrømme om hun føler hun selv eller guttene blir kritisert, da går hun nok bare i forsvar. Så jeg ville forsøkt å få henne med i parterapi, og så ta opp alle problemene der.

Hadde jeg vært deg ville jeg ringt familievernkontoret rett etter påske og bestilt en time der. Om hun ikke vil være med tar du timen selv. Om hun ikke er villig til å søke hjelp, da er det egentlig ikke noe særlig mer du kan gjøre annet enn å komme deg unna, for du vil aldri greie å rydde opp så lenge mor sabotterer sine egne barn.

Om du får henne med i parterapi er det håp. Da tror jeg at dere der også kan få råd om hvordan ta opp ting med 23-åringen, kanskje familieterapi sammen med guttene også (ved siden av at du og hun fortsetter i parterapi). Videre bør dere prøve å komme til bunns i hvorfor 23-åringen ikke taklet skolen. Hadde/har han psykiske problemer? Ble han mobbet? Har han slitt pga. fraværende far? Andre ting? Han bør sikkert også til lege for å få tatt en full sjekk for å utelukke at han ikke har fysiske problemer. Om han stort sett sitter inne så kan man nesten anta at han har altfor lave verdier av vitamin D3, noe som vil kunne gjøre at han er deprimert, ikke greier å konsentrere seg, ikke har energi til noe osv.

Du skrev at 23-åringen gråt og var lei seg etter at du tok opp det at han er et forbilde for 15-åringen og at 15-åringen tar etter ham. Det viser at 23-åringen bryr seg, at han ikke ønsker at broren skal gå gjennom det samme som han gjør - og indirekte sier han da at han har det vondt, at han ikke har det bra, at han ikke er fornøyd med situasjonen, og trolig også at han ikke aner hvordan han skal endre på noe. Det viser at han bryr seg om broren. Hans reaksjon tror jeg er positiv (enda så vondt det er for 23-åringen), for da tror jeg han har motivasjon til å endre seg og ta tak i livet hvis han bare finner en vei ut av den hengemyra han garantert føler han sitter i nå. Det er flaut å gå på Nav eller sosialkontoret... det viser at han er flau over å ikke mestre det han burde mestre i livet. Det betyr også at han ønsker å gjøre noe annet. Når han føler som han gjør, så må man bare anta at den stakkars unge mannen sliter psykisk, i hvert fall med veldig dårlig selvbilde og selvtillit - noe som ikke er rart når far har sviktet, mor ikke har satt grenser eller stilt krav, han har feilet på videregående to ganger, han har ikke jobb, han studerer ikke, han har ingen egne penger. Selvfølgelig har han det vondt! Men det gjør også at jeg tror han - om han får riktig hjelp - kan ta igjen de tapte årene og finne noe som passer ham. Jeg vil tror han trenger oppfølging av psykolog og at han får litt hjelp til å kontakte Nav for å få hjelp der. Før han fyller 25 tror jeg han faller mellom to stoler mtp. rettigheter til å få fullføre videregående. Jeg kjenner til noen som har slitt med å få hjelp til det før de fyller 25, men vet også om en som etter klage fikk det innvilget likevel. Uansett så kvalifiserer han for aap og slik få hjelp til kurs eller arbeidspraksis. Lege bør komme på banen mtp. å henvise til psykolog og dokumentere overfor Nav.

Jeg forstår at du snart ikke orker mer, men om din samboer ikke vil være med i parterapi, da synes jeg du skal gjøre et siste forsøk på å hjelpe 23-åringen. Han er gammel nok til å søke hjelp selv, bare han får litt veiledning og at du kanskje også blir med ham til familievernkontor/lege/nav. Kan hende han også har utviklet angst for å ta kontakt med Nav, og da trenger han virkelig hjelp til å få etablert en kontakt der, fylle ut søknadsskjemaer osv. Du kan også kontakte Nav og høre hvilke rettigheter den unge mannen har hos Nav. Om du vet det litt mer konkret, da kan det være enklere for 23-åringen å forholde seg til det også.

Og om hverken mor eller 23-åringen er villig til å gjøre noe, da synes jeg du skal gå - for din egen del. Og så bør du sende en bekymringsmelding til barnevernet ang. 15-åringen som nå ikke får riktig oppfølging og grenser og krav hos mor. Det er det eneste du da kan gjøre, tror jeg.

Du virker som en utrolig god mann som virkelig ønsker å hjelpe. Men jeg forstår at du nå nærmer deg slutten på tålmodighet. Bestill en time til familievernkontoret, og blir ikke din samboer med, gå selv, da får du en del råd der om hvordan du kan takle situasjonen videre, hvem du kan henvende deg til osv.

Håper det ordner seg - lykke til!

 

Anonymkode: 33b64...066

Dette er jeg helt og fullt enig i!

[Anonym bruker]

1 time siden, Nyttårs barn skrev:

Hvor mye tålmodighet og kjærlighet skal vises en 23 åring som ikke tar tak i livet sitt men sitter oppe hele natten og spiller og gir beng i alt annet.

Høres ut som stefar er den mest fornuftige i denne gjengen, mor  evner jo ikke å ta fatt i noen ting etter HIs innlegg å dømme. Og ja, hun kommer i lojalitetskonflikt her. Men det er vel neste verre å ikke stille krav til gutten? Problemet er jo at ingen av de biologiske foreldrene gjør dette.

Spiller ingen rolle. Det vil ikke endre på gutten, bare skyve alle mer fra hverandre. Å gå rundt og korrigere og stille krav vil muligens føles tilfredsstillende for stefar, han "får det ut", men prisen han betaler er uansett forholdet til alle sammen. 

Anonymkode: 4407e...3a4

[Nyttårs barn]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Spiller ingen rolle. Det vil ikke endre på gutten, bare skyve alle mer fra hverandre. Å gå rundt og korrigere og stille krav vil muligens føles tilfredsstillende for stefar, han "får det ut", men prisen han betaler er uansett forholdet til alle sammen. 

Anonymkode: 4407e...3a4

Det kan hende du har rett, men stefar er jo her den eneste som ser ut til å bry seg. Det er jo mor og biologisk far som har feilet i å ikke skaffe gutten hjelp tidligere.

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Nyttårs barn skrev:

Det kan hende du har rett, men stefar er jo her den eneste som ser ut til å bry seg. Det er jo mor og biologisk far som har feilet i å ikke skaffe gutten hjelp tidligere.

Hva er poenget med å bruke en medisin som ikke virker...? 

Anonymkode: 4407e...3a4

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hva er poenget med å bruke en medisin som ikke virker...? 

Anonymkode: 4407e...3a4

Først og fremt en 23 åring er ingen gutt, han er en voksen mann med ansvar for seg selv. Klarer han ikke å ta tak i livet sitt fordi mor fortsatt syr puter under armene hans må han faktisk flytte ut og erfare hvordan han må klare seg selv. Den dullingen som mor gjør bidrar kun til å ødelegge den voksne mannen enda mer.

Anonymkode: 13ef9...6dd

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Først og fremt en 23 åring er ingen gutt, han er en voksen mann med ansvar for seg selv. Klarer han ikke å ta tak i livet sitt fordi mor fortsatt syr puter under armene hans må han faktisk flytte ut og erfare hvordan han må klare seg selv. Den dullingen som mor gjør bidrar kun til å ødelegge den voksne mannen enda mer.

Anonymkode: 13ef9...6dd

Greier du ikke å se at det her trolig er snakk om en ung mann som erfaringsmessig trolig ikke er mer enn en tenåring fordi han ikke har fått den hjelpen han tydeligvis har trengt i tenårene, at det her trolig har vært snakk om en form for omsorgssvikt?

Ja, han må lære seg å klare seg selv og han må lære seg å ta ansvar for sitt eget liv, men mest trolig er han pr. i dag ikke i stand til det uten at han får riktig hjelp og oppfølging. Når han selv ikke greier å ta kontakt med hjelpeapparatet på egen hånd, da trenger han hjelp til å greie det inntil han har fått hjelpetiltak på plass.

 

Anonymkode: 33b64...066

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Først og fremt en 23 åring er ingen gutt, han er en voksen mann med ansvar for seg selv. Klarer han ikke å ta tak i livet sitt fordi mor fortsatt syr puter under armene hans må han faktisk flytte ut og erfare hvordan han må klare seg selv. Den dullingen som mor gjør bidrar kun til å ødelegge den voksne mannen enda mer.

Anonymkode: 13ef9...6dd

Og det var heller ikke svar på spørsmålet. Jeg prøver igjen: hva er poenget med å bruke en medisin som ikke virker? 

Anonymkode: 4407e...3a4

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og det var heller ikke svar på spørsmålet. Jeg prøver igjen: hva er poenget med å bruke en medisin som ikke virker? 

Anonymkode: 4407e...3a4

Fordi det er hverken mor eller stefar sin jobb å tuppe mannen i baken når han er 23 år. De har gjort jobben sin nå, og da må faktisk mannen selv ta ansvar for sitt liv uansett hvor vanskelig det er. 

Anonymkode: 13ef9...6dd

[Nyttårs barn]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fordi det er hverken mor eller stefar sin jobb å tuppe mannen i baken når han er 23 år. De har gjort jobben sin nå, og da må faktisk mannen selv ta ansvar for sitt liv uansett hvor vanskelig det er. 

Anonymkode: 13ef9...6dd

Og det gjør han åpenbart ikke. Mor bidrar kun til å opprettholde statusen når hun lar ham bo gratis og gjøre ingenting.

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fordi det er hverken mor eller stefar sin jobb å tuppe mannen i baken når han er 23 år. De har gjort jobben sin nå, og da må faktisk mannen selv ta ansvar for sitt liv uansett hvor vanskelig det er. 

Anonymkode: 13ef9...6dd

Ingen psykisk friske menn på 23 år ønsker vel å sitte ensom og alene på gutterommet hjemme hos mor istedenfor å leve, være sosial, gå på jobb, feste, møte jenter, oppleve ting? 

Han er psyk og evner ikke finne veien ut av det, mor evner ikke å hjelpe han ut av det, hvem skal egentlig oppsøke hjelp for han da..... 

Når stefar konfrontasjonterer han med det begynner han gråte, høres ikke akkurat ut som en frisk mann på 23 år. 

Synes oppriktig synd på han, hva lever han for egentlig? 

Anonymkode: 6939d...846

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fordi det er hverken mor eller stefar sin jobb å tuppe mannen i baken når han er 23 år. De har gjort jobben sin nå, og da må faktisk mannen selv ta ansvar for sitt liv uansett hvor vanskelig det er. 

Anonymkode: 13ef9...6dd

Og når eller hvordan det skal skje er ikke stefar sitt problem eller hans ansvar overhodet. Det vil ikke hjelpe noen at han belærer, kjefter, maser, oppfordrer eller tvinger.

Anonymkode: 4407e...3a4