Stefar/stesønner

[Dampern]

Hei.

Jeg er stefar til 2 gutter 15 år og en voksen kar på snart 23 år. (bor hjemme)

Jeg er rett og slett fortvilet, er det uten grunn?

Jeg kom inn i livet deres for ca 4 år siden, han eldste har droppet ut av videregående 2 ganger, begge ganger pga sløvhet, 2 gang så hadde han så mye fravær att han fikk beskjed om og slutte, han sitter på pc natta lang og drømmer om att noe skal ramle ned fra himmelen og redde han, har bedt han mange ganger om og skaffe seg en jobb, økonomien i huset er tøff til tider, når jeg tar opp dette så er mor enig, men syr puter under armene hans hele tiden, han lover og lover, ikke er han flink til og hjelpe til hjemme, spør en om noe så må det spørres flere ganger før det skjer noe, han er en snill og høflig kar, det skal han ha, men jeg blir rett og slett fortvilet over sløvheten, og enda mere fortvilet på hans mor som lar dette tusle og gå, har tatt det opp mange ganger att hun må begynne å kreve og sette grenser, ikke bare til eldstemann, også minstemann, her er det like sløvt, han sitter og "gamer" hele tiden, skulker skole og lyver, dette fersket jeg for noen uker siden, kom med påstand om att det var planleggingsdag, noe jeg sjekket opp på 10 min, han jugde meg rett i ansiktet, jeg tok opp dette på en pen måte, spurte om noe plaget han, hvordan er det på skolen etc,, straffen han fikk var "uten pc i 2 uker, på tro og ære lovte han og redusere spilletiden, nå er han tilbake i samme tralten,

Når det gjelder mor så føler jeg att hun beskytter gutta sine alt for mye, hun setter ikke grenser, "de er jo ungdommer" får jeg høre. I lengre tid har jeg prøvd og endre disse trendene, men møter bare en vegg, føler nå att jeg trenger råd og tips, forholdet med mor/meg er ikke bra lenger, mye pga diskusjoner om hennes "barn" 

Både jeg og mor jobber og står på i 100% stillinger

Takk til de som tar seg tid til og lese dette, har du råd og tips så mottas det med glede, jeg er glad i gutta og vil de bare vel.

[Anonym bruker]

Spilling på natta kan dere kanskje få slutt på ved å stenge nettet hver kveld, ellers vet jeg ikke hva som er best å gjøre med slike som har kommet inn i en bond sirkel. Det finnes behandling for spillavhrngihet, men jeg vet ikke hvor.

Mange ungdommer modnes veldig av et år på folkehøyskole. Kunne det være en mulighet?

Anonymkode: dd93d...ca6

[Dampern]

En kar på 23 år ser jeg på som voksen, han må lære seg og ta ansvar selv, da er det tragisk att en må stenge nettet for han, det kan fint gjøres for han minste, disse har ikke noe sosialt liv, alt foregår via nett.

[Anonym bruker]

Når en er 23 år er en voksen, og da er det enten skole eller jobb. Hvis dere gir han lommepenger kan dere trekke i disse hvis han ikke hjelper til hjemme.

Anonymkode: 6de9a...bc8

[Anonym bruker]

Du burde egentlig ikke bry deg. Du kom inn i livene deres når de allerede var store. Flytt ut og la dem gjøre hva de vil. Du har ikke så mye du skal ha sagt. Det er mor som må gjøre noe med situasjonen.

Anonymkode: 2edf9...c4e

[Dampern]

Han får ikke penger, ikke som jeg vet om  men mor kjøper klær og sko til han, og fortsetter og skjemme han bort, hun setter ikke krav til han i hele tatt, har sagt det til henne mange ganger att hun gjør han bare bjørnetjenester

[Anonym bruker]

Det er trist at 23-åringen fortsatt bor hjemme uten sosial kontakt med jevnaldrende IRL. Skjønner godt frustrasjonen din. Må være fortvilende å se yngstemann peile seg inn på samme spor som storebror. Kan familievernkontoret hjelpe dere? Er biologisk far inne i bildet? Mor gjør barna en stor bjørnetjeneste ved å drive på slik. Når økonomien i tillegg er trang skulle det bare mangle at eldstemann fikk seg en jobb og hjalp til. Du virker som enstødig kar. Godt de har deg til å hjelpe seg ut på veien til et virkelig, voksent liv. 

Anonymkode: 3fb72...6c6

[Dampern]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du burde egentlig ikke bry deg. Du kom inn i livene deres når de allerede var store. Flytt ut og la dem gjøre hva de vil. Du har ikke så mye du skal ha sagt. Det er mor som må gjøre noe med situasjonen.

Anonymkode: 2edf9...c4e

Vet det, har ingenting jeg skulle sagt, takk for løsningen, flytting igangsettes

[Dampern]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det er trist at 23-åringen fortsatt bor hjemme uten sosial kontakt med jevnaldrende IRL. Skjønner godt frustrasjonen din. Må være fortvilende å se yngstemann peile seg inn på samme spor som storebror. Kan familievernkontoret hjelpe dere? Er biologisk far inne i bildet? Mor gjør barna en stor bjørnetjeneste ved å drive på slik. Når økonomien i tillegg er trang skulle det bare mangle at eldstemann fikk seg en jobb og hjalp til. Du virker som enstødig kar. Godt de har deg til å hjelpe seg ut på veien til et virkelig, voksent liv. 

Anonymkode: 3fb72...6c6

Ja, det er veldig fortvilende, mildt sagt, biologisk far bryr seg ikke i hele tatt, han er av samme "ulla" 

[Anonym bruker]

Hadde gjort flere ting:

• Byttet kode på det trådløse nettet og stengt det kl.22 hver kveld
• Bedt 23-åringen om å enten skaffe seg jobb og betale for seg hjemme eller å flytte ut
• 15-åringen ville jeg fulgt opp med mye tilsyn, tett kontakt med skolen og faste oppgaver hjemme

En av utfordringene er at 15åringen ser at 23åringen ikke gjør noe og at det er helt ok. For han kan bo hjemme, har tak over hodet, mat, "hushjelp" etc. uten å måtte løfte en finger. Det er ingen god rollemodell for en 15åring. Så det som først må tas tak i er 23åringen. Skaffe seg jobb eller flytte ut. Det er dags for å bli ansvarlig voksen!

Anonymkode: 9a4ad...816

[Annanym]

Hvor er biologisk far? Kunne mor, far og du ha satt dere ned for å snakke med den eldste? Har han vært i militæret? Forsvaret kunne kanskje ha strammet han opp litt... Er han kanskje deprimert? Tatt en telefon til Mental helses hjelpetelefon? De kan kanskje komme med råd og tips, også i forhold til spilleavhengigheten. Telefonnummer: 116 123. 

Det er mor som er den som bør ta hovedansvaret her, men når hun ikke evner dette 100% er familien utrolig heldig som har en som kan hjelpe dem på vei! Lykke til!

[Dampern]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde gjort flere ting:

• Byttet kode på det trådløse nettet og stengt det kl.22 hver kveld
• Bedt 23-åringen om å enten skaffe seg jobb og betale for seg hjemme eller å flytte ut
• 15-åringen ville jeg fulgt opp med mye tilsyn, tett kontakt med skolen og faste oppgaver hjemme

En av utfordringene er at 15åringen ser at 23åringen ikke gjør noe og at det er helt ok. For han kan bo hjemme, har tak over hodet, mat, "hushjelp" etc. uten å måtte løfte en finger. Det er ingen god rollemodell for en 15åring. Så det som først må tas tak i er 23åringen. Skaffe seg jobb eller flytte ut. Det er dags for å bli ansvarlig voksen!

Anonymkode: 9a4ad...816

Har bedt han mange ganger om og skaffe seg jobb, men jeg kan ikke be han flytte, og som du skriver, 15 åringen ser på 23 åringen som en rollefigur, dette tok jeg opp med 23 åringen, da begynte han og gråte sine modige tårer og var veldig lei og deprimert en stund

 

[Dampern]

18 minutter siden, Annanym skrev:

Hvor er biologisk far? Kunne mor, far og du ha satt dere ned for å snakke med den eldste? Har han vært i militæret? Forsvaret kunne kanskje ha strammet han opp litt... Er han kanskje deprimert? Tatt en telefon til Mental helses hjelpetelefon? De kan kanskje komme med råd og tips, også i forhold til spilleavhengigheten. Telefonnummer: 116 123. 

Det er mor som er den som bør ta hovedansvaret her, men når hun ikke evner dette 100% er familien utrolig heldig som har en som kan hjelpe dem på vei! Lykke til!

Biologisk far bryr seg ikke, og er av samme "ulla" dette er et stort problem, jeg gjør så godt jeg kan, men Rom ble ikke bygd på 1 dag, jeg tror jeg kom for sent inn i bilde, mine egne barn jobber, 1 er ansatt, 1 driver eget, 1 er lærling, de har lært og stå på, noe jeg prøver og ta frem som gode forbilder til disse 2.

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Dampern skrev:

Har bedt han mange ganger om og skaffe seg jobb, men jeg kan ikke be han flytte, og som du skriver, 15 åringen ser på 23 åringen som en rollefigur, dette tok jeg opp med 23 åringen, da begynte han og gråte sine modige tårer og var veldig lei og deprimert en stund

 

Det er mor som må sette kravene og jeg sliter med å forstå hvorfor hun ikke gjør det. Klart at den unge mannen blir deprimert. Det er ingen mestring eller økt selvfølelse ved å bo hjemme på gutterommet i en alder av 23 år. Uten jobb og leve latmannslivet mens venner seiler forbi med studier og jobb.

Det er tøft å være foreldre. Særlig for voksne barn. Men vår jobb er å hjelpe dem i å mestre og i å bli selvstendige. Ofte innebærer det å sette ned foten, stille krav og våge å væreupopulær. Vi skal ikke være venner med vår barn.

Mor er kanskje den som først må "settes i stand" slik at hun ser galskapen og kan hjelpe sine egne barn. Fremtidige NAVere uten visjon og misjon er ingen god fremtid for så unge menn. Kan du snakke med mor om dette? Uten å moralisere eller vise til dine egne barn, men få henne til å innse hva som skjer med hennes barn?

Anonymkode: 9a4ad...816

[Anonym bruker]

Run, Forest, run!

Anonymkode: 6207b...5ec

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Run, Forest, run!

Anonymkode: 6207b...5ec

Er jo det han ikke ønsker å gjøre. Kan du ikke komme med råd fremfor at han bare skal løpe bort? Jeg tror også dere må stenge nettet klokken 22 hver kveld. Han på 23 er jo lærer til 15 åringen og dermed har dere dobbelt så god grunn for å ta affære. Han på 23 bør nok begynne å betale for seg. Spør ham om han synes at arbeidsfordelingen i husholdningen er rettferdig?

Anonymkode: eef58...40c

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er jo det han ikke ønsker å gjøre. Kan du ikke komme med råd fremfor at han bare skal løpe bort? Jeg tror også dere må stenge nettet klokken 22 hver kveld. Han på 23 er jo lærer til 15 åringen og dermed har dere dobbelt så god grunn for å ta affære. Han på 23 bør nok begynne å betale for seg. Spør ham om han synes at arbeidsfordelingen i husholdningen er rettferdig?

Anonymkode: eef58...40c

Det er fullstendig bortkastet tid å forsøke og snu slike holdninger når gutta er så store. Ti år før, så kanskje. 

Derfor run. Her kaster stefar bort livet og energien. 

Anonymkode: 6207b...5ec

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Dampern skrev:

Biologisk far bryr seg ikke, og er av samme "ulla" dette er et stort problem, jeg gjør så godt jeg kan, men Rom ble ikke bygd på 1 dag, jeg tror jeg kom for sent inn i bilde, mine egne barn jobber, 1 er ansatt, 1 driver eget, 1 er lærling, de har lært og stå på, noe jeg prøver og ta frem som gode forbilder til disse 2.

Du må ihvertfall slutte å bruke dine flittige og vellykkede barn som eksempler i samtale med disse som ikke mestrer. Det vil bare gjøre de enda mer motløse og deprimerte. Slutt å sammenligne! 

Ingen er like og de må sette mål for seg selv, små mål så de skritt for skritt opplever mestring. 

Sett dere med med 23-åringen igjen. Ikke angrip han, men snakk med han. Skriv ned det dere kommet frem til. Hva ønsker han for fremtiden sin, hvor ser han seg selv om 5 år, om 10 år, og hva kan han gjøre for å komme dit. 

Begynn i det små. Døgnet må snus, stå opp klokken åtte, skru av nettet klokken 22. Hvor mange timer i døgnet synes han egentlig det er greit å sitte på nett og spille, 4 timer, 8 timer (tilsvarende en full arbeidsdag), enda lenger. 

Hva med frisk luft og mosjon, hva mener han et mann i hans alder trenger? Hva med å begynne med å gå tur en time hver dag? 

Hva lever han av? Går han på sosialen? Syns han det er greit, er det et slikt liv han ønsker seg? 

Få han med på en plan. Han vet det er vanskelig å selv skru av nettet midt i et spill, så dere hjelper han ved å skru av nettet i huset klokken 22. Det er for å hjelpe han og ikke minst for å hjelpe lillebror. 

Han må ville det selv, men dere kan hjelpe han. Skritt for skritt, men han må være med på det selv. Jeg tror heller ikke han har vondt av å få høre at dere nå sammen må redde lillebror fra å gå i samme fella, han må hjelpe dere å redde lillebror. 

Anonymkode: 6939d...846

[Dampern]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er mor som må sette kravene og jeg sliter med å forstå hvorfor hun ikke gjør det. Klart at den unge mannen blir deprimert. Det er ingen mestring eller økt selvfølelse ved å bo hjemme på gutterommet i en alder av 23 år. Uten jobb og leve latmannslivet mens venner seiler forbi med studier og jobb.

Det er tøft å være foreldre. Særlig for voksne barn. Men vår jobb er å hjelpe dem i å mestre og i å bli selvstendige. Ofte innebærer det å sette ned foten, stille krav og våge å væreupopulær. Vi skal ikke være venner med vår barn.

Mor er kanskje den som først må "settes i stand" slik at hun ser galskapen og kan hjelpe sine egne barn. Fremtidige NAVere uten visjon og misjon er ingen god fremtid for så unge menn. Kan du snakke med mor om dette? Uten å moralisere eller vise til dine egne barn, men få henne til å innse hva som skjer med hennes barn?

Anonymkode: 9a4ad...816

Har tatt dette om med mor utallige ganger, det ender med att hun blir sur og sint, noen ganger lei seg, jeg forlater nok denne familien snart, har prøvd nå i snart 4 år og endre litt av attituden deres, men jeg må nok gi meg.

[Dampern]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du må ihvertfall slutte å bruke dine flittige og vellykkede barn som eksempler i samtale med disse som ikke mestrer. Det vil bare gjøre de enda mer motløse og deprimerte. Slutt å sammenligne! 

Ingen er like og de må sette mål for seg selv, små mål så de skritt for skritt opplever mestring. 

Sett dere med med 23-åringen igjen. Ikke angrip han, men snakk med han. Skriv ned det dere kommet frem til. Hva ønsker han for fremtiden sin, hvor ser han seg selv om 5 år, om 10 år, og hva kan han gjøre for å komme dit. 

Begynn i det små. Døgnet må snus, stå opp klokken åtte, skru av nettet klokken 22. Hvor mange timer i døgnet synes han egentlig det er greit å sitte på nett og spille, 4 timer, 8 timer (tilsvarende en full arbeidsdag), enda lenger. 

Hva med frisk luft og mosjon, hva mener han et mann i hans alder trenger? Hva med å begynne med å gå tur en time hver dag? 

Hva lever han av? Går han på sosialen? Syns han det er greit, er det et slikt liv han ønsker seg? 

Få han med på en plan. Han vet det er vanskelig å selv skru av nettet midt i et spill, så dere hjelper han ved å skru av nettet i huset klokken 22. Det er for å hjelpe han og ikke minst for å hjelpe lillebror. 

Han må ville det selv, men dere kan hjelpe han. Skritt for skritt, men han må være med på det selv. Jeg tror heller ikke han har vondt av å få høre at dere nå sammen må redde lillebror fra å gå i samme fella, han må hjelpe dere å redde lillebror. 

Anonymkode: 6939d...846

Alt dette er prøvd, jeg bruker ikke mine egne barn mot de, jeg prøver og vise de, hva slags mål de har satt seg, hvordan de jobber for og nå de, Han lever på meg og sin mor, ikke går han på arbeidskontoret og ikke på sosialen, for det er flaut

[Anonym bruker]

Hva med at du ikke betaler like mye lengre? Kanskje han blir tvungen av mor til å dekke inn kostnader for husholdningen?

Anonymkode: eef58...40c

[Anonym bruker]

1 time siden, Dampern skrev:

Alt dette er prøvd, jeg bruker ikke mine egne barn mot de, jeg prøver og vise de, hva slags mål de har satt seg, hvordan de jobber for og nå de, Han lever på meg og sin mor, ikke går han på arbeidskontoret og ikke på sosialen, for det er flaut

Oi, synes du sa han ikke fikk penger jeg, derfor jeg antok han gikk på nav....

Men dette hadde jeg ikke giddet nei, det er helt klart. Skal du forsørge hennes voksne sønn fordi det er flaut å melde seg arbeidsledig, kanskje gå på noen kurs for å lære skrive søknader og komme seg i jobb? Det hadde jeg sagt klart nei til.

Er han deprimert og psykisk syk må han til lege, er han frisk må han melde seg arbeidsledig og begynne søke jobber. Null mer mat, klær, internett, mobil, barbersaker osv osv, han må skaffe seg pengene selv!

Anonymkode: 6939d...846

[Anonym bruker]

1 time siden, Dampern skrev:

Alt dette er prøvd, jeg bruker ikke mine egne barn mot de, jeg prøver og vise de, hva slags mål de har satt seg, hvordan de jobber for og nå de, Han lever på meg og sin mor, ikke går han på arbeidskontoret og ikke på sosialen, for det er flaut

Det er jo forsåvidt bra at han synes det er flaut å gå på sosialen. Friske, unge menn og kvinner burde absolutt studere eller forsørge seg selv gjennom ærlig arbeid. 

Anonymkode: 3fb72...6c6

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du burde egentlig ikke bry deg. Du kom inn i livene deres når de allerede var store. Flytt ut og la dem gjøre hva de vil. Du har ikke så mye du skal ha sagt. Det er mor som må gjøre noe med situasjonen.

Anonymkode: 2edf9...c4e

Dessverre tenker jeg det samme.

Jeg har selv en slik tenåring, men jeg sier ikke dette fordi jeg syns det er så flott å sløve og game. Jeg sier det fordi din posisjon i familien ikke er tilstrekkelig befestet. Hvis du, som nærmest er en "fremmed" (ja, det ER du!) skal inn og utfordre ungdommene - da oppnår du bare 1) fiendtlighet fra dem og 2) sette kona i en lojalitetskonflikt.

Du har bare 2 alternativ her. Enten flytt ut, og la mor rote med det selv, og evt vær "særboere"/kjærester. Eller bli i husets, og kun opptre som en trygg og vennlig voksen. Ikke driv og let etter sannheten selv om 15-åringen lyver. Han blir ikke ærligere av at du "fersker" ham, for ærlighet bygger på tillit. Ikke mas om jobb og skole. Det må mora gjøre.

I vårt tilfelle observerte jeg at ungdommen min var litt slik du beskriver, og jeg opplevde at masing gjorde vondt verre. På et tidspunkt ble han plutselig syk! Han fikk en alvorlig og akutt psykisk lidelse - se for deg "Even" fra "Skam", og da var det mye som datt på plass for oss.

Og da var jeg VELDIG glad for at jeg ikke hadde skjøvet ham unna meg ved å være streng, kravstor og masete underveis. For vi hadde og har fortsatt en åpen dialog. Og den har vi også nå, når han er på bedringens vei.

Anonymkode: 4407e...3a4

[Anonym bruker]

Uff - jeg føler med deg HI. 

Litt tilsvarende hos oss, men det er hans (store) barn. Med parterapi har mannen min og jeg fått god hjelp til å sortere og jeg har jobbet knallhardt for å bygge opp en god relasjon med de voksne barna. Likevel kommer det utfordringer og jeg har innsett at dette livet aldri kommer til å være enkelt. Jeg elsker mannen min, men har måttet finne strategier og satt grenser for hva jeg kan leve med.

I parterapi innså jeg bla at jeg vil prøve å skåne ham for å måtte velge mellom " barna" og meg, da jeg forsto hvor vanskelig det er. Han fikk bla innsikt i sin egne dårlige samvittighet fra skilsmissen (10-åringene siden) og at "barna" nå er voksne og ikke lenger må reddes av ham - hver gang!  

Vi jobber jevnt og trutt og støtter hverandre i prosessen, men det er ikke lett. 

Hvis du får med din kjære er det håp! Søk hjelp og Lykke, lykke til! 

Anonymkode: a1565...60f