Jeg blir så sliten av mannen min :-(

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som er verden greieste, og vi har det stort sett veldig greit sammen. Men han har en stor negativ side, som jeg kjenner jeg sliter mer og mer med....Han er så pertentlig og belærende at jeg vil spy! Han har bedt meg om å ikke fyre i ovnen, for jeg "får det ikke til". Det gjør jeg, men det kan ryke litt ut når jeg skal legge inn mer ved. Det mener han er ille. Og han gir seg fryktelig over hvis han får se det. Så begynner han tiraden igjen med at jeg må komme og se hvordan jeg skal gjøre det. Problemet er bare at dette kan faktisk skje for han også, men jeg orker og gidder jo ikke å lage noe styr ut av det. Det er faktisk ikke viktig for meg.

Det er sånne småting som blir større og større egentlig. Eller, jeg blir mer og mer mettet av det.

Vi har to tenåringsbarn sammen, og vi har jo utfordringer med de som de fleste andre har. Noen ganger kan de klage på morgenen, og ikke føle seg friske. Jeg pleier å si at de får stå opp og se det an. Eller så kan jeg si at det går an å sove en time eller to lengre, og se formen an da. Hvis den er god, så går de til skolen. Han har pleid å slippe disse tilfellene. Men hvis den ene f.eks sover litt, fordi jeg har sagt det er ok, så blir han sur. Han synes de syter og bør gå uansett. Det kan godt være de burde det, men jeg tenker at hvis de er så dårlige som de framstiller det, så ok. Og så ser jeg på klokka, og vet at jeg må gå på jobb og ikke kan dra dette lenger. Så får jeg kjeft av han da, når jeg kommer hjem. Fordi jeg er så ettergivende og at de bare kan gå til meg og få det som de vil. Jeg sier at han er heldig som har sluppet å ta disse avgjørelsene i alle disse årene. Og da ler han bare og sier at "ja, nå har jo du lagt opp til at de bare kan komme til deg og få slippe". Når jeg spør han om det har slått han at det faktisk kan stemme at de er syke, så sier han at det tror han ingenting på. Forholdet til ungene, ser jeg blir mer og mer anstrengt. At han er strengere enn meg, er helt ok. Men han trenger ikke å snakke nedsettende til meg, og alltid få meg til å virke som den ubrukelige som aldri fikser ting helt. Skjønner? Jeg blir så sliten at jeg tenker mer og mer på å flytte fra ham faktisk.

 

Jeg har snakket med han om dette mange ganger. Han vet hva jeg føler. Men han klarer ikke endre det. Hva kan man gjøre før hele familien går i oppløsning?

Anonymkode: 6372d...e2d

[Anonym bruker]

Hvis du åpner døren litt på gløtt før du legger i ved så slipper du å få røyk i rommet. Du åpner nok døren for fort. 

 

 

Anonymkode: be388...781

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hvis du åpner døren litt på gløtt før du legger i ved så slipper du å få røyk i rommet. Du åpner nok døren for fort.

 

 

Anonymkode: be388...781

Ånei ikke du også :-D Ja, jeg vet. Og jeg gjør det også ;-)

Anonymkode: 6372d...e2d

[Anonym bruker]

Andre som har noen råd å gi meg?

Anonymkode: 6372d...e2d

[Anonym bruker]

Kanskje samboeren din er lei DEG??

Som aldri gidder lære og som åpenbart kjører et eget oppdragelsesløp på ungene uten å involvere han. 

Anonymkode: 225a2...fd8

[Anonym bruker]

Føler med deg, det er som å lese om mannen min. Bare at hos oss har det blitt bedre med årene. Vi har funnet en måte å være sammen på som gjør at ting fungerer.

Det er litt rart at dette ikke har skjedd hos dere.... har mannen din blitt mer pertentlig og gnagete med årene?

Mannen min har også et anstrengt forhold til barna, selv om de er glade i ham. Vi har mye tid borte fra hverandre, pga jobb ol. 

Er nok derfor det fungerer såppas bra.

Det nytter ikke bare å være streng, man må også vise empati. Høres ut som du er flink med barna. Jeg har tenåringer selv, og sliter litt med det samme ift sykdom og fravær fra skolen. Men selv mannen min tvinger dem ikke på skolen. Må heller ansvarliggjøre dem ift dette, at skole er viktig og man må ha gyldig grunn til fravær.

 

Anonymkode: 4f8d0...f0e

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje samboeren din er lei DEG??

Som aldri gidder lære og som åpenbart kjører et eget oppdragelsesløp på ungene uten å involvere han.

Anonymkode: 225a2...fd8

Du misforstår, dette var en bitteliten del av hva han korrigerer meg på. Selvsagt vil jeg lære, men det innebærer veldig mye av det jeg gjør! Og han gjør de samme feilene selv, det er det som er så tåpelig. Poenget er at han alltid maser om noe, bare fordi han har en forestilling om at måten HAN gjør det på, er den eneste riktige.

Selvsagt kan det være han er lei av meg også.

Anonymkode: 6372d...e2d

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Føler med deg, det er som å lese om mannen min. Bare at hos oss har det blitt bedre med årene. Vi har funnet en måte å være sammen på som gjør at ting fungerer.

Det er litt rart at dette ikke har skjedd hos dere.... har mannen din blitt mer pertentlig og gnagete med årene?

Mannen min har også et anstrengt forhold til barna, selv om de er glade i ham. Vi har mye tid borte fra hverandre, pga jobb ol.

Er nok derfor det fungerer såppas bra.

Det nytter ikke bare å være streng, man må også vise empati. Høres ut som du er flink med barna. Jeg har tenåringer selv, og sliter litt med det samme ift sykdom og fravær fra skolen. Men selv mannen min tvinger dem ikke på skolen. Må heller ansvarliggjøre dem ift dette, at skole er viktig og man må ha gyldig grunn til fravær.

 

Anonymkode: 4f8d0...f0e

Takk for flott svar :-) Ja, jeg tenker også at forholdet vårt ville fungert kjempemye bedre om vi hadde vært mer borte fra hverandre. Kanskje motivere for å få en reisejobb eller noe.....

Anonymkode: 6372d...e2d

[the amazing spidermamma]

Han behandler deg respektløst, synes jeg. Kanskje du rett og slett burde si ifra om at du vurderer å gå ifra ham pga måten han snakker til deg på? 

En som konstant kritiserer partneren legger ikke akkurat grunnlaget for et godt forhold. 

Jeg tror ellers at jeg hadde konfrontert ham hver eneste gang han kom med en urimelig kommentar, gravd grundig i argumentasjonen hans. Men jeg vet ikke hvor fruktbart det er i ditt tilfelle. 

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for flott svar :-) Ja, jeg tenker også at forholdet vårt ville fungert kjempemye bedre om vi hadde vært mer borte fra hverandre. Kanskje motivere for å få en reisejobb eller noe.....

Anonymkode: 6372d...e2d

Glemte å si at mannen min heller ikke ser egne feil... bla påstår han at jeg roter, mens helt ærlig og objektivt er han den største rotekoppen i huset.,

Anonymkode: 4f8d0...f0e

[the amazing spidermamma]

Og jeg tror nok i hvert fall ikke at jeg hadde holdt meg for god til å slenge med leppa hvis han gjorde den samme feilen selv! Å hjelpe meg. 'Åja, er det SÅNN man skal fyre så det ikke ryker!' 

Huff, jeg hadde nok ikke kunnet være lenge i et sånt forhold... 

[Anonym bruker]

5 minutter siden, the amazing spidermamma skrev:

Han behandler deg respektløst, synes jeg. Kanskje du rett og slett burde si ifra om at du vurderer å gå ifra ham pga måten han snakker til deg på?

En som konstant kritiserer partneren legger ikke akkurat grunnlaget for et godt forhold.

Jeg tror ellers at jeg hadde konfrontert ham hver eneste gang han kom med en urimelig kommentar, gravd grundig i argumentasjonen hans. Men jeg vet ikke hvor fruktbart det er i ditt tilfelle.

Ja, jeg synes også det er respektløst. Og jeg sier det til han, og har prøvd meg på mange mulige måter å nå gjennom. Men han er bare sånn. Så det blir opp til meg om jeg gidder å fortsette tenker jeg. Jeg har lenge bare drite i hva han sier, men hvis jeg svarer noe som " åh, herregud, er vi på'an igjen nå??" , så ler han å sier at jeg ikke tåler kritikk. Jeg drømmer mer og mer om å få slippe han rett og slett. Og jeg begynner å tro at kanskje det hadde vært det beste for barna våre også..... Men så har han mange flotte sider også..

Anonymkode: 6372d...e2d

[the amazing spidermamma]

Jeg begynner å bli mer og mer sikker på at han må konfronteres konstant. 'hvorfor sier du det?' 'jeg skjønner ikke helt hvorfor du har et så stort behov for å kritisere meg?' 'mener du virkelig det? På hvilken måte da?' osv. Ikke la ham slippe unna. I beste fall går han litt i seg selv, eller kanskje han etter hvert ikke gidder å kritisere så mye fordi han vet at det blir ubehagelig for ham å forsvare det. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, the amazing spidermamma skrev:

Jeg begynner å bli mer og mer sikker på at han må konfronteres konstant. 'hvorfor sier du det?' 'jeg skjønner ikke helt hvorfor du har et så stort behov for å kritisere meg?' 'mener du virkelig det? På hvilken måte da?' osv. Ikke la ham slippe unna. I beste fall går han litt i seg selv, eller kanskje han etter hvert ikke gidder å kritisere så mye fordi han vet at det blir ubehagelig for ham å forsvare det.

Ja, du har kanskje et poeng. Jeg blir bare sliten av å tenke på det.....

Anonymkode: 6372d...e2d

[Anonym bruker]

Min er også et pertentlig petimeter. Han har i tillegg en belærende og nedlatende holdning til meg, sukker og himler med øynene om det er noe jeg gjør feil! Og det gjør jeg; hele tiden! Korrigerer på måten jeg setter inn i oppvaskmaskinen, sjekker hvilket program jeg vasker klær på, blir sur hvis jeg ikke lager mat slik han synes det skal gjøres osv osv. Han klikker hvis jeg ikke sorterer søppel grundig nok og han går igjennom søpla før den kastes. Og kjefter på meg. Jeg er så lei! Og selv om jeg prøver alt jeg kan å følge hans "regler" og oppheng blir det aldri godt nok.. 

Jeg blir trassig av det! Jeg blir sint! Jeg blir sur! Og det blir dårlig stemning! 

Vi har vært på fvk og det hjalp en kort sting. Men nå er det tilbake til det gamle igjen.. 

Har ikke noe råd til deg, desverre. Her har jeg mistet følelsene for han og jeg vurderer stadig om jeg skal orke dette for resten av mitt liv.

Anonymkode: d63bf...017

[Anonym bruker]

Oi, her føler jeg meg truffet 🙈Litt sånn som jeg oppfører meg mot mannen. Ikke nedlatende (håper jeg), det bunner bare i at jeg ønsker at han skal lære.

Eksempel: Når han lager mat så pøses det på med enten salt eller grillkrydder - her kommer jeg inn og sier at maten ikke trenger alt krydderet, da smaker jo alt bare krydder. Hvis jeg ikke korrigerer så fortsetter han jo - bør jeg la være å si noe? 

Kan det være at mannen din er som meg og ikke mener noe vondt med det? 

Anonymkode: 357d7...452

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Oi, her føler jeg meg truffet 🙈Litt sånn som jeg oppfører meg mot mannen. Ikke nedlatende (håper jeg), det bunner bare i at jeg ønsker at han skal lære.

Eksempel: Når han lager mat så pøses det på med enten salt eller grillkrydder - her kommer jeg inn og sier at maten ikke trenger alt krydderet, da smaker jo alt bare krydder. Hvis jeg ikke korrigerer så fortsetter han jo - bør jeg la være å si noe?

Kan det være at mannen din er som meg og ikke mener noe vondt med det?

Anonymkode: 357d7...452

Hvis du er sånn at du føler du må kommentere det meste av det han gjør, så har du et problem! Men hvis det kun er når han krydrer maten, så er det noe annet. Det er dritirriterende å høre om alt man gjør feil hele tiden, mens han (og sikkert du også) har drøssevis av "feil" selv. Men skulle man hengt seg opp i ALT hele tiden, så ville det blitt rimelig utrivelig. Jeg kunne ha sagt ifra til han også hver gang, men jeg gjør det ikke. Jeg orker ikke og ser ikke poenget med det. Vi er alle forskjellige, og noen ganger kan man heller tjene på å la den andre få gjøre ting på sin måte. Han mener sikkert ikke noe vondt med det, men han skjønner ikke at jeg blir så lei av det som jeg gjør. Og det er litt farlig tenker jeg.......

Anonymkode: 6372d...e2d

[Anonym bruker]

Føler med deg HI. Har det litt på samme måte. Og jeg tar imot gode råd anytime hvis det er noe jeg ikke kan og det er sagt i en skikkelig tone. Men den nedlatende holdningen og en tone som forteller at han syns jeg er verdens største idiot kan han spare seg for. Han kan også spare seg for å mase eller kritisere for ting han også gjør selv. Rot for eksempel. Han har ting OVERALT men klager på at resten av familien roter. Og gud forby om jeg skulle komme i skade for å rydde og flytte på noen av hans ting, da er helvete løs

Jeg har dessverre latt være å si noe i alt for mange år, for de gangene jeg har gjort det har det utartet seg til store krangler der jeg hver gang blir beskylt for å komme med motangrep når han jo bare er snill og god og prøver å gi meg råd. Dette har ført til at han har blitt mer og mer egoist etter som årene har gått. Men nå er det helt slutt, han slipper ikke unna med det lenger. Så får han heller bli dritt lei av at jeg blir sur, han kan velge å bo et annet sted hvis han ikke kan ta tak selv.

Anonymkode: 26596...2ab

[Luksusdyret]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du er sånn at du føler du må kommentere det meste av det han gjør, så har du et problem! Men hvis det kun er når han krydrer maten, så er det noe annet. Det er dritirriterende å høre om alt man gjør feil hele tiden, mens han (og sikkert du også) har drøssevis av "feil" selv. Men skulle man hengt seg opp i ALT hele tiden, så ville det blitt rimelig utrivelig. Jeg kunne ha sagt ifra til han også hver gang, men jeg gjør det ikke. Jeg orker ikke og ser ikke poenget med det. Vi er alle forskjellige, og noen ganger kan man heller tjene på å la den andre få gjøre ting på sin måte. Han mener sikkert ikke noe vondt med det, men han skjønner ikke at jeg blir så lei av det som jeg gjør. Og det er litt farlig tenker jeg.......

Anonymkode: 6372d...e2d

 

 

Signerer. Og hva hvis mannen LIKER mye krydder? Skal kona sette standarden for hvor mye maten skal være krydret?

[Luksusdyret]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Min er også et pertentlig petimeter. Han har i tillegg en belærende og nedlatende holdning til meg, sukker og himler med øynene om det er noe jeg gjør feil! Og det gjør jeg; hele tiden! Korrigerer på måten jeg setter inn i oppvaskmaskinen, sjekker hvilket program jeg vasker klær på, blir sur hvis jeg ikke lager mat slik han synes det skal gjøres osv osv. Han klikker hvis jeg ikke sorterer søppel grundig nok og han går igjennom søpla før den kastes. Og kjefter på meg. Jeg er så lei! Og selv om jeg prøver alt jeg kan å følge hans "regler" og oppheng blir det aldri godt nok.. 

Jeg blir trassig av det! Jeg blir sint! Jeg blir sur! Og det blir dårlig stemning! 

Vi har vært på fvk og det hjalp en kort sting. Men nå er det tilbake til det gamle igjen.. 

Har ikke noe råd til deg, desverre. Her har jeg mistet følelsene for han og jeg vurderer stadig om jeg skal orke dette for resten av mitt liv.

Anonymkode: d63bf...017

Hvis mannen hadde rotet i søpla før den ble kastet, ville jeg ha pakket tingene hans og henvist ham til å bo på søppeldynga, der han kunne grave i søpla så mye han ville. Seriøst, hvordan klarer dere å tenne på en mann som kontrollerer alt dere gjør, graver i søpla, kjefter og irettesetter?

[Superdolly]

Jeg fatter ikke at du gidder å ta i mot så mye dritt hele tiden. På absolutt alt, slik jeg forstår deg.

Jeg tror jeg hadde blitt supertrassig som en treåring og nektet å gjøre alt han kritiserer meg for: Iskaldt hus, jeg gidder ikke fyre for du bare klager på det. Ingen middag (til ham), for jeg gidder ikke lage mat når du bare klager på det. 

Og så hadde jeg nok konfrontert ham absolutt hver eneste gang han gjør noe av det han kritiserer deg for: Å jaså, jeg ser det ryker inn når du fyrer. Det er jo det du klager på når jeg fyrer, hvorfor er det greit når du gjør det?

Ikke særlig konstruktivt noe av dette, ser jeg når jeg leser det. Det er sjelden en god ide å ta igjen med samme mynt. Jeg ville nok heller endre svaret mitt og råde deg til å fortelle fyren at nå har du mistet alle de gode følelsene du en gang hadde for ham. De er drept av konstant nedlatende klaging. Og så ringe familievernkontoret. Så fikk han velge om han ville endre seg, eller om det skulle bli mekling.

Og stakkars unger, som må leve med dette hele tiden: Pappa går og hakker på mamma, både for alt hun gjør feil i huset og for alt hun gjør feil med dem og for alt de ikke er bra nok på. 

[Anonym bruker]

Jeg er sikker på at mannen din er den som vil bli dypt og oppriktig sjokkert og såret den dagen du går fra ham. Han vil nok ikke forstå hvorfor i all verden du går fra ham, og vil si at det kom som lyn fra klar himmel

 

Jeg ville sagt til ham at nå er du så lei av at han hele tiden skal hakke på deg at du vurderer å gå fra ham fordi følelsene for ham forsvinner og du ønsker heller ikke at barna skal leve sine siste år hjemme i et hjem hvor far tror det er greit å hakke på mor konstant. Si at du kan vurdere å prøve til over sommeren, men da kun hvis dere går i parterapi på familievernkontoret og han endrer disse uvanene sine. Hvis han ikke vil eller kan endre seg, da velger han skillsmisse - for INGEN har rett til å behandle sin "kjære" på en så dårlig måte. Det å gjøre dette fører til en konstant nedpsyking, og det har han ikke rett til.

 

Og til deg over her som har en mann som til og med går over søpla før du kaster den - GÅ NÅ!!!

Anonymkode: cfe41...6c0

[Anonym bruker]

Jeg føler meg skikkelig truffet her, jeg også. 

Mannen min sorterer ikke søpla, noe som resulterer i at alt går i restavfall. Jeg har sagt det til han hundre ganger, at papir går i papir, mat i mat osv, men han driter i det. Hver eneste uke flyter det over av restavfall, mens de andre dunkene har mye plass. Skal jeg ikke si i fra da?

Samme med klesvasken. Han vasker klærne feil. Han blander ull og truser. Skal jeg ikke si i fra da? 

Og vær så snill, kjære mann. Få nesa opp av ipaden og se etter 2-åringen du nettopp har sluppet ut i hagen, mens jeg lager mat. Han løper ut i veien! Men jeg maser vel bare da? Det er i alle fall det han sier til meg...

Poenget, hi, hvis du gjør en hel masse "feil," ta det til deg og prøv å endre deg. Jeg gjør i alle fall det på ting mannen jeg mener gjør feil.

Anonymkode: f4027...15a

[Anonym bruker]

På 17. mars 2017 den 15.04, MrsRiddick skrev:

 

 

Signerer. Og hva hvis mannen LIKER mye krydder? Skal kona sette standarden for hvor mye maten skal være krydret?

Ja. 

Den som ønsker minst salt og krydder, skal selvsagt sette standarden! Den andre kan krydre videre på sin EGEN tallerken. 

Anonymkode: 9c2d6...760

[Anonym bruker]

Har dere som opplever at mennene deres behandler dere sånn tenkt på hva slags forbilde dere er for barna? Hvilken standard settes for hvordan kvinner skal behandles? -Ikke respektfullt, tydeligvis.

Eller hvordan man skal tillate seg å bli snakket til/behandlet av andre.

Sønnen skal en dag bli ektemann, datteren en dag bli kone, hvordan valg lærer vi de som voksne å ta? 

og ikke kom med noe "barna ser det ikke", for Joda de ser, hører og føler det. De bare tenker at "sånn er det bare" etterhvert.

Hvis ikke den påminnelsen er nok til at mennene deres (og Evt dere) lærer seg å oppføre seg mot andre, så er det fryktelig synd. 

...Parterapi, lær dere å snakke sammen.  

Anonymkode: 8d31a...f8d