Jeg er så SLITEN!!!

[Anonym bruker]

Hvordan var forholdet når dere fikk fosterbarn?

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

[Hjertefru]

Dere MÅ gå i terapi. Hvis det ikke er et alternativ å gå.

Skjønner det med fosterbarnet, men er det riktig at du ofrer deg pga det?

Det høres ut som dere har nok med dere selv, i etterpåklokskapens navn burde dere ikke vært fosterforeldre i det hele tatt.

Før dere kommer dere i terapi må du stå opp for deg selv. Fælt å si det, men du blir behandlet respektløst av mannen fordi du lar ham gjøre det.

[Anonym bruker]

Merkelig. Har selv diskutert med bv. De sier at mamma og pappa krangler selv om vi aldri prater sammen. Barna merker det på så mye.

Tror ikke bv kjenner hele din sak da.

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

 

 

Men det gjør de altså. Jeg har ingen ting å skjule, for det er ikke slik at jeg er redd for å miste fosterbarnet. Jeg har sagt at forholdet mellom mannen og meg er veldig dårlig nå. De har sagt at det meste vil være bedre enn et brudd for barnet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Dere MÅ gå i terapi. Hvis det ikke er et alternativ å gå.

Skjønner det med fosterbarnet, men er det riktig at du ofrer deg pga det?

Det høres ut som dere har nok med dere selv, i etterpåklokskapens navn burde dere ikke vært fosterforeldre i det hele tatt.

Før dere kommer dere i terapi må du stå opp for deg selv. Fælt å si det, men du blir behandlet respektløst av mannen fordi du lar ham gjøre det.

 

Du vet ingen ting om "etterpåklokskapens navn", for du aner ikke hvordan situasjonen var da vi ble fosterforeldre. Jeg lar ham gjøre det fordi dette barnets fremtid betyr mer enn noen år av mitt liv.

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Hvordan var forholdet når dere fikk fosterbarn?

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

 

Det var bra. Selvsagt. Eller hadde vi aldri påtatt oss en slik oppgave.

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

 

Du vet ingen ting om "etterpåklokskapens navn", for du aner ikke hvordan situasjonen var da vi ble fosterforeldre. Jeg lar ham gjøre det fordi dette barnets fremtid betyr mer enn noen år av mitt liv.

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

Mener du handler helt feil. Hvor mye vet bv egentlig om hvordan du har det? Har du veiledning?

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

[Anonym bruker]

 

Det var bra. Selvsagt. Eller hadde vi aldri påtatt oss en slik oppgave.

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

Men da kan det jo bli bra igjen. Vi norske gir opp alt for lett. Når det stormer som verst så gir vi opp og løper feil vei. Gå å snakk med mannen din.

 

 

Anonymous poster hash: ae88b...35c

[Anonym bruker]

Mener du handler helt feil. Hvor mye vet bv egentlig om hvordan du har det? Har du veiledning?

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

 

 

De vet alt. Det er ikke noe mystisk i dette. Selv vil jeg gjerne gå, men for at et skadet barn skal få den stabiliteten hun har så inderlig behov for, må jeg bite tennene sammen i noen år til. Sånn er det. Jeg vil bare lære hvordan det gjøres.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Barnet lærer hvordan ett forhold er. Redd dere ødelegger henne. Synes ikke du tar ansvar her.

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

[Fru Ugle]

Det høres ut som at du føler deg presset til å holde ut dette, kun for fosterbarnets skyld. Dette er også DITT liv. Spørsmålet er egentlig: hvor mye av deg selv vil du ofre for dette barnet?

 

Det å presse deg både fysisk og psykisk til dette kan påføre deg i verste fall kroniske skader eller sykdom som kan ta ÅR å helbredes fra. Snakker av erfaring. Jeg presset meg i lang tid til å holde ut en stor psykisk belastning knyttet til en ex. (Det er mange år siden heldigvis). Det førte til mange ulike plager, blant annet ukontrollerbare oppkast, stor vektnedgang, alvorlig langvarig kvalme, angstanfall, depresjon, og til slutt kollapset jeg og fikk skader på balansenerven. Da hadde jeg presset meg i 3 år. Alt gikk rundt, alvorlig svimmelhet, synet var forstyrret, oppkast, jeg kunne ikke gå uten assistanse, osv. Det tok mange måneder før jeg ble bedre, og var preget i flere år etterpå av sykdommen. Det var helt grusomt, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært å ha et barn inne i bildet.

 

Du er NØDT til å gjøre noen endringer. Ikke vent til du kollapser, du betyr også noe midt oppe i dette!

 

Hva med å snakke med familievernkontoret alene, en prest, en psykolog? Få noen til å se DEG også.

 

Varm klem til deg ❤

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også sånn i flere år, og også et forhold som ikke føltes bra. Så jeg skilte meg for to tre år siden. Men formen ble ikke bra av det, jeg har hatt akkurat de samme plagene og svigningene i formen. Nå er jeg på aap, det snakkes om en uføregrad etterhvert. Ingen utredning gir annet svar enn generell tretthet. Så å utelukende skylde på en teit fyr, jeg vet da pokker om det er svaret.

 

Anonymous poster hash: 10ebc...22b

[Anonym bruker]

Barnet lærer hvordan ett forhold er. Redd dere ødelegger henne. Synes ikke du tar ansvar her.

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

 

 

Men de som har greie på dette sier altså at hun vil bli ødelagt dersom det hjemmet hun har nå splittes opp. 

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[nasse nøffen]

Hun kan da ikke ha godt av å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem heller? Du tror hun ikke merker noe, men det gjør hun garantert. Og hennes liv blir påvirket av hvordan dere er mot hverandre, rundt henne. 

Det å bryte opp ett hjem vil ikke være noe problem for et barn som uansett føler trygghet og omsorg av de rundt seg. Hvis dere begge er glad i henne, så kan dere videreføre oppgaven sammen, hver for dere.

 

Det å si at du skal holde ut til hun blir større, ja jeg ser den. Problemet er bare at hun blir påvirket negativt NÅ. Du er sååååå sliten, mannen din er ikke snill mot deg. Og du tror et brudd vil ødelegge for henne?

Det dere gjør hver dag, vil ødelegge!!!