Jeg er så SLITEN!!!

[Anonym bruker]

Har hatt flere veldig tøffe år. Dette skyldes først og fremst store vanskeligheter i ekteskapet, med en mann som behandler meg veldig respektløst. Problemene har vi i høyeste grad fremdeles, men av årsaker jeg ikke orker å gå inn på her så er det ikke et alternativ å gå. Ikke enda, i alle fall. 

 

Jeg er så sliten. Så sliten at jeg kjenner det som vibrasjon gjennom kroppen, og jeg føler meg nesten litt ruset - svimmel hele tiden. Hukommelsen og konsentrasjonsevnen er helt ute å kjøre. Pulsen er høy hele tiden. Det verste er at jeg aldri klarer å få hvile. Sover masse, opptil ti timer hver natt, men våkner like utslitt hver morgen.

 

Skyldes dette det samlivet jeg lever i? Er det noe å gjøre? Hva skjer dersom dette fortsetter? Er så redd for å våkne en dag og kjenne at jeg ikke orker å stå opp.

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Kanskje du skal begynne å ta ansvar for deg selv og livet ditt da...? Du er jo faktisk voksen....

Anonymous poster hash: b6553...92b

[Anonym bruker]

 

Kanskje du skal begynne å ta ansvar for deg selv og livet ditt da...? Du er jo faktisk voksen....

 

Anonymous poster hash: b6553...92b

 

 

 

Er det deilig å svare slik til noen som faktisk er ganske langt nede?

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Ganske naturlig at du har det slik. Sånn har jeg det også. Ikke samme situasjon som din, men lever et liv jeg ikke ønsker å leve. Jeg får heller ikke gjort noe med det. Er alene med barn med spesielle behov. Hver dag er et mareritt. Jeg er like utslitt hver morgen når jeg våkner.

 

Tenker at det ikke vil bli bedre før du (og jeg!) får gjort noe med livssituasjonen.

 

Anonymous poster hash: 6d14d...f96

[Anonym bruker]

 

Er det deilig å svare slik til noen som faktisk er ganske langt nede?

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

Men du vet jo hva problemet er (vanskelig samliv), men velger å ikke gjøre noe med det...?

 

Anonymous poster hash: a644b...f41

[Anonym bruker]

Men du vet jo hva problemet er (vanskelig samliv), men velger å ikke gjøre noe med det...?

 

Anonymous poster hash: a644b...f41

For et meggete svar!

 

Høres ut som du bør gå en tur til legen. Vi vet jo ikke noe om detaljene i din situasjon men det høres ut som om du er i en konstant stress-situasjon. Kroppen klarer ikke det over lengre tid. Pass på helsa di!

 

 

Anonymous poster hash: 63053...279

[Anonym bruker]

For et meggete svar!

 

Høres ut som du bør gå en tur til legen. Vi vet jo ikke noe om detaljene i din situasjon men det høres ut som om du er i en konstant stress-situasjon. Kroppen klarer ikke det over lengre tid. Pass på helsa di!

 

 

Anonymous poster hash: 63053...279

Mulig det er meggete, men likevel sant. Hun blir syk av et samliv med vansker, men vil ikke gå. Man har faktisk ansvar for egen helse.

 

Anonymous poster hash: a644b...f41

[Anonym bruker]

HI

 

Har dere barn ?

 

Anonymous poster hash: f52f6...4b9

[Anonym bruker]

Uff da. Mitt første råd er at du må stå opp for deg selv! Ikke finn deg i at mannen snakker stygt og respektløst til deg! Si til han ned en rolig tone at ha kan snakke normalt og fint til deg.Om han ikke gjør det så snu ryggen til og gjør andre ting. Lukk øyene til han innser at han ikke skal snakke stygt til deg. Ingen fortjener det. Det høres ut som om du er langt nede. Gar du noen du kan snakke med?

Klem til deg ❤

 

Anonymous poster hash: 1d172...f75

[Anonym bruker]

Du presser kroppen din hardt, HI. Før eller senere sier det stopp. Vil råde deg til å kontakte fastlegen nå. Du kan ikke fortsette å ha det slik. Klem!

 

Anonymous poster hash: dc38d...c00

[Anonym bruker]

Men du vet jo hva problemet er (vanskelig samliv), men velger å ikke gjøre noe med det...?

 

Anonymous poster hash: a644b...f41

 

 

Jeg kan ikke. Av grunner jeg ikke ønsker å utbrodere her.

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Mulig det er meggete, men likevel sant. Hun blir syk av et samliv med vansker, men vil ikke gå. Man har faktisk ansvar for egen helse.

 

Anonymous poster hash: a644b...f41

 

Det er sant. Problemet er at jeg har ansvar for en del andre ting også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Det jeg egentlig lurer på er: Finnes det en måte å lære seg å leve med en slik situasjon på?

 

HI

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Nei. Det går ikke ann å leve sånn. Du kommer til å gå på en smell. Det er helseskadelig å leve kvern lengre tid med en sånn type stress... 😕

 

Anonymous poster hash: 1d172...f75

[Anonym bruker]

 

Det er sant. Problemet er at jeg har ansvar for en del andre ting også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

Så det andre ansvaret du har kan du kun ta vare på hvis du er sammen med denne mannen?

 

Greier du å ta vare på disse tingene hvis du blir sykmeldt? Er det bedre at du ødelegger helsen din og samfunnet betaler for hverdagen din fordi du ikke tar ansvar for eget liv?

 

Jeg er konstant sliten selv, men pga kronisk sykdom, full jobb, sjonglering med eks-mann angående barn, og opprettholde et godt samliv med nåværende mann. Men jeg har endret på mange ting jeg kan i eget liv for at det skal bedre seg. Jeg er ansvarlig for mitt eget liv.

 

Anonymous poster hash: f50ec...8bb

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i den vibrasjonen i kroppen. Først er det som om det skyller kaldt vann over hele meg så vibrerer jeg innvendig.

Lurte på om det var angst, nerver, sykdom eller et virus.

Har vært gjennom to helvetes år med enorme psykiske påkjenninger.

Jeg har bare stått i det og egentlig taklet det greit.... helt til jeg ikke taklet det mer. Nå er jeg helt totalt utslitt.

Ble sykemeldt i Desember og det er som om kroppen har klappet helt sammen. Ingenting fungerer. Og selvom jeg er konstant trøtt så sliter jeg med søvnforstyrrelser.

I tillegg har jeg hatt masse sykdom. Virus og betennelser. Gått på antibiotika to ganger. Har generelt ganske stygge blodprøver. Kroppen min virker ikke lengre.

Aner ikke når jeg kommer til å føle meg bedre. Jeg får bare ta tiden til hjelp.

 

Ta vare på deg selv.

 

Anonymous poster hash: 9e6fa...1c8

[Anonym bruker]

Så det andre ansvaret du har kan du kun ta vare på hvis du er sammen med denne mannen?

 

Greier du å ta vare på disse tingene hvis du blir sykmeldt? Er det bedre at du ødelegger helsen din og samfunnet betaler for hverdagen din fordi du ikke tar ansvar for eget liv?

 

Jeg er konstant sliten selv, men pga kronisk sykdom, full jobb, sjonglering med eks-mann angående barn, og opprettholde et godt samliv med nåværende mann. Men jeg har endret på mange ting jeg kan i eget liv for at det skal bedre seg. Jeg er ansvarlig for mitt eget liv.

 

Anonymous poster hash: f50ec...8bb

 

 

Ja, slik er det. Det ansvaret avhenger av at jeg lever med denne mannen. Hadde det vært opp til meg, så hadde jeg forlatt ham og startet mitt eget liv. Men konsekvensen for en uskyldig tredjepart vil bli så stor at det er en umulighet.

 

HI

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i den vibrasjonen i kroppen. Først er det som om det skyller kaldt vann over hele meg så vibrerer jeg innvendig.

Lurte på om det var angst, nerver, sykdom eller et virus.

Har vært gjennom to helvetes år med enorme psykiske påkjenninger.

Jeg har bare stått i det og egentlig taklet det greit.... helt til jeg ikke taklet det mer. Nå er jeg helt totalt utslitt.

Ble sykemeldt i Desember og det er som om kroppen har klappet helt sammen. Ingenting fungerer. Og selvom jeg er konstant trøtt så sliter jeg med søvnforstyrrelser.

I tillegg har jeg hatt masse sykdom. Virus og betennelser. Gått på antibiotika to ganger. Har generelt ganske stygge blodprøver. Kroppen min virker ikke lengre.

Aner ikke når jeg kommer til å føle meg bedre. Jeg får bare ta tiden til hjelp.

 

Ta vare på deg selv.

 

Anonymous poster hash: 9e6fa...1c8

 

Takk for svar. Dette høres ille ut, og jeg vil selvsagt unngå at det samme skjer meg. Men så er saken den at jeg har ansvar for et barn (fosterbarn) som har store tilknytningstraumer. Barnet er antakelig skadet for livet, men et stabilt hjem og stabile, pålitelige voksne kan antakelig hjelpe mye. Og det finnes ikke noe alternativ. Virkelig finnes ikke. Ingen andre vil ta over dette ansvaret. Da er institusjon eneste alternativ. Og det vil være katastrofalt. Jeg er nødt til å holde ut i noen år til.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

 

Takk for svar. Dette høres ille ut, og jeg vil selvsagt unngå at det samme skjer meg. Men så er saken den at jeg har ansvar for et barn (fosterbarn) som har store tilknytningstraumer. Barnet er antakelig skadet for livet, men et stabilt hjem og stabile, pålitelige voksne kan antakelig hjelpe mye. Og det finnes ikke noe alternativ. Virkelig finnes ikke. Ingen andre vil ta over dette ansvaret. Da er institusjon eneste alternativ. Og det vil være katastrofalt. Jeg er nødt til å holde ut i noen år til.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

Men er det bra for barnet å leve slik som nå, med at han behandler deg respektløst og at du er så sliten? Hvis du flytter fra mannen din, kan du ikke ta fosterbarnet med? Evt. ha delt omsorg /samvær?

 

Anonymous poster hash: 81c4b...21f

[Anonym bruker]

Men er det bra for barnet å leve slik som nå, med at han behandler deg respektløst og at du er så sliten? Hvis du flytter fra mannen din, kan du ikke ta fosterbarnet med? Evt. ha delt omsorg /samvær?

 

Anonymous poster hash: 81c4b...21f

 

 

Det er muligens ikke ideelt for barnet, nei - men alternativet er veldig mye verre.  Han er ikke respektløs mot meg mens barnet er til stede, forresten. 

 

Det er hevet over all tvil at et brudd vil være veldig skadelig for barnet. Dette er et barn med virkelig store skader, som allerede har opplevd at et fosterhjem har gitt opp. Stabilitet er alfa og omega nå.  Og jeg har uansett ingen mulighet til å ta meg av barnet alene. Ikke mannen min heller. 

 

Jeg ønsker bare å vite hvordan jeg kan leve med dette i noen år til, uten å bryte sammen. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

 

Jeg kan ikke. Av grunner jeg ikke ønsker å utbrodere her.

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

Jo du kan!! Jeg klarte min nye kjæreste klarte ig det av tøffe grunner. DU KAN!!

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

[Anonym bruker]

 

Det er muligens ikke ideelt for barnet, nei - men alternativet er veldig mye verre. Han er ikke respektløs mot meg mens barnet er til stede, forresten.

 

Det er hevet over all tvil at et brudd vil være veldig skadelig for barnet. Dette er et barn med virkelig store skader, som allerede har opplevd at et fosterhjem har gitt opp. Stabilitet er alfa og omega nå. Og jeg har uansett ingen mulighet til å ta meg av barnet alene. Ikke mannen min heller.

 

Jeg ønsker bare å vite hvordan jeg kan leve med dette i noen år til, uten å bryte sammen.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

Snakke mer sammen? Gå i parterapi? Vet han hvordan du har det og hva du reagerer på?

 

 

Anonymous poster hash: 81c4b...21f

[Anonym bruker]

 

Det er muligens ikke ideelt for barnet, nei - men alternativet er veldig mye verre. Han er ikke respektløs mot meg mens barnet er til stede, forresten.

 

Det er hevet over all tvil at et brudd vil være veldig skadelig for barnet. Dette er et barn med virkelig store skader, som allerede har opplevd at et fosterhjem har gitt opp. Stabilitet er alfa og omega nå. Og jeg har uansett ingen mulighet til å ta meg av barnet alene. Ikke mannen min heller.

 

Jeg ønsker bare å vite hvordan jeg kan leve med dette i noen år til, uten å bryte sammen.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

Dette er skadelig for barnet. Hvorfor ikke alene?

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

[Anonym bruker]

Dette er skadelig for barnet. Hvorfor ikke alene?

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c

 

 

Akkurat det er det ikke noe poeng å diskutere her. Jeg har snakket inngående med barnevernet om dette, og de er soleklare på at det verste som kan skje barnet nå er at hjemmet oppløses. Jeg klarer ikke barnet alene fordi det er ekstremt krevende, egentlig for mye for oss slik det er nå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90237...0ed

[Anonym bruker]

Merkelig. Har selv diskutert med bv. De sier at mamma og pappa krangler selv om vi aldri prater sammen. Barna merker det på så mye.

Tror ikke bv kjenner hele din sak da.

 

Anonymous poster hash: 897dd...67c