Er dette grunnlag for å gå?

[Anonym bruker]

Jeg vurderer å gå fra mannen min, men vet ikke om grunnene er gode nok. Jeg føler det er vanskelig å sette ting i perspektiv når man går oppi det hele tiden. Har forsøkt utrolig mange ganger å foreslå terapi, men det gidder han ikke.

Vi er totalt forskjellige. Jeg liker å være ute med barna, ha det ryddig og rent, er opptatt av hygiene og at rutinene følges der både for voksne og barn, liker å ha oversikt og kontroll over økonomien gjennom planlegging, liker å ha barna mest mulig hjemme og korte dager i bhg og opptatt av helsen min gjennom trening og kosthold. Jeg er på mange måter vanskelig å bo sammen med fordi jeg har høye krav til hvordan ting skal være og vil at disse kravene skal følges for det går utover humøret mitt dersom det ikke gjør det. Kravene syns jeg selvfølgelig er rimelige, men det er ikke dermed sagt at de egentlig er det. Noen av kravene der det er uenighet er:

Bad/dusj av barna, hver andre eller tredje dag

Klipping av negler hos barna, en gang i uken

Tannpuss hos barna, to ganger om dagen

Kosthold hos barna, trenger ikke godteri pga alder og skal primært spise mat laget fra bunnen av.

Egen hygiene eller hygiene generelt for voksne, dusj/vask daglig og vaske håret hver andre tredje dag, pusse tenner to ganger per dag uten å drikke brus etterpå, skifte klær med jevne mellomrom og undertøy daglig

Utetid, bør være ute minst en time daglig når barna ikke er i bhg eller er syke

Husvask, en gang i uken og støvsuge minimum to ganger i uken

Generelt være tilstede og aktiv med barna mens de er våkne og hjemme.

 

Min mann derimot har helt annet syn på dette. Han liker å være inne, hele tiden og alltid. Han blir sur og grinete bare jeg foreslår å være ute. Han vil sitte hele dagen foran pc eller tv for å spille eller glane på kassa. Han har aldri klippet negler på barna og bader dem kun 50% av gangene jeg virkelig krever at det skal gjøres. 90% av gangene bader eller dusjer jeg dem. Han har ingen oversikt over økonomien og har derfor ikke bankkort eller kredittkort lenger fordi han misbrukte det og pådro oss stor gjeld. Likevel er han rask med p dra kortet for småting og tull som gjør at jeg aldri får fulgt noe budsjett. Han er veldig opptatt av at barna skal passe inn i hans rutiner og ikke omvendt, dette resulterer i mye hyl og skrik. Han skal gjøre et prinsipp ut av alt. Det gjelder f.eks hvis vi skal dusje om morningen så skal han alltid dusje før han skifter på barna og han dusjer i en evighet. Jeg pleier også å dusje, men skifter på dem først og gir dem en yoghurt eller en brødskive så de har noe å gjøre mens de venter. Han nekter også å stå opp med barna før 7.30 fordi han mener det er for tidlig. Da prøver han å få dem til å sove igjen istedenfor. Det gjør de aldri og dette ender også med hyl og skrik.

Han mener at barna fint kan spise ferdigmat og så fort jeg er ute av huset og ikke har lagt frem og sagt hva de skal ha blir det grandiosa eller annen drittmat.

Vi har muligheten til å ha barna en del hjemme, men han skal alltid levere så tidlig som mulig og hente så sent han kan fordi han mener barna har godt av å prøve seg i bhg, dette er jeg helt uenig i da vi får hjem sure og slitne barn. Han er også en omsorgsfull og snill pappa, problemet er bare at det kun er når han selv gidder. Han vil aldri gå ut med barna eller la dem få bestemme litt, alt skal gå på hans premisser. Helst ønsker han at barna kan gjøre det han gjør: ligge på sofaen foran TVen, drikke brus og spise ferdigmat.

Dette er også et problem i vårt forhold. Han spiser veldig mye og veldig usunt, trener aldri og går som sagt ikke ut. Han er derfor svært overvektig og ikke spesielt attraktiv for meg. Sex er derfor ganske utelukket, også på grunn av dårlig hygiene fra hans kant, så han klager selvfølgelig på dette. Jeg skjønner det er kjipt å ikke få sex, men hvem orker det da?

Han er veldig mye sur og grinete så det er en del småkrangling og diskusjoner gjennom dagen.

 

Og til dere som alltid skriver i tråder her inne at de ikke skjønner hvor man finner slike menn: Han var ikke slik før vi fikk barn, han har vært hos lege og er frisk og ja, han har sine gode sider også.

 

Jeg trenger litt veiledning og råd her siden mannen nekter terapi. Krever jeg for mye og er urimelig? Hvor kan jeg senke kravene?

 

Nå sliter jeg meg ut med å prøve å holde forholdet gående samtidig som jeg skal holde orden på alt annet også med barn og husarbeid siden mannen ikke gjør sitt. Jeg vet det hadde vært lettere å være alene fordi mannen har vært bortreist flere ganger og da går alt mye bedre.

 

Anonymous poster hash: e0812...a0b

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna? Har du vurdert familievernkontoret?

 

Anonymous poster hash: d2bf1...d2b

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna? Har du vurdert familievernkontoret?

 

Anonymous poster hash: d2bf1...d2b

De er 1 og 3. Har foreslått og bestilt time en gang. Han nektet.

 

Anonymous poster hash: e0812...a0b

[Anonym bruker]

Du høres firkantet og rigid ut, mannen din som en latsabb....

 

Dere har begge like stor grunn til å gå.

 

Til din nye mann bør du ha klar en kontrakt med alle de reglene du ramser opp i innlegget ditt. Hjelpes....🙈

 

Anonymous poster hash: 5b50f...adc

[Anonym bruker]

Kan utdype litt hva jeg reagerer på ved deg og dine rigide regler: pusse tenner uten å drikke brus etterpå...står du brudvakt på kjøkkenet etterpå? Eller kjefter du på mannen din hvis han drikker brus etter tannpuss? Du kan passe på deg, men mannen din er et voksent menneske og du kan ikke endre ham eller bestemme over ham.

 

Og dusj hver dag, med hårvask hver andre/tredje dag...hjelpes, hva hvis det av og til er dusj og hårvask hver dag, eller dusj og hårvask annenhver dag? Har du krysseskjema for å ha kontroll på det?

 

Klipping av negler på barna fast en dag i uken...klipp etter behov! Negler vokser ikke like fort hele året.

 

Ingen dør av en Grandiosa i ny og ne.

 

...for å nevne noe.

 

Anonymous poster hash: 5b50f...adc

[Anonym bruker]

Du høres firkantet og rigid ut, mannen din som en latsabb....

 

Dere har begge like stor grunn til å gå.

 

Til din nye mann bør du ha klar en kontrakt med alle de reglene du ramser opp i innlegget ditt. Hjelpes....🙈

 

Anonymous poster hash: 5b50f...adc

Jeg kan være ganske sløv som type, men dette var da virkelig ikke mye regler? Pusse tenner to ganger om dagen er vel ganske basic for eksempel?

 

 

Anonymous poster hash: 1ad99...fc4

[Anonym bruker]

Dere virker veldig forskjellige. Helt ærlig, så kunne jeg ikke levd med noen av dere.

Dere bør kanskje prøve å finne et kompromiss/en middelvei sammen, mellom det du vil og det han vil. Men hvis begge er like sta og stri på at det er de som har rett, så er jo det vanskelig.

Tenk litt på hva du kan justere deg litt på, man kan ikke overstyre et annet menneske i ett og alt. Hvis du kan fire litt på kravene og reglene, så kanskje han kan justere seg litt også.

 

Anonymous poster hash: dd5a1...c22

[Anonym bruker]

Jeg tenker;

Gi han et ultimatum. Og gi deg selv også et ultimatum.

Si til han og deg selv at dette skal bli bedre ellers så må jeg går fra han. Dette er ditt liv også. Ikke la det bli ødelagt for en mann som er sur og grinete. Tenk hvor mye du angrer på det i senere tid. Tenk om du sitter på samme plass om 5 år og ting har fortsatt ikke blitt bedre? Tenk på hvis du hadde gått fra ham hvor bedre det hadde vært for deg selv?

 

Jeg hadde selv det samme problemet. Vi var veldig enige i begynnelsen om hvordan ting skulle være, men etter hvert så ble det "for mye" for han... orket ingenting og sakte men sikkert døde alt ut...

nå er vi skilt og har vært det i 5 år. Barna har det så mye bedre og ikke minst jeg!

Han har også fått en ny kjæreste og jeg ser på han at han også er veldig lykkeligere med sitt nye livet. Alle har fått det bedre. Jeg har da slev datet litt og kost meg med sex med flere og bare nyter livet, reiser mer på vennine tur og har reist alene. Barna er hos meg i 8 dager og hos han i 7 dager. De forteller masse hva de har gjort i helgen med han og da er det alt fra dyreparker til å gå på ski.

 

Et ultimatum, det er det DU trenger!

 

Anonymous poster hash: 83129...eba

[Anonym bruker]

Kan utdype litt hva jeg reagerer på ved deg og dine rigide regler: pusse tenner uten å drikke brus etterpå...står du brudvakt på kjøkkenet etterpå? Eller kjefter du på mannen din hvis han drikker brus etter tannpuss? Du kan passe på deg, men mannen din er et voksent menneske og du kan ikke endre ham eller bestemme over ham.

 

Og dusj hver dag, med hårvask hver andre/tredje dag...hjelpes, hva hvis det av og til er dusj og hårvask hver dag, eller dusj og hårvask annenhver dag? Har du krysseskjema for å ha kontroll på det?

 

Klipping av negler på barna fast en dag i uken...klipp etter behov! Negler vokser ikke like fort hele året.

 

Ingen dør av en Grandiosa i ny og ne.

 

...for å nevne noe.

 

Anonymous poster hash: 5b50f...adc

Nei, står ikke brusvakt. Mannen drikker fort 1-2 liter brus om natten. Det får han bare gjøre, men mannen har gitt barna brus etter tannpuss og det er ikke greit for meg. Disse reglene er ikke nedskrevet eller uttalt til min mann, men det er noe jeg forventer.

Jeg forventer at voksne mennesker dusjer eller vasker seg hver dag. Det er ikke få dager mannen har luktet vondt eller gått med fett hår. Det er ikke bare av hensyn til meg, men han skal være et forbilde for barna og en ok kollega å omgås på jobb.

Det er mulig det med neglklipp, men her har det vært behov for å gjøre det ukentlig.

Det er ikke snakk om en grandiosa i ny og ne. Jeg jobber kveld mer enn 50% av tiden, noe som resulterer i drittmat flere ganger i uken hvis jeg ikke legger frem mat og skriver fremgangsmåte.

 

Anonymous poster hash: e0812...a0b

[Anonym bruker]

Det er vel ingen som må ha et "grunnlag" for å gå? Det er jo til syvende og sist bare du/dere som kan vurdere om livet er best å leve sammen eller hver for dere! Hadde mannen din skrevet tilsvarende innlegg hadde også hans syn på saken kommmet fram. Gjennom det du skriver leser jeg om to motpoler av noen mennesker som skal prøve å leve sammen. Med så små barn er hverdagen utfordrende uansett. I mitt hide må dere møtes et sted på midten; nå virket det som om dere framprovoserer det verste i hverandre. Mye av det du mener er etter mitt syn fornuftig og sunt, mens andre ting er rigid og unødvendig (som "brusnekt" og negleklipping). Mannen evner mer å slappe av, men har dratt det for langt den andre veien.. Hva gjør dere når barna blir eldre og vil ha sitt å si??

 

Anonymous poster hash: 822a6...1d6

[Mamma_til_2]

Jeg hadde blitt sprø av og bo med deg og hadde nok demonstrert litt ekstra bare for og gjøre det!, dvs barna hadde fått ferdigmat, slippet og klippe negler ( det trengs ikke en gang i uken) jeg hadde glatt latt være og dusje en dag eller 2, det er greit med regler med hallo du kan ikke detaljstyre alt når du er på j8bb da får du finne deg en annen jobb.

[Anonym bruker]

Er enig i dine krav, men måten du skriver på gir meg et inntrykk av at du er en detaljstyrende bitch å bo med.

 

Hadde heller ikke giddet å bo med den mannen du beskriver.

 

Hvordan kan to så forskjellige mennesker kaste seg ut i den galskapen å få barn sammen?

Hvorfor fikk du barn med han i utgangspunktet? Var du desperat?

 

Anonymous poster hash: 16572...7ce

[*Miss Marple*]

Jeg hadde ærlig talt ikke orket å bo med noen av dere!

 

Snakk om å være i hver sin ende av skalaen. Hvordan fant dere sammen, egentlig?

[Anonym bruker]

Tror du har slike regler nå kun for å vise eksempler på hva dere er uenige i, og når han ikke evner å skjønne at slik er livet med barn, må du på en måte overkompensere andre veien.

 

jeg kjenner meg igjen i situasjonen da min mann er veldig lik din med unntak av økonomien. Jeg har klart å tilpasse meg og det blir lettere når ungene blir større. mannen min mener ungene kan pusse tennene selv feks. mens jeg mener vi må pusse dem til de er 10-12 år 

 

Om det er en dealbreaker er det kun du som kan finne ut av. For dette har med følelsene din å gjøre. jeg tenkte på å gå mye før, men synes det er letter nå. Tror slike forskjeller betyr MYE mer når ungene er små. 

 

Uansett stor klem til deg!

Anonymous poster hash: 6fc78...57c

[Anonym bruker]

Ultimatum! Parterapi eller kast han ut. Hadde ikke orket å leve med en slik uhygienisk latsabb.

 

Anonymous poster hash: ce416...75b

[Anonym bruker]

Jeg synes de reglene du remser opp stort sett er normale, men det er måten du skriver på som får deg til å virke som svært rigid og vanskelig. Men, mannen din hadde heller ikke jeg orket å forholde meg til, til tross for at jeg er mye mer avslappet enn deg. Dere virker som motpoler som dessverre har endt opp sammen.

Anonymous poster hash: 795a7...caf

[Fru Ugle]

Forhold handler om gjensidig respekt for hverandre, også når man ser ulikt på ting. Det høres ut som at du krever mye respekt fra mannen din, opprettholdelse av dine regler, det meste skal foregå på dine premisser, mens du glemmer å respektere han. Man får aldri et godt forhold ved å kjøre over med masse regler hvis den andre ikke er med på det. Det sier seg selv? Du må definitivt senke kravene dine, du høres veldig rigid ut, streng. Lite rom for hverdagens spontanitet eller hvile. Alt må ha en plan. Blir sliten av å lese kravene dine.

 

- Ferdigmat er helt ok en gang i blant. La mannen din få ordne det innimellom uten å overhause han med hvor dårlig det er.

- Hvorfor må barna dusje om morgenen hvis mannen din liker å dusje først, i tillegg lenge? Dusj de kvelden før, problem løst! Og annen hver dag?? Det syns jeg ikke er nødvendig med så små barn, med mindre det er sommer og de blir møkkete.

- Du kan ikke bestemme eller kontrollere hvor ofte andre skal vaske seg eller bytte klær, dette er en privat sak. Hvis du synes mannen din har et problem m hygiene, kan man selvfølgelig si ifra på en høflig måte at nå lukter du litt, kanskje du kan ta en dusj? Også for å opprettholde sex-livet. Har aldri opplevd at noen endrer hygiene-mønsteret sitt drastisk etter å gå inn i i et forhold, med mindre det er snakk om sykdom. Kanskje han er deprimert?

- Negler klippes vel ved behov? Har ikke noe skjema som skal følges, i dag er det mandag, da MÅ negler klippes?!

-Hvis mannen din ikke liker å være ute, mens du gjør det, går det ikke an å la han få ansvaret med inne-aktiviteter sammen m barna? Og så går du ut m de. Masing om noe han ikke liker har jo ingen verdens ting for seg.,,, gi slipp på å prøve å tvinge han til noe han ikke liker! Da blir alt så mye lettere.

- Dere må virkelig snakke sammen, hør hva HAN synes, uten å fordømme han eller angripe han. Senk skuldrene dine litt, og prøv å møt hverandre på midten. Aksepter at du ikke kan få igjennom alle kravene dine...tenk tilbake hva det var med han du ble tiltrukket av da du møtte han? Finn tilbake litt av romantikken dere imellom. Livet består av mere enn å vaske og holde huset i perfekt stand til enhver tid.

 

Hvis du ønsker å få samlivet til å fungere igjen, er det første viktigste steget å innse at DU OGSÅ MÅ FORANDRE DEG, og være villig til det, ellers blir det dårlige mønsteret deres opprettholdt.

 

Lykke til! ❤

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å svare på det dere spør om.

 

Før vi fikk barn var vi sammen i mange år. Han var masse ute sammen med meg og vi gjorde ting sammen. Han var opptatt av å se ordentlig ut, dusjet og prøvde å spise sunt. Vi begynte sammen å lage ordentlig mat fordi han var opptatt av det. Vi hadde det veldig fint sammen og planla barn lenge. Vi snakket derfor også mye om oppdragelse, hva som var viktig i forhold til barn og helse osv. Alt så ut til å være veldig riktig. Da jeg ble gravid derimot begynte han å endre seg. Plutselig ville han ikke være noe særlig ute, han skulle ikke gjøre husarbeid, sluttet å bry seg om hvordan han så ut og satt mye av tiden foran skjermen. Jeg vet ikke hvorfor og jeg sa at dette kunne han ikke holde på med da barnet kom. Barnet kom nå til verden med en del oppstartsproblemer. Han meldte seg helt ut. Han som stort sett var hjemme kom aldri på besøk på sykehuset, dro ut på byen, reiste bort langhelger, dro på fester osv. Dette holdt han på med frem til eldste var nesten et år og han skulle i permisjon. Jeg ga han et ultimatum om at han enten tok seg sammen eller så kom jeg til å gå. Han skjerpet seg en stund. I permisjonen gikk det ok bortsett fra at det skortet litt på mat, klær og alt husarbeidet falt på meg, men han innså nok litt hva jeg hadde gjort det året som hadde passert. Han ble derfor flinkere en stund og det gikk bra mellom oss. Han begynte etterhvert i jobb igjen og jeg fortsatte med jobb. Barnet begynte i bhg etter en stund. Da begynte problemene igjen. Han deltok ikke på noe med barnet og ville ha det lengst mulig i bhg. Han ga totalt blanke i husarbeid, økonomi og hygiene. Jeg ble gravid med yngste og oppdaget rundt samme tid at han hadde pådratt oss en masse kredittgjeld. Jeg tok opp dette og ba han om å ta seg sammen. Han bestemte selv å legge bort kortene og legge ansvaret for økonomien over på meg. Da satt jeg plutselig med alt det økonomiske ansvaret, husarbeidet, jobben, eldstemann og yngste i magen alene. Han meldte seg helt ut og var kun på jobb for så å komme hjem til en skjerm. Han tok seg kun av eldste hvis jeg var på jobb (var delvis sykemeldt på grunn av risikosvangerskap). Sånn var det hele graviditeten og barseltiden med yngste ble like tung som med eldste. Mye sykdom, flere døgn på sykehus, kolikk, refluks, astma og mere til. Nå satt jeg plutselig med to barn og alt ansvaret. Jeg var likevel hjemme i permisjon mente han. Han fortsatte med sitt. Det ble igjen litt bedre da han var i permisjon med yngste, men nå som vi begge er i jobb igjen faller alt på meg, han sitter foran skjermen og gjør kun akkurat det han må når han må hvis han gidder. Det er jeg som må ta det aller meste og samtidig må krangle med mannen for å få han til å bidra. Han på sin side mener selvfølgelig at jeg er helt urimelig og stiller for høye krav. Foreslo derfor terapi, men dette nekter han å stille på og mener vi ikke trenger det.

 

Anonymous poster hash: e0812...a0b

[Anonym bruker]

Jeg mener dere har nok grunnlag for å gå fra hverandre, hvis det nå er sånn at du trenger en bekreftelse på det. Ikke fordi han nødvendigvis er så ille eller ikke har potensiale til å bli god nok (enig i at det trengs endringer, men man trenger ikke være en perfekt forelder), men fordi dere er for forskjellige. Tviler på at dette kommer til å fungere.

 

Her er det også jeg som gjør det meste med barna, men jeg er ikke i nærheten av det regimet du beskriver. De har det helt fint.

Anonymous poster hash: 0d7a0...998

[Anonym bruker]

Det var en stor endring i oppførsel. Kan han være deprimert? Har han vært hos legen? Kanskje et besøk hos fastlegen er stedet å begynne?

 

Anonymous poster hash: ce416...75b

[Anonym bruker]

Forhold handler om gjensidig respekt for hverandre, også når man ser ulikt på ting. Det høres ut som at du krever mye respekt fra mannen din, opprettholdelse av dine regler, det meste skal foregå på dine premisser, mens du glemmer å respektere han. Man får aldri et godt forhold ved å kjøre over med masse regler hvis den andre ikke er med på det. Det sier seg selv? Du må definitivt senke kravene dine, du høres veldig rigid ut, streng. Lite rom for hverdagens spontanitet eller hvile. Alt må ha en plan. Blir sliten av å lese kravene dine.

 

- Ferdigmat er helt ok en gang i blant. La mannen din få ordne det innimellom uten å overhause han med hvor dårlig det er.

- Hvorfor må barna dusje om morgenen hvis mannen din liker å dusje først, i tillegg lenge? Dusj de kvelden før, problem løst! Og annen hver dag?? Det syns jeg ikke er nødvendig med så små barn, med mindre det er sommer og de blir møkkete.

- Du kan ikke bestemme eller kontrollere hvor ofte andre skal vaske seg eller bytte klær, dette er en privat sak. Hvis du synes mannen din har et problem m hygiene, kan man selvfølgelig si ifra på en høflig måte at nå lukter du litt, kanskje du kan ta en dusj? Også for å opprettholde sex-livet. Har aldri opplevd at noen endrer hygiene-mønsteret sitt drastisk etter å gå inn i i et forhold, med mindre det er snakk om sykdom. Kanskje han er deprimert?

- Negler klippes vel ved behov? Har ikke noe skjema som skal følges, i dag er det mandag, da MÅ negler klippes?!

-Hvis mannen din ikke liker å være ute, mens du gjør det, går det ikke an å la han få ansvaret med inne-aktiviteter sammen m barna? Og så går du ut m de. Masing om noe han ikke liker har jo ingen verdens ting for seg.,,, gi slipp på å prøve å tvinge han til noe han ikke liker! Da blir alt så mye lettere.

- Dere må virkelig snakke sammen, hør hva HAN synes, uten å fordømme han eller angripe han. Senk skuldrene dine litt, og prøv å møt hverandre på midten. Aksepter at du ikke kan få igjennom alle kravene dine...tenk tilbake hva det var med han du ble tiltrukket av da du møtte han? Finn tilbake litt av romantikken dere imellom. Livet består av mere enn å vaske og holde huset i perfekt stand til enhver tid.

 

Hvis du ønsker å få samlivet til å fungere igjen, er det første viktigste steget å innse at DU OGSÅ MÅ FORANDRE DEG, og være villig til det, ellers blir det dårlige mønsteret deres opprettholdt.

 

Lykke til! ❤

Jeg er borte 2-4 kvelder i uken så det blir mer enn litt ferdigmat. Barna dusjer ikke om morningen, men bader om kvelden 2-3 dager i uken, men siden de er såpass små (i hvert fall minstemann) så må han være under oppsyn mens vi dusjer og derfor syns jeg det bør være et minimum at de får litt mat og en ren bleie før mannen dusjer i 30 minutter. Jeg blander meg aldri i dusj eller klesskift med mannen, men har heller ikke sex med en som ikke dusjer, skifter klær og undertøy med jevne mellomrom. Det forventer han.

Neglene må klippes en gang i uken her. Gjør det selv også. Mannen har som sagt aldri klippet negler på noen av barna, så det er i hvert fall ikke noe han kan klage på.

Han må ikke være ute med barna, men jeg syns det er rett og rimelig at man er ute med barna sine en gang om dagen. Av inneaktiviteter er det eneste han gjør å se på tv eller spille. Det syns jeg ikke små barn trenger å gjøre flere timer om dagen. Han gidder ikke finne på ting med barna inne for det er kjedelig.

Jeg vet at jeg også må endre meg, men har ikke tid eller overskudd til å prøve å få oversikt over hva det er. Får aldri tid til å puste ut og se hva som må endres.

 

Anonymous poster hash: e0812...a0b

[Superdolly]

Jeg tror du får såpass mye motbør på grunn av måten du skriver på. Du ramser opp regler som om du har skrevet din egen lovbok for familien. Jeg skjønner at du ikke har gjort det altså. Reglene dine, eller forventningene, er helt innenfor det normale synes jeg. Å opprettholde normal hygiene både for voksne og barn er ikke mye forlangt. Heller ikke synes jeg det er mye forlangt at en pappa skal rive seg løs fra pc/tv/mobil av og til og gi barna oppmerksomhet. 

 

Jeg er faktisk litt forbauset over at han får så mye støtte, når jeg leser hva du skriver om ham. Du beskriver en mann som konsekvent prioriterer seg selv foran barna, som nekter dem å stå opp før han mener det er greit, som nekter å følge opp et greit kosthold for barna, som nekter å følge opp normal hygiene for barna og seg selv, som synes det er helt greit å gi barna brus etter tannpuss eller som driter i tannpuss.

 

Jeg hadde bestilt nok en time på familievernkontoret, informert ham om tid og sted og sagt at det var hans siste sjans. Nektet han å møte, ville jeg sagt at da er denne timen til mekling for nå gidder ikke jeg mer.

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å svare på det dere spør om.

 

Før vi fikk barn var vi sammen i mange år. Han var masse ute sammen med meg og vi gjorde ting sammen. Han var opptatt av å se ordentlig ut, dusjet og prøvde å spise sunt. Vi begynte sammen å lage ordentlig mat fordi han var opptatt av det. Vi hadde det veldig fint sammen og planla barn lenge. Vi snakket derfor også mye om oppdragelse, hva som var viktig i forhold til barn og helse osv. Alt så ut til å være veldig riktig. Da jeg ble gravid derimot begynte han å endre seg. Plutselig ville han ikke være noe særlig ute, han skulle ikke gjøre husarbeid, sluttet å bry seg om hvordan han så ut og satt mye av tiden foran skjermen. Jeg vet ikke hvorfor og jeg sa at dette kunne han ikke holde på med da barnet kom. Barnet kom nå til verden med en del oppstartsproblemer. Han meldte seg helt ut. Han som stort sett var hjemme kom aldri på besøk på sykehuset, dro ut på byen, reiste bort langhelger, dro på fester osv. Dette holdt han på med frem til eldste var nesten et år og han skulle i permisjon. Jeg ga han et ultimatum om at han enten tok seg sammen eller så kom jeg til å gå. Han skjerpet seg en stund. I permisjonen gikk det ok bortsett fra at det skortet litt på mat, klær og alt husarbeidet falt på meg, men han innså nok litt hva jeg hadde gjort det året som hadde passert. Han ble derfor flinkere en stund og det gikk bra mellom oss. Han begynte etterhvert i jobb igjen og jeg fortsatte med jobb. Barnet begynte i bhg etter en stund. Da begynte problemene igjen. Han deltok ikke på noe med barnet og ville ha det lengst mulig i bhg. Han ga totalt blanke i husarbeid, økonomi og hygiene. Jeg ble gravid med yngste og oppdaget rundt samme tid at han hadde pådratt oss en masse kredittgjeld. Jeg tok opp dette og ba han om å ta seg sammen. Han bestemte selv å legge bort kortene og legge ansvaret for økonomien over på meg. Da satt jeg plutselig med alt det økonomiske ansvaret, husarbeidet, jobben, eldstemann og yngste i magen alene. Han meldte seg helt ut og var kun på jobb for så å komme hjem til en skjerm. Han tok seg kun av eldste hvis jeg var på jobb (var delvis sykemeldt på grunn av risikosvangerskap). Sånn var det hele graviditeten og barseltiden med yngste ble like tung som med eldste. Mye sykdom, flere døgn på sykehus, kolikk, refluks, astma og mere til. Nå satt jeg plutselig med to barn og alt ansvaret. Jeg var likevel hjemme i permisjon mente han. Han fortsatte med sitt. Det ble igjen litt bedre da han var i permisjon med yngste, men nå som vi begge er i jobb igjen faller alt på meg, han sitter foran skjermen og gjør kun akkurat det han må når han må hvis han gidder. Det er jeg som må ta det aller meste og samtidig må krangle med mannen for å få han til å bidra. Han på sin side mener selvfølgelig at jeg er helt urimelig og stiller for høye krav. Foreslo derfor terapi, men dette nekter han å stille på og mener vi ikke trenger det.

 

Anonymous poster hash: e0812...a0b

Vet det hadde blitt er langt innlegg, men hvorfor ikke skrive disse tingene i hovedinnlegget? Det er ganske typisk her inne at når man ikke får uforbeholden støtte i et innlegg, så kommer alle forklaringene etterpå! Ut fra det du skriver nå, så høres jo mannen deprimert ut. Noen menn blir faktisk helt overveldet når de får barn. Kvinner også selvsagt, men vi har et helt annet forhold til den nyfødte og blir nødt til å ta grep fra starten hvis barnet i det hele tatt skal overleve. Kan det tenkes at han har føltyper seg hjelpesløs og tafatt i starten, og at du har prøvd å hjelpe med regelverket ditt? Så har det gått andre veien i stedet? Ta dere en tur til fvk, der får dere sortert litt☺

 

Anonymous poster hash: 822a6...1d6

[PRobert]

Det der er jo helt normale "regler", selvfølgelig vasker man seg selv og ungene, selvfølgelig spiser man ikke pizza 2-4 dager i uka HVER uke osv.

 

Jeg hadde ikke giddet en så tafatt mann, hva er vitsen? Han er jo bare et irritasjonsmoment.

[Anonym bruker]

Vet det hadde blitt er langt innlegg, men hvorfor ikke skrive disse tingene i hovedinnlegget? Det er ganske typisk her inne at når man ikke får uforbeholden støtte i et innlegg, så kommer alle forklaringene etterpå! Ut fra det du skriver nå, så høres jo mannen deprimert ut. Noen menn blir faktisk helt overveldet når de får barn. Kvinner også selvsagt, men vi har et helt annet forhold til den nyfødte og blir nødt til å ta grep fra starten hvis barnet i det hele tatt skal overleve. Kan det tenkes at han har føltyper seg hjelpesløs og tafatt i starten, og at du har prøvd å hjelpe med regelverket ditt? Så har det gått andre veien i stedet? Ta dere en tur til fvk, der får dere sortert litt☺

 

Anonymous poster hash: 822a6...1d6

Jeg syns hovedinnlegget ble langt nok. Problemene startet ikke i går, men har gått over flere år. Jeg har forsøkt fvk og terapi der, men han nekter. Kommer ingen vei. Han har vært hos lege flere ganger i forbindelse med overvekten og har da sagt han skal fortelle om andre eventuelle ting som plager han også, men han mener det ikke er noe. Jeg får ikke gjort noe mer.

 

Anonymous poster hash: e0812...a0b