Hva tenker dere om å få barn nr5?

[Anonym bruker]

 

Jeg har 4 barn, hvor 3 er felles med mannen. Mannen har ingen barn utennom våre tre.

Vi er gode foreldre og har mye å gi barna. Jeg vil si vi er en lykkelig, men til tider hektisk familie...Som det lett blir med barn i hus i det heletatt.

 

Da jeg fikk sistemann for 2 år siden så trodde jeg at vi var ferdige med å få barn.

Men det gikk ikke lang tid før jeg kjente at det var jeg ikke.

Ungene har flere ganger kommet å spurt om vi ikke snart skal få en ny baby, som jo er koselig det, men jeg har ikke noe svar å gi.

Jeg spør det om vi ikke er nok i familien nå? Men de er ikke enig.

Hvorpå jeg sier at jeg tror ikke det kommer flere babyer nå, vi er jo tross alt en så fin familie vi som er.

Og de er jo enig i det.

 

Mannen vil overhodet ikke ha flere barn, han ville ikke ha flere enn to, men så klarte jeg å argumentere så godt for sistemann.

Jeg har ingen gode argumenter for et barn til, og vil i hans øyne bli stilt til veggs.

Han elsker ungene sine, er en fantastisk far og stefar, men han mistrives så enormt med spebarnsperioden at det er direkte avskrekkende for ham.

Jeg kan jo ikke si at han ikke skal tenke på det, at jeg skal ta den biten alene, for det blir helt feil det også.

Nå har jeg prøvd så godt jeg kan å klare det alle meste selv med minsten, stå opp om netter (som det har vært mye av), ikke klage over noe, ikke presse på ham noe egentlig.

 

Heh, nå høres det ut som han er en dårlig babypappa, men det er han ikke, han er tvert om svært god, rolig og tålmodig, og leser baby enormt bra.

Men han blir så sliten og deprimert og eneste lyspunkt er at unger blir større. SÅ blir barna 1,5år, så syns han at de kan stoppe i utvikling litt, for han lesker den alderen.

Er forsåvidt enig, babytiden er ikke den beste tiden. De er søte og deilige som fy, men det krever hud og hår...Som jeg kan gi, siden det er kun en viss periode i livet.

Men når de kommer over året, begynner å bli små folk, med egne meninger, fakter, humor, og man bare ser en person som blomstrer, nei det er bare så fantastisk å få være med å ta del i.

 

Så blir de større, og krever ujevnt, men tritt. Hver alder har sin sjarm, og sine utfordringer.

Men småbarnsperioden, barnehageårene, syns jeg er så behagelige. Alt føles så riktig i den tiden.

Jeg trives så enormt godt som mor, til barn i alle aldre, men spesielt til de minste (sikkert fordi jeg har vært gjennom det 4 ganger og føler meg så trygg som omsorgsperson til den aldersgruppen).

Jeg klarer rett å slett ikke se for meg at jeg aldri mer skal ha en liten å ta meg av.

 

Hadde vi ikke hatt kapasitet, resurser som tid, plass og penger til flere barn så måtte jeg bare oversett ønsket mitt.

Og vi er ikke de mest velstående, eller har mest plass, men vi har nok til de vi har og kanskje en til.

Derfor klarer jeg ikke slippe tanken, jeg klarer ikke slå meg til ro.

Jeg er evig takknemlig for de jeg har og ingen kan vell ønske seg mer, men så gjør jeg nå det. Uten at jeg føler jeg skal kalles utakknemlig av den grunn.

 

Så nå tenker jeg så det knaker, jeg skal bruke fram til høsten å virkelig tenke over dette, før jeg på alvor tar det opp med mannen, eller lar være. For jeg må finne ut hva jeg vil. Finner jeg ut at jeg virkelig vil ha et barn til og mannen ikke vil ja da er jo ikke det noe å diskutere, i lengden ihevrtfal, og jeg må slå meg til ro med det.

 

Håper en dag uansett et barn til eller ikke, at jeg klarer å kjenne på den følelsen at det er nok, vi er fulltalige, å at jeg ikke vil ha en lengsel etter flere barn.

Men er så redd for å endre opp som moren min, med et ønske om et barn til, men ikke ha muligehten.

Hun har 3 barn, mistet et fjerde barn i uke 19 av svangerskapet, og ønsket seg alltid et barn til.

Det blir jo en annerledes situasjon da.

 

Men det som også er en veldig viktig faktor for meg, er at vi nesten ikke ha familie, bortsett fra min mor, så har jeg en bror og konen med et barn, og min mann har en mor som bor flere timers reise fra oss, og en søster som bor enda lengre borte.

Det er kun min mo vi egentlig treffer, så poenget er at vi har så liten familie, og jeg ser så enormt tryggheten og viktigheten av familie rundt deg, og av den grunn alene ønsker jeg en storfamilie.

 

Anonymous poster hash: 1d712...1bc

NEI

 

Anonymous poster hash: 31133...43c