Hva tenker dere om å få barn nr5?

[Anonym bruker]

Jeg har 4 barn, hvor 3 er  felles med mannen. Mannen har ingen barn utennom våre tre.

Vi er gode foreldre og har mye å gi barna. Jeg vil si vi er en lykkelig, men til tider hektisk familie...Som det lett blir med barn i hus i det heletatt.

 

Da jeg fikk sistemann for 2 år siden så trodde jeg at vi var ferdige med å få barn.

Men det gikk ikke lang tid før jeg kjente at det var jeg ikke. 

Ungene har flere ganger kommet å spurt om vi ikke snart skal få en ny baby, som jo er koselig det, men jeg har ikke noe svar å gi.

Jeg spør det om vi ikke er nok i familien nå? Men de er ikke enig.

Hvorpå jeg sier at jeg tror ikke det kommer flere babyer nå, vi er jo tross alt en så fin familie vi som er.

Og de er jo enig i det. 

 

Mannen vil overhodet ikke ha flere barn, han ville ikke ha flere enn to, men så klarte jeg å argumentere så godt for sistemann.

Jeg har ingen gode argumenter for et barn til, og vil i hans øyne bli stilt til veggs.

Han elsker ungene sine, er en fantastisk far og stefar, men han mistrives så enormt med spebarnsperioden at det er direkte avskrekkende for ham.

Jeg kan jo ikke si at han ikke skal tenke på det, at jeg skal ta den biten alene, for det blir helt feil det også.

Nå har jeg prøvd så godt jeg kan å klare det alle meste selv med minsten, stå opp om netter (som det har vært mye av), ikke klage over noe, ikke presse på ham noe egentlig.

 

Heh, nå høres det ut som han er en dårlig babypappa, men det er han ikke, han er tvert om svært god, rolig og tålmodig, og leser baby enormt bra.

Men han blir så sliten og deprimert og eneste lyspunkt er at unger blir større. SÅ blir barna 1,5år, så syns han at de kan stoppe i utvikling litt, for han lesker den alderen.

Er forsåvidt enig, babytiden er ikke den beste tiden. De er søte og deilige som fy, men det krever hud og hår...Som jeg kan gi, siden det er kun en viss periode i livet.

Men når de kommer over året, begynner å bli små folk, med egne meninger, fakter, humor, og man bare ser en person som blomstrer, nei det er bare så fantastisk å få være med å ta del i.

 

Så blir de større, og krever ujevnt, men tritt. Hver alder har sin sjarm, og sine utfordringer.

Men småbarnsperioden, barnehageårene, syns jeg er så behagelige. Alt føles så riktig i den tiden.

Jeg trives så enormt godt som mor, til barn i alle aldre, men spesielt til de minste (sikkert fordi jeg har vært gjennom det 4 ganger og føler meg så trygg som omsorgsperson til den aldersgruppen).

Jeg klarer rett å slett ikke se for meg at jeg aldri mer skal ha en liten å ta meg av.

 

Hadde vi ikke hatt kapasitet, resurser som tid, plass og penger til flere barn så måtte jeg bare oversett ønsket mitt.

Og vi er ikke de mest velstående, eller har mest plass, men vi har nok til de vi har og kanskje en til.

Derfor klarer jeg ikke slippe tanken, jeg klarer ikke slå meg til ro.

Jeg er evig takknemlig for de jeg har og ingen kan vell ønske seg mer, men så gjør jeg nå det. Uten at jeg føler jeg skal kalles utakknemlig av den grunn.

 

Så nå tenker jeg så det knaker, jeg skal bruke fram til høsten å virkelig tenke over dette, før jeg på alvor tar det opp med mannen, eller lar være. For jeg må finne ut hva jeg vil. Finner jeg ut at jeg virkelig vil ha et barn til og mannen ikke vil ja da er jo ikke det noe å diskutere, i lengden ihevrtfal, og jeg må slå meg til ro med det.

 

Håper en dag uansett et barn til eller ikke, at jeg klarer å kjenne på den følelsen at det er nok, vi er fulltalige, å at jeg ikke vil ha en lengsel etter flere barn.

Men er så redd for å endre opp som moren min, med et ønske om et barn til, men ikke ha muligehten.

Hun har 3 barn, mistet et fjerde barn i uke 19 av svangerskapet, og ønsket seg alltid et barn til.

Det blir jo en annerledes situasjon da.

 

Men det som også er en veldig viktig faktor for meg, er at vi nesten ikke ha familie, bortsett fra min mor, så har jeg en bror og konen med et barn, og min mann har en mor som bor flere timers reise fra oss, og en søster som bor enda lengre borte.

Det er kun min mo vi egentlig treffer, så poenget er at vi har så liten familie, og jeg ser så enormt tryggheten og viktigheten av familie rundt deg, og av den grunn alene ønsker jeg en storfamilie.

Anonymous poster hash: 1d712...1bc

[Anonym bruker]

Gjør det som er rett for dere 😊

 

Anonymous poster hash: adc66...9f8

[Anonym bruker]

Kjenner en familie med 5 barn. Jeg synes det er imponerende at noen tørr, men husk at dere blir lagt merke til. Her kommenteres det at ungene deres har få eller ingen fritidsaktiviteter, mangler litt ski/skøyter etc, moren har vært på aap i perioder men orker enda flere unger osv osv Samfunnet dømmer dessverre

 

Anonymous poster hash: 5fbd5...0c7

[Anonym bruker]

Vi har 5 stk, forskjellen fra 4 til 5 har vi ikke merket noe til annet enn at babyen selvsagt krever mat til sine tider. Når hun blir så gammel at hun følger våre måltider så er det samme om vi er 6 eller 7 rundt bordet. Klær må vaskes om det er 6 eller 7 som bor her.

 

Vi har 16 år mellom eldste og yngste så det er lite aktiviteter som kræsjer. Noen må vente litt før eller etter fotballtrening før de kommer seg til eller fra, men det er bagateller. Hvis en har struktur og kapasitet til det så sier jeg go for it! 😊

 

Anonymous poster hash: 869f2...2ee

[Anonym bruker]

Jeg hadde lyst på fire. Så kom nummer 3 som holdt på å dø i fødsel og risikerte å få alvorlige skader. Heldigvis gikk alt bra og han er frisk i dag. Jeg tør ikke få nummer fire i frykt for at noe kan gå galt.

 

Anonymous poster hash: b8ca9...020

[Anonym bruker]

Tenk litt over hva dette ønsket egentlig innebærer. Mangler det noen hjemme hos dere - sånn egentlig? Jeg har fire barn selv, og kan jo med hånden på hjertet si at det virkelig er hektiske hverdager og enormt mye som skal følges opp. To på barneskolen, en på ungdomskole og en på vgs. Ønsket om et barn til tror jeg kanskje har med "ur-instinkt" å gjøre? Vi er jo skapt for å formere oss, og hos noen er kanskje dette instinktet sterkere enn andre. Jeg ser liksom ingen "grunn" til å skulle få barn nummer fem. Barn er dyrt, og jeg må jo si at det av og til stikker litt i samvittigheten når økonomien ikke strekker til alt vi skulle ønske - og som vi kunne fått til med f.eks bare to barn. Vi har så vi klarer oss og ungene lider ingen nød, men en ferie i året er det vi klarer, og heller ikke utenlands hvert år. Vi er aldri på påskeferie eller vinterferie eller slike ting. Bare en Oslotur som inkluderer reise, mat, noen "attraksjoner" og litt shopping er mer enn nok for hva vi kan få til "på sparket".

Ungene har aktiviteter og trenger jo utstyr og nye klær flere ganger i året. Vi har heller ingen "velstående" besteforeldre f.eks, så ingen som skjemmer bort barna eller bidrar til at de kan få ekstra opplevelser osv.

Jeg angrer selvfølgelig ikke på at jeg fikk så mange, men for hvert barn blir det flere som må dele på godene. Jeg ville virkelig tenkt meg ekstremt godt om før jeg gikk for nummer fem.

Man skal jo aldri ta sorgene på forskudd, men en risikovurdering burde bli tatt når man allerede har en så stor "belastning" som fire barn. Det er ingen selvfølge at barn blir født friske.

Jeg synes heller ikke det er riktig å "presse" mannen sin til enda fler når dere faktisk har fire stykker til sammen nå. Jeg forstår sorgen til de som må stoppe med et barn, for jeg synes søsken er viktig. Men dere har allerede en stor barneflokk.

Hvis du slutter å "vanne" dette barneønsket så vil det forsvinne etterhvert. Det blir litt som en kjærlighetssorg.

 

 

Anonymous poster hash: 28409...fe9

[Anonym bruker]

Og ikke minst - små barn blir også store. Man kan ikke bare kjøre på med unger for å ikke lenger ha små å ta seg av. Småbarnsperioden er easy-pisi i forhold til når de blir eldre. De krever så mye mer, på en annen måte.og husk at du allerede skal igjennom det hele fire ganger.

 

Anonymous poster hash: 28409...fe9

[Anonym bruker]

Og ikke minst - små barn blir også store. Man kan ikke bare kjøre på med unger for å ikke lenger ha små å ta seg av. Småbarnsperioden er easy-pisi i forhold til når de blir eldre. De krever så mye mer, på en annen måte.og husk at du allerede skal igjennom det hele fire ganger.

 

Anonymous poster hash: 28409...fe9

Jeg vet, eldste er 20 og nest eldste er 13. Og ja, det er selvfølgelig enklest når der er yngre. Men jeg liker alle aldre.

 

Anonymous poster hash: 1d712...1bc

[Anonym bruker]

Tenk litt over hva dette ønsket egentlig innebærer. Mangler det noen hjemme hos dere - sånn egentlig? Jeg har fire barn selv, og kan jo med hånden på hjertet si at det virkelig er hektiske hverdager og enormt mye som skal følges opp. To på barneskolen, en på ungdomskole og en på vgs. Ønsket om et barn til tror jeg kanskje har med "ur-instinkt" å gjøre? Vi er jo skapt for å formere oss, og hos noen er kanskje dette instinktet sterkere enn andre. Jeg ser liksom ingen "grunn" til å skulle få barn nummer fem. Barn er dyrt, og jeg må jo si at det av og til stikker litt i samvittigheten når økonomien ikke strekker til alt vi skulle ønske - og som vi kunne fått til med f.eks bare to barn. Vi har så vi klarer oss og ungene lider ingen nød, men en ferie i året er det vi klarer, og heller ikke utenlands hvert år. Vi er aldri på påskeferie eller vinterferie eller slike ting. Bare en Oslotur som inkluderer reise, mat, noen "attraksjoner" og litt shopping er mer enn nok for hva vi kan få til "på sparket".

Ungene har aktiviteter og trenger jo utstyr og nye klær flere ganger i året. Vi har heller ingen "velstående" besteforeldre f.eks, så ingen som skjemmer bort barna eller bidrar til at de kan få ekstra opplevelser osv.

Jeg angrer selvfølgelig ikke på at jeg fikk så mange, men for hvert barn blir det flere som må dele på godene. Jeg ville virkelig tenkt meg ekstremt godt om før jeg gikk for nummer fem.

Man skal jo aldri ta sorgene på forskudd, men en risikovurdering burde bli tatt når man allerede har en så stor "belastning" som fire barn. Det er ingen selvfølge at barn blir født friske.

Jeg synes heller ikke det er riktig å "presse" mannen sin til enda fler når dere faktisk har fire stykker til sammen nå. Jeg forstår sorgen til de som må stoppe med et barn, for jeg synes søsken er viktig. Men dere har allerede en stor barneflokk.

Hvis du slutter å "vanne" dette barneønsket så vil det forsvinne etterhvert. Det blir litt som en kjærlighetssorg.

 

 

Anonymous poster hash: 28409...fe9

Hi her.

Jeg setter veldig prsi på denne tilbakemeldingen som var både informativ og veformulert. Og selvfølgelig veldig nyttig.

Alt du nevner ser jeg jo absolutt.

Men jeg ser også mye positivt med stor familie.

Men vi er jo selvfølgelig en stor familie da, det kan jeg ikke diskutere meg fra,

 

Slik det er nå så er det bare en storferie i året, og ekstra stas når ungen fyller 10 og 13 år. Da gjør vi noe spesielt.

Vi har alltid bare hatt en ferie i året, vi har aldri brydd oss om hverken påske eller vinterferie. Da reiser vi til ungenes farmor og er der heller, så det er vell en slags ferie.

Men vi får alltid til en god lang, ferie i året. Nå blir jo ikke eldstemann med lengre, da han er 20. Så selv om jeg nå har 4 barn, så har jeg 3 "barn", som skal følges opp.

Eldstemann er med og hjelper han også, å det blir satt veldig pris på. Så vi har egentlig sjeldent merket noe til de veldig hektiske hverdagene da ungene har 1 fritidsaktvitet hver (unntatt minste som er 2), og om de ikke har noe genuint ønske om flere aktiviteter så blir det med den ene, for ungene skal faktisk ikke måtte haste avgårde til alt mulig. Vi har snakket mye om dette og er veldig enige at det beste (syns vi) er at ungene har en ting de elsker å holde på med, og konsentrerer seg om det. Det blir mye avhopp hvis ikke. Og da blir jo også tiden veldig knapp. 

Men tanken er at de skal få prøve seg om de absolutt vil. Og de eldste har prøvd andre ting, men holder seg til en aktivitet. De vil heller ha tid til å være med venner, leke ute, rett å slett være barn også.

 

Ungene mangler ikke noe. Selvfølgelig vil mange si at siden ingen av ungene våre ha ski, så mangler det, Men vi foreldre kommer begge fra familier som aldri har gått på ski, eller det vil si...Familien min prøvde å ta oss søsken med på ski da vi var små, men ingen av oss likte det. Selv om vi var flere ganger. 

Dette er gjerne hårreisende for mange av dere her inne, men vi er ingen ski familie, men vi går mye på skøyter. Og ungene har alle fått hver sin nye sykkel til den rette alder. Noe gjenbruk har vi selvfølgelig, men ikke noe som merkes som et savn.

Men egentlig lite som går ti gjenbruk da vi har gitt det meste vekk ettersom ungene har vokst fra det.

 

Men når det kommer til det å presse mannen, så her jeg 110% eng med deg. Tanken min er ikke å presse mannen, det vil ikke komme noe godt utav det. det er mer å høre å snakke om det å se om vi kan enes.  HVis ikke så slutter jeg å vanne tanken

 

Anonymous poster hash: 1d712...1bc

[Anonym bruker]

Har du 4 barn har du en stor familie syns jeg😊 Jeg er enebarn og fikk fire fordi jeg ville ha familie som deg. Og med alle 4 føler jeg at familien er stor❤️

 

Anonymous poster hash: 4a326...a29

[Anonym bruker]

Ja, det er mange fordeler med å være stor familie også! ❤ Og når jeg ramset opp utfordringene ved å ha mange så var det ikke meninga å glemme det positive altså. Fikk ikke med meg at du hadde såpass store barn fra før, eldstemann er jo voksen, og selv om de er barna våre for alltid så er det jo noe med den daglige oppfølgingen.

Vi har heller aldri vært noen skifamilie, så det skal du IKKE skamme deg for! Vokste også opp med foreldre som ikke var spesielt aktive på den fronten, men skøyter sto vi ganske mye på.

Ungene mine har stort sett hatt ski, men det er ikke hvert år de har stått. Og med de relativt dårlige vintrene vi har hatt her på Østlandet de siste åra så blir det jo nesten bortkasta å kjøpe masse utstyr for at det skal brukes i et par uker.

De aker mye da.

 

Slik jeg ser det så er det vel kanskje dette med at mannen din ikke ønsker flere som er det største "hinderet" i din situasjon.

Vi tok liksom en sånn sluttsamtale vi, etter siste barn. Fikk bare lufta alle tanker og følelser. Jeg syntes også det var en liten sorg og ikke skulle ha flere, men med årene så har den sorgen blitt mindre og mindre. Og mannen er sterilisert nå, så da er jo saken grei 😉

 

 

Anonymous poster hash: 28409...fe9

[Anonym bruker]

Det er sant at samfunnet dømmer.

Har man over 4 barn, så tilhører man jo helst en sekt har jeg oppfatning av. Man er ihvertfall veldig religiøs, eller svært uforsiktig med prevensjon og altfor glad i sengekos... Folk har mange rare tanker.

 

Jeg er kanskje litt dømmende selv også. Ikke mot to foreldre som er sammen og har mange barn. Er det veldig mange barn, som over 7 så lurer jeg også på om det er religion med i bildet, men det er ikke mer enn at jeg tenker tanken. Så lenge forledrene tar seg av ungene på en god måte er jo det fint og greit det.

Men derimot så lurer jeg litt på de som får unger med mange forskjellige menn, vandrer fra den ene partner til den andre. 

Jeg vil jo tro at ingen planlegger det skal bli sånn. Men Når en 5 barn med 5 forskjellige så burde det vel ha stoppet en plass?

 

Kjenner ei som har vært gravid like mange ganger som det hun har hatt forhold. Hun har 5 barn, med 5 forskjellige, men har hatt 9 partnere og har enten spontanabortert eller tatt abort de andre gangene. Hennes unnskyldning har alltid vært at hun aldri får tid til å begynne med p-piller før hun er gravid.

Nå sitter hun igjen alene, med 4 barn, hun har et barn i fosterhjem  fordi hun ikke klarer å ta seg av det da denne ungen krever mer enn de andre.

 

Det syns jeg ikke er greit. Ikke når det går utover ungene på den måten, at de må i fosterhjem. Og alle ungene har hver sin far, hvert sitt andre hjem å forholde seg til og moren er like uvenner med alle fedrene. Men hun er en god mor, det skal sies.

Anonymous poster hash: 1d712...1bc

[Anonym bruker]

Mannen din vil ikke ha flere, så svaret gir seg jo selv..

Å splitte opp familien for å få en baby med en som vil ha barn med deg vil jeg si er egoistisk når du er lykkelig med den familien du har nå..

 

Anonymous poster hash: f9b98...efa

[Anonym bruker]

Mannen din ønsker ikke flere barn, og synes den første tiden er grusom?

 

Vanskelig å se at det finnes gode argument for å få flere barn da.

 

Høres rett og slett som gambling med ekteskapet.

 

Anonymous poster hash: 6e3d1...f15

[Mostly Harmless]

Jeg tenker dere må være enige. Jeg ønsket meg to barn, men kunne nok gått med på tre dersom mannen hadde ønsket det svært sterk. Men hvis det så hadde gått noen år, og så kom han og begynte å argumentere for nummer fire, hadde jeg faktisk følt meg tråkket på.

 

Han var raus med deg angående nummer tre. Nå er det din tur til å være raus. Hvis du skal lufte tanken om nummer fire, bør du gjøre det svært ydmykt. Ikke noe argumentering med at babytiden går fort og han vil elske barnet når det først er der, for alt dette vet en tre-(fire-)barnspappa og han ønsker seg likevel ikke flere barn.

Endret 11. mars 2017 av Mostly Harmless

[Anonym bruker]

Hvis mannen ikke vil ha flere sier det seg selv at det er på tide å stoppe. Han har allerede strukket seg langt med å gå med på nr 3/4.

 

Anonymous poster hash: 57859...5cb

[sug lut]

Galimatias.

[Anonym bruker]

Vi har 4 barn. Jeg ønsker meg et til,men mannen vil ikke. Det har jeg forsonet meg med. Men er akkurat blitt 30 år,så jeg håper at mannen ombestemmer seg i løpet av de neste 10 årene. Ellers vil jeg nok alltid føle jeg fikk et barn for lite.

 

Anonymous poster hash: bcbb2...4c4

[Anonym bruker]

Vi får se. Jeg skal ta det opp med ham til høsten. Jeg skal først tenke gjennom skikkelig nøye alt for min egen del, så ta det opp. Og da ikke nødvendigvis for å få nr4/5... Men for å snakke om det sammen, for jeg syns det virket som en god ting å gjøre, snakke gjennom det for begges del.

 

Jeg føler meg ikke egoistisk, jeg tvinger ikke på mannen min noe barn, men jeg har et ønske om et, og jeg ønsker at vi som par, som foreldre kan snakke gjennom dette å enes, enten om det ene eller det andre.

For skal vi ha flere barn (les: et barn) så kan det ikke vente for lenge, så vi må finne ut virkelig finne ut hva vi tenker.

 

Han spøker mye om det han også, at vi skal få et barn til, men slik det er så vet jeg ikke om han gjør det for han vet jeg ønsker, og syns det er litt festlig å trekke i meg, eller om han faktisk tenker på det selv.

 

Anonymous poster hash: 1d712...1bc

[Nyttårs barn]

Hva med de barna dere har, får de sertifikat, hva med konfirmasjon og om de vil studere et år i utlandet eller noe slikt?

Det koster penger å ha barn HI, tviler ikke på at dere har masse kjærlighet å gi altså

[Anonym bruker]

Hva med de barna dere har, får de sertifikat, hva med konfirmasjon og om de vil studere et år i utlandet eller noe slikt?

Det koster penger å ha barn HI, tviler ikke på at dere har masse kjærlighet å gi altså

Ville også tenkt litt over dette. Konfirmasjoner, lappen, studier...er alltid fint å kunne hjelpe barna sine videre i livet også.

 

Anonymous poster hash: 28409...fe9

[Anonym bruker]

Hva med de barna dere har, får de sertifikat, hva med konfirmasjon og om de vil studere et år i utlandet eller noe slikt?

Det koster penger å ha barn HI, tviler ikke på at dere har masse kjærlighet å gi altså

 

Hi her.

 

Det meste er selvfølgelig tenkt over. Selv syns jeg det er rart om man har 4 barn  og ønsker flere at folk i det heletatt tenker at ting ikke er gjennomtenkt.

For meg sier det seg selv. 

Om man har et barn, så vet man det krever, for hvert barn man får jo mer ser vi de krever, som helhet og hver enkel.

 

Nå er ikke dette noe rettet mot deg Nyttårsbarn, men jeg svarer bare alle som faktisk tenker dette.

Jeg forstår jo at det er en tanke en lett tenker når det er snakk om store barneflokker, for det er jo dem som ikke tenker over det, eller som kanskje ikke bryr seg.

 

Jeg tror jeg har tenkt over det meste, jeg skriver tror, for det jeg ikke vet vet jeg jo ikke, men ettersom jeg har fire barn og en som er voksen, så har vi sett at det krever. Vi er heller ikke ukjente for sykdom og lidelser. I perioder er det sykehusinnleggelse, og eldstemann har kommet seg gjennom barneårene og ungdomsårene svært preget av ADHD med tett oppfølging. Så ja vi vet, vi har opplevd, men vi er også svært resurssterke, selv om vi ikke har stor familie, eller ikke er veldig rike.

Men selvfølgelig, det vil jo være noe helt annet om vi hadde fått et barn som virkelig krevde, og det vet vi ikke. Og dette er egentlig mitt største argument for meg selv å ikke få flere. Nettopp pga at vi har flere barn å ta oss av, og jeg vet at det ville blitt for lite tid til alle da.

 

Når det gjelder at ungene skal ha alt mulig av materielle goder, så er jeg litt så som så på hva jeg tenker om det. Er det et slik samfunn vi vil leve i hvor ungene skal få sydd svære puter under armene å ikke lære av oss foreldre å ordne å skaffe ting selv?

For det er det jeg føler mange ønsker å gjøre, i beste mening, selvfølgelig, men så sees ikke konsekvensene av dette før det er for sent. Og alle vil ikke lide under det, men noen gjør det.

 

Selvfølgelig sakla alle unene få konfimere seg om de ønsker, og selvfølgelig skal de få en fin fering.

Det er ikke der det ligger.

De skal også få sertifikatet, alle sammen, om de er 4 eller 5. Men dette er ikke noe jeg i utgangspuket ville dekket for dem, men nå arvet jeg den del penger etter min far for litt tid tilbake, og da blir dette en gave til konfirmasjonen fra ham, til alle.

Og de får sparepenger, som er deres til å bruke når de er 18år, selv om jeg skulle ønske det kunne være 20årsgrense på det.

Men studietur til utlandet?

Der setter jeg foten ned altså, det får da være grenser.

Det er ikke en selvfølgelig at foreldre skal dekke,  dette er luksus på høyt nivå.

De jeg kjenner som har gjort det, har ikke fått dekket dette av foreldre, men tatt opp studielån og stipend, det er også noe med å bli bevist valgene sine, å kjempe for noe selv. Får man dette i hendene så er det jammen ikke sikkert man setter pris på det.

Som foreldre har jeg lært meg dette, at man kan ikke bare gi og gi og gi, de skal stå på egne bein en dag.

 

Selv har jeg hatt foreldre som har hatt penger, men jeg har aldri fått mer enn nødvendig, de hadde aldri dekket slike ting for meg. Jeg har kommet hit jeg er i dag nettopp pga at jeg har måtte finne ut av mye av de økonomiske tingene selv. Men råd og støtte var det nok av. 

 

Anonymous poster hash: 1d712...1bc

[Anonym bruker]

Tenker nei!Mannen ville ikke sist gang og han vil i alle fall ikke nå.Svaret gir seg selv her!

 

Anonymous poster hash: 139bf...689

[Nyttårs barn]

Jeg er enig i at barn ikke skal få alt opp i hendene, og at de selv må gjøre en innsats.

Men vi lever i et samfunn hvor mange har svært mye penger og det er ikke alltid så lett å være den som ikke har det som andre har.

Det er jo helt vanlig at 18 åringer får en bruktbil av foreldrene sine f.eks.

Jeg sier ikke at dette er noe som bør gjøres, men det er altså ikke uvanlig i dag.

Mange får hjelp om de ønsker å ta et studieår i utlandet, eller om de vil ta opp fag for å komme inn på et krevende studie.

Nesten alle jenter får bunad. and the list goes on..

 

Det er heller ikke så lett å få seg jobb for ungdom i dag, er kamp om de jobbene som ikke krever noe utdannelse har jeg inntrykk av. I min ungdomstid ble jobbene nesten slengt etter dem som ville ha seg ekstrajobb.

Endret 14. mars 2017 av Nyttårs barn

[soleia]

 

Mannen vil overhodet ikke ha flere barn, han ville ikke ha flere enn to, men så klarte jeg å argumentere så godt for sistemann.

 

- Der har du svaret ditt, og då betyr det ikkje noko kva andre på internett meinar. 

Endret 14. mars 2017 av soleia