Å bli forlatt

[Anonym bruker]

Du og barn skal flytte og far bo i deres felles hjem?

 

Anonymous poster hash: fc761...901

Hun skriver jo at han eier huset

 

Anonymous poster hash: b8d95...ba7

[Anonym bruker]

Du og barn skal flytte og far bo i deres felles hjem?

 

Anonymous poster hash: fc761...901

Ja jeg og barna skal flytte. Han eier huset vi bor i nå.

 

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

[Anonym bruker]

 

Det er nok som du sier, at han er så bestemt for å beskytte seg. Han er nok redd jeg skal såre han igjen, og at jeg ikke blir noe bedre. Det gjør så utrolig vondt å tenke på, at jeg har såret den personen jeg er mest glad i her i verden (foruten barna) såppas at han er redd for å fortsette etter forhold med meg. 

 

Han er helt fast bestemt på å flytte ja. "Flytter ikke du, flytter jeg". Han eier huset, så det er jo ikke aktuelt at han flytter. Skulle ønske han var åpen og klar for å bo sammen frem til parterapien. Men nå har vi bodd annen hver gang i huset han eier med ungene, også bodd hos foreldrene våre. Dette skjedde dagen han la frem han var helt ferdig. Det er så sårt og vondt at det ikke går ann å gi det en sjanse. Men han er nok helt mett, og har virkelig fått nok. Begynner jo å innse det mer og mer, samtidig som jeg blir mer og mer sint jo mer jeg tenker på det. For hvordan går det ann å snu sånn på dagen? 

 

Tenkt det samme angående parterapien, at han vil være med. Føler heller ikke han er 100% sikker på hva han egentlig vil framover, men tenker at det å flytte er det beste akkurat nå. Han sier han blir med, men at det helt sikkert ikke kommer til å hjelpe. Han sier også at han kanskje angrer på dette, men at det går tiden vise, og at det er det rette akkurat NÅ. Men jeg føler det at så fort jeg kommer ut av dette huset, så blir forholdet vanskeligere å jobbe med? Eller tror du det kan ha en positiv virkning? At vi blir mer selvstendige vær for oss, føler på eventuelt savn og at familieliv fremfor de "riktige følelsene" er mer rett? 

 

Forstår hva du mener, men så vanskelig å ikke bli hengende i det. Tenker på dette døgnet rundt. Drømmer om det til og med. Prøver komme med ting som kan hjelpe, og unnskylde meg for ting som har vært. Han veit nå hvor lei meg jeg er for det her og at jeg nå gjør alt for å ordne opp i psyken min og hverdagen. Men skal prøve la det slippe litt, la han være i fred og finne på ting med venninner. Prøve akseptere, og jobbe ut i fra hvordan situasjonen er i dag og framover. 

 

Prøver ikke være i offerrollen, for jeg ser så ufattelig god hva jeg har gjort og ikke gjort det siste året. Ser helt klart feilene mine og hva som burde vært gjort annerledes. Man vet ikke hva man har før man mister det :-( Hater at jeg har hele tiden trodd at "han tåler alt" så lenge han ikke har sagt noe, og tatt han for gitt. Det er virkelig egoistisk.. Håper bare han ser for lei meg jeg er og hvor mye jeg angrer. For det gjør jeg virkelig.

 

Helt klart. Hadde kommunikasjonen vært bedre, kunne nok dette vært unngått. Eventuelt blitt opdaget mye før. 

 

Tusen hjertelig takk for så masse gode råd. Takk for at du har tatt deg tid til å skrive så mye til meg. Klarner hjernen litt.

 

Takk :-)

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

 

 

Meg igjen med litt lange svar over her.

 

Du spør hvordan det går an å snu sånn på dagen? Det oppleves nok for deg som om han har snudd på dagen, fordi du ikke har sett noen tegn fra ham tidligere. Men for ham har dette trolig vært en lengre prosess som begynte en eller annen gang det siste året. Det blir litt som man gjerne leser om det motsatte - om menn som sitter igjen som store spørsmålstegn når kona "plutselig" går fra dem, mens kona føler hun har prøvd i årevis og mannen aldri har tatt det hun har sagt på alvor. For disse mennene har jo som regel hatt en opplevelse av at alt er som det skal.

Jeg sammen ligner deg ikke med menn som ikke gjør noe hjemme og ellers er udugelig Men jeg tror mekanismene hos din mann kan være litt det samme. Han føler nok at ting gikk for langt, og da begynte en prosess i ham hvor han stilte spørsmålstegn ved forholdet, og så kom det til et punkt hvor han følte han måtte ha pusterom. Det å leve med en som er langvarig syk er også tungt for partneren. Og det å leve med en deprimert partner gjør ofte at maken også blir deprimert. Jeg vil tro at mannen din kom til et punkt hvor han nå føler han må beskytte seg selv fra å ikke bli deprimert også.

 

Du spør om det blir lettere eller vanskeligere å jobbe med forholdet når dere flytter fra hverandre. Det er nok umulig å si på forhånd. Men det kan gå begge veier. Prøv å holde fast på at hvis dere virkelig er riktige for hverandre og kjærligheten er dyp nok, da vil dere greie å komme dere ut av denne krisen. Hvis ikke så ville det uansett trolig ikke holdt på sikt, selv om dere ikke hadde hatt dette siste året.

 

Det er bra du har sett din rolle i dette. Bare pass på at selv om du nå har fortalt ham at du har sett det, og at du har unnskyldt deg (som er bra) - så skal du heller ikke begynne å "krype" for ham og gjøre deg "mindre" enn du er. Ja, du har vært alvorlig deprimert og gjort og ikke gjort ting siste året og behandlet ham urimelig. Nei, du burde ikke gjort det, men nå har du tatt tak i årsaken til at du gjorde det og har begynt å endre på ting.

Men, jeg tror også at det er viktig at du holder deg litt sterk i deg selv. For selv om din depresjon og dine urimeligheter dette året har vært utløsende for den krisen dere er i nå, så må dere begge to ta ansvar for måten dere har håndtert vanskelighetene i forholdet.

 

Du burde gjerne forstått at du var deprimert og søkt hjelp lenge før (men det kan av og til ta tid å forstå pga. lidelsens natur).

Du burde ikke vært så mye sur og urimelig mot ham.

Du burde ikke tatt ham for gitt.

Du burde vist ham hvor viktig han har vært for deg og hvor stor pris du har satt på alt han har gjort.

 

Men, han har også en slik liste:

Han burde ha satt tydeligere grenser for seg selv.

Han burde sagt fra når han forstod at du var deprimert, eller når du begynte å være urimelig.

Han burde snakket med deg, ikke bare glattet over og håpt på at bare han var god og kjærlig så ville alt ordne seg.

Han burde sagt at dere måtte snakke sammen om forholdet når han følte det begynte å rakne, ikke bare la det skure og gå uten å si noe.

 

Jeg skriver ikke dette fordi dere skal skylde på hverandre. Men det har ingen hensikt om du nå begynner å krype for ham, for det vil han nok se på som litt for likt negative følelser det siste året. Det du har fortalt ham du har innsett og det du har unnskyldt, det er flott. Men utover det så skal ikke du ta hele skylden for at forholdet nå er i krise! For der har dere delt skyld fordi dere tydeligvis er like dårlige på kommunikasjon begge to!

Om du hadde vært tydeligere på at du ikke hadde det bra så ville du trolig tidligere oppdaget at du var deprimert og oppsøkt hjelp. Og om han var tydeligere i sin kommunikasjon så ville han ha sagt fra at han ser du har det vondt og minnet deg på at du har ansvar for å søke hjelp. Om han var tydeligere i sin kommunikasjon så ville han tatt opp med deg når han begynte å føle at ting ble for tøffe for ham, det å forholde seg til din depresjon og urimelighet. Hadde han også vært tydelig så kunne dere blitt enige om parterapi for en god stund siden.

Dere to virker å ha sterke og gode følelser for hverandre, og så lenge dere ikke har møtt større vanskeligheter i livene deres har dere surfet på en mer overfladisk kommunikasjon. Men når dere nå møtte større utfordringer, da ble dere plutselig ganske så hjelpesløse begge to når det kom til kommunikasjon. Da smuldret på en måte surfebrettet opp under dere

 

Så midt oppi alt dette, prøv å finne styrken i deg selv, og vær tydelig på hva som er hva i forholdet. Skal dere ha en mulighet til å reparere forholdet, da må dere begge to bli bevisst hvordan begge to har feilet oppi dette. Gjør dere det og begge to er villige til å jobbe for de, da tror jeg dere har alle muligheter.

Om du får ham til å forstå dette før dere begynner i parterapi, det er jeg ikke sikker på. Jeg tror du må føle deg litt frem og ikke presse ham for mye. Ikke fordel skyld når du snakker med ham. Mer snakk om at dere har visst ikke vært så gode på kommunikasjon tidligere noen av dere. Fortell ham hvor mye du har satt pris på alt det gode han har sagt og planlagt fremover, men at du innser at skal dere bygge videre så må dere også kunne snakke om de mer utfordrende tingene. Si til ham at selv om dere kanskje ikke greier å reparere forholdet, så er parterapien viktig for dere for at dere skal kunne bli bedre på å kommunisere om vanskeligere utfordringer i fremtiden og lære barna deres det også. Sier du det slik så viser du ham at du respekterer at det kanskje ikke blir mer mellom dere (jeg tror det er viktig at han ikke føler seg presset nå), men det kan kanskje ta bort noe av presset han føler og at han heller ser mer løsningsorientert på det med parterapien, at det kan ha en nytte utover forholdet mellom deg og ham.

 

Så igjen - vis ham at du er lei deg for at du gjort ting så vanskelig for ham, se at han også er lei seg. Men ikke gjør deg mindre enn du er oppi dette! Det tror jeg også er viktig med tanke på depresjonen din. Depresjonen var en hurtig utløsende faktor, men ikke eneste årsak til at dere er i en krise nå. For resten av kommunikasjonen i forholdet deler dere på ansvaret.

 

Finn styrke i deg selv - du er sterk som tross alt har greid å holde deg såpass oppe som du har gjort, som har vært en god mamma og holdt hus i orden tross depresjonen. Det krever en styrke, og den styrken hadde du tidligere også. Finn tilbake til den og hold fast i den. Minn deg selv på den du følte du hadde da du møtte ham og tidligere i forholdet. Den er der fremdeles bare du ser den! Han vil også bli langt mer positiv til deg om du greier å vise at du har en styrke i sårbarheten din. Kryper du for ham så vil han trolig føle at han igjen må ta ansvar for deg, og det vil trolig støte ham bort igjen. Så se om du finner den balansen.

For styrken har du i deg. Så må dere to sammen "bare" lære dere å kommunisere ordentlig. Og uansett så vil dere ha nytte av det videre i livet

 

Jeg har forresten en venninne som flyttet fra mannen mellom et halvt og et år. Det var riktignok før de fikk barn, men de var gift. Der var det egentlig motsatt, hun følte hun dro alt og holdt ham oppe. Hun dro bort, var veldig tydelig på at det var fordi forholdet var som det var, men valgte også å ta et halvtårsstudie et sted noen timer unna der de bodde. Hun var hjemme noen ganger på denne tiden, og de første gangene var hun etterpå helt bestemt på at ekteskapet var over. Men han trengte tydeligvis den tiden til å forstå litt av det hun hadde sagt til ham, og litt etter litt begynte han å vise henne at han forstod og viste henne at han satte pris på henne, ikke tok henne for gitt. Det første året etter at hun flyttet hjem igjen var ikke bare enkelt, men de jobbet med forholdet og holdt sammen. Dette er en del år siden. De har i dag to barn og har det godt sammen. Om den krisen ikke hadde kommet da den gjorde, så ville den garantert ha kommet senere, for de kommuniserte ikke om de viktige tingene i forholdet før krisen de hadde. Hun var i den perioden også utro, noe han nok visste. Men han hadde forstått hvorfor hun reiste bort, så han valgte å heller kjempe for å få henne tilbake. Han innså at han hadde en stor del av skylden for at alt som skjedde skjedde.

Så det er mulig å finne tilbake til hverandre selv om man flytter fra hverandre en periode

 

Gjør ditt beste fremover, det er alt du kan gjøre. Er det ikke nok, da er ikke dere riktige for hverandre. Da venter noe annet bra for deg. Hold fokuset fremover - på å gjøre det du må gjøre for psyken din, og på det som nå skal til for at ting skal fungere praktisk. Og gjør noe positivt for deg selv hver dag Et eller annet, stor eller lite.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b103f...017

[skjotta]

Ser du ikke selvmotsigelsen?

 

"Jeg har vært så deprimert, på grensen til innleggelse"

 

"Jeg har vært mye alene med barna men de har ikke merket noenting"

 

Enten er du ikke så deprimert som du skal ha det til eller så merker barna mye mere enn du er villig til å innrømme. (Det skal mye til før de vurderer innleggelse i psykisk helse norge.)

[Anonym bruker]

Ser du ikke selvmotsigelsen?

 

"Jeg har vært så deprimert, på grensen til innleggelse"

 

"Jeg har vært mye alene med barna men de har ikke merket noenting"

 

Enten er du ikke så deprimert som du skal ha det til eller så merker barna mye mere enn du er villig til å innrømme. (Det skal mye til før de vurderer innleggelse i psykisk helse norge.)

 

Har det du skriver her noen hensikt?

 

Depresjon kan arte seg forskjellig. Noen greier ikke ta seg sammen i perioder, andre greier å ta seg sammen noe når de må.

Om barna har merket noe tidligere så er det ikke noe Hi kan endre på det, og da er ikke det noe hun skal henge seg for mye opp i nå. Dessuten er det ofte lavere terskel for innleggelse av småbarnsmødre enn det ofte er når man har større barn eller ikke barn, og praksis varierer dessuten fra sted til sted.

 

Det som er viktig her er at hun nå er bedre, blir medisinert og får tett oppfølging slik at hun greier å ta vare på både seg selv og barna på en god måte videre. Har du kanskje noen konstruktive råd til henne i den sammenheng?

 

 

Anonymous poster hash: b103f...017

[skjotta]

 

Har det du skriver her noen hensikt?

 

Depresjon kan arte seg forskjellig. Noen greier ikke ta seg sammen i perioder, andre greier å ta seg sammen noe når de må.

Om barna har merket noe tidligere så er det ikke noe Hi kan endre på det, og da er ikke det noe hun skal henge seg for mye opp i nå. Dessuten er det ofte lavere terskel for innleggelse av småbarnsmødre enn det ofte er når man har større barn eller ikke barn, og praksis varierer dessuten fra sted til sted.

 

Det som er viktig her er at hun nå er bedre, blir medisinert og får tett oppfølging slik at hun greier å ta vare på både seg selv og barna på en god måte videre. Har du kanskje noen konstruktive råd til henne i den sammenheng?

 

 

Anonymous poster hash: b103f...017

Ja. Hun bør strebe etter mere selvinnsikt i hvordan hennes depresjon påvirker de rundt henne. Hun snakker om en depresjon så alvorlig at hun burde vært innlagt, men skjønner overhodet ikke at mannen vil gå fra henne eller at ungene faktisk kan bli påvirket av depresjonen.

 

Å innse og akseptere sine egne begrensninger er ofte en god start på helbredelse.

[Anonym bruker]

Ja. Hun bør strebe etter mere selvinnsikt i hvordan hennes depresjon påvirker de rundt henne. Hun snakker om en depresjon så alvorlig at hun burde vært innlagt, men skjønner overhodet ikke at mannen vil gå fra henne eller at ungene faktisk kan bli påvirket av depresjonen.

 

Å innse og akseptere sine egne begrensninger er ofte en god start på helbredelse.

 

Hvis du hadde orket å lese tråden så har Hi nå absolutt skrevet at hun forstår hvordan hennes depresjon har påvirket forholdet og mannen og hvorfor han vil gå fra henne. Det er mindre galt med His selvinnsikt enn din leseforståelse, kan det virke som.

Hvor mye dette ev. har påvirket barna hennes er det umulig for både deg og meg å vite, som sagt, noen kan greie å ta seg sammen godt nok i kortere perioder av dagen. Om det var noen bekymring for hennes omsorgsevne ville hennes behandlere tatt tak i dette.

 

Jeg er enig i at det med barn og påvirkning når foreldre er psykisk syk er viktig og at foreldrene må være klar over det. Men jeg ser ikke den store hensikten med å være så bastant som du er på akkurat det når du tydeligvis ikke har lest hele tråden eller ikke fått med deg hva Hi har skrevet.

 

Anonymous poster hash: b103f...017

[skjotta]

 

Hvis du hadde orket å lese tråden så har Hi nå absolutt skrevet at hun forstår hvordan hennes depresjon har påvirket forholdet og mannen og hvorfor han vil gå fra henne. Det er mindre galt med His selvinnsikt enn din leseforståelse, kan det virke som.

Hvor mye dette ev. har påvirket barna hennes er det umulig for både deg og meg å vite, som sagt, noen kan greie å ta seg sammen godt nok i kortere perioder av dagen. Om det var noen bekymring for hennes omsorgsevne ville hennes behandlere tatt tak i dette.

 

Jeg er enig i at det med barn og påvirkning når foreldre er psykisk syk er viktig og at foreldrene må være klar over det. Men jeg ser ikke den store hensikten med å være så bastant som du er på akkurat det når du tydeligvis ikke har lest hele tråden eller ikke fått med deg hva Hi har skrevet.

 

Anonymous poster hash: b103f...017

Hvorfor tror du jeg ikke har lest tråden? Jeg har lest den i hele sin lengde og ser masse "jeg vet jeg har" og "jeg burde heller gjort" og veldig mange av de setningene blir fulgt av et MEN og en unnskyldning. For meg tyder dette på at Hi vet hva hun burde si, men at hun nødvendigvis ikke er enig i det.

 

Vil hun vinne mannen tilbake så bør hun fokusere på seg selv, ikke på ham. Få orden på livet og psyken sin uten ham.

[Anonym bruker]

Hvorfor tror du jeg ikke har lest tråden? Jeg har lest den i hele sin lengde og ser masse "jeg vet jeg har" og "jeg burde heller gjort" og veldig mange av de setningene blir fulgt av et MEN og en unnskyldning. For meg tyder dette på at Hi vet hva hun burde si, men at hun nødvendigvis ikke er enig i det.

 

Vil hun vinne mannen tilbake så bør hun fokusere på seg selv, ikke på ham. Få orden på livet og psyken sin uten ham.

 

Første innlegget Hi skrev ga uttrykk for å være skrevet i en viss affekt, så det ser jeg bort fra. Etter det har hun en gang skrevet en slik men-setning i det nest sist innlegget på første side (tror jeg det var). Hun bruker mye men, men ikke i den betydningen du tillegger henne. Hun unnskylder svært lite, og bruker som regel men med en etterfølgende setning som f.eks. "..., men jeg forstår at han føler det slik".

 

Når du sier at "...veldig mange av de setningene blir fulgt av et MEN og en unnskyldning.", da har du ikke lest godt nok det Hi faktisk skriver. Hun legger seg rimelig langflat for sin del av problemet, viser forståelse for mannens reaksjoner og kommer ikke med bortforklaringer. Ja, hun bruker mye men, men ikke i den betydningen du velger å tolke det som. Og derfor skrev jeg det med din leseforståelse.

 

 

 

Anonymous poster hash: b103f...017

[skjotta]

 

Første innlegget Hi skrev ga uttrykk for å være skrevet i en viss affekt, så det ser jeg bort fra. Etter det har hun en gang skrevet en slik men-setning i det nest sist innlegget på første side (tror jeg det var). Hun bruker mye men, men ikke i den betydningen du tillegger henne. Hun unnskylder svært lite, og bruker som regel men med en etterfølgende setning som f.eks. "..., men jeg forstår at han føler det slik".

 

Når du sier at "...veldig mange av de setningene blir fulgt av et MEN og en unnskyldning.", da har du ikke lest godt nok det Hi faktisk skriver. Hun legger seg rimelig langflat for sin del av problemet, viser forståelse for mannens reaksjoner og kommer ikke med bortforklaringer. Ja, hun bruker mye men, men ikke i den betydningen du velger å tolke det som. Og derfor skrev jeg det med din leseforståelse.

 

 

 

Anonymous poster hash: b103f...017

Hun skriver at hun forstår men likevel forstår hun jo ikke når hun vil at han skal komme tilbake til henne. Hadde hun forstått så ville hun skydd banen til hun fikk orden på livet sitt. Jo, jeg har god leseforståelse, men jeg legger en annen mening i innleggene hennes enn du gjør. Jeg ser en person som sier de rette ordene men som ikke legger innsats/realitet bak dem.

 

Jeg har levd med depresjon tett innpå meg og da ble de samme ordene brukt. "Jeg forstår at jeg har gjort sånn og sånn, og jeg beklager, jeg er ikke meg selv, men hvis du bare... osv"

 

Det ble aldri i orden. Jeg gav etter for denne personens ønsker og behov gang på gang, men til slutt ble begeret fullt og jeg måtte prioritere meg selv, slik hi sin mann tydeligvis også har gjort.

 

Senere har jeg prøvd å gjenoppta kontakten med personen, men denne har fortsatt ikke innsett sitt eget ansvar for å rydde opp i livet sitt og sin egen påvirkning på andres liv.

 

Jeg er kanskje krass og hard nå, men alle mennesker må faktisk ta ansvar for sitt eget liv og sin egen lykke på et punkt, og man kan ikke basere seg på andre mennesker for å oppnå dette. Man kan ikke trøste seg med barna ved å lene seg på dem, man kan ikke tro at en partner skal ta imot all frustrasjon og tunghet uten å bli lei og man kan ikke forvente at venner alltid skal være der når man selv ikke klarer å stille opp (dette er generelle eksempler og viser ikke til poster av hi.)

[Sint naken biltyv]

Ja. Hun bør strebe etter mere selvinnsikt i hvordan hennes depresjon påvirker de rundt henne. Hun snakker om en depresjon så alvorlig at hun burde vært innlagt, men skjønner overhodet ikke at mannen vil gå fra henne eller at ungene faktisk kan bli påvirket av depresjonen.

 

Å innse og akseptere sine egne begrensninger er ofte en god start på helbredelse.

Så enig

[Anonym bruker]

Ser du ikke selvmotsigelsen?

 

"Jeg har vært så deprimert, på grensen til innleggelse"

 

"Jeg har vært mye alene med barna men de har ikke merket noenting"

 

Enten er du ikke så deprimert som du skal ha det til eller så merker barna mye mere enn du er villig til å innrømme. (Det skal mye til før de vurderer innleggelse i psykisk helse norge.)

Grensen til innleggelse er prat om en periode for 1 uke siden som løp over 3 dager. Kan vel også legge til at ungene ikke var med meg i løpet av disse dagene. Hverken så langt nede NÅ eller før.

 

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0