Å bli forlatt

[Anonym bruker]

 

For noen uker siden slapp samboer gjennom 4 år, med 2 barn at han ikke klarte mer. Følelsene var borte. Fikk vite det helt ut av det blå, hadde aldri trodd det.

 

Har siste året slitt veldig, ikke hatt jobb. Vært mye alene med barn, og vært helt på "bånn". Har aldri tenkt på det som noe problem. Vært mye sur og urimelig. Viser seg nå at jeg faktisk har alvorlig depresjon, var nær innleggelse. Jeg trodde jeg bare var sliten og kjei fordi jeg gikk hjemme dagen lang..

 

Føler meg nå mer mislykka enn noen sinne. Bli forlatt når den man elsker og stoler på forlater deg når du har det så vondt. Han forteller dette er det beste, og spesielt for ungene. Men hvordan kan det være til det beste når mor er helt nede hele tiden? (Har gikk unga alt den trenger av kjærlighet og nærhet fram til nå)

 

Føler meg så lite respektert når jeg blir forlatt. Uten en eneste sjans (selvom han har prøvd siste halvåret, uten å fortelle meg) Endelig tar jeg tak i problemene mine og får god hjelp. Vi skal til familievernkontoret, men han har ingen tro på det. Men vi skal prøve.

 

Jeg har funnet nytt sted, og skal flytte så fort som mulig. Mot min vilje, føler meg tvunget. Men gjør det av respekt for samboer, som har fått nok og ikke klarer leve med meg pga manglende følelser.

 

Er det bare jeg som syntes det er veldig forhastet å forlate noen før man kan bevise man kan bli bedre? Han er helt låst, nekter prøve før vi flytter..

 

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

[Anonym bruker]

Jeg synes det er veldig merkelig at han er så bastant. Har du ikke selv merket noe? Ikke for å gnu det inn, men er du sikker på at det ikke ligger andre grunner bak? Om du er så deprimert som du sier, så håper jeg du skjønner at han må (skal) ha hovedansvaret for ungene?

Har selv vært dypt deprimert, men aldri i nærheten av innleggelse. Så kan ikke tenke meg at du fungerer spesielt godt nå.

Håper dere kan finne en løsning på fvk som er det beste for alle parter.

Man blir veldig selvsentrert når man er så deprimert som du er, så bare lurer på om du kan ha oversett noe...

 

Anonymous poster hash: bd290...7d2

[Anonym bruker]

Tenker denne historien har flere sider.

Det er forferdelig å bo med en person som er sur og grinete.

Hadde en kvinne skrevet her inne at mammen oppførte seg totalt urimelig så hadde de fleste sagt at hun skulle forlate han.

Hvorfor skal en mann finne seg i å bli behandlet dårlig?

Ja, jeg ser du skriver at du er deprimert, det gir deg ingen rett til å behandle de rundt deg dårlig.

Du har fått en oppvekker på hvor alvorlig dette er. Du elsker mammen din.

Kjemp for han da, gå til terapi, få hjelp med depresjonen. Vær åpen og lydhør for hva mannen har å si også.

Han har vel forsøkt lenge å få deg til å forstå men du har ikke tatt hintet.

Man blir selv deprimert av å bo med en deprimert person og det blir en ond sirkel som trekker dere ned.

Ta vare på egen helse først og så kjemp for forholdet.

 

 

Anonymous poster hash: 43753...5ab

[Anonym bruker]

Jeg synes det er veldig merkelig at han er så bastant. Har du ikke selv merket noe? Ikke for å gnu det inn, men er du sikker på at det ikke ligger andre grunner bak? Om du er så deprimert som du sier, så håper jeg du skjønner at han må (skal) ha hovedansvaret for ungene?

Har selv vært dypt deprimert, men aldri i nærheten av innleggelse. Så kan ikke tenke meg at du fungerer spesielt godt nå.

Håper dere kan finne en løsning på fvk som er det beste for alle parter.

Man blir veldig selvsentrert når man er så deprimert som du er, så bare lurer på om du kan ha oversett noe...

 

Anonymous poster hash: bd290...7d2

Har ikke merket noe nei. Siste halvåret har vi lagt planer om giftemål, fiksing av hage ute, sydenplaner, planer for framtiden. Han har holdt rundt meg om natta, fortalt han elsker meg og aldri gitt uttrykk for misnøye.

Han nekter for at det er andre inne i bilde, og det tror jeg egentlig på. Men så klart, man veit aldri. Jeg har gjennom året følt lite for han (men det er depresjonen), men har tviholdt på de gode stundene og minnene for å komme meg gjennom det. Så fikk jeg ENDELIG en jobb (trodde jeg), var ingen andre søkere (trodde jeg). Og da fikk jeg endelig se lyst på livet, føle endelig at jeg kunne bidra. Kjente følelsene mine blomstret for samboer og at jeg virkelig elsker han, men dagen etter falt alt i grus. Avslag på jobb (søker i siste sleng med mer erfaring) og bomben om å måtte flytte..

 

Er jeg som skal ha hovedansvar for ungene, men moren min hjelper meg veldig mye. Begynt på medisiner, og er ikke lengre "alvorlig deprimert", men hakket under. Så klart, ikke medisinene som har hjulpet enda; men det å faktisk se jeg har ett problem, og prate om det. Klarer å skjerpe meg de timene ungene er hjemme og våkne. Han har en jobb som gjør det umulig å ha hovedansvar for barna..

 

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

[Anonym bruker]

Tenker denne historien har flere sider.

Det er forferdelig å bo med en person som er sur og grinete.

Hadde en kvinne skrevet her inne at mammen oppførte seg totalt urimelig så hadde de fleste sagt at hun skulle forlate han.

Hvorfor skal en mann finne seg i å bli behandlet dårlig?

Ja, jeg ser du skriver at du er deprimert, det gir deg ingen rett til å behandle de rundt deg dårlig.

Du har fått en oppvekker på hvor alvorlig dette er. Du elsker mammen din.

Kjemp for han da, gå til terapi, få hjelp med depresjonen. Vær åpen og lydhør for hva mannen har å si også.

Han har vel forsøkt lenge å få deg til å forstå men du har ikke tatt hintet.

Man blir selv deprimert av å bo med en deprimert person og det blir en ond sirkel som trekker dere ned.

Ta vare på egen helse først og så kjemp for forholdet.

 

 

Anonymous poster hash: 43753...5ab

Skjønner godt hva du skriver. Og min samvittighet nå er utrolig dårlig. Jeg ser hva jeg har gjort feil. Han er verdens snilleste mann som ikke fortjener den behandlingen han har fått. Men som sagt, og som du sier selv, man blir så egoistisk at man ikke ser det selv midt oppi det. Jeg ante ikke at han følte så mye på det her, for han har aldri sagt noe. Og aldri gitt noen som helst hint. Senest 3-4 uker siden planla vi sydentur, giftemål og hvordan jeg skulle hjelpe til å betale ned på huslån bare jeg fikk ei inntekt. Hvilket hint skulle jeg tatt? Jeg trodde vi hadde det fint bak de vondeste dagene. Det er de fine dagene og planene som har holdt meg gående.

 

Jeg elsker han så høyt, men respekterer han nesten høyere. Derfor jeg nå flytter. Jeg skulle ønske han kunne holdt ut ett halvt år til med parterapi, meg under behandling og helhjerta jobbing for forholdet. Men forstår godt han er lei og at han ikke tror det blir bedre.

 

Men jeg skal bli frisk. Men jeg kommer ikke klare slutte kjempe for han. Føler virkelig vi er som hånd i hanske.

 

Men hvordan skal jeg kjempe? Hvordan skal jeg klare det? Hva skal jeg gjøre?

Ja, jeg skal vise han at jeg klarer meg på egne ben. Og at jeg skal kjempe for å bli frisk. Og være blid og glad rundt han. Men fatter ikke hva annet jeg kan gjøre. Jeg er så frustrert.

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

[Anonym bruker]

Jeg står i din samboers sko akkurat nå.

 

Mannen er deprimert, sur grinete, befinner seg i sin egen boble, stenger meg ute, aldri noen fine ord å si, alt er bare mørkt, har ikke energi eller lyst til å finne på noe, vil bare være i fred og trekker seg unna familien, bidrar ikke i det daglige etc.

 

Han får meg til å føle meg lite verdsatt. Her gjør jeg alt med 3 barn, alt husarbeid fordi han ikke orker. Han ligger meste av tiden i senga for seg selv fordi han ikke orker mas og unge støy.

Han viser meg ingen kjærlighet, snakker knapt med noen her i huset osv.

 

Mine følelser har også forsvunnet. Han får meg til å føle meg som dritt ved måten han er på. Jeg orker ikke mer og kommer til å ta med meg barna å flytte i løpet av året jeg også. Han har det ikke bra med seg selv, og jeg og ungene har det heller ikke bra med han.

 

Han går til psykolog og tar medisiner, uten bedring og han prøver ikke engang.

 

Har tenkt den tanken om at ved å dra nå som han er psykisk syk så blir det som å sparke en som allerede ligger nede, men jeg må først og fremst ta hensyn til meg selv og barna. Det henger en konstant mørk sky over han og det er virkelig vanskelig å ha han her hjemme.

 

Jeg prøver også hver dag, blir avvist og ignorert gang på gang. Jeg snakker med han om hvordan jeg føler det og er ærlig, men han bryr seg rett og slett ikke om det. Han prøver ikke å "ta seg sammen" litt engang.

 

Veldig trist for din del også, det skjønner jeg, men å begynne å ta tak i det nå, det er tydeligvis forsent.

 

Anonymous poster hash: 8a985...773

[Anonym bruker]

Han har prøvd sier du? Ja OOOOOOK, hva med å kommunisere med deg om det? Sånn at du også fikk en sjanse til å prøve å rette opp...

 

"It takes two to tango"....  Klart det er tøft når den ene er deprimert, men da prater man om det!? Sier i fra at "nå har jeg det tøft i forhold til mine følelser for deg og vi må ta en prat" "Slik at vi kan prøve å rette opp" osv, osv.

 

Tenker han er i "4 års krisen" og når det butter i mot, så feiger han ut. Et samliv er ikke en dans på roser... Har selv hatt 1 mann de siste 15 årene og det har virkelig ikke vært lett alltid.

 

 

Tror ikke du skal tenke at dette ligger kun på at du ble deprimert... Enkelte klarer jo kun å være i et forhold så lenge de er forelsket... Forelskelse går over til noe dypere(og bedre), men er mange som ikke blir lenge nok til å erfare det.

 

Ta dere en tur på familievernkontoret, finn ut av det praktiske, bruk familie og venner.

 

Dette er også noe du kommer til å klare, fordi du må... Og når det har gått litt tid, vil alt føles bedre

 

Stor klem <3

Anonymous poster hash: 5db2f...37d

[Anonym bruker]

Hvis det er en mann som sliter så skal han støttes i de tunge og vanskelige tider, forståes, hjelpes.

Hvis det er en kvinne som sliter så skal hun stille opp for mannen, ofre av den energi hun ikke har til mannen, gjøre det hun kan for å glede mannen.

 

Forstå det den som kan.

Anonymous poster hash: cd24f...22c

[Anonym bruker]

Jeg står i din samboers sko akkurat nå.

 

Mannen er deprimert, sur grinete, befinner seg i sin egen boble, stenger meg ute, aldri noen fine ord å si, alt er bare mørkt, har ikke energi eller lyst til å finne på noe, vil bare være i fred og trekker seg unna familien, bidrar ikke i det daglige etc.

 

Han får meg til å føle meg lite verdsatt. Her gjør jeg alt med 3 barn, alt husarbeid fordi han ikke orker. Han ligger meste av tiden i senga for seg selv fordi han ikke orker mas og unge støy.

Han viser meg ingen kjærlighet, snakker knapt med noen her i huset osv.

 

Mine følelser har også forsvunnet. Han får meg til å føle meg som dritt ved måten han er på. Jeg orker ikke mer og kommer til å ta med meg barna å flytte i løpet av året jeg også. Han har det ikke bra med seg selv, og jeg og ungene har det heller ikke bra med han.

 

Han går til psykolog og tar medisiner, uten bedring og han prøver ikke engang.

 

Har tenkt den tanken om at ved å dra nå som han er psykisk syk så blir det som å sparke en som allerede ligger nede, men jeg må først og fremst ta hensyn til meg selv og barna. Det henger en konstant mørk sky over han og det er virkelig vanskelig å ha han her hjemme.

 

Jeg prøver også hver dag, blir avvist og ignorert gang på gang. Jeg snakker med han om hvordan jeg føler det og er ærlig, men han bryr seg rett og slett ikke om det. Han prøver ikke å "ta seg sammen" litt engang.

 

Veldig trist for din del også, det skjønner jeg, men å begynne å ta tak i det nå, det er tydeligvis forsent.

 

Anonymous poster hash: 8a985...773

Dette ligner ikke på situasjonen HI beskriver. Hun forteller at hun har tatt det meste med ungene, prøvd å få seg jobb, prøvd å vise kjærlighet og ta vare på de gode stundene - på tross av at hun er deprimert.

Hun har ikke lagt seg på et mørkt rom, latt være å bidra og skjøvet alle vekk, slik du beskriver din mann.

 

HI, jeg synes det virker som om mannen gir opp alt for lett og viser til den altfor lettvinte "jeg har ikke følelser lenger". Han har tydeligvis ikke skjønt at et forhold til tider kan være beinhard jobbing, og at man burde ha en innstilling om "for better and worse" når man velger å få barn sammen og stifte familie.

 

Tror du vil ha det bedre med å få litt avstand til han, slik han behandler deg nå vil ikke hjelpe din psykiske helse. Konsentrer deg heller om barna, som du kan gi og få kjærlighet fra.

God bedring, dette klarer du 👍

 

Anonymous poster hash: 07e49...62a

[Magia]

Det var da fryktelig brått. OK, så har du vært deprimert og hatt det vanskelig, vært sur og langt nede. Men å gå fra å legge planer for framtida og gi gode ord og klemmer til å gjøre det slutt over natta, er ikke helt fair eller vanlig. Jeg hadde prøvd å komme til bunns i hva som har skjedd som har fått han til å bestemme seg for dette så brått. Har han møtt noen andre, f eks? Utroskap er ikke alltid svaret, men en så brå helomvending kan skyldes at han får oppmerksomhet fra annet hold.

 

Jeg syns det er dårlig gjort av han å ikke gi deg en sjanse til å reparere. Han bør kunne forklare deg bedre hvilke grunner han har, i det minste.

 

Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Ikke hatt jobb. Vært mye sur og urimelig. Alvorlig depresjon.

 

Høres hardt ut for både deg og han. 

Hvordan er utsiktene for jobb og hvor lang utdannelse har du? Hva har du tjent før?

Det er noen menn som tror "at det økonomiske fikser vi", men så tyngre enn man tror i lengden. Jobber han skift, uker av og på tjener han kanskje 7-800.000? Står du uten utdannelse, ser han kanskje ikke at det blir en god nok løsning på sikt.

 

Skjev økonomisk fordeling er av og til et problem. Jeg bare prøver å tenke på om det er andre ting enn at forelskelsen har gått over. Mulig jeg er på villspor.

Anonymous poster hash: 90807...f4a

[Anonym bruker]

Menn som gjør det "brått" slutt har alltid en annen i bakhånd. Det skal ENORMT mye ubehag til før en voksen mann avslutter et forhold bare for å være singel.

 

Anonymous poster hash: 00577...2fd

[Anonym bruker]

Menn som gjør det "brått" slutt har alltid en annen i bakhånd. Det skal ENORMT mye ubehag til før en voksen mann avslutter et forhold bare for å være singel.

 

Anonymous poster hash: 00577...2fd

 

Min egen erfaring er at min samboer snakket om barn, så vi snakket om barn, hun ville alltid bestille ferie rett etter alle kranglene våre, enten for å ha planer frem i tid og holde på meg, eller hva vet nå jeg. Så da jeg gjorde det slutt etter 9 år kom det sikkert "brått" på henne. Når jeg ser i bakspeilet burde jeg ha gjort det 5 år tidligere. Hennes oppfatning var nok ikke lik min. Ingen annen kvinne med i bildet. Jeg hadde ikke barn med henne som nok gjorde det lettere enn for Hi's samboer. 

 

Hi: Du maler ikke et pent bilde av deg selv her. Jeg håper du får grep om depresjonen og klarer å gjøre deg selv til et kupp. 

 

Samboeren din kan ta bind for øynene kaste en stein på Karl Johan og treffe en dame med jobb, penger og uten sinnslidelse. Gubben har fått nok og det blir ikke lykkelige barn når det ikke er lykkelige foreldre. Det er mulig du startet denne nedadgående spiralen. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 90807...f4a

[Sint naken biltyv]

Bedre at han har hovedomsorgen. Det er ikke bra for barn å leve med en deprimert hovedforsørger!!

 

Skjønner mannen din godt, man får nok tilslutt

[Anonym bruker]

Dere siste skriver jo som om jeg har vært på jordet siste året. JA, jeg har vært nede. MEN, jeg har fungert som mamma. Å dra inn ungene og si de har hatt det fælt, det gjør meg vondt.

Vær så snill å ikke ta det til deg! Spesielt mannen som svarer er jo direkte slem og går inn for å sparke deg som ligger nede.

Man treffer alle mulige slags folk på nettet, og noen har dessverre ikke noen filter for hva de tillater seg å skrive. Ikke fokuser på de, tror det er mange frustrerte sjeler der ute, som bearbeider eget griff ved å spy det ut på andre - uten å reflektere for mye over at det sitter et virkelig menneske i en sårbar situasjon i andre enden.

Klem til deg.

 

 

Anonymous poster hash: 07e49...62a

[Anonym bruker]

Det er klart barn merker og blir påvirket av å ha deprimerte foreldre! Hva mener du at det er innenfor å skrive? At vi er sjokka over at far ikke orker mer surmuling og kjefting? At når man er deprimert har man ingen ansvar for egen oppførsel?

 

Håper du får hjelp. Håper at du får jobb. Men håper også at barna dine beholder den stabile omsorgspersonen som far har vært i mens du har vært nede.

 

Anonymous poster hash: 97899...eed

[Anonym bruker]

Det er klart barn merker og blir påvirket av å ha deprimerte foreldre! Hva mener du at det er innenfor å skrive? At vi er sjokka over at far ikke orker mer surmuling og kjefting? At når man er deprimert har man ingen ansvar for egen oppførsel?

 

Håper du får hjelp. Håper at du får jobb. Men håper også at barna dine beholder den stabile omsorgspersonen som far har vært i mens du har vært nede.

 

Anonymous poster hash: 97899...eed

Hallo, hva vet du om det!? HI skriver jo at hun har tatt det meste med ungene, og at far har en jobb som ikke er forenlig med å ha hovedomsorg.

Snakk om å lese et innlegg som fanden leser bibelen...

Dessuten har du ingen forutsetninger for å vite hvordan HI har fungert som deprimert, og hvilket omfang denne kjeftingen og surmulingen har hatt. Vet mange uten diagnoser som er veldig gode på å kjefte og surmule...

 

Anonymous poster hash: 07e49...62a

[Anonym bruker]

Dette er det jeg leser av innlegget ditt, Hi:

 

1. Dere har vært - og muligens fremdeles er - veldig glade i hverandre.

2. Jeg får inntrykk av at ingen av dere har særlig god kontakt med eget sjeleliv/følelser.

3. Dere er ikke gode på å kommunisere om følelser noen av dere.

4. Fordi dere ikke kan kommunisere om følelser og vanskeligheter så har dere heller ingen "hjelpemidler" å bruke når livet butter mot.

5. Om dere får hjelp og begge ønsker det kan dere lære dette og ev. finne tilbake til hverandre.

 

Se hva du først skriver om hvordan du har vært siste året, Hi:

"Har siste året slitt veldig, ikke hatt jobb. Vært mye alene med barn, og vært helt på "bånn". Har aldri tenkt på det som noe problem. Vært mye sur og urimelig."

Du innrømmer at du har vært mye urimelig og sur mot mannen din. Og du innrømmer også at du aldri har tenkt at det har vært et problem. Ser du urimeligheten i det - at du har visst at du har vært urimelig mot mannen, og likevel har trodd at det ikke var noe problem?

 

Det du skriver er jo noe av depresjonens natur, man blir selvsentrert og egoistisk. Du har greid å være mamma i dette, men så har du på en måte gitt blaffen i mannen din. Det ene er nok at du ikke har hatt overskudd, det andre er nok at du har tatt mannen din for gitt, at han uansett kom til å være der.

 

Har du fortalt mannen at du har innsett at du har vært veldig urimelig mot ham det siste året? Har du beklaget dette og sagt at du er lei deg for det?

Eller har du bare sagt til ham at du har vært som du har vært fordi du ikke har forstått at du har vært så syk og forventer at han skal forstå deg?

Ser du forskjellen på de to? Den siste er på en måte bare en bekreftelse av situasjonen, du har vært som du har vært pga. sykdom, og du forventer at den du lever livet ditt med skal forstå deg. Men i det ligger det ikke at du viser mannen din at du ser ham, ser at dette har vært og er veldig vanskelig for ham også, og at du ser at han har forsøkt å hjelpe deg dette året som best han har kunnet.

 

Du forteller at han har vært kjærlig og lagt planer om både bryllup og ferie. Dette er en typisk "manneting" å gjøre, spesielt de som ikke er så gode på å snakke om følelser. Menn er ofte fiksere. Han har merket at du er nedfor, han prøver å gjøre ting som vil få deg glad igjen. Men det fungerer jo ikke. Du har vært like deprimert likevel. Og han blir frustrert, fordi det han forsøker (hans redskaper) ikke fungerer. Selv om han virkelig har forsøkt det siste året så har du likevel behandlet ham surt og urimelig hele veien. Da er det naturlig at mannen kommer til et punkt hvor han føler at nå går det bare ikke lenger.

 

Du sier at det er nettopp planene han (dere) har lagt og hans kjærlighet som har holdt deg oppe.

Har du noen gang fortalt ham det dette året? Jeg tviler ikke på at du har følt på både kjærlighet for ham og takknemlighet for at han har vært hos deg. Men har han hatt noen følelse av at du har satt pris på ham og det han har gjort for å hjelpe deg og forholdet? Har han følt seg sett i forholdet det siste året?

 

Det er ingen tvil om at han er glad i deg ut fra måten han har har vært kjærlig og omtenksom på. Jeg får inntrykk av at det at han nå kutter så tvert som han gjør og er så steil på at det aldri vil fungere mer er at han beskytter seg selv. (Såsant han ikke har funnet noen annen, og i motsetning til hva noen tror, så er det ikke alle menn som går pga. en annen. Mange menn går bare fordi forholdet ikke fungerer uten at de har en annen.)

Jeg får inntrykk av at mannen din føler han har prøvd og prøvd og ikke kommet noen vei. Meget mulig så merket han at hvis han ikke kom seg bort nå så kom han til å bli deprimert også og miste seg selv. Det å gå fra den man er glad i og egentlig ønsker å gifte seg med er svært tøft, HI. Han er redd for å bli såret, han er redd for å ha det vondt, han er redd for å bli såret igjen, så han beskytter seg selv.

Mitt inntrykk er at det at han nå er så steil er fordi han beskytter seg selv og sine egne følelser - han er blitt redd for at forhold til deg skal bli så vondt igjen.

 

Men det positive oppi all denne synsingen er at jeg tror det kan være en sjanse for at dere finner tilbake til hverandre hvis du går i behandling for din egen del, og dere går i parterapi for å lære dere å kommunisere om følelser.

 

Når man er så deprimert som det du har vært og er, så er det veldig lett å havne i "offerrollen". Pass på at du ikke havner der, HI. Depresjonen din har en stor del av skylden, men det er bare en del av det. Riktignok en veldig viktig og stor del.

Men det at dere er så dårlig på å kommunisere både gode følelser og det å forholde dere til vanskeligere ting og kommunisere om dette, det tror jeg er årsaken til at dere ikke har taklet den vanskelige situasjonen som dere nå har vært i siste året og der dere er nå.

 

Om dere greier å redde forholdet, det vil bare fremtiden vise.

Ditt hovedfokus må være å jobbe med depresjonen din. Du får medisinsk behandling - får du oppfølging av samtaleterapi? Hvis ikke, stå veldig på for å få dette, for det trenger du om du vil få varig endring i deg selv.

Så må du skille mellom det som er depresjonen din, og hva du bruker depresjonen for å skylde på. Det å behandle din nærmeste urimelig i et helt år kan ikke skyldes på depresjonen din alene. Selv om man er syk kan man behandle andre med respekt. Selv om man er syk har man ikke noen rett til å være urimelig over tid med sine nærmeste.

Gjør det du kan for å bli frisk igjen. Pass på kostholdet ditt, det har veldig mye å si for psyken! Ut i dagslys minst en halv time daglig, helst så tidlig som mulig på dagen. Og pass på å være fysisk aktiv hver eneste dag. Gå tur, gjør øvelser hjemme, meld deg på en trening du synes er morsom (spiller ingen rolle hva det er), finnes det Aktiv på Dagtid eller Friskvernklinikk der du bor, bli med i opplegg der.

 

Og så må dere to sammen jobbe med forholdet i parterapi. Ikke prøv å overbevise mannen før dere kommer i parterapi at dere kan ordne forholdet igjen. Akkurat nå så tror han ikke det, men når dere får en nøytral tredjeperson å snakke med, da kan han lettere bli åpen for å jobbe med forholdet. Om du ikke har fortalt ham det, fortell ham at du har innsett at du har vært veldig urimelig dette året, at du beklager det veldig og at du er lei deg for at det har vært så vanskelig for ham også, og at du setter stor pris på alt han har gjort for deg dette året, selv om du ikke har greid å vise ham akkurat det.

 

Jeg håper du leser det jeg skriver som et forsøk på konstruktiv tilbakemelding og litt "realitetsorientering", ikke som en kritikk av deg, Hi.

 

Ønsker deg masse lykke til videre, og om det er meningen så greier dere å redde forholdet. Hvis dere ikke greier det så vil du likevel få det godt igjen. Men fokuser på å bli frisk selv, det er det viktigste uansett hva som skjer med forholdet.

 

Klem <3

Anonymous poster hash: b103f...017

[Anonym bruker]

 

Dette er det jeg leser av innlegget ditt, Hi:

 

1. Dere har vært - og muligens fremdeles er - veldig glade i hverandre.

2. Jeg får inntrykk av at ingen av dere har særlig god kontakt med eget sjeleliv/følelser.

3. Dere er ikke gode på å kommunisere om følelser noen av dere.

4. Fordi dere ikke kan kommunisere om følelser og vanskeligheter så har dere heller ingen "hjelpemidler" å bruke når livet butter mot.

5. Om dere får hjelp og begge ønsker det kan dere lære dette og ev. finne tilbake til hverandre.

 

Se hva du først skriver om hvordan du har vært siste året, Hi:

"Har siste året slitt veldig, ikke hatt jobb. Vært mye alene med barn, og vært helt på "bånn". Har aldri tenkt på det som noe problem. Vært mye sur og urimelig."

Du innrømmer at du har vært mye urimelig og sur mot mannen din. Og du innrømmer også at du aldri har tenkt at det har vært et problem. Ser du urimeligheten i det - at du har visst at du har vært urimelig mot mannen, og likevel har trodd at det ikke var noe problem?

 

Det du skriver er jo noe av depresjonens natur, man blir selvsentrert og egoistisk. Du har greid å være mamma i dette, men så har du på en måte gitt blaffen i mannen din. Det ene er nok at du ikke har hatt overskudd, det andre er nok at du har tatt mannen din for gitt, at han uansett kom til å være der.

 

Har du fortalt mannen at du har innsett at du har vært veldig urimelig mot ham det siste året? Har du beklaget dette og sagt at du er lei deg for det?

Eller har du bare sagt til ham at du har vært som du har vært fordi du ikke har forstått at du har vært så syk og forventer at han skal forstå deg?

Ser du forskjellen på de to? Den siste er på en måte bare en bekreftelse av situasjonen, du har vært som du har vært pga. sykdom, og du forventer at den du lever livet ditt med skal forstå deg. Men i det ligger det ikke at du viser mannen din at du ser ham, ser at dette har vært og er veldig vanskelig for ham også, og at du ser at han har forsøkt å hjelpe deg dette året som best han har kunnet.

 

Du forteller at han har vært kjærlig og lagt planer om både bryllup og ferie. Dette er en typisk "manneting" å gjøre, spesielt de som ikke er så gode på å snakke om følelser. Menn er ofte fiksere. Han har merket at du er nedfor, han prøver å gjøre ting som vil få deg glad igjen. Men det fungerer jo ikke. Du har vært like deprimert likevel. Og han blir frustrert, fordi det han forsøker (hans redskaper) ikke fungerer. Selv om han virkelig har forsøkt det siste året så har du likevel behandlet ham surt og urimelig hele veien. Da er det naturlig at mannen kommer til et punkt hvor han føler at nå går det bare ikke lenger.

 

Du sier at det er nettopp planene han (dere) har lagt og hans kjærlighet som har holdt deg oppe.

Har du noen gang fortalt ham det dette året? Jeg tviler ikke på at du har følt på både kjærlighet for ham og takknemlighet for at han har vært hos deg. Men har han hatt noen følelse av at du har satt pris på ham og det han har gjort for å hjelpe deg og forholdet? Har han følt seg sett i forholdet det siste året?

 

Det er ingen tvil om at han er glad i deg ut fra måten han har har vært kjærlig og omtenksom på. Jeg får inntrykk av at det at han nå kutter så tvert som han gjør og er så steil på at det aldri vil fungere mer er at han beskytter seg selv. (Såsant han ikke har funnet noen annen, og i motsetning til hva noen tror, så er det ikke alle menn som går pga. en annen. Mange menn går bare fordi forholdet ikke fungerer uten at de har en annen.)

Jeg får inntrykk av at mannen din føler han har prøvd og prøvd og ikke kommet noen vei. Meget mulig så merket han at hvis han ikke kom seg bort nå så kom han til å bli deprimert også og miste seg selv. Det å gå fra den man er glad i og egentlig ønsker å gifte seg med er svært tøft, HI. Han er redd for å bli såret, han er redd for å ha det vondt, han er redd for å bli såret igjen, så han beskytter seg selv.

Mitt inntrykk er at det at han nå er så steil er fordi han beskytter seg selv og sine egne følelser - han er blitt redd for at forhold til deg skal bli så vondt igjen.

 

Men det positive oppi all denne synsingen er at jeg tror det kan være en sjanse for at dere finner tilbake til hverandre hvis du går i behandling for din egen del, og dere går i parterapi for å lære dere å kommunisere om følelser.

 

Når man er så deprimert som det du har vært og er, så er det veldig lett å havne i "offerrollen". Pass på at du ikke havner der, HI. Depresjonen din har en stor del av skylden, men det er bare en del av det. Riktignok en veldig viktig og stor del.

Men det at dere er så dårlig på å kommunisere både gode følelser og det å forholde dere til vanskeligere ting og kommunisere om dette, det tror jeg er årsaken til at dere ikke har taklet den vanskelige situasjonen som dere nå har vært i siste året og der dere er nå.

 

Om dere greier å redde forholdet, det vil bare fremtiden vise.

Ditt hovedfokus må være å jobbe med depresjonen din. Du får medisinsk behandling - får du oppfølging av samtaleterapi? Hvis ikke, stå veldig på for å få dette, for det trenger du om du vil få varig endring i deg selv.

Så må du skille mellom det som er depresjonen din, og hva du bruker depresjonen for å skylde på. Det å behandle din nærmeste urimelig i et helt år kan ikke skyldes på depresjonen din alene. Selv om man er syk kan man behandle andre med respekt. Selv om man er syk har man ikke noen rett til å være urimelig over tid med sine nærmeste.

Gjør det du kan for å bli frisk igjen. Pass på kostholdet ditt, det har veldig mye å si for psyken! Ut i dagslys minst en halv time daglig, helst så tidlig som mulig på dagen. Og pass på å være fysisk aktiv hver eneste dag. Gå tur, gjør øvelser hjemme, meld deg på en trening du synes er morsom (spiller ingen rolle hva det er), finnes det Aktiv på Dagtid eller Friskvernklinikk der du bor, bli med i opplegg der.

 

Og så må dere to sammen jobbe med forholdet i parterapi. Ikke prøv å overbevise mannen før dere kommer i parterapi at dere kan ordne forholdet igjen. Akkurat nå så tror han ikke det, men når dere får en nøytral tredjeperson å snakke med, da kan han lettere bli åpen for å jobbe med forholdet. Om du ikke har fortalt ham det, fortell ham at du har innsett at du har vært veldig urimelig dette året, at du beklager det veldig og at du er lei deg for at det har vært så vanskelig for ham også, og at du setter stor pris på alt han har gjort for deg dette året, selv om du ikke har greid å vise ham akkurat det.

 

Jeg håper du leser det jeg skriver som et forsøk på konstruktiv tilbakemelding og litt "realitetsorientering", ikke som en kritikk av deg, Hi.

 

Ønsker deg masse lykke til videre, og om det er meningen så greier dere å redde forholdet. Hvis dere ikke greier det så vil du likevel få det godt igjen. Men fokuser på å bli frisk selv, det er det viktigste uansett hva som skjer med forholdet.

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: b103f...017

Tusen tusen takk for at du har tatt deg tid til å gi meg såppas gode og grundige tilbakemeldinger!!

 

Ja, jeg er veldig glad i han. Og han sier jo han er glad i meg, men med manglende følelse om å være kjærester.

Nei, å kommunisere om følelser har ikke vært det helt store. Jeg har bare pøst ut, uten noe grundige forklaringer. Og han har holdt sine følelser skjult.

Jeg får hjelp gjennom DPS og samtaler, samt vi skal til parterapi. Jeg til FVK fordi jeg ønsker det skal fungere, han er med, men mer tvilende fordi han ser så mørkt på det. Dessverre.

 

Jo, jeg har jo forstått jeg har vært urimelig og at det har vært ett problem. Men har ikke trodd det stakk SÅÅ dypt. Har jo unnskyldt meg etter de tøffeste periodene.

 

Har lagt all min energi i ungene, og at huset skal se nogen lunde ok ut. Mannen har liksom blitt nederste prioritet. Dessverre. Men som du sier, ja kanskje tatt han for gitt. Og det er jo forferdelig dumt, for nå står vi her vi gjør nå :-(

 

Ja. Har fortalt han flere ganger de siste gangene at jeg ser hvor urimelig og urettferdig jeg har vært mot han. Har unnskyldt meg mange ganger. Og fortalt at jeg ser hvor problemene er, og at jeg er villig til å jobbe skikkelig med å forbedre meg og ikke lengre ta han for gitt. Eller kjefte, krangle osv.. fortalt fler ganger hvor lei meg jeg er for det.

MEN har jo også sagt at jeg ikke har vært meg selv. Men da kommet med etterpå at jeg ser feilene og er ufattelig lei meg for det.

 

Har vel ikke fortalt han gjennom året at det gleder meg og at jeg har satt pris på han kjærlighet. Har takket om han lar meg sove lenge, eller ordnet i huset. Takket for at han skaffer mat og tak over hodet. Men absolutt ikke nok.

 

Får samtaler sammen med medisiner. Da hos akutt team, venter på time til psykolog. Går 1-2 ganger i uka.

 

Har ikke behandlet han urimelig hver dag, gjennom året. Men det har kommet veldig i episoder. Og i de episodene blir jeg sliten og ser svart på alt.

 

Har virkelig siste tiden innsett hva jeg har gjort og ikke gjort. Unnskyldt meg, og sagt jeg har satt pris på støtte og kjærlighet gjennom året. Er siste halvåret som her vært absolutt det tøffeste. Skjønner utrolig godt det har vært tøft for han også, ser det veldig godt nå. Når jeg ser tilbake. Skulle bare ønske jeg klarte se det der og da.

 

Det som er så synd er jo at vi ikke rekker parterapi før jeg faktisk er ute av huset og er i gang med papirmølla gjennom NAV.

 

Igjen, tusen takk for svaret ditt. Hjalp meg å se ting litt annerledes ❤

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

[Anonym bruker]

Det er klart barn merker og blir påvirket av å ha deprimerte foreldre! Hva mener du at det er innenfor å skrive? At vi er sjokka over at far ikke orker mer surmuling og kjefting? At når man er deprimert har man ingen ansvar for egen oppførsel?

 

Håper du får hjelp. Håper at du får jobb. Men håper også at barna dine beholder den stabile omsorgspersonen som far har vært i mens du har vært nede.

 

Anonymous poster hash: 97899...eed

Wow....

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for at du har tatt deg tid til å gi meg såppas gode og grundige tilbakemeldinger!!

 

Ja, jeg er veldig glad i han. Og han sier jo han er glad i meg, men med manglende følelse om å være kjærester.

Nei, å kommunisere om følelser har ikke vært det helt store. Jeg har bare pøst ut, uten noe grundige forklaringer. Og han har holdt sine følelser skjult.

Jeg får hjelp gjennom DPS og samtaler, samt vi skal til parterapi. Jeg til FVK fordi jeg ønsker det skal fungere, han er med, men mer tvilende fordi han ser så mørkt på det. Dessverre.

 

Jo, jeg har jo forstått jeg har vært urimelig og at det har vært ett problem. Men har ikke trodd det stakk SÅÅ dypt. Har jo unnskyldt meg etter de tøffeste periodene.

 

Har lagt all min energi i ungene, og at huset skal se nogen lunde ok ut. Mannen har liksom blitt nederste prioritet. Dessverre. Men som du sier, ja kanskje tatt han for gitt. Og det er jo forferdelig dumt, for nå står vi her vi gjør nå :-(

 

Ja. Har fortalt han flere ganger de siste gangene at jeg ser hvor urimelig og urettferdig jeg har vært mot han. Har unnskyldt meg mange ganger. Og fortalt at jeg ser hvor problemene er, og at jeg er villig til å jobbe skikkelig med å forbedre meg og ikke lengre ta han for gitt. Eller kjefte, krangle osv.. fortalt fler ganger hvor lei meg jeg er for det.

MEN har jo også sagt at jeg ikke har vært meg selv. Men da kommet med etterpå at jeg ser feilene og er ufattelig lei meg for det.

 

Har vel ikke fortalt han gjennom året at det gleder meg og at jeg har satt pris på han kjærlighet. Har takket om han lar meg sove lenge, eller ordnet i huset. Takket for at han skaffer mat og tak over hodet. Men absolutt ikke nok.

 

Får samtaler sammen med medisiner. Da hos akutt team, venter på time til psykolog. Går 1-2 ganger i uka.

 

Har ikke behandlet han urimelig hver dag, gjennom året. Men det har kommet veldig i episoder. Og i de episodene blir jeg sliten og ser svart på alt.

 

Har virkelig siste tiden innsett hva jeg har gjort og ikke gjort. Unnskyldt meg, og sagt jeg har satt pris på støtte og kjærlighet gjennom året. Er siste halvåret som her vært absolutt det tøffeste. Skjønner utrolig godt det har vært tøft for han også, ser det veldig godt nå. Når jeg ser tilbake. Skulle bare ønske jeg klarte se det der og da.

 

Det som er så synd er jo at vi ikke rekker parterapi før jeg faktisk er ute av huset og er i gang med papirmølla gjennom NAV.

 

Igjen, tusen takk for svaret ditt. Hjalp meg å se ting litt annerledes ❤

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

 

Hyggelig om det kunne hjelpe deg litt.

 

Mulig dere (han) allerede er bestemt på at dere må flytte fra hverandre med det samme. I så fall tror jeg (såsant han er ærlig om at han ikke har truffet en annen) at det er som jeg skrev over, at han er så bestemt på det for å beskytte seg selv fordi han er glad i deg. Han har nok fått nok av situasjonen. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at han er ferdig med deg - selv om han nå sier han vil og må ha avstand.

 

Er han helt steil på at dere må flytte fra hverandre når med det samme? Eller kan han være åpen for at det kanskje kan gå med på å bo sammen til dere har vært i parterapi?

Uansett, det å flytte fra hverandre trenger heller ikke være undergangen på forholdet. Det kan tvert om gjøre at man får litt avstand fra alt det negative slik at dere lettere kan jobbe med forholdet i parterapien.

 

Hadde han vært helt bestemt på at forholdet 100 % er over, da hadde han ikke gått med på parterapi, da hadde han krevd kun mekling. Så det at han er åpen for parterapi på fvk er i utgangspunktet positivt. Og det er positivt uansett om dere fortsetter sammen eller ikke i fremtiden. Fordi dere vil greie å kommunisere bedre uansett.

 

For din del tror jeg det er viktig å være bevisst det som har vært og skjedd og begges roller i det, men ikke bli hengende i det, om du forstår. Det viktige nå er veien fremover, uansett hvilken vei det blir. Prøv å bare akseptere at nå er situasjonen som den er. Å gremmes over hva som er gjort og ikke gjort siste året hjelper ikke. Det å akseptere betyr heller ikke at du/dere ikke kan jobbe for å redde forholdet, men det betyr bare å ikke kaste bort energi på å nekte å akseptere at ting er som de er. Når du fullt ut aksepterer det, da tror jeg også at du blir klarere i tankene mtp. hva som skjer fremover også.

 

Om jeg kan si det, så virker du klarere i tankene dine i det du skriver her enn det du skrev i hovedinnlegget ditt. Her virker du reflektert over egen og hans situasjon, og det virker som om du har et fornuftig overblikk over situasjonen. I hovedinnlegget ditt var du litt mer i offerrollen. Prøv å holde på de klarere tankene og forhold deg til det som skjer på en konstruktiv måte fremover. Det er ikke alltid like enkelt når man er deprimert, men se om du greier å minne deg selv på å skille litt mellom det som er depresjonen som taler og hva som er resten av deg.

 

Husk også det jeg skrev over her at selv om du har vært deprimert og urimelig og ikke sett mannen det siste året, så er det bare én del av problemene dere har. Hadde dere vært bedre på kommunikasjon - begge to! - da ville dere trolig taklet dette siste året på en helt annen måte.

Om mannen din er veldig bestemt nå på at forholdet ikke kan reddes, ikke si så mye imot ham på det, det er det han føler akkurat her og nå. Fokuser heller på at det er bra dere skal gå i parterapi sammen og at dere der kan lære dere å kommunisere bedre, for dere må alltid forholde dere til hverandre pga. barna, og da trenger dere å kommunisere bra. At dere to lærer dere å kommunisere bedre om følelser, så vil dere også være bedre foreldre for barna deres i fremtiden. For det er dere to som skal lære barna deres å snakke om følelser.

Så selv om dette er tøft for dere nå, så kan denne krisen likevel føre noe veldig bra med seg - uansett om dere redder forholdet eller ikke.

 

Jeg kom til å tenke på deg da jeg var ute og gikk meg en tur rett etter jeg skrev svaret over her. Ang. det med at du ikke fikk den jobben. Depresjonen din (og økonomien) sier nok at dette er enda en forferdelig ting som skjer, det gnager kanskje på selvtilliten din, og depresjonen sier kanskje at du og situasjonen er håpløs. Men jeg tror at det at du ikke fikk den jobben nå er en mulighet for deg. Når du har fått samlivsbruddet midt oppi depresjonen så er det ikke sikkert du ville taklet jobben nå, og hadde du måttet legge inn årene på en ny jobb så er jeg redd du kunne blitt mer deprimert. Det at du ikke fikk jobben, det kan faktisk ha vært veldig bra for deg! For nå får du muligheten til å fokusere mer på å bli frisk, du slipper å forsvare å være borte fra jobb når du skal i behandling, det blir mindre stress, du får mulighet til å være mer aktiv og ta bedre vare på deg selv.

Og etterhvert vil det dukke en ny jobb opp, og da er du trolig også mer klar for jobben.

 

Om du vrir tankene dine litt slik, så kan du se at det kan komme mye positivt ut av den krisen du føler du sitter i akkurat nå.

 

Igjen - masse lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: b103f...017

[Anonym bruker]

Han har nok funnet en annen.. Sjelden menn går uten at de har noen å gå til. Og derfor så bastant. Vet det vil være vanskelig en stund, men etter en stund vil det føles bedre. God klem til deg

 

Anonymous poster hash: b4c57...869

[Anonym bruker]

 

Hyggelig om det kunne hjelpe deg litt.

 

Mulig dere (han) allerede er bestemt på at dere må flytte fra hverandre med det samme. I så fall tror jeg (såsant han er ærlig om at han ikke har truffet en annen) at det er som jeg skrev over, at han er så bestemt på det for å beskytte seg selv fordi han er glad i deg. Han har nok fått nok av situasjonen. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at han er ferdig med deg - selv om han nå sier han vil og må ha avstand.

 

Er han helt steil på at dere må flytte fra hverandre når med det samme? Eller kan han være åpen for at det kanskje kan gå med på å bo sammen til dere har vært i parterapi?

Uansett, det å flytte fra hverandre trenger heller ikke være undergangen på forholdet. Det kan tvert om gjøre at man får litt avstand fra alt det negative slik at dere lettere kan jobbe med forholdet i parterapien.

 

Hadde han vært helt bestemt på at forholdet 100 % er over, da hadde han ikke gått med på parterapi, da hadde han krevd kun mekling. Så det at han er åpen for parterapi på fvk er i utgangspunktet positivt. Og det er positivt uansett om dere fortsetter sammen eller ikke i fremtiden. Fordi dere vil greie å kommunisere bedre uansett.

 

For din del tror jeg det er viktig å være bevisst det som har vært og skjedd og begges roller i det, men ikke bli hengende i det, om du forstår. Det viktige nå er veien fremover, uansett hvilken vei det blir. Prøv å bare akseptere at nå er situasjonen som den er. Å gremmes over hva som er gjort og ikke gjort siste året hjelper ikke. Det å akseptere betyr heller ikke at du/dere ikke kan jobbe for å redde forholdet, men det betyr bare å ikke kaste bort energi på å nekte å akseptere at ting er som de er. Når du fullt ut aksepterer det, da tror jeg også at du blir klarere i tankene mtp. hva som skjer fremover også.

 

Om jeg kan si det, så virker du klarere i tankene dine i det du skriver her enn det du skrev i hovedinnlegget ditt. Her virker du reflektert over egen og hans situasjon, og det virker som om du har et fornuftig overblikk over situasjonen. I hovedinnlegget ditt var du litt mer i offerrollen. Prøv å holde på de klarere tankene og forhold deg til det som skjer på en konstruktiv måte fremover. Det er ikke alltid like enkelt når man er deprimert, men se om du greier å minne deg selv på å skille litt mellom det som er depresjonen som taler og hva som er resten av deg.

 

Husk også det jeg skrev over her at selv om du har vært deprimert og urimelig og ikke sett mannen det siste året, så er det bare én del av problemene dere har. Hadde dere vært bedre på kommunikasjon - begge to! - da ville dere trolig taklet dette siste året på en helt annen måte.

Om mannen din er veldig bestemt nå på at forholdet ikke kan reddes, ikke si så mye imot ham på det, det er det han føler akkurat her og nå. Fokuser heller på at det er bra dere skal gå i parterapi sammen og at dere der kan lære dere å kommunisere bedre, for dere må alltid forholde dere til hverandre pga. barna, og da trenger dere å kommunisere bra. At dere to lærer dere å kommunisere bedre om følelser, så vil dere også være bedre foreldre for barna deres i fremtiden. For det er dere to som skal lære barna deres å snakke om følelser.

Så selv om dette er tøft for dere nå, så kan denne krisen likevel føre noe veldig bra med seg - uansett om dere redder forholdet eller ikke.

 

Jeg kom til å tenke på deg da jeg var ute og gikk meg en tur rett etter jeg skrev svaret over her. Ang. det med at du ikke fikk den jobben. Depresjonen din (og økonomien) sier nok at dette er enda en forferdelig ting som skjer, det gnager kanskje på selvtilliten din, og depresjonen sier kanskje at du og situasjonen er håpløs. Men jeg tror at det at du ikke fikk den jobben nå er en mulighet for deg. Når du har fått samlivsbruddet midt oppi depresjonen så er det ikke sikkert du ville taklet jobben nå, og hadde du måttet legge inn årene på en ny jobb så er jeg redd du kunne blitt mer deprimert. Det at du ikke fikk jobben, det kan faktisk ha vært veldig bra for deg! For nå får du muligheten til å fokusere mer på å bli frisk, du slipper å forsvare å være borte fra jobb når du skal i behandling, det blir mindre stress, du får mulighet til å være mer aktiv og ta bedre vare på deg selv.

Og etterhvert vil det dukke en ny jobb opp, og da er du trolig også mer klar for jobben.

 

Om du vrir tankene dine litt slik, så kan du se at det kan komme mye positivt ut av den krisen du føler du sitter i akkurat nå.

 

Igjen - masse lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: b103f...017

 

 

Det er nok som du sier, at han er så bestemt for å beskytte seg. Han er nok redd jeg skal såre han igjen, og at jeg ikke blir noe bedre. Det gjør så utrolig vondt å tenke på, at jeg har såret den personen jeg er mest glad i her i verden (foruten barna) såppas at han er redd for å fortsette etter forhold med meg. 

 

Han er helt fast bestemt på å flytte ja. "Flytter ikke du, flytter jeg". Han eier huset, så det er jo ikke aktuelt at han flytter. Skulle ønske han var åpen og klar for å bo sammen frem til parterapien. Men nå har vi bodd annen hver gang i huset han eier med ungene, også bodd hos foreldrene våre. Dette skjedde dagen han la frem han var helt ferdig. Det er så sårt og vondt at det ikke går ann å gi det en sjanse. Men han er nok helt mett, og har virkelig fått nok. Begynner jo å innse det mer og mer, samtidig som jeg blir mer og mer sint jo mer jeg tenker på det. For hvordan går det ann å snu sånn på dagen? 

 

Tenkt det samme angående parterapien, at han vil være med. Føler heller ikke han er 100% sikker på hva han egentlig vil framover, men tenker at det å flytte er det beste akkurat nå. Han sier han blir med, men at det helt sikkert ikke kommer til å hjelpe. Han sier også at han kanskje angrer på dette, men at det går tiden vise, og at det er det rette akkurat NÅ. Men jeg føler det at så fort jeg kommer ut av dette huset, så blir forholdet vanskeligere å jobbe med? Eller tror du det kan ha en positiv virkning? At vi blir mer selvstendige vær for oss, føler på eventuelt savn og at familieliv fremfor de "riktige følelsene" er mer rett? 

 

Forstår hva du mener, men så vanskelig å ikke bli hengende i det. Tenker på dette døgnet rundt. Drømmer om det til og med. Prøver komme med ting som kan hjelpe, og unnskylde meg for ting som har vært. Han veit nå hvor lei meg jeg er for det her og at jeg nå gjør alt for å ordne opp i psyken min og hverdagen. Men skal prøve la det slippe litt, la han være i fred og finne på ting med venninner. Prøve akseptere, og jobbe ut i fra hvordan situasjonen er i dag og framover. 

 

Prøver ikke være i offerrollen, for jeg ser så ufattelig god hva jeg har gjort og ikke gjort det siste året. Ser helt klart feilene mine og hva som burde vært gjort annerledes. Man vet ikke hva man har før man mister det :-( Hater at jeg har hele tiden trodd at "han tåler alt" så lenge han ikke har sagt noe, og tatt han for gitt. Det er virkelig egoistisk.. Håper bare han ser for lei meg jeg er og hvor mye jeg angrer. For det gjør jeg virkelig.

 

Helt klart. Hadde kommunikasjonen vært bedre, kunne nok dette vært unngått. Eventuelt blitt opdaget mye før. 

 

Tusen hjertelig takk for så masse gode råd. Takk for at du har tatt deg tid til å skrive så mye til meg. Klarner hjernen litt.

 

Takk :-)

 

Anonymous poster hash: 7d1c7...fb0

[Anonym bruker]

 

Min egen erfaring er at min samboer snakket om barn, så vi snakket om barn, hun ville alltid bestille ferie rett etter alle kranglene våre, enten for å ha planer frem i tid og holde på meg, eller hva vet nå jeg. Så da jeg gjorde det slutt etter 9 år kom det sikkert "brått" på henne. Når jeg ser i bakspeilet burde jeg ha gjort det 5 år tidligere. Hennes oppfatning var nok ikke lik min. Ingen annen kvinne med i bildet. Jeg hadde ikke barn med henne som nok gjorde det lettere enn for Hi's samboer. 

 

Hi: Du maler ikke et pent bilde av deg selv her. Jeg håper du får grep om depresjonen og klarer å gjøre deg selv til et kupp. 

 

Samboeren din kan ta bind for øynene kaste en stein på Karl Johan og treffe en dame med jobb, penger og uten sinnslidelse. Gubben har fått nok og det blir ikke lykkelige barn når det ikke er lykkelige foreldre. Det er mulig du startet denne nedadgående spiralen. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 90807...f4a

 

Du kan nok kaste stein på gata, men ei dame med vettet i behold får du ikke. Herre, ja du er et kupp...

 

Anonymous poster hash: e5669...3b1

[Anonym bruker]

Du og barn skal flytte og far bo i deres felles hjem?

 

Anonymous poster hash: fc761...901