Hvor mange venner har du?

[Anonym bruker]

...og hvor nær er relasjonen?

Jeg har 3 nære venninner. I tillegg en venninne som bor i en annen by, men vi møtes bare ett par ganger i året

 

Anonymous poster hash: 67a33...f6f

[Anonym bruker]

0

Anonymous poster hash: 44d66...f69

[Anonym bruker]

Jeg har 5.000 venner, men det er bare fordi facbook ikke lar meg få ha flere.

Jo da, jeg får mange likes på de fleste innlegg jeg legger ut (over 100 som regel). 

Anonymous poster hash: a4bea...a84

[Anonym bruker]

Har 3 veldig nære venninner, samt syv ganske nære, pluss en del gode venner jeg ser sjeldent.

 

Anonymous poster hash: 91352...a70

[Anonym bruker]

Ingen 

Anonymous poster hash: f6bb9...eeb

[Anonym bruker]

Bortsett fra lillesøsteren min, ingen..

Anonymous poster hash: 64e57...5b5

[Anonym bruker]

Ingen. Har et fint liv allikevel og er lykkelig!

 

Anonymous poster hash: 8d55d...4a7

[Anonym bruker]

Har fire som er svært nære og tre som er gode.

 

Anonymous poster hash: 6dbed...be0

[Anonym bruker]

Ikke mange

. 3 nære og så er min bestevenn samboeren min. Litt rart at han er det kanskje ? Men sånn er det

 

Anonymous poster hash: e4342...074

[Anonym bruker]

4 nære venninner og 6 litt mer perifere. Dvs vi er nære når vi møtes, men det blir for sjelden.

 

Anonymous poster hash: d08c6...71a

[Kathrine.]

Ca 10-20

Er i tillegg venn med alle mødrene til de av samme kjønn som barna mine i klassen.

[Anonym bruker]

Ingen.

Jeg er ikke en person folk ønsker å være venner med, da jeg ikke forteller masse hylende morsomme historier hele tiden. Det er visstnok det eneste som teller i denne landsdelen. Også må man flire høyt hele tiden av alt.

 

Anonymous poster hash: c10d8...d57

[Chupa chups]

Kun samboer.

 

Har ei venninne som jeg føler meg ganske nær, men vi lever begge hektiske liv med fulle jobber og store barneflokker, så treffene blir bare i skoleferier.

 

Har alltid ønsket meg ei stor venninnegjeng, men jeg sliter med å forstå spillereglene for hvordan man skal opparbeide seg den nærheten... det virker som det krever utrolig mye innsats, noe jeg ikke har overskudd til (alltid studert/jobbet mye, pluss psykisk sliten etter en lang og ensom barndom). I tillegg syns jeg kvinner prater utrolig mye dritt bak ryggen på til og med sine nærmeste venninner, og jeg klarer ikke begi meg ut på det minefeltet der, med intriger og passe seg for hvordan man sier ting, osv. Så jeg har innsett at jeg ikke kommer til å skaffe meg den gjengen, men jeg er utrolig lojal mot de få som jeg blir kjent med!

[Anonym bruker]

Ingen.

Jeg er ikke en person folk ønsker å være venner med, da jeg ikke forteller masse hylende morsomme historier hele tiden. Det er visstnok det eneste som teller i denne landsdelen. Også må man flire høyt hele tiden av alt.

 

Anonymous poster hash: c10d8...d57

Hvorfor tror du ikke folk vil være venn med deg? Synd at det er sånn du føler deg. Sikkert mange av de hylende morsomme historiene som ikke har så mye rot i virkeligheten. HI

 

Anonymous poster hash: 67a33...f6f

[Anonym bruker]

Som jeg har god kontakt med og som jeg treffer regelmessig, 4😊

 

Anonymous poster hash: e2990...565

[Anonym bruker]

Hvorfor tror du ikke folk vil være venn med deg? Synd at det er sånn du føler deg. Sikkert mange av de hylende morsomme historiene som ikke har så mye rot i virkeligheten. HI

 

Anonymous poster hash: 67a33...f6f

Kan godt hende disse historiene ikke alltid holder vann, men man må være en veldig pratsom og humoristisk person for å bli likt her. 'By på seg selv' som det heter. Vel, jeg har ikke så mye å by på til enhver tid, annet enn et lyttende øre og intellektuelt prat (som ingen her forstår seg på). Sånn er livet, ensomt men ok.

 

Anonymous poster hash: c10d8...d57

[Anonym bruker]

Fem veldig nære, ti litt mer perifere og mange bekjente itillegg. Bekjente er de jeg kan treffe snakke med, kanskje ta en kopp kaffe med, men forholdet er mer platonisk.

 

Anonymous poster hash: 006f4...bf7

[Anonym bruker]

Har blitt færre og færre med åra. Og hvordan definerer mann liksom en venn sånn i voksen alder?

Jeg har ei som bor i en annen by, og etter hun flyttet ser vi hverandre sjeldent, men holder kontakten og vi kan prate om alt. Jeg vet at jeg kan ringe henne og at hun er der for meg hvis jeg trenger henne. Men vi lever nokså ulike liv, så hun er jo ikke så mye i min hverdag.

 

Har 3-4 andre som liksom er gjengen fra ungdomstiden. Vi har i grunn sklidd veldig fra hverandre. Ingen av de jeg ringer eller melder med (hvis det ikke er noe helt spesielt). Føler at vi er mer venner "på papiret" egentlig.

 

Også er det noen mer perifere. Vi har møttes i voksen alder via jobb, studier, barnehage/skole og snakkes i ny og ned. Men definerer de vel ikke som "venner" akkurat.

 

Savner egentlig nære venner å finne på ting sammen med. Selv om alle jeg kjenner har barn så treffes vi sjeldent. Virker likevel som DE henger med andre venner igjen. Så folk møtes og treffes tydeligvis.

 

Har aldri følt meg som en spesielt attraktiv venninne. Vet ikke hvorfor det er blitt sånn. Ser på meg selv som veldig omgjengelig og snill. Har hatt endel venner som jeg har mistet kontakten med av ulike grunner, og det blir ofte til at det bare er jeg som tar initiativ, og tilslutt bare gir opp og lar det forsvinne ut i sanden...

 

Misunner de som har noen å finne på ting med, dra på turer osv. Er ikke så flink til å ta initiativ selv, men føler at det aldri blir gjengjeldt uansett...

 

Anonymous poster hash: db733...e38

[Anonym bruker]

5 nære venninner og en nær kamerat. Så har jeg 5 litt mer perifere venninner i tillegg til en stor bekjentskapskrets.

 

Anonymous poster hash: e5b06...27b

[Anonym bruker]

Har blitt færre og færre med åra. Og hvordan definerer mann liksom en venn sånn i voksen alder?

Jeg har ei som bor i en annen by, og etter hun flyttet ser vi hverandre sjeldent, men holder kontakten og vi kan prate om alt. Jeg vet at jeg kan ringe henne og at hun er der for meg hvis jeg trenger henne. Men vi lever nokså ulike liv, så hun er jo ikke så mye i min hverdag.

 

Har 3-4 andre som liksom er gjengen fra ungdomstiden. Vi har i grunn sklidd veldig fra hverandre. Ingen av de jeg ringer eller melder med (hvis det ikke er noe helt spesielt). Føler at vi er mer venner "på papiret" egentlig.

 

Også er det noen mer perifere. Vi har møttes i voksen alder via jobb, studier, barnehage/skole og snakkes i ny og ned. Men definerer de vel ikke som "venner" akkurat.

 

Savner egentlig nære venner å finne på ting sammen med. Selv om alle jeg kjenner har barn så treffes vi sjeldent. Virker likevel som DE henger med andre venner igjen. Så folk møtes og treffes tydeligvis.

 

Har aldri følt meg som en spesielt attraktiv venninne. Vet ikke hvorfor det er blitt sånn. Ser på meg selv som veldig omgjengelig og snill. Har hatt endel venner som jeg har mistet kontakten med av ulike grunner, og det blir ofte til at det bare er jeg som tar initiativ, og tilslutt bare gir opp og lar det forsvinne ut i sanden...

 

Misunner de som har noen å finne på ting med, dra på turer osv. Er ikke så flink til å ta initiativ selv, men føler at det aldri blir gjengjeldt uansett...

 

Anonymous poster hash: db733...e38

For meg høres du attraktiv ut som venn 😊 Sender deg en klem

 

Anonymous poster hash: 67a33...f6f

[Anonym bruker]

 

Jeg har 5.000 venner, men det er bare fordi facbook ikke lar meg få ha flere.

Jo da, jeg får mange likes på de fleste innlegg jeg legger ut (over 100 som regel).

 

Anonymous poster hash: a4bea...a84

Hæ? Hvordan fikk du dette til å handle om likes på Facebook???

 

Anonymous poster hash: 2761d...546

[Anonym bruker]

1/2 😂Hadde jeg ikke vært kronisk syk, så hadde hatt mange 🙁

 

Anonymous poster hash: e6812...aea

[Anonym bruker]

To som jeg forteller alt, to jeg forteller nesten alt til, og fire jeg forteller litt til. Så altså seks stk.

Men har mange gode bekjente og mange kollegaer jeg har vennskapelig tone meg.

 

Anonymous poster hash: 6e602...f6f

[Anonym bruker]

Jeg har også veldig få venner, egentlig bare 1 nær venninne som jeg sjeldent ser..

 

Jeg har vokst opp blant gutter og identifisert meg med DE og ikke jentene på min alder. Derfor hadde jeg mange gode guttevenner da jeg var lita, fram til ungdomsskolen. Da begynte guttene å ta mer avstand, og det at jeg hang med guttevenner ga meg rykte om at jeg var løs og billig, til tross for at disse KUN var vennskap. Da tok jeg mer og mer avstand.  Etterhvert da guttene fikk seg kjærester måtte jeg i alle tilfeller skygge banen helt, da det alltid oppsto sjalusi fra deres partner sin side (og utfrysning og baksnakking)...Og sånn er det vel egentlig fortsatt.

 

Jeg har store problemer med å stole på og åpne meg for andre jenter, og da er det ikke rartt det ikke oppstår nye vennskap da jeg absolutt ikke byr på meg selv nok.  Hos mannlige kollegaer på jobb er jeg veldig populær, siden jeg deler deres humor 100%, men må alltid passe meg slik at det ikke oppstår rykter og sjalusi både fra partnere og andre mannlige kollegaer. Vanskelig å komme seg ut av dette!

 

Noen som har lignende erfaring?

 

Anonymous poster hash: 94caf...97d

[Anonym bruker]

0

Ensomt, men er blitt vant med det.

 

Anonymous poster hash: 039c5...544