Blir jeg utnyttet, eller har far rett?

[Anonym bruker]

 

Privatskole høres drøyt ut. Samme med passet. Han kan ikke ta valg alene som passer hans økonomi og forvente at du skal ta halvparten av regningen. Han bør tilpasse seg din økonomi. Ikke omvendt. 

 

Det er å se i bakspeilet, men det med barn, samlivsbrudd, dårlig økonomi, ikke ferdig med utdannelse er en gjenganger her på forumet og i livet. Det er så risikofylt. Jeg forstår ikke at dere tar sjansen. Jeg har alltid visst at jeg ikke villa ha barn uten utdannelse og stålkontroll på boliglån. 

 

Anonymous poster hash: 06058...027

 

 

 

Du vet det at av og til skjer det ting i livet som gjør at ting blir helt anderledes enn hva som er ideelt? Uforskyldte ting som sykdom, ulykkker, andre livshendelser...

 

Selvfølgelig er det beste at man har alt på stell før man får barn, men hvorfor sette deg på din høye hest for å se ned på andre?

 

Livet kan bringe overraskelser for hvem som helst, ikke alt man kan planlegge. Vil du gi gode råd eller moralisere til de som enda ikke har fått barn, gjør gjerne det. Men hvorfor ikke starte en egen tråd om det? Det hjelper ikke Hi at du forteller at du ikke forstår hvorfor livet hennes (og barnefars og hans nye dame) er blitt som det er blitt. Det hjelper heller ikke noe at du forteller hvor flink du er som sørget for både utdanning og stålkontroll på boliglån. Men du følte deg kanskje bedre da du skrev det fra hesteryggen?

 

(for ordens skyld, jeg er ikke i HIs situasjon, men jeg har opplevd at livet ikke alltid kan planlegges, ting kan skje som man ikke hadde mulighet til å sikre seg mot)

 

 

Anonymous poster hash: 614f8...7d3

[Anonym bruker]

 

Jeg tapte en barnefordelingssak for min da 2 år gamle sønn. Han er nå blitt 5 år. Jeg har ca 40% og far har 60.

 

Jeg har aldri innfunnet meg med at jeg tapte. Det har vært så vondt, mye fordi jeg føler han vant fordi min ganske omfattende traumatiske barndom ble brukt i mot meg opp og ned for å male et dårlig bilde av meg. Jeg har kommet til å akseptere at det er sånn, og vi samarbeidet stort sett godt og krangler ikke for å skjerme barnet. Jeg flyttet nærme barnehagen og nærme far når han flyttet.

 

Jeg har forsøkt å leve så normalt som mulig etter dommen kom og være

 

Jeg stiller opp på dugnad, vi baker annenhver gang til barnehage, begge er på foreldremøter, begge følger opp lege, helsestasjon osv, begge planlegger og arrangerer og handler inn til barnebursdag.

 

Barnet har eget rom hos meg. Han har sykkel, badebasseng, sparkesykkel, masse spill, massevis av esker med lego, male,tegne og hobbysaker. Han har barnemøbler på rommet og masse bøker, filmer og biler og andre leker. Matboks, drikkeflasker, julepynt, termos og masse uteleker. Han har alt.

Jeg kjøper alt av klær til han. Regnklær, sko, penklær, hverdagsklær etc. Siden jeg ikke har noen familie passer jeg på å få kjøpt flere julegaver til barnet mitt slik at han skal få nok. Far kjøper også disse tingene. Han har klær, utstyr og ting hos pappan sin, og han har akkurat det samme hos meg.

Poenget er ikke å få fram hver minste detalj av hva jeg kjøper, for for meg er det det eneste rette og det som er mest naturlig. Jeg ønsker at han skal ha et godt hjem hos meg og. Poenger er bare å vise at jeg virkelig bruker mye penger på barnet mitt til tross for lav inntekt og kun 38% omsorg.

 

Jeg er opptatt av at barnet mitt skal ha fullverdig hjem hos meg, selv om han er mest hos pappaen sin. Jeg vil ikke at han skal mangle noe og han har derfor det som jeg tror de fleste andre barn har. Har selv levd i en bag når mine foreldre skilte seg, og jeg ønsker ikke det for barnet vårt. Klærne i en bag som går fram og tilbake.

 

Far er ikke så interessert i å sende med klær, eller dele på alt heller. Han følger alt til punkt og prikke. Det er også en liten del av grunnen til at det er blitt slik. Han var kjip det første halvåret vi delte på klær, og sendte for eksempel ikke med de fine klærne, feks stygge sko over fine sko. Så da vil jeg heller ha alt selv og ikke være redd for å erstatte noe heller omd et blir ødelagt. Barnet mitt mistet en lue en gang han var hos meg, og da måtte jeg sende penger med i konvolutt for å erstatte luen.

 

Jeg går på arbeidsavklaringspenger fra nav, studer litt og har en veldig, veldig lav inntekt. Det er så vidt jeg klarer meg. Og slik det ser ut framover vil det bli enda trangere da jeg vil studere fulltid og jobbe, får ingen støtte og jeg er alene og må kunne stille opp med klær og utstyr til barnet mitt.

 

Far søkte nettopp nav om barnebidrag, og vi venter på at søknaden skal bli ferdig behandlet. Jeg har så liten inntekt at han jeg snakket med i NAV mener jeg ikke er bidragsdyktig.

 

Far maser mye om å dele utgifter. I sommer når han, samboeren og vårt barn og deres felles barn skulle på ferie til utlandet, ville han til og med at jeg skulle betale halvparten av det det kostet å skaffe barnet mitt pass, selv om jeg ikke skulle reise noen plass..

 

 

Så situasjonen er: Jeg har lav inntekt. Far har samboer, to barn, begge er studenter, men begge jobber. Begge har støttende familier. Jeg har ingen familie rundt meg eller støtte. Far har søkt om barnebidrag og vi venter på svar fra nav. Far har fra før barnetrygd.

 

Far spør hele tiden om jeg skal betale ting. Jeg betaler 50 % for bursdagsfeiringer, klær og utstyr, og alt som er.

 

For noen dager siden ringte far og spurte at jeg måtte være forberedt på å betale han halvparten av noen såler barnet kanskje trenger i noen sko, pga problemer med foten. Og det måtte jeg være klar over..

Erfaringen forteller meg at far ved en hver mulighet prøver å få penger ut av meg.

 

Ingenting gjør meg mer godt enn å kjøpe, glede, betale og forsørge barnet mitt. Samtidig føler jeg at jeg allerede gjør mye og yter maks min evne med tanke på situasjonen min og nå når far kommer til å få bidrag fra nav, er jeg redd jeg blir utnyttet.

 

Hva sier loven? Er jeg pliktig til å betale? Hva er det meningen jeg med lav inntekt, om jeg ikke er bidragsdyktig, skal betale? Kan han kreve noe?

 

 

Kan han kreve at jeg skal betale halvparten av skolepengene? Far og jeg vurderer å sende barnet på privatskole siden han har gått i tilhørende barnehage. Far tar siste avgjørelse og samarbeider dårlig om beslutningen, men det virker som det er dit barnet ender, og det koster hver måned. Burde begge betale?

 

 

Hvem betaler for barnebursdag? Hvem betaler for pass? Hvem betaler til barnehagen om det er noe spesielt feks bondegårdsturer eller annet? Ofte er det bare små betalinger på 100-200. Hvem betaler for såler i sko? De koster 1300.

 

Jeg hadde en samtale med far for en stund siden når han ville jeg skulle betale han penger for 3 år gamle barnehageregninger (rett etter bruddet). Jeg sa at jeg legger all min tid og mye penger inn i at barnet skal ha det absolutt beste hos meg og aldri mangle noe, men at det er utrolig tøft å få det til og at jeg håpte han og kunne se viktigheten av det, og derfor ikke kreve penger for alt mulig.

 

 

Hva sier loven?

 

 

Beklager at jeg formulerer meg dårlig og skriver rotete.

 

 

Jeg har ikke vært inne på DIB på noen år, men jeg trenger råd. Håper noen av dere kan hjelpe meg. På forhånd tusen takk! :-)

 

Anonymous poster hash: 44c39...23a

Det er en litt gråsone så lenge dere ikke har gjennomgått fastsettelse av barnebidrag så for din del er det en fordel at far har søkt om barnebidrag. Ifølge opplysningene du gir så er du sannsynligvis ikke bidragsdyktig eller hvis du er så blir nok bidraget lavt. Uansett er det en fordel å få dette svart på hvitt slik at det økonomiske mellom dere er avklart. Det igjen betyr også at når barnebidrag er fastsatt skal alle utgifter til barnet i det daglige dekkes av den som har hovedomsorgen, det være seg bursdagsfeiring, gaver, klær, pass mm. Far må også sende med klær og utstyr som er skikket til årstiden. Det far kan kreve utenom er store ting som konfirmasjon og regulering, men da igjen må du være bidragsdykktig. Skosåler er nok ikke noe du må bidra til, men akkurat dette ville jeg undersøkt med NAV.

 

 

Anonymous poster hash: 19e30...fcd

[Anonym bruker]

Jeg må hoppe inn ang privatskolen. Jeg er enig i at hi ikke skal betale for det. Men privatskole er så mangt. Det kan være Internasjonal skole til 4000kr i mnd eller Steinerskole til 1500kr i mnd. De som f eks velger Steiner eller Montesorri velger det jo utifra pedagogikk og undervisningsmåte, ikke pga prestisje for det for jo ikke disse skolene. Hører kun at de får mye pepper. Var en avsporing altså og hi skal ikke betale alt det den manipulerende fyren maser om.

 

Anonymous poster hash: 1e4f1...991

[Anonym bruker]

 

Du vet det at av og til skjer det ting i livet som gjør at ting blir helt anderledes enn hva som er ideelt? Uforskyldte ting som sykdom, ulykkker, andre livshendelser...

 

Selvfølgelig er det beste at man har alt på stell før man får barn, men hvorfor sette deg på din høye hest for å se ned på andre?

 

Livet kan bringe overraskelser for hvem som helst, ikke alt man kan planlegge. Vil du gi gode råd eller moralisere til de som enda ikke har fått barn, gjør gjerne det. Men hvorfor ikke starte en egen tråd om det? Det hjelper ikke Hi at du forteller at du ikke forstår hvorfor livet hennes (og barnefars og hans nye dame) er blitt som det er blitt. Det hjelper heller ikke noe at du forteller hvor flink du er som sørget for både utdanning og stålkontroll på boliglån. Men du følte deg kanskje bedre da du skrev det fra hesteryggen?

 

(for ordens skyld, jeg er ikke i HIs situasjon, men jeg har opplevd at livet ikke alltid kan planlegges, ting kan skje som man ikke hadde mulighet til å sikre seg mot)

 

 

Anonymous poster hash: 614f8...7d3

 

 

Som jeg skrev, så er det å se i bakspeilet for Hi, men det er ment som et godt råd til de på forumet som ikke har barn eller utdannelse i dag. Dette har ingenting med sykdom eller ulykker å gjøre. Vi er alle født uten egne barn eller utdannelse og man må ta aktive valg for å få begge deler. Det er ingen uforutsett livshendelse her. Halvparten av ekteskap ender i skilsmisse. Risikoen for at hun ble alene med barn 40% av tiden var 50%.

 

Jeg blir ikke overrasket om min samboer flytter ut. Om jeg blir oppsagt. Havner i en ulykke. Blir kronisk syk. Hva er overraskende over slik? Du kom jo med listen selv. Da er det jo høyst forutsigbart for deg også.

 

Anonymous poster hash: 06058...027

[Anonym bruker]

Enig med hun over.

Utrolig mange som setter barn til verden uten å tenke seg om.

Vi kan alle være uheldige, men når det er så gjennomgående som vi ofte leser her inne er det nok mange som burde veøge mer etter fornuften.

Anonymous poster hash: 8c4a4...02e

[Anonym bruker]

Vent på konklusjonen fra nav du. Om du ikke har bidragsevne vil far få bidragsforskudd fra nav og da skal han med sin inntekt og bidraget dekke alle utgiftene til barnet, fordi han har hovedomsorg.

 

Eneste du skal dekke er mat, hygieneartikler osv når barnet er hos deg.

 

Han kan søke om særtilskudd for å dekke briller, regulering og konfirmasjonsfest, men utover dette er det hans ansvar å betale klær. utstyr, fritidsaktiviteter, spesialsåler, pass osv osv. Han kan ikke kreve noe som helst av deg.

 

At du velger å la barnet ha klær o.l. hos deg så han slipper ha med seg koffert er et valg du kan ta, og jeg er enig med deg i at det er et godt valg. Men far kan ikke kreve det heller, du kan derimot kreve at han sender med det barnet trenger når han skal være hos deg.

Anonymous poster hash: 4efa1...d1c

[Anonym bruker]

 

Enig med hun over.

Utrolig mange som setter barn til verden uten å tenke seg om.

Vi kan alle være uheldige, men når det er så gjennomgående som vi ofte leser her inne er det nok mange som burde veøge mer etter fornuften.

 

Anonymous poster hash: 8c4a4...02e

De fleste regner vel med at mannen i deres liv ikke skal gå til sak mot dem.

 

Anonymous poster hash: 96dd8...ac7

[Anonym bruker]

De fleste regner vel med at mannen i deres liv ikke skal gå til sak mot dem.

 

Anonymous poster hash: 96dd8...ac7 [/acronym

 

 

 

Takk. Jeg trodde som mange av dere ikke at det skulle ende helt slik. Jeg trodde vi skulle leve sammen. Og om vi ikke skulle det, så trodde jeg i hvert fall ikke at jeg skulle gå gjennom det jeg gikk gjennom med rettsaken og og plutselig se barnet mitt 40% når jeg tidligere har tilbragt hver eneste dag sammen. Jeg tapte ikke fordi jeg er uskikket som mor. Jeg tapte fordi han har hatt en fantastisk oppvekst, han har god støtte og familie rundt seg. Jeg bor i fremmed by, har ingen familie og støtte, lav inntekt og en jævlig barndom som var gull for hans advokat.

 

 

Du har rett i at jeg på sett og vis angrer på at jeg ikke som 18-åring ikke ventet med å få barn. Når det kommer til den økonomiske delen og tryggheten. Ellers er jeg glad for valget jeg tok og skatten jeg har  Jeg har uansett bestemt meg for at barn nummer to ikke blir før utdannelse er i boks, livet er stabilt og jeg føler meg selvstendig, trygg og sterk. Med eller uten en partner.

 

Ang privatskole - hun ene som kommenterte har rett, det er en skole som ønskes ikke pga prestisje, men feks en av de andre alternativene som steiner og montesorri. Ønsker ikke skrive spesifikt for å ikke bli gjenkjent. 

 

Ang økt samvær - jeg har prøvd alt. Møter en vegg. Eneste mulighet er advokat og rettsak for å slå gjennom. Er redd jeg taper enda en gang, selv om han ikke "har noe på meg". Han lever med kjernefamilien sin og jeg kan vanskelig nå fram..  Er så redd og skadet etter sist rettsak. Far nekter også familievernkontor for å snakke om økt samvær og andre ting. Har foreslått samtaler mange ganger, men han "ser ikke vitsen".  Sønnen min har også lagt inn et sterkt ønske om å være mere hos meg, og det gjør vondt i hjertet når han spør hvorfor han ikke kan være mere her eller at han ikke vil til pappa. 

 

Jeg kommer til å fortsette med å kjøpe og betale ting til sønnen min, på lik linje med dere. At han ikke er her like mye nå som før spiller ikke så stor rolle. Det er viktig for både meg og sønnen min.

Det jeg reagerte på var som sagt skosåler, skole, barnehagepenger osv. Har vært så fortvila når jeg ikke har skjønt hvordan han skal få barnebidrag, barnetrygd, at jeg skal kjøpe klær og utstyr, og at vi skal dele på alle utgiftene 50%. Som er det det virker som han forventer. I telefonen ang skosålene gikk det slik " ******** trenger kanskje noen såler pga blabla, og de koster 1300, bare så du er forberedt på det og får lagt av penger".

 Har ikke skjønt hvordan jeg skulle klare det. Jeg blir så usikker på hva som er rett uansett hva jeg leser. Ønsker ikke gjøre feil ovenfor han eller barnet mitt, men jeg klarer jo heller ikke holde tritt på dette viset.

Samboer til eksen har for øvrig studert juss, så han har nok en fordel der, mot min kunnskap. 

 

Jeg skal høre med NAV. Håper jeg får noen gode svar der. Skal lese meg opp og skaffe meg kunnskap slik at jeg stiller litt bedre og kan svare for meg uten å bli "lurt".

 

Om det ellers er noen som har enda flere ganske konkrete svar å gi meg (etter loven) på hva jeg skal stå for og hva han skal stå for, hvilke plikter jeg og han har - både om han får barnebidrag fra nav fordi jeg ikke er bidragsdyktig OG i framtiden (de samme spørsmålene) om jeg er bidragspliktig og far får barnebidrag av meg. 

 

Uteleker, utstyr, ski, penklær, bunad, penger til barnehage for ulike småting.

Har far rett til å si "nei, det vil jeg ikke sende med/det får du ikke låne?"  

Om far får bidrag fra meg- er det meningen han skal sende med uteleker/ski? 

Hvem betaler for sport og klær og kontigent i forbindelse med det ( f.eks fotball) nå i tiden framover? Er helt sikker på at far vil spørre meg om å splitte det, uansett om  han får bidrag og jeg ikke er bidragsdyktig. 

 

Om noen vet helt sikkert svaret på disse spørmsålene som er helt ned i detalj, så setter jeg pris på svar. Jeg vet jeg allerede har fått mange gode svar, og jeg er også takknemlig for det som er.

 

Ellers vil jeg bare si takk til hver enkelt av dere. Så mange nyttige, gode, snille svar dere gav meg. Over all forventning. 

 

Klem fra anonym

 

 

Anonymous poster hash: 44c39...23a

[Anonym bruker]

Du kan fortsatr kalle inn til møte selv om han ikke ser vitsen, og mekling om du vil endre noe.

Du bør notere ned hva og hvor ofte barnet sier han vil være mer hos deg, sånn i tilfelle du vil gå for mer omsorg.

 

Når dere får regnet ut bidraget, så får du et brev om beløp og det er det du skal betale. Dere må begge gi opplysninger til nav, så alt av avtaler er lurt og sende inn. Eller dommen på hvor mye du har barnet. For om du og far gir forskjell info ang samvær så går det ofte i bidragsmottakers favør om du ikke har dokumentasjon.

 

Å du må lære deg å si nei til far. Lykke til😊

 

Anonymous poster hash: 95b62...84e

[Anonym bruker]

Utstyr og penklær kan du forlange at han sender med, jo. Det er ikke fars ting. Det er barnets ting.

 

Og du kan også bestille time på FVK der du selv møter alene for å få råd, eller du og barnet møter.

 

Og å kjøpe dobbelt opp av alt - ærlig talt. Det er en dårlig ordning! Å ha noen skift er ok, men selv om din egen erfaring er negativ med å ha en bag med seg, så betyr ikke det at ditt barn trenger å oppleve dette som en katastrofe. Det er faktisk ikke SÅ uvanlig.

 

Anonymous poster hash: 96dd8...ac7

[Anonym bruker]

Takk for alle svar! Nå har jeg lest meg skikkelig opp, og har en time på nav snart. Føler meg langt mere trygg og sikker nå. Takk!

Anonymous poster hash: 44c39...23a

[Anonym bruker]

Mitt barn får ortopediske såler. De koster rundt 500 kr og derfor for lite til at jeg kan søke NAV om særtilskudd fra far for å dekke de. "Det kan ikke pålegges særtilskudd dersom utlegget er lavere enn forhøyde bidragsfgorskudd per måned etter forskotteringsloven, for tiden 1530 kroner". Så nei, du må ikke betale det. 

 

 

Når det gjelder alt annet. I utgangspunktet skal du betale bidrag til han (om du har evne) og han skal sende med alt barnet trenger til deg. Så du trenger ikke engang å handle inn alt du gjør, selvom jeg godt forstår hvorfor du gjør det!

Anonymous poster hash: 4460c...f03

[3 i april]

Så lenge far har hovedomsorgen så må han dekke ALT. Han kan ikke kreve betaling for noe som helst faktisk. Bestill time på fvk og få det notert ned hver gang far ikke møter opp.

 

Få også notert hva der diskuterer og ar far nekter å sende med viktig utstyr og klær. Fint for deg om far er lite samarbeidsvillig, da ser han ikke fullt så fantastisk ut i en evt rettssak.