Dere som er overvektige ?

[Anonym bruker]

Er det på grunn av at dere trives sånn ? Eller prøver dere hele tiden å gå ned ? Lurer bare.

 

Anonymous poster hash: 848bf...d38

[Anonym bruker]

Har slanket meg hele livet, men forblir overvektig.

Anonymous poster hash: 26c9c...981

[Anonym bruker]

Jeg har en spiseforstyrrelse, har hatt den i 25 år. Hadde bulimi i mange år, så fikk jeg barn, og ønsket ikke at de skulle skjønne hva jeg slet med, og plutselig få det problemet selv. Så jeg sluttet å kaste opp. Men overspisingen sluttet ikke. Jeg er 15 kg overvektig. Og prøver nesten hele tiden, og gå ned i vekt. Men er omtrent umulig, da jeg har spiseforstyrrelse.

Anonymous poster hash: cb4ee...7a4

[Anonym bruker]

Tja, har 20 kg for mykje, og trivst ikkje med det, fordi det er så mykje fokus på vekt og utsjånad. Viss samfunnet gjekk etter sunne og sterke kroppar hadde det vore enklare for meg å akseptere at eg for tida er litt tjukk. Prøvar å gå ned, men slankar som regel vekk dei same to kiloene kvar gong. No har eg huset fullt av små ungar (kiloene kjem frå svangerskapa mine) så skal nok klare det til slutt. Men no hadde eg vore betre tent med at folk (særleg på nett og i media, vanlege folk kommenterer ikkje slikt) der at ein kan ligge litt over ideal ekta utan å vere ein trussel mot seg sjølv og samfunnet. (ja litt bitter, syns det er liksom ikkje måte på kva vi kvinner skal få til, først ale opp ein heil unge (eller til og med to på ein gong som eg har gjort) også skal ein h

 

Anonymous poster hash: 0bcbf...d57

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig og ble det da heg ble syk for nesten ti år siden. Jeg har aldri kommet meg helt, og må kanskje leve begrenset resten av livet. Jeg orker ikke slanke meg hele tida - jeg prøver å motivere meg, og å trefffe rett tidspunkt (som er viktig pga helsetilstand). Jeg veier 30 kg foe mye og syns det verste er at jeg ikke kan gå i de klærne jeg ønsker.

 

Anonymous poster hash: d0307...c16

[Anonym bruker]

Når jeg er i aktivitet tenker jeg ikke så mye på kiloene mine, men hver eneste kveld tenker jeg at det må være slutt. Jeg må slanke meg! Problemet er at jeg ikke vet hvordan lenger. Spis mindre, tren mer funker bare ikke 😔

 

Anonymous poster hash: 7a3c1...310

[Anonym bruker]

Tja, har 20 kg for mykje, og trivst ikkje med det, fordi det er så mykje fokus på vekt og utsjånad. Viss samfunnet gjekk etter sunne og sterke kroppar hadde det vore enklare for meg å akseptere at eg for tida er litt tjukk. Prøvar å gå ned, men slankar som regel vekk dei same to kiloene kvar gong. No har eg huset fullt av små ungar (kiloene kjem frå svangerskapa mine) så skal nok klare det til slutt. Men no hadde eg vore betre tent med at folk (særleg på nett og i media, vanlege folk kommenterer ikkje slikt) der at ein kan ligge litt over ideal ekta utan å vere ein trussel mot seg sjølv og samfunnet. (ja litt bitter, syns det er liksom ikkje måte på kva vi kvinner skal få til, først ale opp ein heil unge (eller til og med to på ein gong som eg har gjort) også skal ein h

 

Anonymous poster hash: 0bcbf...d57

Vart ikkje ferdig... Helst fullamme til dei er eit halvt år, og samstundes avstå frå sukker og feit mat og karbohydrat for å få tilbake kroppane våre og bli attraktive med ein gong. Har dei prøvd å sove ein halvtime i slengen i 7 mnd fullamme og samtidig unngå å hive i seg alt ein kjem over??? Vekta går nok ned etterkvart, men kan det ha slik hastverk??? (sorry, dagens utblåsing, ikkje heilt det du spurde om men.... (og ikkje eg som har starta alle dei andre overvektig trådane her i dag, eg lovar 😂))

 

Anonymous poster hash: 0bcbf...d57

[Anonym bruker]

Jeg veier 10 kg for mye. Trøstespist i flere år pga ufør etter bilulykke.🙁

 

Anonymous poster hash: 69bfc...386

[Anonym bruker]

Er det på grunn av at dere trives sånn ? Eller prøver dere hele tiden å gå ned ? Lurer bare.

 

Anonymous poster hash: 848bf...d38

Det er vel mest fordi jeg driter i det. Jeg er mer enn en kropp.

 

Anonymous poster hash: eea72...5c6

[Anonym bruker]

Trives ikke sånn, men eier ikke ett fnugg av viljestyrke. Er 10 kg overvektig.

 

Anonymous poster hash: a0d0f...d55

[Anonym bruker]

Nei og nei. Nei trives ikke sånn. Og nei prøver ikke til en hver tid å gå ned. La på meg 20 kg etter sykdom. Og er nå definert som overvektig.

 

Anonymous poster hash: c3d56...e7b

[Anonym bruker]

Er bare litt overvektig nå men har vært mye større. Jeg må jobbe hele tiden. Jeg legger veldig lett på meg og etter feks ferier hvor jeg slipper ned beredskapen litt, så går jeg fort opp 2-5kilo. Jeg må skjerpe meg og telle kalorier og trene til jeg er tilbake til normalen. Jobben er evig for min del virker det som. Trening i hverdagen hjelper, men er ingen vidunderkur desverre.

 

 

Anonymous poster hash: 99db4...111

[Anonym bruker]

Eg var overvektig...

 

Eg trivdes ikkje, men prøvde ikkje heile tida å gå ned i vekt. Eg gjekk igjennom ein slags sorgprosess - sjølvbedrag, sinne, skam, bortforklaring, aksept osv. Tilslutt innsåg eg at eg hadde to moglegheiter

1) være fornøyd med å være overvektig

2) gjere noko med det

 

Eg gjorde noko med det. Gjekk ned 15-16 kilo på 5mnd, og kom i veldig god form.. Eg vart gravid og la på meg (sjølvsagt). Det tok berre ein mnd å koma tilbake til trivselsvekta, men jobbar framleis med formen ☺

 

 

 

Anonymous poster hash: 0d9c4...15d

[Anonym bruker]

Nei, jeg trives ikke sånn som jeg er nå. Burde gå ned minst 15 kilo, gjerne 20-25...

Men sliter veldig med ting i livet mitt nå, så greier ikke å motivere meg nok til å gjøre noe med det. Håper på bedre tider, DA skal jeg bli sprek og sunn...

Tenker på vekt/utseende hver eneste dag.

Anonymous poster hash: 0c7f0...403

[Anonym bruker]

Utseende er irrelevant. Er overvektig men det har ingenting å si. Er fornøyd med at jeg er snill, passe smart og omtenksom. Bryr meg ikke om slanking, og regner virkelig med at de rundt meg ignorerer vekta mi.

 

Anonymous poster hash: 22912...951

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært aktiv og slank, 174 cm og 65 kg. Veide det samme fra jeg var 17-18 år til jeg var 35. Fikk tre barn, tilbake i matchvekt hver gang. Aldri problemer med vekt, spiste det jeg ville, trente, syklet til jobb osv

 

Da jeg var 35 ble jeg syk, veldig syk, kronisk syk. Ble parkert i sofaen, ufør. Hele livsstilen min gikk i dass, jobben forsvant, livet mitt som jeg kjente det forsvant..

 

Kombinasjonen medisiner, et veldig inaktivt liv og trøstespisingen jeg begynte med har gitt meg over 20 kg pluss. En ond sirkel jeg sliter med å bryte ut av igjen

 

Jeg er nå 40 år og veier mellom 85 og 90 kg, pr definisjon overvektig, jeg som alltid har vært slank

 

Jeg hater kroppen min, hater hvordan livet mitt har blitt, hater speilbildet mitt. Jeg sliter veldig med å finne meg til rette i mitt nye liv, og makter ikke finne motivasjon til å slanke meg...

 

Anonymous poster hash: 29d23...a41

[Anonym bruker]

Jeg trives ikke sånn. Er jojoslanker. Men det blir visst bare vanskeligere og vanskeligere å gå ned igjen.

 

Jeg er kjempeflink i perioder. Spiser sunt og er aktiv. Da går jeg ned. Men så stagnerer det, og jeg begynner å spise mindre. Til slutt går jeg på en smell og kiloene raser på igjen. Kan lett gå opp 10 kg på et par mnd.

 

Nå er jeg omtrent på mitt største. Kuttet ut godis fra 1. Januar og begynte å trene igjen. Det forsvant 3-4 kg veldig fort, men så stoppet det. Er nå konstant sulten og sliter med motivasjonen.

 

Vurderer hypnoterapi!

 

Anonymous poster hash: 8728f...345

[Anonym bruker]

Jeg er nok 30kg for tung, men går helt fint. Skal nå ned 10 kg med hjelp av litt sunnere kosthold og litt ekstra trim. Har alltid vært overvektig og har trivdes veldig godt med det. Liker å ligge et sted mellom 80&90. Ingen slankekurer.

 

Anonymous poster hash: df7bc...ea9

[Isola&Lille+julegave]

Trives overhode ikke. Føler meg svak, ekkel, uattraktiv. I tillegg er det umulig å finne fine klær. Hater å være i dårlig form og bekymrer meg for helsa omtrent daglig. Helsa er bra nå, men føler at jeg er en tikkende bombe - bare venter på at det smeller.

Har slitt med overspising i 20 år. Slanker meg og er flink, klarer bare å skjerpe meg en liten stund før matfokuset tar overhånd og jeg mister kontrollen. Igjen og igjen. Er på vei opp igjen etter en flink periode der jeg mistet 10 kg. Dritt. Skuffet, flau, oppgitt. Samtidig er de kreftene så sterke at jeg klarer ikke styre de. Tanken på mat og det jeg ønsker å spise blir som en bestettelse, farger alt i hodet, altoppslukende. Det går bare an å kontrollere en periode før demningen brister.

Jeg vet jeg trenger hjelp. Har bedt om det også. Legen min sier så fint at "det er jo bare å trene mer og spise mindre..." Så det så.

[Anonym bruker]

Jeg trives ikke med alle kiloene mine nei. Kroppen min fungerer bra. Jeg har en sterk kropp, så prøver å tenke mer på det. At en stor kropp ikke er ensbetydende med en kropp som ikke fungerer. Men ikke alltid lett å slå seg til ro med det når du hele tiden blir konfrontert med at kroppen din ikke er riktig. "Heldigvis" er kroppen min skapt slik at de fleste kiloene sitter rundt rompa, men også lår/legger er store. MEN beina er sterke og kan bære meg på laaange gåturer. De er heller ikke vonde. De bare ser ikke pene ut.

 

Nå er jeg alene med noen barn og målet mitt er å ikke overføre slankehysteri videre til de. Jeg vil lære de gode matvaner. Jeg har siden pubertetsalder slitt med overspising, perioder med anoreksi og bullemi. For meg er det en enorm jobb bare det å spise normalt sammen med ungene. Skulle gjerne trent mer enn det jeg gjør, men ikke lett å finne tid til det i en hektisk hverdag med jobb og oppfølging av unger.

 

Så nei, trives ikke med det og det jeg gjør vil nok ikke alltid kvalifisere for at jeg gjør noe med det. MEN hver eneste dag er en kamp for å spise normalt.

 

Anonymous poster hash: 82416...4a7

[Anonym bruker]

 

Har slanket meg hele livet, men forblir overvektig.

 

Anonymous poster hash: 26c9c...981

Samme her. Helt forferdelig å ha det sånn. Tenker på vekten min 100 ganger pr dag.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6019e...26a

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært aktiv og slank, 174 cm og 65 kg. Veide det samme fra jeg var 17-18 år til jeg var 35. Fikk tre barn, tilbake i matchvekt hver gang. Aldri problemer med vekt, spiste det jeg ville, trente, syklet til jobb osv

 

Da jeg var 35 ble jeg syk, veldig syk, kronisk syk. Ble parkert i sofaen, ufør. Hele livsstilen min gikk i dass, jobben forsvant, livet mitt som jeg kjente det forsvant..

 

Kombinasjonen medisiner, et veldig inaktivt liv og trøstespisingen jeg begynte med har gitt meg over 20 kg pluss. En ond sirkel jeg sliter med å bryte ut av igjen

 

Jeg er nå 40 år og veier mellom 85 og 90 kg, pr definisjon overvektig, jeg som alltid har vært slank

 

Jeg hater kroppen min, hater hvordan livet mitt har blitt, hater speilbildet mitt. Jeg sliter veldig med å finne meg til rette i mitt nye liv, og makter ikke finne motivasjon til å slanke meg...

 

Anonymous poster hash: 29d23...a41

Missforstå meg rett..Deilig for meg å høre at andre har det sånn som meg ❤Selvom jeg ikke vil at du skal ha det sånn.

 

Anonymous poster hash: 69bfc...386

[Anonym bruker]

Trives ikke med kiloene mine. De kommer av en barndom hvor mar og godteri var som oftest den eneste måten å få oppmerksomhet på. Når tunge tanker og vanskelig ting oppstår i dag er det veldig vanskelig å ikke ty til noen form for noe å spise for å få bort tankene.

Skulle ønske ar de som uttaler seg om overvekt hadde litt mer kunskap om det. Har vært hos psykolog som kan mye om overvekt og det var utrolig godt å få hjelp til å sette ord på overvekt og følelser. Det er ikke bare å spise mindre og trene mer når psyken har en rolle med i spillet å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 3d211...7c7

[Anonym bruker]

Jeg har hele livet vært veldig slank. Ikke har jeg trengt å gjøre noe for det heller. Jeg kunne stappe i meg hva som helst og ikke trene over hode, stadig like slank.

 

Så fikk jeg først ett barn og siden tvillinger.

Nå ligger jeg å vipper på øvere grense av normalvekt og lett overvektig. For meg er dett vanskelig å plutselig omstillemeg på at kroppen plutselig lagrer fett. Jeg prøver men vanskelig...

 

Anonymous poster hash: 365c0...920

[Anonym bruker]

Jeg overspiser for å døyve følelser. Vært sånn i sikkert 15 år. Jeg kan fint slanke meg 20-30 kg men så havner jeg inni den spise bobla og da forsvinner all fornuft og jeg spiser og spiser i lang tid. Så blir jeg tjukk, tar meg sammen og går ned til normalvekt også er det på'n igjen.

 

Hater virkelig å være tjukk, alt er tungt og jeg ser fæl ut, ingen klær passer osv.

 

Kunne ønske jeg hadde et normalt forhold til mat, men så er det så mye godt og det blir nesten som en rus når det står på.

 

Anonymous poster hash: 4ed7d...21f