Hva hadde DU gjort i min situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med en mann i snart 5 år. Vi har en sønn på 3,5 år.

Han har en jobb som gjør at han er hjemme fra fredag kveld/lørdag morgen og reiser igjen søndag formiddag/mandag morgen. Kommunikasjon er det dårlig med. Rett og slett fordi det ikke går an å kommunisere med han. I begynnelsen var ikke dette så viktig i den grad, ettersom vi ikke hadde de utfordringene vi har nå. Jeg har nettopp startet i ny jobb, vikariat (2 uker siden) På torsdag fikk jeg tlf fra en annen plass med tilbud om en like stor stilling, bedre lønn, bedre betingelser, og et lengre vikariat med store muligheter for fast.

Jeg spurte hva han han tenkte om dette, og det eneste jeg fikk tilbake etter at jeg sendte en lang melding og forklarte situasjonen, var: Er det bedre lønn, så tar du den. Og ja, du leste riktig, det foregår på sms hele uka. I løpet av de 5 årene vi har vært sammen, har vi snakket to ganger pr tlf. Den ene gangen hadde jeg funnet ut at jeg var gravid..

Jeg vet ikke hvor mye han har i lønn. Det har jeg aldri visst. Han vipser over penger til ting til sønnen sin, og litt til mat. Han betaler ca 1000 kr i husholdningen, jeg resten. Og det er snakk om mye mer. Jeg har en datter på snart 12 fra før. Så vi er 3 stk. Og selv om han ikke skal betale for henne, så er det fortsatt jeg som betaler for bleier (holder på å slutte med det nå) klær, utedress, sko, hårklipp, mat, osv.

Jeg vet med sikkerhet at jeg har over 10 000 mer enn han i lønn fordi jeg tilfeldigvis så det på nettbanken når han satt å betalte regninger.

 

Når jeg sender meldinger de helgene han ikke er hjemme (en gang pr 3 mnd) så svarer han aldri på hva han holder på med. Jeg spør ikke direkte, men i går f.eks, spurte jeg om han var på jobb enda i 30 tiden, da han ofte jobber seint. Jeg skrev også at vi kunne skrive litt senere, da jeg følte han var opptatt med noe. Svaret jeg får er: nei, jeg er ikke på jobb. Ikke et ord om han er med kompiser (noe jeg synes han burde da han ser dem sjelden) eller noe annet.

 

Jeg føler at den eneste grunnen til at dette går bra, er at han faktisk er hjemme så lite som han har vært. Og når han nå i tillegg mener han bor på hotell når han er hjemme (tidligere hjalp han til med klesvask, gulvvask osv) så kjenner jeg at jeg ikke har mer å gi.  Jeg har alvorlig sykdom i familien, og sliter veldig med å skulle miste denne personen, noe som jeg også føler jeg ikke får mye forståelse for. Jeg klarer meg så godt alene, og kjenner at jeg begynner å grue meg til at han skal komme hjem i helgene.

 

Vi er også uenig i oppdragelse, da jeg mener at å brøle til små barn ikke er greit. Han blir ofte fort sint, og synes at det å skrike til en på 3,5 er en god ide. Når jeg en sjelden gang sier at dette ikke er greit, eller tar sønnen vår i forsvar, så får jeg beskjed om at jeg tror jeg er best i alt, kan alt og at han ikke er bra nok.

 

Jeg har ikke lenger lyst til å ha det sånn. Jeg er 43 år, og kjenner at jeg ønsker fred, ro og stabilitet i livet mitt. Barna g jeg har det helt fantastisk denne helgen. Vi er alene...

 

 

 

Anonymous poster hash: ff1e2...00f

[kråkemamma]

Dette hadde jeg ikke gidda.

Både på grunn av hans oppførsel og at han er så mye borte.

Skaff deg en mann som bryr seg..

[Anonym bruker]

Dratt til Mexico

 

Anonymous poster hash: d57ad...417

[Anonym bruker]

Det skullel selvfølgelig stå at jeg tjener 10 000 kr mindre i mnd. Ikke mer.

Samtidig må jeg legge til at datteren ikke klarer å komme overens med han. Jeg har trodd at dette skulle gå seg til, men i det siste har det blitt vondt og verre. Hun gruer seg også til helgene han kommer, og det er vondt å se hvordan hun har det.

Det som er vondt oppi dette, er at han har hjemplassen sin 60 mil unna her jeg bor, og jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal gjøre samværet. Han kommer aldri til å ordne seg en lelighet i nærheten her. Og det å skulle slippe sønnen min så langt med han for ei helg annenhver uke, er helt utenkelig, både pga mye kjøring på kort tid, og ikke minst fordi det ikke føles trygt.

Anonymous poster hash: ff1e2...00f

[Anonym bruker]

Altså, i praksis er du jo singel, bare uten friheten det fører med seg.

 

Jeg hadde aldri orket den situasjonen du er i, noe av det verste jeg vet er å føle at jeg bare sitter og venter..vente på svar, vente på kvalitetstid, vente på at noen skal ha tid.

 

Om du gjør det slutt vil du også få mye mer inn i mnd, det blir mer enn 1000kr i bidrag. Jeg ser faktisk INGEN grunn til å fortsette ut fra det du skriver i innlegget ditt.

 

Anonymous poster hash: 1150d...b52

[Anonym bruker]

Dra du...dette er ikke et sunt forhold. Ser jo ikke ut til at noen av dere er interessert i den andre og du/dere sier selv du har det best alene. Samværet fikser dere etterhvert. Få hjelp på evnt familievernkontoret.

Som alenemor får du jo også overgangsstønad, hjelp til barnehageregninga, ekstra barnetrygd og barnebidrag.

Dette går bra, kom det ut og føl deg fri !

Anonymous poster hash: 7bf5e...54a

[Anonym bruker]

Venninna mi hadde det ganske likt deg. Mårhund undersøkte saken viste det seg at mannen hennes bodde med en annen dame i byen der han jobbet. Han og samboeren hadde felles hus og 3 barn felles.

 

Samboeren trodde han var på jobb de helgene han var hos kona!

 

Du vet faktisk ingenting om livet mannen din lever det meste av året?

 

Anonymous poster hash: 08b41...57d

[Anonym bruker]

Hadde dratt.

 

Og HVIS han flytter hjem blir det minimalt med samvær, i tillegg høres det ikke ut som han har tid til å ha unger heller.

 

Anonymous poster hash: 217bb...007

[Anonym bruker]

Hadde bedt han finne seg en annen plass å bo neste gang han er hjemme.

 

 

Anonymous poster hash: 18839...2e7

[sug lut]

Jeg hadde aldri villet være med en som ikke gjorde barnet mitt godt. Jeg ville også heller vært alene enn med en gjerrigknark. Og samvær blir hans problem, ikke ditt.

[Anonym bruker]

Ville tatt jobben som muligens kunne bli fast.

(Mest fordi jeg er arbeidsledig etter endt vikariat)

Siden du klager på at han ikke svarte ordentlig på det)

 

Når det gjelder mannen er det bare å kvitte seg med daukjøttet. Ta barnebidrag gjennom nav så du slipper å bli lurt

 

Anonymous poster hash: c0f20...23b

[Anonym bruker]

Noen annen samboer har han ikke, da han har kjørt langtransport i snart 20 år. (innenlands) Og han er aldri sen med å svare på sms, unntatt når han sover.  Så jeg har ikke følelsen på at han har en annen, men det er en helt annen sak, og heller ikke noe som bekymrer meg. Jeg kjenner at jeg er rimelig ferdig, og kjenner jo enda mer på det nå når jeg skriver det her inne. Det er så mye gjennom disse årene som ikke er greit. Han synker ned på nivået til datteren min de få gangene han må irettesette henne, noe som er helt feil i mine øyne. Hun blir jo også veldig lei seg når han oppfører seg sånn, og sier jeg et halvt ord, så få rjeg bare beskjed om at han skal ALDRI åpne kjeften sin igjen! Barnslig.. 

 

Vi er ekstremt forskjellige, og han klarer ikke å se mitt behov for å hjelpe andre. Jeg har alltid stilt opp der det trengs når jeg kan, og  har mulighet, og der hvor jeg ser hvor glad personen blir som får hjelp, mener han at jeg blir utnyttet og at jeg skal nei. Jeg sier jo ikke ja om jeg ikke har mulighet. Det sier seg selv.

 

Det som fikk det til å renne over en gang for alle, var for noen uker siden når jeg måtte si nei til datteren min når hun ville ha melk, for vi måtte ha melken til frokosten dagen etter. Dette var ikke noe krise, da hun ville ha frokostblanding til kveldsmat, i stedet for brødskiver. Dette nevnte jeg for han, da det var 2 dager til min lønn, og jeg var rimelig blakk etter nrk lisens og to andre regninger som var litt høye, men som ikke kommer hver mnd. Sånn er det vel for mange i januar. Men så krise har det aldri vært her før denne dagen. (jeg har hatt suplerende dagpenger og vært tilkallingsvikar en liten stund. Det blir man ikke rik av.) 

Han kunne ikke vipse over noen kr til melk, for han var også blakk. To dager etter dette, kommer han hjem, og da gir han meg som vanlig 1000 lappen han gidder å bidra med i mat, i tillegg til at han kjøper et helikopter med fjernstyring til sønnen vår og dattern min. (600 kr for begge) Jeg sier at det var vel endelig godt å få lønn, men nei, han hadde ikke fått lønn. Det skulle han få på mandag. Jeg blir så irritert, men sier ingenting som vanlig. Men tankene mine var jo at hvorfor i all verden hjalp han ikke oss med melk når han hadde igjen penger fra forrige lønn? Da fikk jeg jo bekreftet det Det hadde vært snakk om 50 kr for to ekstra lett melk liksom..

 

Jeg skal innrømme at jeg gråt av glede når jeg endelig fikk napp ang jobb igjen nå, for nå klarer jeg meg selv Fikk første lønn i går, ettersom denne bedriften betaler ut lønn samme mnd man starter. Helt nydelig

 

Ser at noen over her nevner overgangsstønad, men det har jeg ikke krav på. Han har aldri villet hatt adresse her, og har jo aldri bidratt noe særlig, så jeg fikk overgangsstønad når jeg ikke var i jobb. Ja jeg vet at det ikke er lov, men jeg har praktisk talt vært alenemor, og uten den hadde jeg aldri i verden klart meg her. Jeg har ikke hatt noe valg.

 

Og grunnen til at han ikke har hatt adressen her, er at han dro fra oss når sønnen vår var nyfødt, helt ut av det blå. Det ble for "mye". Og det på tross av at jeg sov ute under åpen himmel sammen med sønnen vår (som sov i vogna) for at han skulle få den søvnen han trengte.(vi sov under/inni paviljongen og denne tiden var det tropevarme i 2013, så det var varmere ute enn inne, bare så det er sagt) Mne det er jo rett og slett galskap når jeg ser tilbake på det

Han kom tilbake etter 5 mnd, vi gikk i terapi, og fikk det til å fungere igjen. Jeg tror at han kjenner på at det er lettvint å stikke igjen hvis han ikke har adresse her. Adressen hans er satt til c/o adresse på basen på jobben hans..

 

Jeg vet at alt dette høres helt tragisk ut, men dette med at han ikke har adresse her, er også min skyld. Jeg vil ikke ha han i noen kontrakt før jeg følte at jeg kunne stole 200 & på han igjen etter at han forlot oss den gangen. Spesielt med tanke på at jeg hadde fødselsdepresjon som var såpass alvorlig at jeg ikke ønsket å leve lenger.

 

Jeg vet selvfølgelig veldig godt at dette ikke er noen fremtid. Men jeg har vært livredd for ikke klare alt alene her. For han har vært med på halve husleien, og den er høy. Men jeg skal klare å finne noe som er billigere i gangavstand til skolen. Det betyr mye, da begge barna skal gå der i mange år enda. Kanskje kan jeg kjøpe noe også hvis jeg får fast stilling.

 

Jeg trengte bare å høre det fra noen andre, selv om jeg har visst det en stund nå. Har faktisk rast ned i vekt pga disse tankene, men det går seg vel til igjen

 

Tusen takk for svar alle sammen

Anonymous poster hash: ff1e2...00f

[Anniedoug]

Du klarer det alene nå, så da klarer du det alene helt uten han også

[Anonym bruker]

Leier dere (eller rettere sagt du) bolig? Hvem betaler?

 

Anonymous poster hash: cfe4b...ecb

[Anonym bruker]

Leier dere (eller rettere sagt du) bolig? Hvem betaler?

 

Anonymous poster hash: cfe4b...ecb

 

Vi leier. Kun mitt navn i kontrakten. Jeg eide, men måtte flytte pga bytte av skole, og jeg ville ikke kjøpe før jeg så at ting gikk bra i skolesituasjonen.

Det er 12000 inkl absolutt alt her, men han har faktisk vært med på halvparten. Det skal han jo ha for..

Men det er stor forskjell på 6000 og 12000 kr. Så kjenner jo veldig på akkurat den biten. Jeg har ikke full jobb, men jeg tror det likevel skal gå rundt her med litt prioriteringer innimellom ( de mnd årsavgift og sånne regninger kommer, blir det jo litt tøffere) Men det kan jeg klare å legge av litt til på forhånd. Og snart har jeg gjeldfri bil Det er også 3100 ekstra pr mnd å rutte med. Jeg har ofte ekstravakter en annen plass enn hovedjobben min, de to dagene jeg ikke er der. Så hvis jeg får det like mye fremover som jeg har hatt til nå, så håper det skal gå bra

 

Anonymous poster hash: ff1e2...00f

[Anonym bruker]

 

Vi leier. Kun mitt navn i kontrakten. Jeg eide, men måtte flytte pga bytte av skole, og jeg ville ikke kjøpe før jeg så at ting gikk bra i skolesituasjonen.

Det er 12000 inkl absolutt alt her, men han har faktisk vært med på halvparten. Det skal han jo ha for..

Men det er stor forskjell på 6000 og 12000 kr. Så kjenner jo veldig på akkurat den biten. Jeg har ikke full jobb, men jeg tror det likevel skal gå rundt her med litt prioriteringer innimellom ( de mnd årsavgift og sånne regninger kommer, blir det jo litt tøffere) Men det kan jeg klare å legge av litt til på forhånd. Og snart har jeg gjeldfri bil Det er også 3100 ekstra pr mnd å rutte med. Jeg har ofte ekstravakter en annen plass enn hovedjobben min, de to dagene jeg ikke er der. Så hvis jeg får det like mye fremover som jeg har hatt til nå, så håper det skal gå bra

 

Anonymous poster hash: ff1e2...00f

Og så vil du nok få mer enn 1000 kr i bidrag...

 

Anonymous poster hash: cfe4b...ecb

[Anonym bruker]

Er du registrert som enslig forsørger så du har støtte til barnehagen og særfradrag på skatten også? Om du ikke har det ville jeg søkt om det med en gang, jeg ville gjort det slutt med mannen og krevd bidrag gjennom nav.

 

Aldri verden om jeg hadde fortsatt i et slikt forhold.

Anonymous poster hash: aabcd...a61

[Anonym bruker]

 

Noen annen samboer har han ikke, da han har kjørt langtransport i snart 20 år. (innenlands) Og han er aldri sen med å svare på sms, unntatt når han sover.  Så jeg har ikke følelsen på at han har en annen, men det er en helt annen sak, og heller ikke noe som bekymrer meg. Jeg kjenner at jeg er rimelig ferdig, og kjenner jo enda mer på det nå når jeg skriver det her inne. Det er så mye gjennom disse årene som ikke er greit. Han synker ned på nivået til datteren min de få gangene han må irettesette henne, noe som er helt feil i mine øyne. Hun blir jo også veldig lei seg når han oppfører seg sånn, og sier jeg et halvt ord, så få rjeg bare beskjed om at han skal ALDRI åpne kjeften sin igjen! Barnslig.. 

 

Vi er ekstremt forskjellige, og han klarer ikke å se mitt behov for å hjelpe andre. Jeg har alltid stilt opp der det trengs når jeg kan, og  har mulighet, og der hvor jeg ser hvor glad personen blir som får hjelp, mener han at jeg blir utnyttet og at jeg skal nei. Jeg sier jo ikke ja om jeg ikke har mulighet. Det sier seg selv.

 

Det som fikk det til å renne over en gang for alle, var for noen uker siden når jeg måtte si nei til datteren min når hun ville ha melk, for vi måtte ha melken til frokosten dagen etter. Dette var ikke noe krise, da hun ville ha frokostblanding til kveldsmat, i stedet for brødskiver. Dette nevnte jeg for han, da det var 2 dager til min lønn, og jeg var rimelig blakk etter nrk lisens og to andre regninger som var litt høye, men som ikke kommer hver mnd. Sånn er det vel for mange i januar. Men så krise har det aldri vært her før denne dagen. (jeg har hatt suplerende dagpenger og vært tilkallingsvikar en liten stund. Det blir man ikke rik av.) 

Han kunne ikke vipse over noen kr til melk, for han var også blakk. To dager etter dette, kommer han hjem, og da gir han meg som vanlig 1000 lappen han gidder å bidra med i mat, i tillegg til at han kjøper et helikopter med fjernstyring til sønnen vår og dattern min. (600 kr for begge) Jeg sier at det var vel endelig godt å få lønn, men nei, han hadde ikke fått lønn. Det skulle han få på mandag. Jeg blir så irritert, men sier ingenting som vanlig. Men tankene mine var jo at hvorfor i all verden hjalp han ikke oss med melk når han hadde igjen penger fra forrige lønn? Da fikk jeg jo bekreftet det Det hadde vært snakk om 50 kr for to ekstra lett melk liksom..

 

Jeg skal innrømme at jeg gråt av glede når jeg endelig fikk napp ang jobb igjen nå, for nå klarer jeg meg selv Fikk første lønn i går, ettersom denne bedriften betaler ut lønn samme mnd man starter. Helt nydelig

 

Ser at noen over her nevner overgangsstønad, men det har jeg ikke krav på. Han har aldri villet hatt adresse her, og har jo aldri bidratt noe særlig, så jeg fikk overgangsstønad når jeg ikke var i jobb. Ja jeg vet at det ikke er lov, men jeg har praktisk talt vært alenemor, og uten den hadde jeg aldri i verden klart meg her. Jeg har ikke hatt noe valg.

 

Og grunnen til at han ikke har hatt adressen her, er at han dro fra oss når sønnen vår var nyfødt, helt ut av det blå. Det ble for "mye". Og det på tross av at jeg sov ute under åpen himmel sammen med sønnen vår (som sov i vogna) for at han skulle få den søvnen han trengte.(vi sov under/inni paviljongen og denne tiden var det tropevarme i 2013, så det var varmere ute enn inne, bare så det er sagt) Mne det er jo rett og slett galskap når jeg ser tilbake på det

Han kom tilbake etter 5 mnd, vi gikk i terapi, og fikk det til å fungere igjen. Jeg tror at han kjenner på at det er lettvint å stikke igjen hvis han ikke har adresse her. Adressen hans er satt til c/o adresse på basen på jobben hans..

 

Jeg vet at alt dette høres helt tragisk ut, men dette med at han ikke har adresse her, er også min skyld. Jeg vil ikke ha han i noen kontrakt før jeg følte at jeg kunne stole 200 & på han igjen etter at han forlot oss den gangen. Spesielt med tanke på at jeg hadde fødselsdepresjon som var såpass alvorlig at jeg ikke ønsket å leve lenger.

 

Jeg vet selvfølgelig veldig godt at dette ikke er noen fremtid. Men jeg har vært livredd for ikke klare alt alene her. For han har vært med på halve husleien, og den er høy. Men jeg skal klare å finne noe som er billigere i gangavstand til skolen. Det betyr mye, da begge barna skal gå der i mange år enda. Kanskje kan jeg kjøpe noe også hvis jeg får fast stilling.

 

Jeg trengte bare å høre det fra noen andre, selv om jeg har visst det en stund nå. Har faktisk rast ned i vekt pga disse tankene, men det går seg vel til igjen

 

Tusen takk for svar alle sammen

 

Anonymous poster hash: ff1e2...00f

 

Hva skal du med han? Hva gir han deg og ungene?

 

Anonymous poster hash: 89861...52e

[Anonym bruker]

 

Hva skal du med han? Hva gir han deg og ungene?

 

Anonymous poster hash: 89861...52e

 

 

Ingenting. Jeg har bestemt meg. Men noen ganger er det godt å få luftet takene sine, og få litt støtte. Vi mennesker er vel sånn..

Og selv om 5 år ikke er lenge, så har vi jo en historie, og ikke minst barn sammen. Han har jo ikke bare vært håpløs. Det har vært mange fine stunder også. Problemet er bare at dem veier ikke opp for alt som er negativt.

 

Anonymous poster hash: ff1e2...00f

[Anonym bruker]

Du vil jo få bedre økonomi alene. han må betale bidrag. Du får en ekstra barnetrygd og stønad til barnetilsyn (om du tjener under 6 G). Men uansett så vil du og barnet får det bedre uten det "daukjøttet". Han påfører deg jo bare stress og irritasjon og bidrar ikke til noe.

Anonymous poster hash: 1ce15...9fa

[Anonym bruker]

Viss følelsene er helt døde fra din side hadde jeg bare sagt jeg ønska å skille meg/gå fra hverandre.

 

Men om su vil prøve hadde jeg sagt ærlig ifra om hvordan ting er og hva du ønsker å at han kan komme med hva hn ønsker og st dere nå møtest på midten ellers kan dere like så godt ende hele forholdet.

 

Anonymous poster hash: df75f...d6f

[Anonym bruker]

Du er egentlig ikke i et forhold, det er mer som at du har en elsker et døgn i uka.

En som er der og vil bli vartet opp og som ikke bidrar på annen måte i hjemmet eller familien.

Det med melka og gavene til barna er et eksempel på hvordan han ser på seg selv - som en besøksonkel som bare vil bli sett på som gavmild og positiv. Men når det kommer til forhold og forpliktelser, der skal han kontrollere deg. For når han ikke vil gi deg penger når du er helt tom og han har, da er det faktisk rimelig sykt. Det viser et kontrollbehov, eller en form for nedpsyking som er svært usunn.

 

1. Si fra til ham at det er slutt.

2. Mandag tar du det nye vikariatet og unnskylder overfor arbeidsgiver der du akkurat begynte, forklarer situasjonen, at du nå blir alene, at den andre jobben tilbyr høyere lønn og gode muligheter for fast jobb etterpå, så du har ikke noe valg. Beklag de ulempene det skaper for dem. Da er du ryddig og enhver sjef med noenlunde medmenneskelighet vil forstå at dette er nødvendig for deg, og vil unne deg dette. At de kan bli litt irritert fordi du akkurat har begynt er forståelig, da bare beklager du igjen. Men så lenge du er ryddig med nåværende arb.giver så går det fint.

3. Mandag krever du også bidrag gjennom Nav, leverer inn papirene som trengs.

 

Du greier deg videre, for du synes å ha så god oversikt over økonomien og livet ditt. Livet ditt blir egentlig ikke noe særlig anderledes som singel enn det har vært mens du har vært i "forholdet". Det forholdet har aldri vært et forhold.

 

Du gjør det rette! Lykke til videre

Anonymous poster hash: 9ddeb...50a

[Magia]

Dette hørtes sykt ut, spør du meg. Ser du har bestemt deg, og det er bra! Du får det bedre alene, for nå er du i praksis alene, men uten den friheten som også ligger i det. Du har sikkert også forventninger til han som blir brutt hele tiden, og det slipper du også når du går fra han.

[Anonym bruker]

 

Du er egentlig ikke i et forhold, det er mer som at du har en elsker et døgn i uka.

En som er der og vil bli vartet opp og som ikke bidrar på annen måte i hjemmet eller familien.

Det med melka og gavene til barna er et eksempel på hvordan han ser på seg selv - som en besøksonkel som bare vil bli sett på som gavmild og positiv. Men når det kommer til forhold og forpliktelser, der skal han kontrollere deg. For når han ikke vil gi deg penger når du er helt tom og han har, da er det faktisk rimelig sykt. Det viser et kontrollbehov, eller en form for nedpsyking som er svært usunn.

 

1. Si fra til ham at det er slutt.

2. Mandag tar du det nye vikariatet og unnskylder overfor arbeidsgiver der du akkurat begynte, forklarer situasjonen, at du nå blir alene, at den andre jobben tilbyr høyere lønn og gode muligheter for fast jobb etterpå, så du har ikke noe valg. Beklag de ulempene det skaper for dem. Da er du ryddig og enhver sjef med noenlunde medmenneskelighet vil forstå at dette er nødvendig for deg, og vil unne deg dette. At de kan bli litt irritert fordi du akkurat har begynt er forståelig, da bare beklager du igjen. Men så lenge du er ryddig med nåværende arb.giver så går det fint.

3. Mandag krever du også bidrag gjennom Nav, leverer inn papirene som trengs.

 

Du greier deg videre, for du synes å ha så god oversikt over økonomien og livet ditt. Livet ditt blir egentlig ikke noe særlig anderledes som singel enn det har vært mens du har vært i "forholdet". Det forholdet har aldri vært et forhold.

 

Du gjør det rette! Lykke til videre

 

Anonymous poster hash: 9ddeb...50a

 

Tusen takk for fint svar Jeg er så heldig at jeg har bare en mnd oppsigelse nå som kontrakten er bare er for 3 mnd. (den blir forlenget fra 1 mai.)  Den andre jobben må ha folk fra 1 mai, gjerne før, men senest 1 mai. Så dette er heldigvis ikke et stort problem Bidrag har jeg gjennom nav allerede, da vi begge leverte papirer når han dro fra oss i 2013. Og han ville ikke stoppe det av en eller annen grunn, så det går sin gang. Så sånn sett bidrar han gjennom det, men tatt i betraktning barnehage regning, nye klær til tider, bleier, mat, osv, så er det vel ikke så veldig for mye.

 

Det eneste som bekymrer meg er samværet med sønnen vår. Han er veldig avhengig av pappa, og gråter sårt hver gang han reiser igjen. Så jeg håper vi får til en god ordning..

 

 

Anonymous poster hash: ff1e2...00f

[Anonym bruker]

Det er mye som skurrer med denne mannen, og jeg ville ikke tatt det for gitt at han ikke har en annen. Kanskje til og med en annen familie. Lykke til! Dette kan bare gå oppover.

 

Anonymous poster hash: 85c6b...88c