Hvorfor er så mange redde for psykisk sykdom?

[Anonym bruker]

 

Jeg tror ikke de som er så "redd for" psykisk sykdom tenker på forbigående ting som en fødselsdepresjon, en periode med helseangst etter å ha vært alvorlig syk,  en periode med depresjon i en tøff periode av livet eller lignende ting som gjerne går over med eller uten hjelp fra helsevesenet.

 

De som er redd psykisk sykdom er nok de som har dårlig erfaring med kronisk psykisk sykdom.

 

Jeg personlig har vokst opp med en far som er helt ødelagt av en dårlig barndom selv, han er bipolar i tillegg til div angstlidelser  og bulimi. Han har null selvinnsikt, nekter å la seg behandle for alt er alle andre sin skyld bestandig. Han klarte da å få barn med min mamma som har sosial angst og lange perioder som kommer og går med depresjoner. Dette har vi vokst opp med, og det har selvfølgelig formet oss. Det jeg og mine søsken har med oss fra å vokse opp med to psykisk syke foreldre er overhodet ikke positivt.

 

Vi er sterkere enn våre foreldre, vi støtter hverandre og snakker sammen. Vi har selvinnsikt nok til å se skadene vi er påført og gjør vårt aller beste for å bryte sirkelen og ikke videreføre det til våre barn. Men man skal ikke kimse av sosial arv og tillærte ting altså.

 

Vi er 3 søsken som alle er skadet av oppveksten vår. Vi har lært sosial angst fra vi er små, vi har lært at man ikke skal være til bry, man skal ikke ta kontakt med folk for de har sikkert nok med seg selv, man inviterer ikke folk for det er så fælt om de føler de må si ja selv om de sikkert har andre ting de har mer lyst til, man spør ikke om hjelp, man går ikke ubedt på besøk eller spør om å få komme en tur osv. Dette har vi lært, vi har null sosial selvtillit. Både søsteren min og broren min har spiseforstyrrelser akkurat som pappa. Broren min har i perioder hatt store problemer med panikkangst, han får ikke puste. Søsteren min har sosial angst.

 

Det er kanskje ikke så rart at vi er redd psykisk sykdom. Jeg har ingen psykiske diagnoser, søsteren og broren min har flere. Men vi sliter alle med tingene vi er tillært og påført. Vi er heldigvis mye friskere enn våre foreldre, og veldig bevisste hva de har gjort med oss. Vi er også veldig bestemte på at vi ikke skal videreføre dette til våre barn, så vi er veldig bevisste på vår oppførsel, hva vi sier, hvordan vi ter oss sammen med andre mennesker osv så barna våre skal bli trygge på seg selv, trygge sosialt, bygge nettverk osv så vi ikke fører den tillærte/sosiale angsten videre.

 

Men jeg ville altså aldri gått inn i et forhold med noen som sliter psykisk. Jeg har mine arr og har sett hva psykisk sykdom kan gjøre med en familie, så når jeg fikk barn var det med en veldig sterk og frisk mann. Han vil ikke bli kronisk psykisk syk noen gang, uansett om han skulle få noen knekk i livet vil han klare seg ganske stødig gjennom det. Jeg er også blitt mye sterkere og tryggere av å være gift med han, så barna mine har en god oppvekst uten å bli formet og ødelagt av psykisk sykdom.

 

Anonymous poster hash: 5e77c...e2c

 

 

Det er selvfølgelig kjipt for deg og dine søsken dette. 

 

Men - og dette er viktig ! Din opplevelse, og deres erfaringer er ikke allmenne ! Det er langt fra dine opplevelser, eller mine opplevelser, til å bruke disse som fasit ovenfor andre. 

 

Dine foreldre hadde sine utfordringer. Andre kan ha samme utfordringer og takle det helt annerledes. Eller så finnes det mennesker uten disse utfordringene men som allikevel påfører sine barn skader pga omsorgssvikt. 

 

Å generalisere utfra sine opplevelser er ganske så trangsynt.

 

 

Anonymous poster hash: 516ca...286

[Anonym bruker]

 

Det er selvfølgelig kjipt for deg og dine søsken dette.

 

Men - og dette er viktig ! Din opplevelse, og deres erfaringer er ikke allmenne ! Det er langt fra dine opplevelser, eller mine opplevelser, til å bruke disse som fasit ovenfor andre.

 

Dine foreldre hadde sine utfordringer. Andre kan ha samme utfordringer og takle det helt annerledes. Eller så finnes det mennesker uten disse utfordringene men som allikevel påfører sine barn skader pga omsorgssvikt.

 

Å generalisere utfra sine opplevelser er ganske så trangsynt.

 

 

Anonymous poster hash: 516ca...286

Folk som går med en ubehandlet psykisk lidelse av det kaliber hun beskriver BØR IKKE være ansvarlig for andre enn seg selv. Og dessverre er det sånn at pasienter med psykiske lidelser ofte ikke oppsøker hjelp selv. Dermed er feilen et faktum.

 

Anonymous poster hash: 8f2ce...a50

[Hjertefru]

Folk som går med en ubehandlet psykisk lidelse av det kaliber hun beskriver BØR IKKE være ansvarlig for andre enn seg selv. Og dessverre er det sånn at pasienter med psykiske lidelser ofte ikke oppsøker hjelp selv. Dermed er feilen et faktum.

 

Anonymous poster hash: 8f2ce...a50

Ja, og med slik feilinformasjon som kommer i tråder som denne er det garantert at de ikke vil søke hjelp.

[Anonym bruker]

Folk som går med en ubehandlet psykisk lidelse av det kaliber hun beskriver BØR IKKE være ansvarlig for andre enn seg selv. Og dessverre er det sånn at pasienter med psykiske lidelser ofte ikke oppsøker hjelp selv. Dermed er feilen et faktum.

 

Anonymous poster hash: 8f2ce...a50

Jeg er helt enig i at mennesker som pga sykdom ikke klarer å ta vare på barna sine ikke bør få barn, eventuelt trenger hjelp fra barnevern og helsevesen. Enten de ikke klarer å ta vare på barna sine pga psyksisk sykdom eller kreft. 

Også udugelige foreldre uten psykisk eller fysisk sykdom havner i samme bås.

 

Du skriver at dessverre er det sånn at pasienter med psykiske lidelser ofte ikke oppsøker hjelp selv. Dette viser meg igjen en generalisert anntakelse basert på kunnskapsløshet. 

 

Veldig mange spør etter hjelp. Veldig mange får hjelp. Frivillig. Noen en periode på tvang. Deretter frivillig, eller ramler ut. Eller mener du at alle mennesker som får hjelp i psykiatrien er under tvang hele tiden? Og med en gang de ikke er på tvang lenger så graver de seg inne og dyrker sykdommen sin?

 

Anonymous poster hash: 516ca...286

[Anonym bruker]

Det er ikke riktig at slike diagnoser medfører automatisk melding til BV.

Se her:

 

http://legeforeningen.no/Arbeidsliv-og-jus/Legens-ansvar/Lege-og-pasient/Taushetsplikt/Viktigste-unntak-fra-legers-taushetsplikt-/Opplysningsplikt/

 

En privat psykolog vil ha den nøyaktig samme opplysningsplikt. Går ikke på diagnose, men om det er grunn til å tro at barna får sviktende omsorg. At et barn ikke får optimal omsorg, er ikke grunn til bekymringsmelding, selv om enkelte later til å tro det her.

 

Det er ikke alle som bør kunne dette som kan det dessverre, så det skjer selv om det ikke skal skje. Jeg gikk til psykolog som ville sende bekymringsmelding kun basert på diagnose. Dette begynte han å snakke om første timen jeg var hos ham, så han kjente meg ikke i det hele tatt. Jeg spurte rett ut flere ganger: "Er du bekymret for at barnet mitt blir utsatt for mishandling eller omsorgssvikt? Har du grunn til å tro det?" Hvorpå han svarte klart og tydelig nei hver gang. Men han "kunne ikke vite helt sikkert at barnet mitt hadde det bra". Derfor måtte han sende bekymringsmelding for å "være på den sikre siden". (Han brukte altså akkurat de ordene.)

 

Da jeg konfronterte ham med loven var det plutselig ikke det han sagt... Jeg kontaktet sjefen hans, men måtte så langt som til en jurist i helseforetaket før psykologen fikk beskjed om at dette hadde han faktisk ikke lov til å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 88d71...548

[Anonym bruker]

 

Det er selvfølgelig kjipt for deg og dine søsken dette. 

 

Men - og dette er viktig ! Din opplevelse, og deres erfaringer er ikke allmenne ! Det er langt fra dine opplevelser, eller mine opplevelser, til å bruke disse som fasit ovenfor andre. 

 

Dine foreldre hadde sine utfordringer. Andre kan ha samme utfordringer og takle det helt annerledes. Eller så finnes det mennesker uten disse utfordringene men som allikevel påfører sine barn skader pga omsorgssvikt. 

 

Å generalisere utfra sine opplevelser er ganske så trangsynt.

 

 

Anonymous poster hash: 516ca...286

 

 

mens du oppfatter at hun generaliserer, oppfatter jeg at hun forteller sin historie, deler sin erfaring og konkluderer med hvilke valg hun har tatt for sitt liv basert på det hun vet vil virke for seg. 

 

hun sier ikke at du skal ta hennes valg, eller at jeg skal gjøre det - så hvor kommer generaliseringen fra?

 

Anonymous poster hash: c965d...c54

[Anonym bruker]

Jeg har angst og ble nå nylig meldt til barnevernet av læreren til barnet mitt. Jeg sliter litt men det har aldri gått ut over barnet. Hun har supre karakterer, kommer aldri for sent, har mange venner. Jeg følger opp alt av fritidsaktiviter. Har alt fint hjemme, og har stilt opp på alt av dugnader frivilligarbeid osv, men sliter du litt mentalt så er det ingenting du kan gjøre godt nok!

 

Anonymous poster hash: b30c3...eac

[Anonym bruker]

Nå skygger ikke folk banen på bakgrunn av hva diagnosen din heter, men på bakgrunn av hvordan du fungerer.

Men slike holdninger som dine er med på å gjøre psykisk sykdom til tabu og noe man skammer seg over, noe som i høyeste grad vil påvirke hvordan disse menneskene fungerer i sine omgivelser.

Jeg har en sønn som plutselig begynte å se og høre ting som ikke var der. Hvordan ville du reagert? Tatt avstand fra han? Stemplet han som tar og dårlig fungerende, uten å gi han en sjans?

Han er forresten tenåring, var pre-tenåring når dette begynte. Fra første stund snakket vi åpent om dette, både i familien og med andre voksne. Jeg forklarte han at det ikke var så lurt å fortelle det til kompiser, for folk kan være fordomsfulle (noe du beviser), og ta avstand og latterliggjøre. Han har fått god oppfølging hos BUP og sykehusvesen forøvrig, og de har etterhvert kommet frem til at han ikke er psykotisk men har en hel bag full av andre psykiske utfordringer. På tross av dette, så føler faktisk sønnen min seg normal, og han fungerer ganske godt. Han følger skolen godt opp med ok karakterer, driver med en sport og spiller flere instrumenter i flere band, han ligger med andre ord altså absolutt ikke inne under dyna med gardinene trukket for pga diagnosene sine.

Jeg tror en god del av dette skyldes åpenheten vår i familien, og ikke minst galgenhumoren. Vi kan se det latterlige i ting som oppstår, og han kommer alltid til meg hvis han opplever noe skremmende (psykisk). Da snakker vi sammen og han bruker de mentale redskapene han har lært hos psykolog. Ofte roer han seg selv ned også, han begynner å bli så stor nå. Han har også begynt å lære seg ting som at han blir verre når han er sulten, sliten etc., og har begynt å ta forholdsregler i forhold til dette.

Håper ikke du, sug lut, lufter disse meningene dine ovenfor sine omgivelser. Jeg har tro på at det å være åpen og normalisere seg selv og sin syke, kan være alfa og omega i forhold til den videre utviklingen.

 

Anonymous poster hash: be4ea...659

[sug lut]

Men slike holdninger som dine er med på å gjøre psykisk sykdom til tabu og noe man skammer seg over, noe som i høyeste grad vil påvirke hvordan disse menneskene fungerer i sine omgivelser.

Jeg har en sønn som plutselig begynte å se og høre ting som ikke var der. Hvordan ville du reagert? Tatt avstand fra han? Stemplet han som tar og dårlig fungerende, uten å gi han en sjans?

Han er forresten tenåring, var pre-tenåring når dette begynte. Fra første stund snakket vi åpent om dette, både i familien og med andre voksne. Jeg forklarte han at det ikke var så lurt å fortelle det til kompiser, for folk kan være fordomsfulle (noe du beviser), og ta avstand og latterliggjøre. Han har fått god oppfølging hos BUP og sykehusvesen forøvrig, og de har etterhvert kommet frem til at han ikke er psykotisk men har en hel bag full av andre psykiske utfordringer. På tross av dette, så føler faktisk sønnen min seg normal, og han fungerer ganske godt. Han følger skolen godt opp med ok karakterer, driver med en sport og spiller flere instrumenter i flere band, han ligger med andre ord altså absolutt ikke inne under dyna med gardinene trukket for pga diagnosene sine.

Jeg tror en god del av dette skyldes åpenheten vår i familien, og ikke minst galgenhumoren. Vi kan se det latterlige i ting som oppstår, og han kommer alltid til meg hvis han opplever noe skremmende (psykisk). Da snakker vi sammen og han bruker de mentale redskapene han har lært hos psykolog. Ofte roer han seg selv ned også, han begynner å bli så stor nå. Han har også begynt å lære seg ting som at han blir verre når han er sulten, sliten etc., og har begynt å ta forholdsregler i forhold til dette.

Håper ikke du, sug lut, lufter disse meningene dine ovenfor sine omgivelser. Jeg har tro på at det å være åpen og normalisere seg selv og sin syke, kan være alfa og omega i forhold til den videre utviklingen.

 

Anonymous poster hash: be4ea...659

 

Igjen - funker han så bryr ingen seg. Funker han ikke så vil det ikke være attraktivt å bruke tid med ham. Det er ikke annerledes.

[Anonym bruker]

Igjen - funker han så bryr ingen seg. Funker han ikke så vil det ikke være attraktivt å bruke tid med ham. Det er ikke annerledes.

Men ser du ikke at hvordan de rundt reagerer/forholder seg til han kan ha stor påvirkning på utviklingen? Også i de periodene han har fungert dårlig har jeg behandlet han med respekt og som en "normal" person. Tviler på at jeg og de andre rundt hadde fått han på rett spor ved å behandle/reagere på han som en avviker.

 

Anonymous poster hash: be4ea...659

[sug lut]

Men ser du ikke at hvordan de rundt reagerer/forholder seg til han kan ha stor påvirkning på utviklingen? Også i de periodene han har fungert dårlig har jeg behandlet han med respekt og som en "normal" person. Tviler på at jeg og de andre rundt hadde fått han på rett spor ved å behandle/reagere på han som en avviker.

 

Anonymous poster hash: be4ea...659

 

Du er moren hans. Du er ikke venner, tilfeldig påtrufne og andre som må ha med ham å gjøre i andre settinger. Du kan ikke pålegge hele verden å holde ut - det handler ikke om respekt eller ikke, men om i hvilken grad det er greit å ha med ham å gjøre.

[Anonym bruker]

Du er moren hans. Du er ikke venner, tilfeldig påtrufne og andre som må ha med ham å gjøre i andre settinger. Du kan ikke pålegge hele verden å holde ut - det handler ikke om respekt eller ikke, men om i hvilken grad det er greit å ha med ham å gjøre.

Det er sant, men heldigvis har vi truffet utelukkende mennesker med et annet menneskesyn enn ditt i denne perioden, og jeg har som sagt klokkertro på at det å ha normalisert plagene hans har hjulpet han enormt.

 

Jeg kjenner personlig, og kjenner også til, mennesker som har levd i frykt med sin psyke. Jeg har tro på at en stor grunn til det er pga holdninger som dine. I flere av disse tilfellene har det ikke gått bra, de har holdt sin fasade inntil de har plantet en geværkolbe i munnen, eller endt opp i dyp psykose og medisinsk lobotomi.

Så så farlige mener jeg ytringene dine er, de burde egentlig vært sensurert vekk av de som styrer med sånt her inne på DiB.

 

Anonymous poster hash: be4ea...659

[Anonym bruker]

Men ser du ikke at hvordan de rundt reagerer/forholder seg til han kan ha stor påvirkning på utviklingen? Også i de periodene han har fungert dårlig har jeg behandlet han med respekt og som en "normal" person. Tviler på at jeg og de andre rundt hadde fått han på rett spor ved å behandle/reagere på han som en avviker.

 

Anonymous poster hash: be4ea...659

Om alle "velfungerende" psykisk syke skjuler diagnosen sin vil dette aldri endre seg, da vil alle tenkte på den gale nabokjerringa, svigerinna e.l. de kjenner som overhodet ikke er velfungerende og som de overhodet ikke vil ha noe med å gjøre når de hører om diagnosen.

 

Noen må vise verden at det går an å fungere greit med div diagnoser også, ellers vil fordommene alltid bestå. Den jobben er det faktisk de som er psykisk syke selv som må gjøre, det er helt umulig for en som er frisk å endre folks tanker, følelser og fordommer mot psykisk syke fordi det er våre egne erfaringer som er grunnlag for dem.

 

Anonymous poster hash: 5e77c...e2c

[Anonym bruker]

 

Om alle "velfungerende" psykisk syke skjuler diagnosen sin vil dette aldri endre seg, da vil alle tenkte på den gale nabokjerringa, svigerinna e.l. de kjenner som overhodet ikke er velfungerende og som de overhodet ikke vil ha noe med å gjøre når de hører om diagnosen.

 

Noen må vise verden at det går an å fungere greit med div diagnoser også, ellers vil fordommene alltid bestå. Den jobben er det faktisk de som er psykisk syke selv som må gjøre, det er helt umulig for en som er frisk å endre folks tanker, følelser og fordommer mot psykisk syke fordi det er våre egne erfaringer som er grunnlag for dem.

 

Anonymous poster hash: 5e77c...e2c

Min sønn har ikke skjult diagnosen for andre enn jevnaldrende klassekamerater i tidlig pubertet, med alt det innebærer av usikkerhet på seg selv og andre.

Vet ikke helt hva du sikter til, men ville aldri lagt på hans skuldre å være fanebærer for psykisk syke i det sykdommen brøt ut og han hadde behov for å føle seg normal og ta "en pause" fra sykdommen mens han var med jevnaldrende.

Nå, et par år etter, har han begynt å åpne seg for jevnaldrende om at han går hos BUP, har angst, OCD etc. Nå har han selvsikkerhet og kontroll nok til det, og jeg lar han ta det i det tempoet det føles naturlig for han.

 

Anonymous poster hash: be4ea...659

[Anonym bruker]

Psykisk sykdom kan være så mangt, som flere skriver. Jeg opplever ikke at det er tabu om det, ei heller at oppegående folk med psykisk sykdom er livredd skole, barnehage, helsestasjon etc. Om de er det, tenker jeg at det er en grunn for det.

Jeg kjenner noen som har hatt barnevernet koblet inn pga psykisk sykdom, og sett på nært hold hvor lite selvinnsikt ødelegger for godt samarbeid. For visse personlighetstrekk og psykisk sykdom gjør at de ikke evner å sette barnet først.

Jeg jobber selv i barnevernet, og det er helt utrolig hvordan ting blir vridd om til at "en liten depresjon gjorde at barnet ble tatt i fra meg". Om noen tror på det... Ja, da evner de ikke å reflektere særlig godt. Selvfølgelig ligger det mer bak!

 

Å romantisere psykisk lidelse blir for dumt! Mani er alt annet, ev. mye mer enn "klemming, vasking og godt humør". Det er helt utrolig at noen i det hele tatt kan skrive dette! 

 

Å holde avstand, og være bekymret overfor en med alvorlig psykisk sykdom er egentlig ganske naturlig. På lik linje med f. eks rusmisbruk. Det er ustabilt og krevende. Det får være grenser på hvor mye man skal ta hensyn også. Man kan ikke bare ture fram, kreve å holde på som man vil uten å faktisk bli stilt krav til. 

 

Jeg forstår ikke dette med at "hadde noen visst om min psykiske lidelse, så hadde de skygget banen". Folk er da smartere enn det. Da er det dine egne fordommer som legger hinder! Fungerer man godt, slutter ikke folk å like deg/være med deg fordi du har en diagnose.

Anonymous poster hash: be759...126

[Anonym bruker]

 

Om alle "velfungerende" psykisk syke skjuler diagnosen sin vil dette aldri endre seg, da vil alle tenkte på den gale nabokjerringa, svigerinna e.l. de kjenner som overhodet ikke er velfungerende og som de overhodet ikke vil ha noe med å gjøre når de hører om diagnosen.

 

Noen må vise verden at det går an å fungere greit med div diagnoser også, ellers vil fordommene alltid bestå. Den jobben er det faktisk de som er psykisk syke selv som må gjøre, det er helt umulig for en som er frisk å endre folks tanker, følelser og fordommer mot psykisk syke fordi det er våre egne erfaringer som er grunnlag for dem.

 

Anonymous poster hash: 5e77c...e2c

 

Er det ikke allerede mange som "fronter" psykisk lidelse? Man leser jo stadig om PSTD, depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, fødselsdepresjoner etc i aviser og blader. Om noen sier til meg at de sliter med angst er det nesten så jeg ikke hever et øyenbryn. Det er mye åpenhet rundt psykiske lidelser og jeg opplever at det er stor forståelse for at man kan ha en psykisk diagnose OG fungere godt.

 

Anonymous poster hash: be759...126

[sug lut]

Det er sant, men heldigvis har vi truffet utelukkende mennesker med et annet menneskesyn enn ditt i denne perioden, og jeg har som sagt klokkertro på at det å ha normalisert plagene hans har hjulpet han enormt.

 

Jeg kjenner personlig, og kjenner også til, mennesker som har levd i frykt med sin psyke. Jeg har tro på at en stor grunn til det er pga holdninger som dine. I flere av disse tilfellene har det ikke gått bra, de har holdt sin fasade inntil de har plantet en geværkolbe i munnen, eller endt opp i dyp psykose og medisinsk lobotomi.

Så så farlige mener jeg ytringene dine er, de burde egentlig vært sensurert vekk av de som styrer med sånt her inne på DiB.

 

Anonymous poster hash: be4ea...659

Du kødder. At jeg påpeker at dårligfungerende mennesker er lite attraktive å omgås i noen som helst sammenheng er for deg så farlig at du mener det bør sensureres? Da får jeg bare ønske deg god bedring.

[Anonym bruker]

 

Jeg er helt enig i at mennesker som pga sykdom ikke klarer å ta vare på barna sine ikke bør få barn, eventuelt trenger hjelp fra barnevern og helsevesen. Enten de ikke klarer å ta vare på barna sine pga psyksisk sykdom eller kreft.

Også udugelige foreldre uten psykisk eller fysisk sykdom havner i samme bås.

 

Du skriver at dessverre er det sånn at pasienter med psykiske lidelser ofte ikke oppsøker hjelp selv. Dette viser meg igjen en generalisert anntakelse basert på kunnskapsløshet.

 

Veldig mange spør etter hjelp. Veldig mange får hjelp. Frivillig. Noen en periode på tvang. Deretter frivillig, eller ramler ut. Eller mener du at alle mennesker som får hjelp i psykiatrien er under tvang hele tiden? Og med en gang de ikke er på tvang lenger så graver de seg inne og dyrker sykdommen sin?

 

Anonymous poster hash: 516ca...286

Nei, jeg mener at når sykdommen tildels er en integrert del av personligheten, søker man ikke hjelp. For da er det vanskelig for pasienten selv å se at hun/han er syk. Folk med somatiske sykdommer vet forskjellen på syk og frisk helt selv. Folk med psykiske lidelser må ofte bli fortalt at deres tankeverden ikke er frisk, og det er ikke gitt at de tror på det om de blir fortalt det.

 

Anonymous poster hash: 8f2ce...a50

[Anonym bruker]

 

Psykisk sykdom kan være så mangt, som flere skriver. Jeg opplever ikke at det er tabu om det, ei heller at oppegående folk med psykisk sykdom er livredd skole, barnehage, helsestasjon etc. Om de er det, tenker jeg at det er en grunn for det.

Jeg kjenner noen som har hatt barnevernet koblet inn pga psykisk sykdom, og sett på nært hold hvor lite selvinnsikt ødelegger for godt samarbeid. For visse personlighetstrekk og psykisk sykdom gjør at de ikke evner å sette barnet først.

Jeg jobber selv i barnevernet, og det er helt utrolig hvordan ting blir vridd om til at "en liten depresjon gjorde at barnet ble tatt i fra meg". Om noen tror på det... Ja, da evner de ikke å reflektere særlig godt. Selvfølgelig ligger det mer bak!

 

Å romantisere psykisk lidelse blir for dumt! Mani er alt annet, ev. mye mer enn "klemming, vasking og godt humør". Det er helt utrolig at noen i det hele tatt kan skrive dette!

 

Å holde avstand, og være bekymret overfor en med alvorlig psykisk sykdom er egentlig ganske naturlig. På lik linje med f. eks rusmisbruk. Det er ustabilt og krevende. Det får være grenser på hvor mye man skal ta hensyn også. Man kan ikke bare ture fram, kreve å holde på som man vil uten å faktisk bli stilt krav til.

 

Jeg forstår ikke dette med at "hadde noen visst om min psykiske lidelse, så hadde de skygget banen". Folk er da smartere enn det. Da er det dine egne fordommer som legger hinder! Fungerer man godt, slutter ikke folk å like deg/være med deg fordi du har en diagnose.

 

Anonymous poster hash: be759...126

Så enig.

 

Anonymous poster hash: 8f2ce...a50

[Anonym bruker]

102 drept av alvorlig psykisk syke

Her er historiene til 102 mennesker. Alle drept av en alvorlig psykisk syk person. Flere av drapene kunne vært forhindret, mener eksperter.
https://www.nrk.no/dokumentar/102-drept-av-alvorlig-psykisk-syke-1.11486065

 

Drap og overfall begått av psykisk syke

De siste årene er det begått flere drap og overfall på tilfeldige ofre der gjerningspersonen har vært psykisk syk.

https://www.nordlys.no/trippeldrapet/drap-og-overfall-begatt-av-psykisk-syke/s/1-79-4213512

Anonymous poster hash: 731ef...15d

[Anonym bruker]

personlig mener jeg at psykisk sykdom skal snakkes om og ikke ties ihjel. Det er viktig og ikke minst helbredende for dem det gjelder....

 

Men når folk har hatt negative erfaringer med psykisk sykdom, så må en få lov til å legge føringer for sitt eget liv. Hvis det betyr at man eksempelvis ikke ønsker å inngå et forhold med en med bipolar lidelse, schizofreni eller andre angst typer, så er det greit også. Sykdommene og menneskene kan respekteres til tross for det. 

 

I min familie er det utrolig mye angst, depresjon(som igjen har ført til rusmisbruk) og tilfeller av psykoser... Dette ser ut til å gå i arv, så ingen tvil om at barn kan bli påvirket.

 

Det som har vært en gjentagelse er at veldig mange av dem ikke skjønner at de er syke eller tror at sin egen virkelighet er virkelig.

 

Folk som har opplevd det på nært hold har erfart det på kroppen og må få lov til å ta valg for sin egen del. Eksempelvis vet jeg med meg selv at jeg ikke hadde klart over til å være sammen med en som har sterk angst eller har psykotiske øyeblikk. Dette er både egne "svakheter" i psyken(hadde ekstrem angst til jeg var 20) og at jeg ikke er sterk nok til å støtte en person med slike lidelser over tid... Når en av mine beste venner var på sitt sykeste, måtte jeg holde meg unna en periode... Dette for at ikke min egen angst skulle blusset opp igjen. Mennesker du omgås påvirker deg på alle plan og da må en kunne "beskytte" seg selv.

 

Vil uansett tro at de fleste med en diagnose fungerer bra og benytter seg av helsetilbudet de trenger  

 

Så når hun som fortalte om helsesøsteren i den andre tråden, som ville blande inn bv... Synes jeg det er drøyt. Mannen der var under behandling og hvis hans behandlere hadde ment at han ville skade barna med sin sykdom... Ville de tatt affære. 

Anonymous poster hash: f90f4...808

[Anonym bruker]

Psykisk syke er et helvete å ha med å gjøre. Jeg er psykisk syk og i dårlige perioder er jeg et helvete å ha med å gjøre! Da barna var mindre, så stengte jeg meg inne i dårlige perioder og dermed stengte jeg barna inne også. Jeg skjerpet meg så godt jeg kunne og likevel isolerte jeg oss. 10 mammapoeng for det? For dette er årsaken til at mine barn ikke har så mange venner. I mine dårlige perioder nå er jeg enda mer skjerpet, men likevel isolert nok til at jeg ikke har kontakt med noen av de andre foreldrene. Det går ut over barnas ve og vel og derfor må det noen ganger barnevern osv inn. Ved et brukket ben, så er man like sosial, like mue med på treninger, kamper osv. Man sperrer ikke alle ute og lever i sin egen lille trygge boble. Og det kommer ikke uventet til bake og det varer ikke over flere tiår

 

Anonymous poster hash: b3a2a...459