Hvorfor er så mange redde for psykisk sykdom?

[Anonym bruker]

Det skal ikke være tabu lengre men ser mange likevel begynner å snakke om barnevernet med en gang helsesøster eller barnehage legger seg oppi. De legger seg oppi fordi de bryr seg! Fåtallet hadde reagert om de spør ift fysisk sykdom.

Dere som lager tråder om slikt bygger opp om tabuet rundt psykisk sykdom som noe skummelt.

Alle har vi en psykisk helse og sjansen er stor for at vi også blir dårlig i den i løpet av livet. Men som ved et brukket ben blir stort sett også denne reparert igjen.

 

Anonymous poster hash: 82e26...6d1

[Hjertefru]

Helt enig! Nå er vel dette noe som henger igjen fra ikke så veldig gamle dager. Folk med psykiske plager ble stuet bort på store sanatorier ute på landet, der behandlingen desverre ofte bar preg av overgrep. Derfor var det ikke uvanlig å skjule problemene sine.

Husker fra jeg var barn på søttitallet; det var krise om det kom ut at noen hadde vært på psykiatrisk, alt personen gjorde ble sett i den konteksten.

Eller så var det det mer vanlige begrepet "nerver" som var like stigmatiserende.

Bra at det er mer åpenhet nå. Men fortsatt noe vei å gå..

[Anonym bruker]

Fordi psykisk sykdom har blitt sett på som skummelt, rart, uberegnelig og ubegripelig opp gjennom historien. Tenk på alle fortellingene og filmene som har hatt skumle "galehus" som utgangspunkt...

Anonymous poster hash: a890f...73a

[sug lut]

Fordi psykisk syke er et sant helvete å ha med å gjøre, kanskje?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke de som er så "redd for" psykisk sykdom tenker på forbigående ting som en fødselsdepresjon, en periode med helseangst etter å ha vært alvorlig syk,  en periode med depresjon i en tøff periode av livet eller lignende ting som gjerne går over med eller uten hjelp fra helsevesenet.

 

De som er redd psykisk sykdom er nok de som har dårlig erfaring med kronisk psykisk sykdom.

 

Jeg personlig har vokst opp med en far som er helt ødelagt av en dårlig barndom selv, han er bipolar i tillegg til div angstlidelser  og bulimi. Han har null selvinnsikt, nekter å la seg behandle for alt er alle andre sin skyld bestandig. Han klarte da å få barn med min mamma som har sosial angst og lange perioder som kommer og går med depresjoner. Dette har vi vokst opp med, og det har selvfølgelig formet oss. Det jeg og mine søsken har med oss fra å vokse opp med to psykisk syke foreldre er overhodet ikke positivt.

 

Vi er sterkere enn våre foreldre, vi støtter hverandre og snakker sammen. Vi har selvinnsikt nok til å se skadene vi er påført og gjør vårt aller beste for å bryte sirkelen og ikke videreføre det til våre barn. Men man skal ikke kimse av sosial arv og tillærte ting altså.

 

Vi er 3 søsken som alle er skadet av oppveksten vår. Vi har lært sosial angst fra vi er små, vi har lært at man ikke skal være til bry, man skal ikke ta kontakt med folk for de har sikkert nok med seg selv, man inviterer ikke folk for det er så fælt om de føler de må si ja selv om de sikkert har andre ting de har mer lyst til, man spør ikke om hjelp, man går ikke ubedt på besøk eller spør om å få komme en tur osv. Dette har vi lært, vi har null sosial selvtillit. Både søsteren min og broren min har spiseforstyrrelser akkurat som pappa. Broren min har i perioder hatt store problemer med panikkangst, han får ikke puste. Søsteren min har sosial angst.

 

Det er kanskje ikke så rart at vi er redd psykisk sykdom. Jeg har ingen psykiske diagnoser, søsteren og broren min har flere. Men vi sliter alle med tingene vi er tillært og påført. Vi er heldigvis mye friskere enn våre foreldre, og veldig bevisste hva de har gjort med oss. Vi er også veldig bestemte på at vi ikke skal videreføre dette til våre barn, så vi er veldig bevisste på vår oppførsel, hva vi sier, hvordan vi ter oss sammen med andre mennesker osv så barna våre skal bli trygge på seg selv, trygge sosialt, bygge nettverk osv så vi ikke fører den tillærte/sosiale angsten videre.

 

Men jeg ville altså aldri gått inn i et forhold med noen som sliter psykisk. Jeg har mine arr og har sett hva psykisk sykdom kan gjøre med en familie, så når jeg fikk barn var det med en veldig sterk og frisk mann. Han vil ikke bli kronisk psykisk syk noen gang, uansett om han skulle få noen knekk i livet vil han klare seg ganske stødig gjennom det. Jeg er også blitt mye sterkere og tryggere av å være gift med han, så barna mine har en god oppvekst uten å bli formet og ødelagt av psykisk sykdom.

Anonymous poster hash: 5e77c...e2c

[Mandala]

"Psykisk syke" kan jo være så mangt. Og i bunn og grunn er man på en eller annen måte syk i tankene sine. Man tenker og handler annerledes enn en som er frisk i tankene sine. Selvsagt kan det være skremmende og noe man bør ha under oppsyn,spesielt om man blir såpass psykisk syk at man neglisjerer sine barn og ikke lenger kan gi dem god støtte i praksis og mentalt.

[Anonym bruker]

Fordi psykisk syke er et sant helvete å ha med å gjøre, kanskje?

Ja, som de maniske. De som er glade, går rundt og deler ut klemmer og vasker leiligheten døgnet rundt med et smil. Et sant helvete å omgås.

30% av befolkningen blir deprimerte i løpet av livet og det er noen hundre andre diagnoser du kan få som er udiagnostiserte i løpet av ditt liv. Du har nok stor mulighet for å havne i båsen psykisk syk selv. Kommer du til å poste det på facebook slik at familie og venner kan ta avstand fra deg?

 

Anonymous poster hash: 91026...bdb

[Anonym bruker]

Ja psykisk sykdom er så mangt. Fra alvorlige psykoser og sykdommer enn aldri vil bli frisk av til depresjon som man "enkelt" blir frisk av. Men her inne på DIB er det flere som tar helt av når det er snakk om depresjon og å få hjelp/samtaler rundt hvordan barna takler psykisk sykdom.

Det er like så mye et spørsmål om hvorfor folk er så redd BHG, helsesøster etc ift psykisk sykdom.

HI

 

Anonymous poster hash: 82e26...6d1

[Anonym bruker]

 

Ja, som de maniske. De som er glade, går rundt og deler ut klemmer og vasker leiligheten døgnet rundt med et smil. Et sant helvete å omgås.

30% av befolkningen blir deprimerte i løpet av livet og det er noen hundre andre diagnoser du kan få som er udiagnostiserte i løpet av ditt liv. Du har nok stor mulighet for å havne i båsen psykisk syk selv. Kommer du til å poste det på facebook slik at familie og venner kan ta avstand fra deg?

 

Anonymous poster hash: 91026...bdb

Du glemte det faktum at en som er manisk kan bli like fort fullstendig rasende på sekundet om noe ikke går slik den vil. Og det er forferdelig slitsomt å forholde seg til!

 

Anonymous poster hash: 06790...b00

[Anonym bruker]

Fordi mange som er psykisk syke dreper.

Anonymous poster hash: 731ef...15d

[Anonym bruker]

 

Ja, som de maniske. De som er glade, går rundt og deler ut klemmer og vasker leiligheten døgnet rundt med et smil. Et sant helvete å omgås.

30% av befolkningen blir deprimerte i løpet av livet og det er noen hundre andre diagnoser du kan få som er udiagnostiserte i løpet av ditt liv. Du har nok stor mulighet for å havne i båsen psykisk syk selv. Kommer du til å poste det på facebook slik at familie og venner kan ta avstand fra deg?

 

Anonymous poster hash: 91026...bdb

 

Du glemte at maniske ofte dropper å sove, styrer på halve natten, bruker penger som en full sjømann, starter allverdens prosjekter også går futten plutselig ut og de legger seg på soverommet med døra igjen, makter ikke stå opp, makter ikke gjøre noen ting og freser, spytter, smeller i dører, hyler og skriker om noen prøver å stille krav til dem. Så må pårørende rydde opp i kaoset etter den maniske perioden.

 

Hilsen hun som har vokst opp med en biolar far som nekter å la seg medisinere for han har ingen problemer han, om  noen rundt han har problemer får de oppsøke hjelp da, for han har ingen problemer ihvertfall....

 

Anonymous poster hash: 5e77c...e2c

[sug lut]

 

Ja, som de maniske. De som er glade, går rundt og deler ut klemmer og vasker leiligheten døgnet rundt med et smil. Et sant helvete å omgås.

30% av befolkningen blir deprimerte i løpet av livet og det er noen hundre andre diagnoser du kan få som er udiagnostiserte i løpet av ditt liv. Du har nok stor mulighet for å havne i båsen psykisk syk selv. Kommer du til å poste det på facebook slik at familie og venner kan ta avstand fra deg?

 

Anonymous poster hash: 91026...bdb

 

Vel, jeg kan både vaske, smile og klemme helt uten å være manisk, og det er jo en god del andre trekk ved manien som er langt fra trivelige eller gavnlige for omgivelsene.

Poste på facebook er jo en latterlig ide, jeg har et liv. Poenget er at det ikke er rart om folk holder avstand til psykisk syke og heller ikke om det uttrykkes bekymring for barna deres.

[sug lut]

Ja psykisk sykdom er så mangt. Fra alvorlige psykoser og sykdommer enn aldri vil bli frisk av til depresjon som man "enkelt" blir frisk av. Men her inne på DIB er det flere som tar helt av når det er snakk om depresjon og å få hjelp/samtaler rundt hvordan barna takler psykisk sykdom.

Det er like så mye et spørsmål om hvorfor folk er så redd BHG, helsesøster etc ift psykisk sykdom.

HI

 

Anonymous poster hash: 82e26...6d1

 

Folk som er redd bhg, skolen, helsesøster og annet er uansett samfunnsubrukelige i sin autoritetsfrykt.

[Anonym bruker]

Folk som er redd bhg, skolen, helsesøster og annet er uansett samfunnsubrukelige i sin autoritetsfrykt.

 

Hehe, jada, jeg er samfunnsubrukelig. Har PTSD, men forteller det ikke verken til helsesøster, skolen eller andre. De har rett og slett ingenting med det. Jeg følger opp jobb, barna, hus og familie. Jeg deltar på dugnader, kjører og henter, har ikke hatt en eneste sykedag i 2016, har det rent og pent hjemme, vi drar mye på turer, småferier, i skogen, gjør kjemiske eksperimenter på kjøkkenet, snekrer, lager mat sammen. Jeg lærer de to eldste å spille instrument og sy/strikke. Jepp, jeg er samsfunnsubrukelig kun fordi jeg ikke opplyser hele verden at jeg har PTSD. Ingen folk holder avstand til meg eller merker sykdommen min.

 

Anonymous poster hash: c778b...1e2

[sug lut]

 

Hehe, jada, jeg er samfunnsubrukelig. Har PTSD, men forteller det ikke verken til helsesøster, skolen eller andre. De har rett og slett ingenting med det. Jeg følger opp jobb, barna, hus og familie. Jeg deltar på dugnader, kjører og henter, har ikke hatt en eneste sykedag i 2016, har det rent og pent hjemme, vi drar mye på turer, småferier, i skogen, gjør kjemiske eksperimenter på kjøkkenet, snekrer, lager mat sammen. Jeg lærer de to eldste å spille instrument og sy/strikke. Jepp, jeg er samsfunnsubrukelig kun fordi jeg ikke opplyser hele verden at jeg har PTSD. Ingen folk holder avstand til meg eller merker sykdommen min.

 

Anonymous poster hash: c778b...1e2

 

Men da er det jo ikke noe problem, du fungerer og din diagnose har ikke mer å si for dine barn enn mitt dårlige kne.

[Anonym bruker]

Men da er det jo ikke noe problem, du fungerer og din diagnose har ikke mer å si for dine barn enn mitt dårlige kne.

 

 

Men hvis folk visste om det, ville de også ha skygget banen. Jeg må betale til privat psykolog i stedet for egenandel etter henvisning - fordi jeg etter å ha luftet løst og fast med fastlegen har fått beskjed om at slike diagnoser betyr automatisk melding til barnevernet. Jeg er ikke redd for barnevernet, men ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre når vi ikke har behov for det. Dessverre er psykisk sykdom fortsatt tabu. Folk fnyser av sosial angst, fødselsdepresjoner og annet og sier det bare er å ta seg sammen. Fastlegen sa til meg da vi diskuterte hypotetisk PTSD at det bare var å slutte å tenke tunge tanker og konsentrere seg om noe positivt. Når folk er redd for psykisk sykdom og har svære fordommer, er det best å holde kjeft. Jeg bruker som sagt privat psykolog og ringer kirkens SOS når det trengs. Funker knall.

 

Anonymous poster hash: c778b...1e2

[sug lut]

 

Men hvis folk visste om det, ville de også ha skygget banen. Jeg må betale til privat psykolog i stedet for egenandel etter henvisning - fordi jeg etter å ha luftet løst og fast med fastlegen har fått beskjed om at slike diagnoser betyr automatisk melding til barnevernet. Jeg er ikke redd for barnevernet, men ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre når vi ikke har behov for det. Dessverre er psykisk sykdom fortsatt tabu. Folk fnyser av sosial angst, fødselsdepresjoner og annet og sier det bare er å ta seg sammen. Fastlegen sa til meg da vi diskuterte hypotetisk PTSD at det bare var å slutte å tenke tunge tanker og konsentrere seg om noe positivt. Når folk er redd for psykisk sykdom og har svære fordommer, er det best å holde kjeft. Jeg bruker som sagt privat psykolog og ringer kirkens SOS når det trengs. Funker knall.

 

Anonymous poster hash: c778b...1e2

 

 

Nå skygger ikke folk banen på bakgrunn av hva diagnosen din heter, men på bakgrunn av hvordan du fungerer.

[Anonym bruker]

For de er egosentriske og uvitende!

Jeg har selv hatt bulimi i 12 år, vært dypt deprimert og har hatt (har-ish) angst. Vet dere hva? Jeg har samboer og 2 barn, gikk til behandling da jeg ble gravid med nr 1 og fortsatte en stund etterpå. Og jeg ble aldri meldt til noe barnevern og jeg fikk også beholde barnet mitt på fødestua! Er ikke det helt utrolig? Ingen i hele verden visste om mine problemer (bortsett fra han som ble far til mine barn) før jeg fortalte om det selv. For det var ikke synlig! Ungene mine har ALDRI lidd pga mine psykiske problemer på noen måte. Nå er jeg "frisk" og lever ett normalt liv. Men jeg har selv jobbet for det og har innsett mine problemer før det var for sen. Så å si at man skal løpe med en gang man får vite at noen har psykiske problemer er jo bare så helt feil og dømmende! Da er man ressurssvak på alle mulige måter når man ikke evner å sette seg inn i eller prøver å forstå den som er syk.

Jeg kunne aldri drept eller skadet noen, selv om jeg skadet meg selv. Jeg er snill som dagen er lang.

Eneste "feil" med meg nå er at jeg sliter litt med empati, ovenfor folk som tror de har det "vanskelig" eller som selv setter seg i situasjoner som er uholdbare og som skader dem eller ungene (mange eksempler på det her inne i de udugelige-menn-trådene).

 

Anonymous poster hash: c5407...f26

[Anonym bruker]

jeg tor ikke folk generelt er redde psykisk sykdom, men Luten har et stort poeng i å peke ut hvordan folk fungerer.

jeg har akkurat løpt fort andre veien fra en kjæreste med kraftig angst. problemet for meg er at angsten hans er en kjerring som skriker. virkelig skriker, og har mange syke tankemønstre. fek nevnte jeg at jeg hadde fått et faglig kompliment av en kollega - og da var det ikke måte på som kjæresten min ble provosert og anklaget meg for selvskryt. noe som årsaker han å skru seg helt opp - til en 4t skrikende skyllebøtte.

jeg kan forholde meg til skrikende angst, men ikke tett innpå livet.  da sitter jeg forskremt i en krok, og lurer på å han kommer klaske til meg om jeg forsøker smyge meg mot døren. 

det er dessverre også slik, at de som er ubehandlet psykisk syke gjerne ikke har den beste innsikten i hvordan de opptrer/tenker/forholder seg til/skader omgivelsene - hvilket kan være umenneskelig belastende for omgivelsene.

 

Anonymous poster hash: c965d...c54

[Anonym bruker]

Vel, jeg kan både vaske, smile og klemme helt uten å være manisk, og det er jo en god del andre trekk ved manien som er langt fra trivelige eller gavnlige for omgivelsene.

Poste på facebook er jo en latterlig ide, jeg har et liv. Poenget er at det ikke er rart om folk holder avstand til psykisk syke og heller ikke om det uttrykkes bekymring for barna deres.

 

Jo, det er latterlig å holde avstand til psykisk syke. Det omfatter et like stort spenn som de fysisk syke, der en person har tennisalbue og den andre er Stephen Hawkin. Du har sett for mange thrillere på Netflix der du ser det verste av det verste. Du tar alle over en kam. Du vet, som at ingen brune mennesker jobber i Norge eller alle Muslimer bør ut av USA. Ditt utsagn "det er ikke rart om folk holder avstand til psykisk syke" er like uintelligent og lite nyansert i forhold til virkeligheten som svært diversert.

 

Anonymous poster hash: 91026...bdb

[Anonym bruker]

Jeg har flere diagnoser. ADHD, panikkangst og depressiv. Er innimellom helt ubrukelig i arbeidslivet. Men er en superduper mamma, og når jeg er i form til å jobbe så er jeg flink til det også. Nå har jeg ikke jobba på 2 uker, men på tirsdag er jeg fit for fight igjen. Gleder meg til og med. Barna mine følger jeg alltid opp, og de synes faktisk det er ganske herlug å ha en mamma som kan levere litt sent i barnehagen eller ha en fridag sammen med innimellom. 

Har aldri fått annet en skryt fra barnehage, helsesøster eller leger som har kontakt med barna mine. De er oppegående, sosiale og  trygge. Det handler i stor grad om å skjerme barna fra "nedturene" man har som psykisk syk. Jeg har imidlertid opplevd ferre nedturer etter at jeg fikk barn, fordi ungene tar oppmerksomheten vekk fra sykdom - man må leve i nuet. 

 

Så det så.

Anonymous poster hash: 32c20...154

[Hjertefru]

Men hvis folk visste om det, ville de også ha skygget banen. Jeg må betale til privat psykolog i stedet for egenandel etter henvisning - fordi jeg etter å ha luftet løst og fast med fastlegen har fått beskjed om at slike diagnoser betyr automatisk melding til barnevernet. Jeg er ikke redd for barnevernet, men ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre når vi ikke har behov for det. Dessverre er psykisk sykdom fortsatt tabu. Folk fnyser av sosial angst, fødselsdepresjoner og annet og sier det bare er å ta seg sammen. Fastlegen sa til meg da vi diskuterte hypotetisk PTSD at det bare var å slutte å tenke tunge tanker og konsentrere seg om noe positivt. Når folk er redd for psykisk sykdom og har svære fordommer, er det best å holde kjeft. Jeg bruker som sagt privat psykolog og ringer kirkens SOS når det trengs. Funker knall.

 

Anonymous poster hash: c778b...1e2

Det er ikke riktig at slike diagnoser medfører automatisk melding til BV.

Se her:

 

http://legeforeningen.no/Arbeidsliv-og-jus/Legens-ansvar/Lege-og-pasient/Taushetsplikt/Viktigste-unntak-fra-legers-taushetsplikt-/Opplysningsplikt/

 

En privat psykolog vil ha den nøyaktig samme opplysningsplikt. Går ikke på diagnose, men om det er grunn til å tro at barna får sviktende omsorg. At et barn ikke får optimal omsorg, er ikke grunn til bekymringsmelding, selv om enkelte later til å tro det her.

Endret 10. februar 2017 av Hjertefru

[Hjertefru]

Hvis legen kun baserer sin bekymring på diagnose, er det et brudd på taushetsplikt.

[Anonym bruker]

 

Ja, som de maniske. De som er glade, går rundt og deler ut klemmer og vasker leiligheten døgnet rundt med et smil. Et sant helvete å omgås.

30% av befolkningen blir deprimerte i løpet av livet og det er noen hundre andre diagnoser du kan få som er udiagnostiserte i løpet av ditt liv. Du har nok stor mulighet for å havne i båsen psykisk syk selv. Kommer du til å poste det på facebook slik at familie og venner kan ta avstand fra deg?

 

Anonymous poster hash: 91026...bdb

Hvis du tror maniske episoder er kos og hygge, er du feilinformert... Har aldri vært så livredd i mitt liv som da sønnen min ble manisk. En grufull tilstand, som i følge legen ville ha blitt "katastrofal" (hennes uttrykk) om de ikke hadde fått ham på sykehus i tide.

 

Anonymous poster hash: 8f2ce...a50

[Anonym bruker]

 

Men hvis folk visste om det, ville de også ha skygget banen. Jeg må betale til privat psykolog i stedet for egenandel etter henvisning - fordi jeg etter å ha luftet løst og fast med fastlegen har fått beskjed om at slike diagnoser betyr automatisk melding til barnevernet. Jeg er ikke redd for barnevernet, men ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre når vi ikke har behov for det. Dessverre er psykisk sykdom fortsatt tabu. Folk fnyser av sosial angst, fødselsdepresjoner og annet og sier det bare er å ta seg sammen. Fastlegen sa til meg da vi diskuterte hypotetisk PTSD at det bare var å slutte å tenke tunge tanker og konsentrere seg om noe positivt. Når folk er redd for psykisk sykdom og har svære fordommer, er det best å holde kjeft. Jeg bruker som sagt privat psykolog og ringer kirkens SOS når det trengs. Funker knall.

 

Anonymous poster hash: c778b...1e2

Da prater legen din tull. For min lege har diagnostisert meg med posttraumatisk lidelse (etter en ulykke) uten å blunke. Ikke noe snakk om verken barnevern eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 8f2ce...a50