Kommer aldri å få barn 😢

[Anonym bruker]

At det finnes barn som trenger foreldre, ja. At det er enkelt å få disse barna, nei!

 

Gjennomsnittlig ventetid på adopsjon er 7 år. 5 år i gode perioder. Og veldig mange land adopterer ikke til lesbiske.

 

Jeg har en god venninne som har adoptert. Det var ingen enkel prosess!! Blir så forbanna på folk som lurer på hvorfor ufrivillig barnløse ikke BARE adopterer, som om det bare er å ytre ønsket også har man barnet.

 

 

Anonymous poster hash: f615b...51f

Pluss at om man er to jenter så er det faktisk ikke særlig mange muligheter for adopsjon.

 

 

Anonymous poster hash: 0b811...f4d

[Anonym bruker]

Jeg er selv et adoptivbarn. Og det er kjempe fint. Men adopsjon er ikke aktuelt for oss. Flere grunner til det. Vi er lesbiske (som i seg selv er vanskelig med adopsjon) og partneren er for gammel til adoptere nå. Vi er 41 år og 30 år. Og jeg har snakket med adopsjonfolka og de sa at er vi heldige får vi KANSKJE vite noe om et barn sånn ca 6-7 år etter vi har søkt.. men vi må bli godkjent først osv... så det er kanskje like tungt som IVF... ?

men det hjelper så mye å høre om andres erfaringer. Kan hende at vi trenger en pause bare... jeg vet ikke.. tungt er det i værtfall nå... men er ikke så lett med økonomien heller... er ikke akkurat billig med IVF... men kjenner er lite håp når jeg leser om de som har prøvd i mange årnogså gikk det! ❤️

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

[Anonym bruker]

Jeg er selv et adoptivbarn. Og det er kjempe fint. Men adopsjon er ikke aktuelt for oss. Flere grunner til det. Vi er lesbiske (som i seg selv er vanskelig med adopsjon) og partneren er for gammel til adoptere nå. Vi er 41 år og 30 år. Og jeg har snakket med adopsjonfolka og de sa at er vi heldige får vi KANSKJE vite noe om et barn sånn ca 6-7 år etter vi har søkt.. men vi må bli godkjent først osv... så det er kanskje like tungt som IVF... ?

men det hjelper så mye å høre om andres erfaringer. Kan hende at vi trenger en pause bare... jeg vet ikke.. tungt er det i værtfall nå... men er ikke så lett med økonomien heller... er ikke akkurat billig med IVF... men kjenner er lite håp når jeg leser om de som har prøvd i mange årnogså gikk det! ❤️

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

Har dere prøvd egg-donor?

 

Anonymous poster hash: 84f98...e1b

[Anonym bruker]

Nei, vi har ikke det. Kan ikke så mye om det egentlig..🙄

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt. Jeg gar vert igjennom 2 stk icsi forsøk, og 3 stk fryseforsøk, gudene skal vite hvor mange måneder med pergotime ogvtemp målinger og plikt sex.

Aborteringer, positive tester dom ikke blir noe mer, hcg verdier som slutter stige.

 

Men vi var av de ekstremt heldige. Vi fikk til slutt ei icsi-prinsesse. For 12 år siden.

 

Søsken fikk vi aldrig.og DET er min store sorg.

 

Og min hverdagskamp...det å glede seg over det man har i stede for å sørge over det man ikke fikk.

 

Det er knalltøft.

Og JEG har ikke lov å uttrykke de følelsene, forde jeg må ta meg sammen, jeg har iallefall ei.....så slutt å syt.

 

Men tro meg, jeg kjenner sorgen din, levde i årevis med den grusomme tanken om at vi blir barnløse. Den spiser deg opp innvendig. Den er altoppslukende og grusom.

 

Det er så lett å si, slapp av, det ordner seg, bare ikke tenk på det....

 

Vi kunne heller ikke adoptere, for vi er bla overvektige begge to, mange land nekter overvektige å adoptere.

 

Mannen er sjømann og borte i måneder i gangen, dermed ustabilt hjem.

 

Jeg sliter med migrene.

 

Vi får ikke engang være fosterhjem....siden ueg har migrene og er på vei til ufør, og mannen er sjømann.....

 

At vi har tid, kjærlighet, råd, ønsje, mulighet, nei det teller ikke.

 

Og den grusomme følelsen av å innse at man kanskje ikke kommer i mål den er så vond, så altoppslukende og så total.

 

Jeg føler sånn med deg. Vet ikke hvordan jeg skal trøste.

Kjenner jo følelsen, alle lurer, skal ikke dere ha snart. Alle er gravide, den og den får unger, både en og to og tre.....

 

Barn er en vellsignelse.......er jeg ikke velsignet jeg da....?

 

Huff, nei dette ble mye om meg og mitt. Og lite trøst til deg. Beklager det.

 

Vil bare si jeg føler med deg.

 

Kjenner sorgen din.

 

Ønskerbdeg lykke til i livet

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9cc2b...94d

Pass på så du ikke overfører sorgen din på barnet du har. Vi fikk også bare ett barn i 2005 og jeg må si at jeg kjenner ingen sorg 12 år etter for at hun ikke har søsken. Jeg er veldig takknemlig for at vi har henne og hun gjør familien komplett. Når du endelig klarer å akseptere dette og legge fra deg sorgen så vi du oppdage hvor fantastisk det er å ha barn. Selv bare ett 💖 jeg prøver hele veien å tenke positivt. Jeg har ikke misset en eneste fotballkamp,turnoppvisning eller arrangement hun har vært med på.Jeg klarer å Være tilstede for henne hver gang hun trenger meg. Vi kan ha åpent hus stort sett hele tiden og vi har masse energi til å ta vare på vennene hennes også. De føler seg veldig hjemme og velkomne her. Hun har med venninner på hyttetur og til utlandet. Vi har to hunder som vi bruker mye tid på og vi er absolutt ikke i tidsklemma.

 

Jeg har vært i denne sorgprosessen jeg også men en dag er det på tide å slutte å sørge over barna som aldri kom og heller nyte tiden med det barnet man var så heldig å fikk.

 

Anonymous poster hash: 716e9...f2a

[Anonym bruker]

Beklager, det der kan du ikke si. Indirekte sier du at de ikke får barn fordi de ikke slapper av, altså deres egen feil. Er det medisinske årsaker til at man ikke får barn, hjelper det lite å slappe av. Selv om "alle" kjenner noen som har opplevd dette.

 

Jeg var ufrivillig barnløs i mange år, og vet hvor vondt det er. God klem til dere!

 

Anonymous poster hash: d4c93...b63

Jeg er helt enig med dette! Det er utrolig provoserende å høre at man bare må slappe av og ikke tenke på det, så ordner alt seg av seg selv! For det er ikke slik for alle!

Vi er i startfasen nå og det er ikke sikkert vi får prøve ivf en gang pga dårlige og få egg. Så vi skal snakke med en privat klinikk og ta det fra der. Om det viser å ikke gå, er eggdonasjon neste steg for vår del. Det er en stor mental prosess for meg, for det blir jo ikke mitt biologiske barn, samtidig vil det bli mannen sitt og det hjelper på. Og jeg tenker at når vi ev er kommet så langt har jeg mer mentalt forberedt meg, for det vil jo være mitt barn😊

 

Anonymous poster hash: cd87c...95a

[Anonym bruker]

Kansje du kan adoptere? Klem❤

 

Anonymous poster hash: e05f8...93f

[Anonym bruker]

Er det 30-åringen eller 41-åringen som har prøvd å bli gravid, eller begge? Alder har jo en del å si. Prøver dere eggdonasjon, betyr alderen noe mindre.

Anonymous poster hash: a2eb8...84a

[Anonym bruker]

Pass på så du ikke overfører sorgen din på barnet du har. Vi fikk også bare ett barn i 2005 og jeg må si at jeg kjenner ingen sorg 12 år etter for at hun ikke har søsken. Jeg er veldig takknemlig for at vi har henne og hun gjør familien komplett. Når du endelig klarer å akseptere dette og legge fra deg sorgen så vi du oppdage hvor fantastisk det er å ha barn. Selv bare ett jeg prøver hele veien å tenke positivt. Jeg har ikke misset en eneste fotballkamp,turnoppvisning eller arrangement hun har vært med på.Jeg klarer å Være tilstede for henne hver gang hun trenger meg. Vi kan ha åpent hus stort sett hele tiden og vi har masse energi til å ta vare på vennene hennes også. De føler seg veldig hjemme og velkomne her. Hun har med venninner på hyttetur og til utlandet. Vi har to hunder som vi bruker mye tid på og vi er absolutt ikke i tidsklemma.

Jeg har vært i denne sorgprosessen jeg også men en dag er det på tide å slutte å sørge over barna som aldri kom og heller nyte tiden med det barnet man var så heldig å fikk.Anonymous poster hash: 716e9...f2a

Jeg vet jeg må passe meg. Og jobber med det hver eneste dag. Jeg har heller aldrig miset noe, aldrig ett foreldremøte, en dugnad, en fotballkamp. Det er jeg som kjører alle sammen hit og dit. Det er jeg som er med på swingkurs, og på svæmming.

Vi har åpent hus for alle barna, vi er på nett med de. Jeg blir betrodd hemmeligheter.

 

Vi har detbmye som dere, men jeg må bevistgjøre meg selv hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 9cc2b...94d

[Anonym bruker]

Sterke ord. Sender deg en klem

 

Anonymous poster hash: 8d1f3...e26

Tusen tusen takk...?

 

Anonymous poster hash: 9cc2b...94d

[Anonym bruker]

Forstår så godt frustrasjonen, men IKKE GI OPP!

 

Ei venninne forsøkte i over 10 år! og som 40 åring ble hun endelig mamma! Vet også om ei som ble mamma etter 6.prøveør. Hold på håpet, så får dere mot til å fortsette. 

Anonymous poster hash: 631d3...c5d

[Anonym bruker]

Forstår dere på en måte. På en annen måte så er det litt sånn at jeg tenker at det er ikke alle som kan få barn og at det er noe man nesten må akseptere.

 

For min del så har jeg et barn. Glad for at jeg har det, men hadde også fint kunnet klart meg uten noen barn. Savner innimellom friheten ved å bare kunne gjøre det man vil og ikke ha alt ansvaret og alle bekymringene som følger med å ha et barn. Det er altoppslukende på så mange måter - positive og negative. Nå har jeg også et barn som har vært krevende fra starten og er fortsatt under oppfølging av ppt og tett oppfølging med lærer osv. Pluss at bf og jeg har gått fra hverandre.

 

Vet at det er super politisk ukorrekt av meg å nevne dette, men ja -noen ganger skulle jeg ønske jeg slapp alle bekymringer selv om jeg elsker barnet mitt over alt på jord. Tenker at jeg kunne kost meg med tantebarn, dratt på ferier og jobbet utenlands om jeg ville, uten å tenke på annet enn bare meg.

 

Dette svaret hjelper nok ikke dere noe særlig, men jeg tenker sånn at livet består av mer enn å få barn og man kan leve et helt fint liv uten.

 

Men forstår jo at dersom man har et så sterkt ønske om noe så er det forferdelig når det ikke går.

 

Håper ikke du tenker at jeg sier dette for å være ekkel eller slem, det er bare mine tanker rundt dette, som jeg aldri deler med noen.

 

Anonymous poster hash: 63b8d...1c6

[Anonym bruker]

Takk, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det siste innlegge her men.. takk for tanken og takk for at du prøver å trøste.

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

[Anonym bruker]

Jeg husker selv skrekken jeg følte første gangen jeg prøvde å bli gravid, var så redd for at det ikke skulle gå. Heldigvis har jeg fått 3 barn. Men forstår veldig godt at det må være forferdelig å prøve igjen og igjen, og man aldri får positiv test.

Vil bare ønske dere masse lykke til videre, om det når blir med eller uten barn. <3

Anonymous poster hash: 14ba4...514