Kommer aldri å få barn 😢

[Anonym bruker]

Nå har jeg innsett det... jeg kommer til å bli ufrivillig barneløs... har tatt flere IVF forsøk.. streken er nådd og nå er det stopp.. vet ikke hvordan jeg skal holde ut.. flere som ønsker barn mennikke kan få?

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

[Mummy79]

Nå har jeg innsett det... jeg kommer til å bli ufrivillig barneløs... har tatt flere IVF forsøk.. streken er nådd og nå er det stopp.. vet ikke hvordan jeg skal holde ut.. flere som ønsker barn mennikke kan få?

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

Føler med deg, er mitt i dette selv, er så utrolig vondt, stor klem til deg ❤

[Anonym bruker]

Det er flere av oss. Jeg jobber intenst for å akseptere. Det er noe med at jeg vil ikke la hele livet bli definert av en ting som mangler, da ødelegger jeg alt annet. Men det er en sorg som vil være med meg hele livet selv om jeg greier å akseptere det, tror jeg.

Anonymous poster hash: 4bf27...9d3

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er en stor sorg. Klem til deg.

 

Men det finnes jo flere måter å få barn på, både adopsjon og surrogati kan være en mulighet.

 

Ellers er det 'bare' å starte jobben med å akseptere og ikke la livet bli preget av hva som ikke ble.

 

Anonymous poster hash: 3c744...fbf

[Anonym bruker]

Jeg forstår at det ikke vil være det samme og kan ikke erstatte et eget biologisk barn, men på sikt, når du kanskje klarer å akseptere at du ikke kan få barn - så finnes det andre måter å "få" barn på. F.eks er det veldig mange barn, i alle aldersgrupper, som trenger gode fosterhjem.

 

Anonymous poster hash: 09e40...838

[Anonym bruker]

Har ikke noe lurt å si, vil bare gi deg en god klem. Skjønner at dette må være veldig vanskelig

 

 

Anonymous poster hash: e5eec...4ba

[Anonym bruker]

Hvordan klarer det å akspetere det?

 

Jeg ser gravide over alt, alle mine venner får og folk spør "skal du ha noen barn?"

jeg har lyst til å gråte hele tiden... orker ikke å være blant mennesker som har barn, er gravide eller familie generelt. 

 

Adopsjon er ikke en mulighet for oss.. jeg vil helts ikke si grunnen til det. 

 

Fosterhjem er en god tanke absolutt. men jeg vil føle å være mamma. jeg vil ha det  morsinnstinkte alle snakker om, jeg vil høre en 3 åring løpe ned trappa og sier "MAMMA"....  

Anonymous poster hash: 515eb...415

[Anonym bruker]

Nå har jeg innsett det... jeg kommer til å bli ufrivillig barneløs... har tatt flere IVF forsøk.. streken er nådd og nå er det stopp.. vet ikke hvordan jeg skal holde ut.. flere som ønsker barn mennikke kan få?

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

Godklem til deg.

Jeg kjenner flere som har slitet med å bli gravid, kjenner også noen som fikk vite samme svar av to forskjellige leger, at de aldri kan få barn. Og de har prøvd absolutt alt, tro meg.

Nå har alle de barn, på helt naturlig måte.

De lærte seg å slappe av og å tenke på noe annet og da klaffet det.

Guds veier er uforklarlige, og mirakler skjer.

Prøv å lev som normalt, så skal du se.

 

 

 

Anonymous poster hash: e77dc...607

[Anonym bruker]

Jeg forstår at det er helt grusomt! Er du helt sikker på at det er kroken på døra for ivf?

 

Jeg hadde virkelig gjort ALT for å få barn hvis jeg var som deg.

 

Anonymous poster hash: 72a4a...547

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke årsaken til at IVF-forsøkene ikke har gått bra, men jeg kjenner flere som har gjennomgått eggdonasjon med stort hell etter mislykkede IVF-forsøk. Aktuelt for deg?

Anonymous poster hash: a2eb8...84a

[Anonym bruker]

 

Hvordan klarer det å akspetere det?

 

Jeg ser gravide over alt, alle mine venner får og folk spør "skal du ha noen barn?"

jeg har lyst til å gråte hele tiden... orker ikke å være blant mennesker som har barn, er gravide eller familie generelt.

 

Adopsjon er ikke en mulighet for oss.. jeg vil helts ikke si grunnen til det.

 

Fosterhjem er en god tanke absolutt. men jeg vil føle å være mamma. jeg vil ha det morsinnstinkte alle snakker om, jeg vil høre en 3 åring løpe ned trappa og sier "MAMMA"....

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

Eggdonasjon?

Ang fosterhjem, kan du absolutt få en stor porsjon morfølelse.

Jeg har ett barn i fosterhjem, han sier mamma til fostermor, og anser henne som mamma.

Jeg var tenåring den gang, og gutten er tenåring i dag. Det har aldri vært aktuelt for meg å rive han opp fra en trygg tilværelse, fra de han kaller mamma og pappa, selv om jeg i dag er voksen, gift og har barn.

De ser på han som sin egen sønn, og vi har godt samarbeid.

Det trengs mange fosterhjem, kan du ikke tenke på det ihvertfall? Er så mange barn som trenger ett godt og trygt hjem

 

 

Anonymous poster hash: 6ae99...85b

[Anonym bruker]

Godklem til deg.

Jeg kjenner flere som har slitet med å bli gravid, kjenner også noen som fikk vite samme svar av to forskjellige leger, at de aldri kan få barn. Og de har prøvd absolutt alt, tro meg.

Nå har alle de barn, på helt naturlig måte.

De lærte seg å slappe av og å tenke på noe annet og da klaffet det.

Guds veier er uforklarlige, og mirakler skjer.

Prøv å lev som normalt, så skal du se.Anonymous poster hash: e77dc...607

Beklager, det der kan du ikke si. Indirekte sier du at de ikke får barn fordi de ikke slapper av, altså deres egen feil. Er det medisinske årsaker til at man ikke får barn, hjelper det lite å slappe av. Selv om "alle" kjenner noen som har opplevd dette.

 

Jeg var ufrivillig barnløs i mange år, og vet hvor vondt det er. God klem til dere!

 

Anonymous poster hash: d4c93...b63

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt. Jeg gar vert igjennom 2 stk icsi forsøk, og 3 stk fryseforsøk, gudene skal vite hvor mange måneder med pergotime ogvtemp målinger og plikt sex.

Aborteringer, positive tester dom ikke blir noe mer, hcg verdier som slutter stige.

 

Men vi var av de ekstremt heldige. Vi fikk til slutt ei icsi-prinsesse. For 12 år siden.

 

Søsken fikk vi aldrig.og DET er min store sorg.

 

Og min hverdagskamp...det å glede seg over det man har i stede for å sørge over det man ikke fikk.

 

Det er knalltøft.

Og JEG har ikke lov å uttrykke de følelsene, forde jeg må ta meg sammen, jeg har iallefall ei.....så slutt å syt.

 

Men tro meg, jeg kjenner sorgen din, levde i årevis med den grusomme tanken om at vi blir barnløse. Den spiser deg opp innvendig. Den er altoppslukende og grusom.

 

Det er så lett å si, slapp av, det ordner seg, bare ikke tenk på det....

 

Vi kunne heller ikke adoptere, for vi er bla overvektige begge to, mange land nekter overvektige å adoptere.

 

Mannen er sjømann og borte i måneder i gangen, dermed ustabilt hjem.

 

Jeg sliter med migrene.

 

Vi får ikke engang være fosterhjem....siden ueg har migrene og er på vei til ufør, og mannen er sjømann.....

 

At vi har tid, kjærlighet, råd, ønsje, mulighet, nei det teller ikke.

 

Og den grusomme følelsen av å innse at man kanskje ikke kommer i mål den er så vond, så altoppslukende og så total.

 

Jeg føler sånn med deg. Vet ikke hvordan jeg skal trøste.

Kjenner jo følelsen, alle lurer, skal ikke dere ha snart. Alle er gravide, den og den får unger, både en og to og tre.....

 

Barn er en vellsignelse.......er jeg ikke velsignet jeg da....?

 

Huff, nei dette ble mye om meg og mitt. Og lite trøst til deg. Beklager det.

 

Vil bare si jeg føler med deg.

 

Kjenner sorgen din.

 

Ønskerbdeg lykke til i livet

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9cc2b...94d

[Anonym bruker]

Godklem til deg.

Jeg kjenner flere som har slitet med å bli gravid, kjenner også noen som fikk vite samme svar av to forskjellige leger, at de aldri kan få barn. Og de har prøvd absolutt alt, tro meg.

Nå har alle de barn, på helt naturlig måte.

De lærte seg å slappe av og å tenke på noe annet og da klaffet det.

Guds veier er uforklarlige, og mirakler skjer.

Prøv å lev som normalt, så skal du se.

 

 

 

Anonymous poster hash: e77dc...607

Jeg skjønner at du prøver å trøste, og at tanken kanskje er god. Men, som langvarig sliter (vi brukte 13 år), så er dette bare tull å si. Å "slappe av" er ikke en mirakelkur. Det som teller er dessverre falks og uflaks. Vi prøvde som sagt veldig lenge, har hatt mange aborter. Når det endelig gikk, og ikke endte med abort gjorde jeg ingenting annet enn det jeg hadde gjort ved forsøkene som endte med abort. 

 

Jeg ville anbefalt deg å søke hjelp, få hjelp til å sortere tankene sånn at du kan se veien videre, enten det er med eller uten barn.

Håper det går bra med deg på sikt. 

 

Anonymous poster hash: 2622f...e20

[Anonym bruker]

Ingen råd dessverre, vil bare gi en god klem❤️

 

Bare for info: Jeg kjenner forresten flere som har vært fosterhjem fra ungene var babyer. De blir kalt mamma og pappa og ungene har aldri bodd andre steder. Noen av de har adoptert ungene til slutt.

 

Anonymous poster hash: cb965...88f

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt. Jeg gar vert igjennom 2 stk icsi forsøk, og 3 stk fryseforsøk, gudene skal vite hvor mange måneder med pergotime ogvtemp målinger og plikt sex.

Aborteringer, positive tester dom ikke blir noe mer, hcg verdier som slutter stige.

 

Men vi var av de ekstremt heldige. Vi fikk til slutt ei icsi-prinsesse. For 12 år siden.

 

Søsken fikk vi aldrig.og DET er min store sorg.

 

Og min hverdagskamp...det å glede seg over det man har i stede for å sørge over det man ikke fikk.

 

Det er knalltøft.

Og JEG har ikke lov å uttrykke de følelsene, forde jeg må ta meg sammen, jeg har iallefall ei.....så slutt å syt.

 

Men tro meg, jeg kjenner sorgen din, levde i årevis med den grusomme tanken om at vi blir barnløse. Den spiser deg opp innvendig. Den er altoppslukende og grusom.

 

Det er så lett å si, slapp av, det ordner seg, bare ikke tenk på det....

 

Vi kunne heller ikke adoptere, for vi er bla overvektige begge to, mange land nekter overvektige å adoptere.

 

Mannen er sjømann og borte i måneder i gangen, dermed ustabilt hjem.

 

Jeg sliter med migrene.

 

Vi får ikke engang være fosterhjem....siden ueg har migrene og er på vei til ufør, og mannen er sjømann.....

 

At vi har tid, kjærlighet, råd, ønsje, mulighet, nei det teller ikke.

 

Og den grusomme følelsen av å innse at man kanskje ikke kommer i mål den er så vond, så altoppslukende og så total.

 

Jeg føler sånn med deg. Vet ikke hvordan jeg skal trøste.

Kjenner jo følelsen, alle lurer, skal ikke dere ha snart. Alle er gravide, den og den får unger, både en og to og tre.....

 

Barn er en vellsignelse.......er jeg ikke velsignet jeg da....?

 

Huff, nei dette ble mye om meg og mitt. Og lite trøst til deg. Beklager det.

 

Vil bare si jeg føler med deg.

 

Kjenner sorgen din.

 

Ønskerbdeg lykke til i livet

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9cc2b...94d

Sterke ord. Sender deg en klem

 

Anonymous poster hash: 8d1f3...e26

[Anonym bruker]

Det er heldigvis blitt mer åpenhet ifht ufrivillig barnløshet. Disse bloggene eks: m.heleneragnhild.blogg.no og pilotfrue.blogg.no

 

Anonymous poster hash: 8d1f3...e26

[Anonym bruker]

Eggdonasjon, har du forsøkt det?

Har hørt om en klinikk i Praha som skal være mye bedre enn norske også, som garanterer penger tilbake om du ikke blir gravid.

 

Anonymous poster hash: d08d5...22d

[Anonym bruker]

Takk alle sammen. Takk for mange gode ord!

 

Vi kan dessverre ikke bare ligge med hverandre som noen sier vi skal... vi er to jenter... begge har gått gjennom IVF ingen funker det på... nå har det gått 3 år, og nesten 50000 kr ut av vinduet... legene forstår ikke hvorfor det ikke går... vi har ikke energi til dette mere, selv om vi ikke vil gi opp. Kroppen er sliten og hode er sliten. Vi begge har sagt nå at det stopp. Vi er så lei av alt dette, sykehusbesøk, legebesøk, besøk hos klinikken, negative tester, mensen som kommer før testene og skuffelsen. Sorgen som kommer etter du har funnet ut at den er negativ.. dårlige søvnens man får. alt er dårlig egentlig.. det er ikke noe galt med eggene våre. De vil ikke feste seg... så eggdonasjon er kanskje ikke nødvendig? Jeg vet ikke... orker ikke å spekulere... vil bare ha mirakler i armene mine nå...😢

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

[Anonym bruker]

Takk alle sammen. Takk for mange gode ord!

 

Vi kan dessverre ikke bare ligge med hverandre som noen sier vi skal... vi er to jenter... begge har gått gjennom IVF ingen funker det på... nå har det gått 3 år, og nesten 50000 kr ut av vinduet... legene forstår ikke hvorfor det ikke går... vi har ikke energi til dette mere, selv om vi ikke vil gi opp. Kroppen er sliten og hode er sliten. Vi begge har sagt nå at det stopp. Vi er så lei av alt dette, sykehusbesøk, legebesøk, besøk hos klinikken, negative tester, mensen som kommer før testene og skuffelsen. Sorgen som kommer etter du har funnet ut at den er negativ.. dårlige søvnens man får. alt er dårlig egentlig.. det er ikke noe galt med eggene våre. De vil ikke feste seg... så eggdonasjon er kanskje ikke nødvendig? Jeg vet ikke... orker ikke å spekulere... vil bare ha mirakler i armene mine nå...😢

 

Anonymous poster hash: 515eb...415

Du vil sikkert ikke høre dette, men IKKE gi opp!!!! Noen trenger lang tid, sånn er det bare.

Det er tøft, det er jævlig!!! Men prøv å blokke ut, ikke tenk så mye, bare gjør! Si til deg selv at dette ikke vil gjøre deg gravid og senk skuldrene, og vipps så sitter du der!!! Med ditt mirakel❤

Tenk alle som må gjennom smertefulle behandlinger bare for å overleve.

 

Om ingenting er galt så vil du bli gravid!! Bytt donor, prøv eggdonasjon, bare IKKE gi opp!

 

Anonymous poster hash: d08d5...22d

[Anonym bruker]

Ufrivillig barnløshet er kjemoetungt. Vi prøvde å få barn siden 2010. En senabort pga dødelig sykdom hos foster, en ex.u, to tidlige sa, og 2 mislykkede ivf...så var vår siste ivf vellykket. Sønn på 2 år nå...som kom etter 5 år med prøving.

 

Prøvetiden var utrolig tøff...og jeg gikk til psykolog i noen år for å takle det. Hadde egentlig mistet troen på at vi noensinne skulle bli foreldre.

 

Så...hva med å ta en pause, samle krefter også prøve på nytt? Dere er jo faktisk heldige som er to kvinner, kan dele på ivf-byrden?

 

Anonymous poster hash: f615b...51f

[Anonym bruker]

Takk alle sammen. Takk for mange gode ord!

Vi kan dessverre ikke bare ligge med hverandre som noen sier vi skal... vi er to jenter... begge har gått gjennom IVF ingen funker det på... nå har det gått 3 år, og nesten 50000 kr ut av vinduet... legene forstår ikke hvorfor det ikke går... vi har ikke energi til dette mere, selv om vi ikke vil gi opp. Kroppen er sliten og hode er sliten. Vi begge har sagt nå at det stopp. Vi er så lei av alt dette, sykehusbesøk, legebesøk, besøk hos klinikken, negative tester, mensen som kommer før testene og skuffelsen. Sorgen som kommer etter du har funnet ut at den er negativ.. dårlige søvnens man får. alt er dårlig egentlig.. det er ikke noe galt med eggene våre. De vil ikke feste seg... så eggdonasjon er kanskje ikke nødvendig? Jeg vet ikke... orker ikke å spekulere... vil bare ha mirakler i armene mine nå...Anonymous poster hash: 515eb...415

Har dere tiden med dere aldersmessig? Kanskje dere kan ta en pause, og prøve igjen når dere har fått hentet dere inn igjen?

Vi brukte 7 år på førstemann. Det gikk 5 år fra vi startet utredning til vi endelig fikk barn. Hadde 5 uttak med innsett og 4 innsett av fryseegg. Før det 4 insemineringsforsøk. Vi lykkedes til slutt på fryseforsøk, etter alle disse forsøkene og diagnosen uforklarlig barnløse.

Det var beintøft! Så mye sorg og smerte over det som ikke ble denne gangen heller, men vi "jaget" hele tiden videre. Så sliten! Legene hadde trua selv om jeg ikke hadde den så ofte selv, og legen fikk jo rett

Har legene trua, og dere orker, så prøv litt til. Hvis ikke dere orker, så slutt med forsøk hvis dere er klare for det. Det er en tøff prosess og det er ikke noe man orker i uoverskuelig framtid.

 

Anonymous poster hash: d4c93...b63

[Anonym bruker]

Det finnes utrolig mange barn som trenger foreldre! Så man har mulighet til å få barn. Synes det er litt rart å si at man aldri kan få barn når man faktisk har mulighet.

 

 

Anonymous poster hash: 7241e...e60

[Anonym bruker]

Det finnes utrolig mange barn som trenger foreldre! Så man har mulighet til å få barn. Synes det er litt rart å si at man aldri kan få barn når man faktisk har mulighet.

 

 

Anonymous poster hash: 7241e...e60

At det finnes barn som trenger foreldre, ja. At det er enkelt å få disse barna, nei!

 

Gjennomsnittlig ventetid på adopsjon er 7 år. 5 år i gode perioder. Og veldig mange land adopterer ikke til lesbiske.

 

Jeg har en god venninne som har adoptert. Det var ingen enkel prosess!! Blir så forbanna på folk som lurer på hvorfor ufrivillig barnløse ikke BARE adopterer, som om det bare er å ytre ønsket også har man barnet.

 

 

Anonymous poster hash: f615b...51f

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke sette meg inn i deres utfordringer og sorg, da jeg har fått to barn.

Men jeg kan tenke meg hvor grusomt jeg syntes det ville vært om jeg ikke hadde kunne få...

 

Når det er sagt så ser jeg at du skriver at du ikke vil si h or for adopsjon er uaktuelt.

 

Det betyr at dere KAN får barn, bare ikke biologiske, men ett barn dere ville elsker like høyt uansett.

 

Har ett vennepar som hr adoptert. Dette barnet er uendelig høyt elsket, kanskje nettop pga at de ikke "kunne få barn". Og nå er de foreldre uansett.

 

Ja, det er dyrt og prosessen er lang og tung. Men det er vel prøverørsprosessen også?

 

Anonymous poster hash: 84f98...e1b