Mindre smarte foreldre = automatisk mindre smarte barn ?

[Twintipp og himmelblå]

Arvelighet vet jeg ikke noe om, men jeg tipper at personlige egenskaper også spiller inn. Jeg har liten tålmodighet og har bevisst siden min sønn har vært liten trent på ferdigheter som utholdenhet og konsentrasjon. Det og ikke gi opp, det å sluttføre ting, om vi lekte sammen så gjorde vi alltid ferdig og avsluttet det vi drev med før vi begynte på noe nytt. Vi stoppet ikke halvveis i et puslespill fordi det ble kjedelig og noe annet fristet mer.

Dette fordi jeg hadde for meg at det var overførbart til senere og andre arenaer.

Om det er dette, en blanding eller personlighet som spiller inn vet jeg ikke, men han har både god tålmodighet og konsentrasjon i dag.

 

Og på generell basis tror jeg det er viktig å se på nyheter sammen, snakke om samfunnsaktuelle temaer og lese. Samt engasjere seg i skolearbeidet til ungene.. snakke om temaer de har om på skolen og vise engasjement. Vi fremsnakker skolen masse og viktigheten av kunnskap og lærdom.

[Anonym bruker]

Jeg har heldig vis IKKE arvet min mor...

hun bestod ikke u-skolen en gang.

 

Anonymous poster hash: 55596...b51

Samme her 😜

 

 

 

Anonymous poster hash: 9a0e0...60d

[Anonym bruker]

Jeg vet virkelig ikke... Vet iallfall at jeg har bekksvart samvittighet på det området.

Jeg gjorde det greit i grunnskolen selv, litt over middels karakterer selv om jeg ikke gjorde lekser i noen særlig grad. Etter at jeg ble voksen og begynte å studere tok jeg meg mer sammen og gjorde en innsats, spesielt etter at jeg fikk barn fikk jeg mer struktur. Da gikk karakterene mine fra ok til gode, og jeg har i dag en 6-årig universitetetsutdannelse og jobber som lærer.

Ungene mine har fått god oppfølging vil jeg si, om ikke alltid med fokus på det intellektuelle - har også vært mye sport/friluftsliv og opplevelser.

Mine barn har definitivt ikke blitt skolesterke, og det er IKKE pga dårlig innsats. De har stort sett jobbet godt og jevnt og trutt opp gjennom hele grunnskolen, og blitt fulgt opp i forhold til lekser. De er av typen som sliter med å se sammenhenger, forstå begreper og prosesser, på tross av at de i alle år har jobbet over snittet med lekser. De glemmer også fort det de har lært, og trenger mye repetisjon.

Jeg sitter som sagt med veldig dårlig samvittighet ovenfor dem, jeg er jo attpåtil lærer! Skjønner ikke hva jeg har gjort feil, og hvor de har arvet disse problemene med å ta til seg læring.

Det skal sies at de sliter med motivasjonen (ungdomsskolen), noe jeg ikke synes er rart alderen tatt i betraktning, og at de jobber og jobber men ser "alle andre" får bedre karakterer.

Skal også sies at to av de har diagnoser/utfordringer (ADD, tics, OCD, angst), noe som vel også spiller inn.

 

Anonymous poster hash: 8fa74...120

[Anonym bruker]

Jeg vet virkelig ikke... Vet iallfall at jeg har bekksvart samvittighet på det området.

Jeg gjorde det greit i grunnskolen selv, litt over middels karakterer selv om jeg ikke gjorde lekser i noen særlig grad. Etter at jeg ble voksen og begynte å studere tok jeg meg mer sammen og gjorde en innsats, spesielt etter at jeg fikk barn fikk jeg mer struktur. Da gikk karakterene mine fra ok til gode, og jeg har i dag en 6-årig universitetetsutdannelse og jobber som lærer.

Ungene mine har fått god oppfølging vil jeg si, om ikke alltid med fokus på det intellektuelle - har også vært mye sport/friluftsliv og opplevelser.

Mine barn har definitivt ikke blitt skolesterke, og det er IKKE pga dårlig innsats. De har stort sett jobbet godt og jevnt og trutt opp gjennom hele grunnskolen, og blitt fulgt opp i forhold til lekser. De er av typen som sliter med å se sammenhenger, forstå begreper og prosesser, på tross av at de i alle år har jobbet over snittet med lekser. De glemmer også fort det de har lært, og trenger mye repetisjon.

Jeg sitter som sagt med veldig dårlig samvittighet ovenfor dem, jeg er jo attpåtil lærer! Skjønner ikke hva jeg har gjort feil, og hvor de har arvet disse problemene med å ta til seg læring.

Det skal sies at de sliter med motivasjonen (ungdomsskolen), noe jeg ikke synes er rart alderen tatt i betraktning, og at de jobber og jobber men ser "alle andre" får bedre karakterer.

Skal også sies at to av de har diagnoser/utfordringer (ADD, tics, OCD, angst), noe som vel også spiller inn.

 

Anonymous poster hash: 8fa74...120

Kanskje du skal legge dine bekymringer omkring skolefagene til side.

 

Helsen er jo det grunnleggende som må på plass først, før man får til noe læring. Hvis barnet sliter med enten ADD, tics, OCD, eller angst - eller flere av disse samtidig (!) er det ikke å vente at læring skal være øverst på lista!

 

Ville du ha forventet gode karakterer av et barn med f eks migrene, morbus Crohn, leddgikt eller andre smertefulle tilstander? Hvis ikke, hvorfor venter du gode resultater fra et barn med en psykisk lidelse?

 

Anonymous poster hash: 762b6...411

[Anonym bruker]

Kanskje du skal legge dine bekymringer omkring skolefagene til side.

 

Helsen er jo det grunnleggende som må på plass først, før man får til noe læring. Hvis barnet sliter med enten ADD, tics, OCD, eller angst - eller flere av disse samtidig (!) er det ikke å vente at læring skal være øverst på lista!

 

Ville du ha forventet gode karakterer av et barn med f eks migrene, morbus Crohn, leddgikt eller andre smertefulle tilstander? Hvis ikke, hvorfor venter du gode resultater fra et barn med en psykisk lidelse?

 

Anonymous poster hash: 762b6...411

Neida, du sier noe der...

Nå handler det vel også mer om hva jeg forventer av meg selv, at jeg føler jeg ikke har fulgt dem godt nok opp, når man ser på resultatene og hvor de er nå. Har jo også en tenåring uten diagnoser, som gjør det litt bedre enn sine søsken, men ikke mye.

Det skal sies at de har gode arbeidsvaner, innsats og innstilling til skolen da, så noe har jeg klart å formidle videre.

Vil også bare understreke at de to med utfordringer/diagnoser følges godt opp av BUP og meg. Er på masse møter, jobber med ting hjemme, fyller ut skjemaer, deltar på intensivkurs mot OCD, er med han med angst på ukentlige terapitimer etc. Så jeg bryr meg i høyeste grad om deres psykiske helse. Er heller ikke slik at jeg forventer resultater, er bare litt fortvilet, og også litt undrende, til at de får såpass lite uttelling for innsatsen sin. Bekymrer meg også for fremtiden deres, i et samfunn der utdanning blir stadig viktigere.

 

Anonymous poster hash: 8fa74...120

[Anonym bruker]

Jeg har heldig vis IKKE arvet min mor...

hun bestod ikke u-skolen en gang.

 

Anonymous poster hash: 55596...b51

Det er jo klart at du som alle andre vil ha IQ etter din mor, om det sitter på x kromosomet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 83ec9...89c

[Nyttårs barn]

Jeg vet virkelig ikke... Vet iallfall at jeg har bekksvart samvittighet på det området.

Jeg gjorde det greit i grunnskolen selv, litt over middels karakterer selv om jeg ikke gjorde lekser i noen særlig grad. Etter at jeg ble voksen og begynte å studere tok jeg meg mer sammen og gjorde en innsats, spesielt etter at jeg fikk barn fikk jeg mer struktur. Da gikk karakterene mine fra ok til gode, og jeg har i dag en 6-årig universitetetsutdannelse og jobber som lærer.

Ungene mine har fått god oppfølging vil jeg si, om ikke alltid med fokus på det intellektuelle - har også vært mye sport/friluftsliv og opplevelser.

Mine barn har definitivt ikke blitt skolesterke, og det er IKKE pga dårlig innsats. De har stort sett jobbet godt og jevnt og trutt opp gjennom hele grunnskolen, og blitt fulgt opp i forhold til lekser. De er av typen som sliter med å se sammenhenger, forstå begreper og prosesser, på tross av at de i alle år har jobbet over snittet med lekser. De glemmer også fort det de har lært, og trenger mye repetisjon.

Jeg sitter som sagt med veldig dårlig samvittighet ovenfor dem, jeg er jo attpåtil lærer! Skjønner ikke hva jeg har gjort feil, og hvor de har arvet disse problemene med å ta til seg læring.

Det skal sies at de sliter med motivasjonen (ungdomsskolen), noe jeg ikke synes er rart alderen tatt i betraktning, og at de jobber og jobber men ser "alle andre" får bedre karakterer.

Skal også sies at to av de har diagnoser/utfordringer (ADD, tics, OCD, angst), noe som vel også spiller inn.

 

Anonymous poster hash: 8fa74...120

Jeg tenker at om barna dine lærer seg til å jobbe hardt å målrettet så vil det være noe de får uttelling for etterhvert. Det er alltid noen som "har lett for det" og det vil være begrenset hvor langt man kommer med et om ikke arbeidsinnsatsen står i forhold.

[Anonym bruker]

Det er jo klart at du som alle andre vil ha IQ etter din mor, om det sitter på x kromosomet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 83ec9...89c

 

IQ sitter ikke i X-kromosomet. Det er en del av pakken i DNA. X kromosomet gjør opp 2% av DNA. Så en mann/kvinne xy xx består 96% av noe helt annet enn sine kjønnsbetingede kromosomer. Det er tøv at barn enten bare, eller i større grad arver IQ fra mor. Da ville ingen barn, som tross alt alle er født av kvinner aldri kunne bli smartere enn mor. Da måtte IQ sitte i Y kromosomet som blir forkastet for hver gang en mann kun får jentebarn og verden blir et dummere sted for hver generasjon hvor det skjer. Takk og lov for at natural selection og evolusjon faktisk er ikke fungerer slik.

 

Det er tydelig at velferdssamfunnet gjør at mennesker som dårligere stilt på grunn av arv og miljø gjør genmassen dårligere ved at dere får lov til å få trygd og formere dere. I dyreriket hadde mange av dere vært de første antilopene som hadde blitt spist av løvene.

 

Anonymous poster hash: 875d7...ed0

[Anonym bruker]

Jeg og samboer venter vårt 2.barn sammen. Nr 1 går i 8.trinn. Han gjør det ikke så veldig supert, som regel 3 på prøver, innimellom 4 om han virkelig prøver. Aldri fått en 5 eller 6. Svært skjeldent han får under 3.

 

Både jeg og far hadde noe samme i karakterer.

 

Tror dere det er automatisk at barn født av litt "mindre smarte " foreldre blir noe mindre smarte selv også?

 

Anonymous poster hash: 26218...bf6

Karakterer på skolen er vel ikke et mål for hvor smart man er heller.

Dårlige karakterer kan skyldes at undervisningsmetodene ikke passer for ditt barns måte å lære på, eller det kan ha med modenhetsnivå eller interesse.

 

Jeg har selv alltid hatt veldig gode karakterer på skolen, var blant de beste av de beste hele tiden. Har doktorgrad og føler meg intelligtent.

Men mannen min, som hadde dårlige karakterer på skolen er MINST like smart som meg. han er vel et av de mest intelligente menneskene jeg har møtt. Men han ble sent moden, var urolig og utålmodig i oppveksten, og brydde seg ikke om skolen. Tror også at han hadde gjort det bedre om undervisningen ikke var lagt opp slik den var. 

 

Jeg tror også at dagens undervisning passer for en del av barna, mens mange andre barn hadde lært bedre om det gjort annerledes, for eksempel med mer visuell og praktisk undervisning.

 

Derfor tror jeg for det første ikke at dere eller barna deres ikke er smarte bare fordi dere ikke hadde/har gode karakterer på skolen.

 

Jeg tror heller ikke det automatisk er slik at mindre smarte foreldre får mindre smarte barn og smarte foreldre får smarte barn.

Dine barn kan godt bli smarter enn to mensamedlemmers barn.

 

Det har dessuten mye med hvordan de stimuleres hjemme: At man leser mye for og med dem, at man oppmuntrer til ettertanke og undring, at man diskutere med dem og snakker med dem og behander dem som rasjonelle vesener.

 

 

Anonymous poster hash: 09b54...e8b

[Anonym bruker]

Sorry, my bad.

 

3 var gjennomsnittlig helt til det offentlige bestemte at 4 skulle være snittet, og 0 skulle bli borte.

 

Men 3 i snitt er fortsatt ikke grunnlag for å si at folk kommer til å "slite".

 

Anonymous poster hash: 762b6...411

En 3'er er ikke gjennomsnittet. Tre er halvparten av seks, men har lite med snitt å gjøre. Går man ut med tre i snitt fra vgs har man lite å velge mellom dersom man har lyst til å ta høyere utdanning.

 

Gjennomsnittskarakter avgjøres på bakgrunn av resultatene fra alle som tok den aktuelle prøven, det aktuelle faget (eller det man eventuelt ønsker å regne ut et gjennomsnitt av).

 

 

 

Anonymous poster hash: aeeea...533