føler seg knust.

[pappa for første gang.]

"En stund siden" er garantert ikke realiteten når babyen er født. Legg deg bakpå, vent og slutt å pushe henne. Om hun ikke vil ha deg så vil hun ikke det. Du får be om samvær senere. Mye kan forandre seg før den tid.

samvær kommer vi til senere, om dette skal gå duken. er vel kanskje greit å itte mase noe på forhold, samboerskap osv. hun har sagt hun er usikker. men, jeg får vel ta tiden til hjelp. å se hva tiden bringer.

[Mumua]

Så på de 6 mnd dere har vært sammen har dere rukket å flytte sammen, bli gravid, snakke om brudd og nå evt brudd? Det lover jo ikke godt, men det er lov å håpe at det er hormonene som snakker. Var barnet planlagt eller skjedde det bare? En graviditet og det å bli foreldre er en ekstrem påkjenning for de fleste forhold, det er derfor viktig at man er trygge på hverandre før man skal gå gjennom noe slikt. Selvfølgelig kan ikke det planlegges alltid, det forstår de fleste av oss. Men man kjenner ikke hverandre etter så kort tid og da er det vanskelig å vite hva som forventes av en når en slik situasjon oppstår. Jeg tror det beste du kan gjøre er å vise at du er der for henne om hun ønsker, men la henne få rom dersom hun vil ha det. Det er en bedriten situasjon å være i, så jeg håper på det beste for dere begge.

[pappa for første gang.]

Så på de 6 mnd dere har vært sammen har dere rukket å flytte sammen, bli gravid, snakke om brudd og nå evt brudd? Det lover jo ikke godt, men det er lov å håpe at det er hormonene som snakker. Var barnet planlagt eller skjedde det bare? En graviditet og det å bli foreldre er en ekstrem påkjenning for de fleste forhold, det er derfor viktig at man er trygge på hverandre før man skal gå gjennom noe slikt. Selvfølgelig kan ikke det planlegges alltid, det forstår de fleste av oss. Men man kjenner ikke hverandre etter så kort tid og da er det vanskelig å vite hva som forventes av en når en slik situasjon oppstår. Jeg tror det beste du kan gjøre er å vise at du er der for henne om hun ønsker, men la henne få rom dersom hun vil ha det. Det er en bedriten situasjon å være i, så jeg håper på det beste for dere begge.

ett halvt år er ikke veldig lenge nei. vi snakket om å få barn og flytte sammen(ikke samboere nå) vi ble enige om og prøve å få barn. etter 1mnd prøving. uten resultat. skulle vi vente litt. men, viste seg 6uker etter siste prøving. att hun hadde blitt gravid uten att vi visste dette. kommer til å gi henne all den støtte jeg kan gi, siden vi bor ett stykke fra værandre pr.nå. kommer også til og ta meg fri fra jobb for å bli med på ultralyd og alt det hun vil ha meg med på. greit å være litt passiv nå, fremover?

[Mumua]

ett halvt år er ikke veldig lenge nei. vi snakket om å få barn og flytte sammen(ikke samboere nå) vi ble enige om og prøve å få barn. etter 1mnd prøving. uten resultat. skulle vi vente litt. men, viste seg 6uker etter siste prøving. att hun hadde blitt gravid uten att vi visste dette. kommer til å gi henne all den støtte jeg kan gi, siden vi bor ett stykke fra værandre pr.nå. kommer også til og ta meg fri fra jobb for å bli med på ultralyd og alt det hun vil ha meg med på. greit å være litt passiv nå, fremov

Nå mener jeg ikke å være brysk her, men dette tyder på at ingen av dere egentlig er modne for ansvaret det faktisk er å bli foreldre. Det krever enormt mye av både far og mor, resten av livet. Både fysisk, psykisk og økonomisk. Hvis dere etter så kort tid planla å bli foreldre så vil jeg si at dere etter all sannsynlighet ikke har en anelse av hva dere har begitt dere ut på. Jeg håper dere har mye støtte rundt dere. Etter så kort tid kjenner man overhodet ikke hverandre. Jeg tror dere begge vil få sjokk når babyen kommer og dere ser hvor mye det krever av dere begge og hvilke følelser det setter i sving. Hadde jeg stått dere nær ville jeg gått litt i panikk-modus nå for å forberede dere på dette her så dere ikke går på en smell. Når barnet er født så oppstår det ekstremt sterke følelser og det å ha snakket om delt omsorg er lett å glemme (forsåvidt bra, siden det er ikke er bra for barnet). Som mor (og kanskje far, det har jo ikke jeg erfaring med) så føles det overhodet ikke greit å skulle være borte fra barnet i det hele tatt og det å da skulle overlate det kjæreste man har til noen man ikke kjenner, selv om det er den andre forelderen, er veldig vanskelig. Du bør nok regne med at det vil oppstå konflikter og at det vil kreve mye av dere begge å bli enige om barnets beste. Når du forteller nå at dette var planlagt, at dere ikke bor sammen og at hun vil være alene så tenker jeg at du bør hive deg rundt og lese deg opp på både graviditet, barseltid og tiden etter. Du bør også sette deg inn i rettighetene og pliktene dine, det økonomiske ansvaret du vil ha de neste 18 årene (minst) og tenke deg godt om hva du ønsker for deg selv, henne og barnet deres. Denne avgjørelsen dere har tatt om å få barn uten å kjenne hverandre vil for evig og alltid endre livet deres, på godt og vondt. Å få barn er uten tvil det mest fantastiske man kan oppleve, men også det mest vanskelige. Søk kunnskap og støtt henne så godt du kan. 

[pappa for første gang.]

Nå mener jeg ikke å være brysk her, men dette tyder på at ingen av dere egentlig er modne for ansvaret det faktisk er å bli foreldre. Det krever enormt mye av både far og mor, resten av livet. Både fysisk, psykisk og økonomisk. Hvis dere etter så kort tid planla å bli foreldre så vil jeg si at dere etter all sannsynlighet ikke har en anelse av hva dere har begitt dere ut på. Jeg håper dere har mye støtte rundt dere. Etter så kort tid kjenner man overhodet ikke hverandre. Jeg tror dere begge vil få sjokk når babyen kommer og dere ser hvor mye det krever av dere begge og hvilke følelser det setter i sving. Hadde jeg stått dere nær ville jeg gått litt i panikk-modus nå for å forberede dere på dette her så dere ikke går på en smell. Når barnet er født så oppstår det ekstremt sterke følelser og det å ha snakket om delt omsorg er lett å glemme (forsåvidt bra, siden det er ikke er bra for barnet). Som mor (og kanskje far, det har jo ikke jeg erfaring med) så føles det overhodet ikke greit å skulle være borte fra barnet i det hele tatt og det å da skulle overlate det kjæreste man har til noen man ikke kjenner, selv om det er den andre forelderen, er veldig vanskelig. Du bør nok regne med at det vil oppstå konflikter og at det vil kreve mye av dere begge å bli enige om barnets beste. Når du forteller nå at dette var planlagt, at dere ikke bor sammen og at hun vil være alene så tenker jeg at du bør hive deg rundt og lese deg opp på både graviditet, barseltid og tiden etter. Du bør også sette deg inn i rettighetene og pliktene dine, det økonomiske ansvaret du vil ha de neste 18 årene (minst) og tenke deg godt om hva du ønsker for deg selv, henne og barnet deres. Denne avgjørelsen dere har tatt om å få barn uten å kjenne hverandre vil for evig og alltid endre livet deres, på godt og vondt. Å få barn er uten tvil det mest fantastiske man kan oppleve, men også det mest vanskelige. Søk kunnskap og støtt henne så godt du kan. 

kommer alltid til og støtte henne. har sittet å lest litt på forskjellig rundt på nett. er nok veldig mye jeg burde komme meg inn i. vi begge har venner og familie som støtter oss.